Soneforsvar

Innledning

Empiri viser at angrep prioriteres i treningsarbeidet i barne- og ungdomsfotballen. Og i voksenfotballen. Og på toppnivå. Forsvarsarbeid må være like mye verdt som angrepsarbeid på trening, i garderoben og i kamp. NFF ønsker å sette forsvaret i fokus.

Intensjonen er

• å skape forståelse for at et godt forsvarsspill er starten på de mest effektive angrep
• å skape forståelse for at den strukturelle dimensjonen av fotballspillet gir gode forutsetninger for å lykkes relasjonelt og individuelt
• å skape forståelse for at forsvarsspill er god ferdighetsutvikling individuelt, relasjonelt og strukturelt
• å vise at et godt forsvarsspill skaper et tøffere klima, og dermed et bedre klima for å utvikle angrepsferdigheter
• å forsterke at fotballforståelse utvikles i møte med spillsituasjonen

Vi benytter her figurer og animasjoner for å forsterke innholdet. Det er gjort et utvalg. Utvalget kunne vært større, men verden er uendelig – og fotballen det samme. Ingen spillsituasjoner er like. Det vi vet, er at lignende spillsituasjoner vil dukke opp igjen. Og igjen. Og igjen.

En treners hverdag handler om å prioritere. Sagt på en annen måte:

Du må velge bort – her også. Bevisst. For å forsterke læringsprosessen hos spilleren, spillerne og laget.

Å beskrive fotballspillet

«Fotball er et enkelt spill», hører vi titt og ofte. Fotball er ikke et enkelt spill. 11 spillere mot 11 spillere. 11 spillere som prøver å score. 11 spillere som har til hensikt å vinne ballen eller å hindre mål. Som har til hensikt å skape eller ødelegge. Dette gir ofte et klima med duellspill, hyppige ballskifter og mange situasjoner der en ikke vet hvem som er i ballbesittelse.

Fotball er et flerdimensjonalt spill der mange handlinger skjer samtidig. I forsvar. I angrep. I laget. Mellom spillere. I ledd. Mellom ledd. Mellom spillere. Hos spiller. I møte med motstanderlaget. Det er spill og motspill.

Fotball er en «kontrollert konflikt», holdt innenfor siviliserte rammer gjennom et regelverk som dommerteamet sørger for blir overholdt. Og gjennom fair play: uskrevne regler om hva som er rett og galt. Dette er en viktig del av fotballens verdisett som kan bli utfordret i kampens hete.

Lagene har retningslinjer både strukturelt, relasjonelt og individuelt som gjør det lettere å ta gode valg i dette klimaet. Spillere lærer og høster erfaring. Det reduserer den opplevde kompleksiteten i spillet. Retningslinjer og erfaring gjør det samlet sett lettere å velge rett, noe som igjen gir bedre forutsetninger for å komme ut av spillsituasjonen med den intensjonen laget har.

Ofte hører vi trenere og spillere som prediker: «Vi skal spille vårt spill». Dette er bare delvis riktig. Innimellom er det feil.

Spillsituasjonen skapes alltid av de to lagene – samtidig. Presser forsvarslaget høyt, gir det én forutsetning for igangsetting bakfra. Presser forsvarslaget lavt, gir det en annen forutsetning for igangsettingen. Slik kan vi fortsette i alle spillets faser.

Lagene har også ulike forutsetninger for å skape et gitt kampklima. Er det ene laget bedre enn det andre? Har lagene ulik spillestil? Er det ene laget et ballbesittende lag og det andre mer gjennombruddshissig? Truer det ene laget hyppig mellomrommet med bevegelse og pasninger? Eller benyttes pasninger i bakrommet hyppig? Slik kan vi fortsette.

Å beskrive et slikt spill – skriftlig – byr på utfordringer. Man oversetter det flerdimensjonale til det endimensjonale. Derfor må skriftliggjøring av spillet følges opp med konkrete eksempler i form av figurer og animasjoner.

Med eget lag – på treningsfeltet, i garderoben, i kamp – må man forsterke med å konkretisere prinsipper og læringsmomenter i spillet. Hyppig. Gang etter gang. Noen ganger 11 mot 11, eller 9 mot 9 eller 7 mot 7. Andre ganger i forenklede spillsituasjoner. Da først får vi læring: varig endring av forståelse og atferd. Hos spillerne. I laget. Hos treneren.

