Å forme fremtidens fotballhelter

Spilleren - treneren

Det er viktig i et barnefotball perspektiv å huske på at det i utgangspunktet ikke eksisterer håpløse spillere – kun trenere som skal være håpet.

Barn som spiller fotball er avhengig av rammene satt av samfunnet og klubben. De vil alltid være i en utsatt posisjon i forhold til den voksne og trenerens definisjonsmakt. Det er viktig i et barnefotball perspektiv å huske på at det i utgangspunktet ikke eksisterer håpløse spillere – kun trenere som skal være håpet.

Vi må alltid stille oss spørsmålet hva jeg-et som trener gjør inn mot barna - spesielt når ting begynner å bli utfordrende. For å definere jeg-et som trener bør en trener ha kjennskap til sitt fotballpedagogisk grunnsyn.

Med fotballpedagogisk grunnsyn menes det den personlige virkelighetsoppfatningen, de kunnskaper, verdier og holdninger som ligger til grunn for den fotballpedagogiske virksomheten trenervirket er for hver og en av oss.

Altså alt det som har formet deg til den du er i dag og som gjør at du er den treneren du er akkurat nå, i møte med spillere, laget, foreldre og alle du havner i relasjon med i fotballsammenheng. Det er også viktig å nevne at det fotballpedagogisk grunnsynet hele tiden er i endring etter hva man tilegner seg av nye erfaringer, kunnskap og referanser (også fra livet utenfor fotballen).

For at du som er fotballtrener skal bli dyktig på å lære i fra deg bør du ha kunnskap om fotball, kunnskap om formidling og kunnskap om mennesker.

For at du som er fotballtrener skal bli dyktig på å lære i fra deg bør du ha kunnskap om fotball, kunnskap om formidling og kunnskap om mennesker. Læring defineres som en relativt varig endring i utførelse og adferd som følge av tidligere erfaringer. Som trener har du spillere med ulik evne til adaptive endringer inn mot adferd. Adaptiv adferd er utvikling i praksis.

De spillerne som er mest adaptive i endring av adferd vil raskere kunne utvide funksjonaliteten i spillet og tilpasse seg på en prestasjonsfremmende måte. Spillet har aldri vært så kognitivt, komplekst og emosjonelt utfordrende som nå. Ballen ruller mye raskere. Fart i hode, fart i ball og fart i bein er indikatorer på hva man må mestre. Trenere trenger verktøy inn mot «den gode økta» for å sortere ut eget virke og egen leveranse, spesielt dersom man skal levere kvalitet på feltet i møte med barn.

Vi vet via ulike forskning at treneren og trenerens interaksjon med spilleren har sterk effekt på spillerens læring. Symbiosen mellom trener og spiller har med seg noen sterke elementer som skaper en positiv emosjonell tilknytning mellom partene så lenge relasjon og kommunikasjon er god. De trenerne som huskes best er ofte de som stiller svært høye krav til spillerne på kvalitet i utførelse, tilstedeværelse og gir anerkjennelse når det er fortjent.

Det er ikke til å legge skjul på at det å være trener i barnefotballen medfører et stort ansvar. Et svært givende, selvutviklende og ærefult ansvar. Trenere jobber med det kjæreste folk har (barna deres) og drømmene deres.

Det er vanskelig å lage gode økter som treffer alle.

Grasrottrenerutdanningen er grunnmuren i trenerutdanningen.

De fleste planlegger tema for økt for laget, men hvor mange trenere planlegger økta i detalje for seg selv? Er økta godt planlagt for treneren så blir økta også god for spilleren. Det krever at man er godt forberedt, at man klarer å organisere seg slik at man får orden og system inn i trenervirket. Dette til det beste for leveransen på feltet inn mot spilleren og laget.

NFFs trenerutdanning er et godt hjelpemiddel. Grasrottrenerutdanningen er grunnmuren i trenerutdanningen. Flere bør benytte seg av tilbudet. Fotball er et eget fag og en profesjon som krever at man praktiserer, studerer og viser interesse for å heletiden utvikle seg. Det er en fordel å utdanne seg for fremtiden før et eventuelt behov melder seg. Dette for å være kalibrert til å kunne bidra i takt med at barna vokser og får nye læringsbehov for å kunne utvikle seg med retning.

På feltet

Det å kunne bidra er ikke en byrde, men en gave.

I barnehagene er det en bemanningsnormer som sier at det skal være 1 voksenperson per seks barn når barna er over 3 år. Alt for ofte ser man på feltet en trener som står alene med 10-20 barn. Her må klubbene ta ansvar. Involver foreldregruppen. Det å ha flere typer og kvaliteter rundt laget vil være en styrke for barna. En trener alene kan ikke stå for alt – selv om mange gjør nettopp det. En fotballtrening er ikke et tilbud om barnepass. Treneren og foreldrene er et team til det beste for barnet. De foresatte som velger å bli igjen for å se på økta – hvorfor ikke bidra på feltet? Det å kunne bidra er ikke en byrde, men en gave. Når barna er små trenger de å bli sett, ivaretatt og anerkjent for den de er.

Det er viktig at vi gjør en refleksjon rundt omsorgsbegrepet i trenervirket og barnefotballen. Trenere bør kjenne til begreper som «fysisk omsorg» og «psykisk omsorg» på grunn av at dette er noe som direkte omfatter relasjonen mellom treneren og spilleren. Barnets trygghet og læring defineres av barnets emosjonelle opplevelser og erfaringer i møte med treneren og trenerteam på feltet.

Det er nettopp her bruken av pedagogiske verktøy og virkemidler kommer til overflaten. Det gjør godt for en spiller å bli tatt på fersken i å gjøre noe bra. Trenere kan kun bruke 2 ulike typer forsterkning i sitt virke - positiv forsterkning eller negativ forsterkning, også vil styrke graden av dette være avgjørende for hvor mye et barn oppfatter budskapet. Å ignorere ønsket adferd kan også oppfattes som negativ forsterkning selv om den er tilsynelatende nøytral. Barn leser oss som en åpen bok. De er eksperter på å tolke kroppsspråk og signaler. Noen barn er svært skjøre og tåler lite, mens andre er som løvetannen som vokser rett opp av asfalten. De er hardføre og tåler et tøft miljø.

Barn trenger konkrete tilbakemeldinger på hva som egentlig er bra.

I dagens samfunn er praksis å skjerme barn for alt av ubehageligheter. Tanken er god, men hva er gevinsten til barna på sikt? Det barn trenger er trenere og voksne som viser vei. De må stå i utfordringer med barna, støtte dem, være ærlige, stille krav og vise at de har tro på dem. Ting kommer ikke gratis, man må øve, man må utforske den fysiske dimensjonen, man må jobbe med mentaliteten og man må jobbe med å tilstrebe kvalitet i utførelsene som gjøres. Og alt dette må man gjøre samtidig mens barna har det gøy.

Ofte brukes ordet «Bra» når vi er i aksjon på feltet. Ofte sier vi bra selv om ting ikke var bra. Ikke poengterte man hva som egentlig var bra heller. Barn trenger konkrete tilbakemeldinger på hva som egentlig er bra, hva gjorde at det var bra også er det avgjørende hvilket tidspunkt forsterkeren «Bra» kommer på. Det har med tydelighet i kommunikasjonen å gjøre og signalene man sender ut til resten av barna som er på økt. Det er fint å komme med støtte coaching som «bra forsøk», men ikke i det uendelige. Ord mister sin kraft om de gjentas for ofte.

Er det negativt å konkretisere kommunikasjonen tydeligere ved bruk av en fin tone i en tydelig og konstruktiv tilbakemelding inn mot barna? Vi forventer at de gjør sitt beste fordi vi tror på dem. Vi gir støtte og omsorg underveis. Og etter hvert når barna et punkt der deres innsats resulterer i en "Jackpot-forsterker". Dette kalles styrkebasert coaching. Det betyr at coachingen lever i takt med øvingen til spilleren. Etter hvert som barna mestrer vil naturlig nok også forventningene økes slik at vi hele tiden er i flytsone-utvikling. For en utviklingsarena fotballen er. Den forbereder også barnet på livet – hvor ting ikke komme gratis for de fleste. De læres opp til å stå i det, jobbe seg frem til et punkt hvor belønningen kommer og det gir en fantastisk følelse når de har jobbet for noe og endelig kjenner på mestringsfølelsen. Uten dette, hvordan skal barna forberedes til voksenlivet på en god nok måte om man skaper en illusjon av at verden er fri for utfordringer, problemer, konflikter og motgang?