Vi bruker et sett ord og begreper for å formidle spillet. Første bud er å vite hva disse begrepene betyr. Vi vet alle hvor hjelpeløse vi er når «bredde» ikke gir mening for en spiller. Når «bakrom» ikke gir mening. I fotball kan ikke ord oversettes på banen. Da er det for seint. Da har vi mistet ballen. Vi må snakke samme språk. Vi må forstå det samme språket.

Dere vil sikkert undre dere eller savne noe når dere leser et delkapittel. I de fleste tilfeller vil svaret komme seinere. Sånn må det bli. Iblant er det naturlig å nevne det igjen, for ting henger sammen. Og fornuftige ting bør jo gjentas. Ofte.

I fotball kan ikke ord oversettes på banen. Da er det for seint.

Figur 1: Nøkkelbegreper.

Figur 2: Her finnes nøkkelbegrepene. Uten at du ser dem. Systematisert på banen: «1F», 2F», «3F», «konsentrering», «push-out», «pumping», «avstand», «presshøyde», «linje», «lede», «dekke rom», «screene», «rappe», «snappe», «blokke» – kanskje under hovedprinsippene «dybde», «konsentrering» og «balanse som hindrer rom». Vi tar dem fram når det trengs.

Hvorfor vektlegger vi forsvarsspillet?

Hva er de viktigste ferdighetene hos en sentral midtbanespiller? Åtte av ti trenere vil svare noe slikt: «Det er å kunne bidra til at vi kan hvile med ballen når det trengs, å kunne vende ballen fra trangt til ledig, å være god én mot én og å kunne bidra til hyppige gjennombrudd.»

Hva er de viktigste ferdighetene hos en midtstopper? Åtte av ti trenere vil si noe à la dette: «Det er å ha en sikker pasningsfot og å kunne bidra i frispillingsfasen mot et lag i etablert forsvar.»

Svarene ser i utgangspunktet greie ut. Men de mangler en dimensjon: evnen til å kunne forsvare seg individuelt, relasjonelt og strukturelt, for dermed å kunne ta i bruk det mest effektive angrepsvåpenet av alle: ballerobring og påfølgende angrep mot et lag som er i ubalanse.

Historisk bakteppe

Når suksesshistorier på fotballbanen er blitt analysert eller gjenfortalt, har angrepsspillet dominert årsaksforklaringene. «The Beautiful Game» er et begrep som beskriver det dypeste og inderligste i fotballens sjel.: feiende flott angrepsfotball. Forsvarsspill har aldri dominert treningsfeltet. Ei heller medieoppslagene. Dette til tross for at mang en suksesshistorie kan knyttes til både forsvars- og angrepsspill. Noen suksesshistorier kan faktisk i større grad knyttes til godt forsvarsspill. Italias catenaccio preget 60-tallet, med Inter som foregangslag. Arrigo Sacchi videreførte denne spillestilen med både Milan og det italienske landslaget på 90-tallet.

Moderne norsk spillestilsutvikling knyttes uomtvistelig til Egil Olsens landslag og Nils Arne Eggens Rosenborg. Moderne norsk fotballhistorie handler om godt soneforsvar. Angrepshistorien er todelt, men særs beslekta:

Moderne norsk fotballhistorie handler om godt soneforsvar.

Olsens gjennombruddshissighet og Eggens relasjonelle spill i lengderetningen. Suksess på klubb- og landslag resulterte i spillersalg. Mange av våre spillere fikk karriere utenlands, flere sågar på ledende europeiske klubblag.

Siden den gang har blikket igjen rettet seg mest mot angrepsspillet. Noen grunner til dette:

• Eksempelets makt og trender har enorm påvirkningskraft. Barcelonas angrepsspill har påvirket vektleggingen av denne delen av spillet og på hvordan et vellykket angrepsspill skal gjennomføres.
• Globaliseringen av fotballen gjennom nettet har gjort sitt til at trenere kan velge internasjonalt «lærestoff».
• Mangel på resultater i norsk fotball har forsterket fokus på hvordan suksessfulle lag spiller i angrep.

Rolleforståelse og rolleaksept

Gode fotballspillere vet hva som skal til for å løse sin rolle i laget. Det har de lært gjennom å ha spilt i rollen over tid, både på trening og i kamp. De synes i tillegg at det er flott å bekle rollen. Det gir mestring, utvikling og en plass på laget. En god fotballspiller og en god lagspiller har rolleforståelse og liker å ha denne rollen i laget.

Rolleferdigheter i angrep og forsvar

Fotballspillet består av angrepsspill og forsvarsspill. For at laget skal være godt, må spillerne følgelig beherske begge deler. Det å kunne vinne dueller, blokkere, klarere, nekte innlegg, dekke rom, flytte beina fort, ta ut motspillere, vinne ball mot rettvendt spiller, mot rettvendt spiller i fart og mot feilvendt spiller, og å vinne ball på feil side av ballfører, er like viktig som å inneha et sett av angrepsferdigheter.