Små barn trenger grov-/fin- og sansemotorisk utvikling, de må lære seg regler, de må lære seg å bli sterke mentalt og emosjonelt, de må få erfare på godt og vondt og vi skylder dem å være ærlige og tydelig i tilbakemeldingen på hva som virkelig er «Bra». Barn må ikke fordummes ved at man kommer med forsterkere der de selv vet at det kunne vært bedre. Respekt for barnets intellekt er viktig. Jeg understreker at dette ikke betyr at man som trener skal påpeke alt som er feil, for det skal man ikke, man skal forsterke det man ønsker å få frem.

Treneren må være god med spillerne uansett nivå. De skal føle seg vel i en arena hvor det å feile er en forutsetning for å utvikle seg til det bedre.

Man kan godt si litt forhøyet at vi jobber med helsefremmende arbeid. Mennesker som føler seg vel - har det bra med seg selv.

Helsefremmende arbeid

Vi som trenere kan bidra med å skape gode helsefremmende strategier i laget vårt ved å framheve barnas kompetanse, praksis, mestring og utvikling og forsterke til et godt selvbilde. Det krever litt innsats som trener å jobbe med slike strategier, men det er viktig at vi setter av tid til dette dersom vi ønsker å levere godt nok inn mot barna. Det krever noe av oss. Å være trener i en hvilken som helst idrett er en av verdens viktigste dugnadsjobber.

Vi er sekundærarena for barna på lik linje med skole og barnehage selv om tiden hos oss er noe kortere så vil jeg påstå at den kan være mye mer effektfull, kraftfull og ikke minst verdifull på grunn av at barna i all hovedsak ønsker å være der selv. Vår holdning til hver enkelt spiller er avgjørende for om vi er en god trener eller ikke for vedkommende. 

Det vil alltid være spillere (barn) man liker mere og mindre, det er menneskets natur. Da må man ta ansvar for egen relasjonskvalitet. Dette kalles profesjonell omsorg og til dette kreves det kunnskap om menneskelige relasjoner og ikke minst vilje.

Det som kommer til klubben og ut på banen av spillere er først og fremst mennesker – ikke bare fotballspillere. Dermed er fotball mer enn bare fotball. Hva har barna med seg i ryggsekken når de sykler inn stadion porten? Det kan være barn med diagnoser, barn med uavklarte familiesituasjoner osv. Disse trenger en fri arena hvor alt annet glemmes mens ballen ruller på gresset.

Barnet som subjektet i fotballen

La oss ta en fagligt tilnærming og stille følgende spørsmål:

«Hvilke konsekvenser får det for forståelsen av læring hvis tanken om anerkjennelse av spilleren som subjekt legges til grunn»

Hva er et subjekt? Hva betyr anerkjennelse? Hvorfor må vi ta stilling til at ethvert menneske (også barn) er et unikt subjekt med egne intensjoner, egen identitet og menneskeverd? Grammatisk sies det at subjektet er den, det eller de som resten av setningen sier noe om. Relasjonene subjektet inngår i vil alltid være preget av maktstrukturer som er mer eller mindre tungt foranderlige. I relasjonen mellom ung og uerfaren spiller vs erfaren trener kommer maktstrukturen tydelig frem.

Det er to forhold jeg mener vi kan legge vekt på. Først (1) at barna inngår i en asymmetrisk relasjon til voksne som betyr at den ene parten har mer makt, kontroll eller autoritet en den andre parten (barn-voksen). Den sterkeste parten kan påvirke eller tilskrive den andre parten meninger, holdninger og egenskaper som subjektet ikke har fra før og samtidig skape en forestilling om likhet eller ulikhet (2) at de som mennesker er del av en virkelighet der de kontinuerlig utfordres til å finne meningsfulle fortolkninger av sine erfaringer. Når har spillerne lært noe? Når spillerne begynner å bruke de erfaringer og verktøy de har tilegnet seg underveis i læringsmiljøet ut i kampen. Da er vi på det å skape en trening etter spesifisitetsprinsippet. Kan vi gjøre treningen så god at kampen blir lettere å håndtere?

Anerkjennende væremåte

Barna har ulike forutsetninger med seg fra hjemmet og alt annet utenfor fotballen. Anerkjennelse av spilleren og barnet som subjekt impliserer en solidarisk holdning hos deg som trener. Barna har mer begrenset erfaring, mindre kunnskap og er mer prisgitt oss voksne en omvendt – det er et faktum. Det er derfor viktig at vi legger opp til at øktene er slik at barna kan jobbe riktig med utfordringer tilpasset sitt nivå. Differensiering i selve læringen og erfaringen.