En god fotballspiller og en god lagspiller har rolleforståelse og liker å ha denne rollen i laget.

Å kunne ramma – sammen

Det er ikke nok å beherske de nevnte ferdighetene stykkevis og delt. I forsvar handler det om at laget kollektivt krymper tid og rom for motstanderlaget. Denne «skvisinga» må gjøres samstemt i både bredde- og lengderetning. Det gir gode betingelser for at vi individuelt skal kunne vinne dueller, vinne ball osv. Altfor ofte ser vi at kollektiv forsvarstrening skjer på arenaen «kortbanespill uten offside». Visst vinner man dueller der og da, men denne læringsarenaen gir helt andre forutsetninger enn det ferdige spillet. En god arena for innlæring av kollektivt forsvarsspill må hyppig inkludere tre ledd, en formasjon og en størrelse på banen som samsvarer med antall spillere. Sagt på en annen måte: Det går fint an å trene kollektivt forsvarsspill med fem utespillere og en keeper på hvert lag i tre ledd med en bane på 25 x 40 meter, selvsagt inkludert offside.

Hvordan sette sammen et lag?

Et godt fotballag har spillere med ulike ferdigheter som bekler ulike roller. Vi kan ha en keeper som er en god «skuddstopper», men ikke en god igangsetter. Da må laget forholde seg til dette. Eller vi kan ha en keeper som er god i beina – en god støttespiller når vi skal snu spillet. Vi har en back som er særs god i angrep og har rimelig gode forsvarsferdigheter. Vi har i tillegg en back som har motsatt vekting av sine ferdigheter: fantastisk i forsvar og helt grei i angrep. Våre to midtstoppere har ulike ferdigheter i angrep og forsvar. På sentral midtbane har vi tre ulike typer: En «terrier» som er nådeløs i duellspillet, og som dekker store rom når vi er i ubalanse. Den andre har «silkefoten» som slår gjennombrudds- og assistpasninger. Den tredje er en typisk «boks-til-boks-spiller» med enorm arbeidskapasitet. Kantspillerne er også ulike. Den ene er gjennombruddskanten, den andre er nærmest en sentral midtbanespiller, som er årvåken i skiftet fra angrep til forsvar, som er god til å slå gjennom boks-til-boks-spilleren, og som har en fantastisk innleggsfot. Spissene er også ulike. Den ene er en typisk bakromsspiss som jager gjennombruddsballer. Denne lager også automatisk rom til den andre spissen. Den andre er en mellomromsspiss som elsker å få pasninger i beina – halvvendt for så å sette fart framover. Laget er komponert av en smart trener som ser nødvendigheten av å ha et lag som er godt både i forsvar og angrep. Egil Olsen og Nils Arne Eggen var foregangsmenn for denne måten å tenke på ulike roller i laget på.

Et godt fotballag har spillere med ulike ferdigheter som bekler ulike roller.

Vi trenger flere «begge veier»-spillere

En klar trend i internasjonal fotball er at flere spillere er gode både i angrep og forsvar. Den «slepne midtbanespilleren» er også god i omstilling fra angrep til forsvar. Spissen(e) gjør en fenomenal jobb i det fremste forsvarsleddet. Følgelig: Tolvåringen som er kjapp i beina og god til å drible, må også øve på å bli kjapp i beina hjemover. Han eller hun må trene på å bli klok i sin rolle i forsvar.

Hvordan vinne fotballkamper?

Vi vinner ikke fotballkamper over tid om vi ikke har den rette miksen av forsvars- og angrepsferdigheter i et lag. I Norge har vi for mange lag – på alle nivå – som er bedre i angrep enn i forsvar. Derfor får vi altfor mange innlegg imot, derfor taper vi altfor mange dueller i boksen, derfor slipper vi inn for mange mål ved corner og frispark imot – og derfor kommer vi tapende ut av altfor mange én-mot-én-situasjoner. Derfor vinner vi også ballen altfor sjelden i de gunstigste posisjonene på banen. Her er det et stort utviklingspotensial.

Godt forsvarsspill er en hedersbetegnelse

Dyrking av statusroller og statusferdigheter gir tap i fotballkamper på sikt. Kritikerne vil spørre: Skal vi bare trene forsvarsspill, bli destruktive og kun tenke resultat? Å trene forsvarsspill er utviklende i treningshverdagen, og det gir høyere kvalitet på treninga: Jo mindre tid og rom, desto større krav setter det til handlingsvalg og handling i angrep. Vi må utvikle forsvarsferdighetene i laget, og vi må gjøre godt forsvarsspill til en hedersbetegnelse.