Læringsprosesser er individuelle, men trenerens og omgivelsenes begrunnelser, meninger og fortolkninger er også uunnværlig i prosessen av en kunnskapskonstruksjon (en relasjonell prosess av sosial konstruksjon). Sosialkonstruksjon vil si at mennesker konstruerer (bygger) sin egen virkelighet gjennom språklige interaksjoner med andre mennesker i den konteksten man befinner seg i sånn som treneren gjør med spilleren.

Den enkelte spiller konstruerer sin framtidige kunnskap i samspill og motspill med andre. Jo bedre motspill du møter jo raskere må du tenke, vurdere, aksjonere og reagere – men først må man trene gradvis på ulike nivåer for å mestre omgivelser som hele tiden er i konstant endring med og uten ball. For at dette skal kunne utvikle seg vil det være ting som må på plass av tekniske ferdigheter og en grunnleggende forståelse av spillet og spillets regler.

Det første barnet trenger å lære seg er å bruke øynene, beina og ballen samtidig. Det kalles for øye-fot koordinasjon. Når trenere har «sjef over ballen» som tema på en økt så er det sentralnervesystemet vi jobber med. Det meste kan være utfordrende, men etter å ha gjort samme øving noen ganger så begynner vi å se resultater og forbedring. Det betyr at sentralnervesystemet har lagret info fra tidligere og det vil til slutt kan ende opp i automatiserte bevegelser uten at man egentlig tenker så mye over hvorfor man gjør som man gjør i ulike situasjoner. Samtidig trenes hjernen og nervesystemet opp til å reagere raskere og raskere på den infoen som omgivelsene sender ut. I mitt eksempel «sjef over ballen» kan det være nok å ta hensyn til stillestående kjegler for noen, mens andre igjen er klar for å unngå levende hindre med ball. For de minste spillerne har de et fantastisk verktøy i fantasien som brukes til trening og lek. De kan late som om de spiller VM, La liga, Tippeliga eller for eget lokalt lag som de ser opp til. For barna blir situasjonen lik den ekte kampen på grunn av at det de fantaserer om lever inne i hodet deres. Pulsen slår raskere, de dribler, de skyter, de skårer mål og de har mulighet til å gjenskape situasjonen akkurat så mange ganger som det behøves for at de skal være fornøyde.

Kognitiv utvikling

Barn i 5-8 års alderen må jobbe med å lære seg reglene og har lett for å glemme reglene i spillet. De har lyst å ta opp ballen med hendene, de vil hoppe når det skal tas innkast og de vil bokstavelig talt stå i mål (ofte inne i selve målet) som keeper. Det er mange ting å ta hensyn til. Det beste vi gjør er å være oppmuntrende og veiledende for det viktigste er ikke reglene, men kjærligheten til ballen og leken med den. Kognitivt er det en modningsfase å bli klar for regellek. Gi dem tid samtidig som man jobber med innlæringen. Det er store sprik på modenhet og utvikling her så det er nødvendig å ta hensyn til dette.

Hvis vi igjen faller tilbake på kommunikasjon og relasjon som utgangspunkt for læring og treneren som «medforsker» i spillerens eller barnegruppas utforsking av fotballen så blir trenerens evne til å lytte og se avgjørende for kvaliteten på samspillet mellom partene. Et trent trenerøye skal se etter de gode intensjonene, handlingsmønstrene og den gode utførelsen.

Barn ser magi i ting fordi de ser etter det. Det samme må vi som trenere gjøre for fotballspillere som er i begynnelsen av fotball livet sitt. De skal ha mye ballkontakt, alle skal skåre mål, alle skal få et smil, alle skal hjelpe til med praktiske oppgaver og organiseringen før og etter økt og alle skal kunne glede seg til å gå på banen for å treffe venner og deg som trener. Om det skal gi en dypere mening å snakke om omsorg i det pedagogiske arbeidet med små barn i fotballen må omsorgsbegrepet være basert på anerkjennelse, respekt, rettferdighet, glede gjennom samhandling og glede gjennom å oppnå noe sammen.

En god trener kan påvirke en treningsøkt eller en kamp, men en bedre trener kan påvirke et helt liv. Det er opp til deg å se spilleren og barnet som subjektet i fotballen. Trenere i barnefotballen er unike, verdifulle og heldige. Husk – ikke alle helter bærer kapper. Noen knytter skolisser, bærer ballnett, vasker vester, rydder i utstyrsboden, noen blåser på steder det gjør vondt og noen henter frem den magiske is-sprayen. Alt er verdt det når fløyta går.