Soneforsvar – hva, hvordan og hvorfor?

Her presenteres soneforsvarets hva – hvordan – hvorfor. Fra det overordna ned til detaljnivået. Fra prinsipper til læringsmomenter.

Det er en klubb og en treners rett å velge spillestil, herunder:

• soneforsvar
• soneforsvar med tilnærming til markeringsforsvar
• markeringsforsvar med tilnærming til soneforsvar
• markeringsforsvar

Å velge fordrer å kunne. Det er viktig å kunne én type forsvarsorganisering godt. For så å gjøre tilpasninger. Ut fra hvilke spillere du har. Utfra hvilket lag du har. Ut fra hvem du møter.

Fotballens sjel

Mye av fotballens sjel ligger i at resultatet i kampen ikke er gitt i forkant. Antatt svakere lag kan slå sterkere lag i fotball. Det er langt vanskeligere i andre ballspill. Dette skyldes

• at det scores få mål i fotball
• at tilfeldigheter er en avgjørende faktor på resultatet
• at valg av spillestil kan utligne forskjeller

Fotballag har ulike forutsetninger for å lykkes. Økonomi, spillerstall, fasiliteter og støtteapparat er forskjellig. Allikevel kan antatt svakere lag slå lag med langt bedre spillere. Det har Norge, Sverige, Danmark og Island bevist. Spillestil i forsvar er en medvirkende årsak til gode resultater. Derfor spiller Atalanta i Champions League-sluttspillet. Derfor er Atletico Madrid en særdeles fryktet motstander. Derfor har FC København spist kirsebær med de store. Det har også Rosenborg, Molde og Bodø/Glimt gjort.

Å velge fordrer å kunne. Det er viktig å kunne én type forsvarsorganisering godt. For så å gjøre tilpasninger. Ut fra hvilke spillere du har. Utfra hvilket lag du har. Ut fra hvem du møter.

Spillestil

Den måten et lag spiller på, kalles – forenkla – lagets spillestil. Laget har retningslinjer som de forsøker å gjennomføre over tid. Tydelighet fra trener og trenerapparat gjenspeiler seg alltid i lagets spillestil. Måten et lag framstår på, er aldri uavhengig av motstander. Noen ganger er spillestilen akkurat som planlagt. Andre ganger milevis unna. Den største årsaken til forskjell på planlagt og faktisk spillestil er styrkeforholdet mellom lagene. Er laget i utgangspunktet bedre enn motstander, er det lettere å gjennomføre det planlagte. Mange lag tar mye hensyn til motstanderlaget i forkant. Man kan prøve å ta ut spillere. Man forandrer formasjon. Andre lag er langt mer stabile i tilnærminga til kampen. Små justeringer gjøres allikevel. Høyt press benyttes ofte mot lag en er bedre enn. Og motsatt: lavt press mot lag som er bedre enn vårt lag. En må ofte også forandre måten laget spiller på, ut ifra

• tabellsituasjon
• stilling i kampen

Å ha en plan B inngår i lagets forberedelser inn mot kamp.

Et godt soneforsvar er lett gjenkjennelig uavhengig av motstander. Her forholder en seg til spillsituasjonen og medspillernes aksjoner rundt denne. Det er utgangspunktet for medspillernes handlinger.

Fotballspillet er møtet mellom to lags spillestiler som sammen utgjør kampens klima.

Innlæring

Det er en uomtvistelig sannhet at det er enklere å skape noe når angrepslaget er i overtall. Følgelig: Det er vanskeligere å forsvare seg i undertall. I fotball er det utallige situasjoner der en ikke kan definere hvilket lag som har kontroll over ballen og er i angrep. Denne fasen i spillet kalles 0-situasjoner. Jo større evnen er til å vinne ballen, desto større er sjansene til å kunne sette i gang flere angrep med potensial. Det viktigste er å ikke miste ballen umiddelbart. Da kan angrep imot komme som en bumerang.

Et godt soneforsvar er lett gjenkjennelig uavhengig av motstander.

Figur 3: Spillestilens mange komponenter.

I innlæringen av soneforsvarsspill bør en ikke starte med å fokusere på slike situasjoner. De er for uoversiktlige. Læringsmomentene i soneforsvarsspill er mange. Utfordringen er å starte i rett ende. Retningslinjene for soneforsvar har til hensikt å forenkle spillsituasjonen for spillerne. Læringsmomentene bygger i tillegg på hverandre. Som trener må du være tålmodig, slik at læring skjer. Derfor må du følge en læringskronologi. Dette er fotballpedagogikk. I innlæringen av forsvarsspillet har man også en tendens til å starte med individet: førsteforsvareroppgaven – og bli der.

I innlæringen av soneforsvar må spillerne og laget kunne arbeidsfordelinga mellom første-, andre- og tredjeforsvarer (1F, 2F og 3F), for så å sette disse rollene inn i strukturens ramme.

Jo mindre struktur det er i et lag, desto vanskeligere er det å gjøre en god førsteforsvarerjobb. Dette er utgangspunktet for innholdets kronologi.

Trenerens oppgave er å få laget og spillerne til å forstå at det lønner seg å være god i forsvar, og at soneforsvar gjør både spillerne og laget bedre.

Forholdet mellom prinsipper og læringsmomenter

Forholdet mellom spilleprinsipper og valg av læringsmomenter gir retning til den røde tråden. Spilleprinsippenes overordna karakter gir behov for å lage mer konkrete retningslinjer for – i dette tilfellet – forsvarsspillet. Læringsmomentene er brobyggeren mellom prinsipp og fokuset i læringsprosessen. Alle prinsippene har følgelig et sett av læringsmomenter. Læringsmomentene må igjen hierarkisk prioriteres i treningsarbeidet. Læringsmomentene til spilleprinsippet konsentrering i forsvar vil være:

• Konsentrering når ballfører er sentralt på banen
• Sideforskyving når ballfører er på kant
• Hastighet på forflytningen

Soneforsvar kontra markeringsforsvar

Dette er ytterpunktene i forsvarsorganisering. Så kan vi ha tilnærminger på begge sider. Det markeringsorienterte laget kan ha større eller mindre innslag av sone, og omvendt.

Forskjellene på de to måtene å organisere forsvaret på kan skisseres slik: Et markeringsforsvar forholder seg til motstanders handlinger, mens et soneforsvar forholder seg til spillsituasjon og egne spilleres handlinger. Dette ser du tydelig i de to følgende figurene.

Jo mindre struktur det er i et lag, desto vanskeligere er det å gjøre en god førsteforsvarerjobb.

I figuren under følger forsvarsspillerne angrepsspillernes løp.

Figur 4: Her ser vi et markeringsforsvar (rødt lag) der back (9) følger spiss og etterlater seg rom som angrepslaget utnytter.

I figuren under forholder forsvarerne seg til spillsituasjonen og førsteforsvarers mulighet til å nekte gjennombrudd eller å vinne ballen.

Figur 5: Her en identisk spillsituasjon der det røde forsvarslaget følger soneprinsippene. Venstrebacken (5) blir i sin sone, og hele bakre ledd faller når gjennombruddspasningen kommer.

De to figurene anskueliggjør de to forsvarstypenes prioriteringer:

Et markeringsforsvar prioriterer

• markering (3F)
• press på ballfører (1F)
• sikring (2F)
• sweeper (4F)

Et soneforsvar prioriterer

• press på ballfører (1F)
• sikring (2F)
• dekking av rom (3F)

Evnen til å dekke rom i soneforsvar har ikke blitt lagt nok vekt på i tidligere litteratur. Det gjør vi noe med her.

Tilpasninger i soneforsvaret

Mange lag tar inn elementer fra markeringsforsvar innenfor ramma av soneforsvaret, for eksempel at

• backen presser i midtbaneleddet
• laget tar ut spillere i det høye presset
• sentral midtbanespiller eller indreløper sikrer for back i forsvarssonen
• stopper forblir i 16-meteren og backen må klare seg uten sikring
• laget nedprioriterer sikringsjobben og opprioriterer lagets evne til å dekke rom.

Spillet utvikler seg. Citius, altius, fortius – raskere, høyere, sterkere – var Pierre de Coubertins spådom om idrettens utvikling. Sjelden har spådommer truffet så godt. Utviklingen innenfor fotballspillet har virkelig gått i denne retning. Spillerne løper mer og hurtigere. Laget forflytter seg hurtigere. Lag snur spillet raskere. Spillerne blir stadig dyktigere på små flater. Dette er fotballens evolusjon. Forsvarsspillet må svare på disse utfordringene. Derfor ser man tilpasninger og endringer.

Spillerne blir stadig dyktigere på små flater. Dette er fotballens evolusjon.

I internasjonal fotball ser man at nær sagt alle lag spiller soneforsvar i det bakre leddet. I midtbaneleddet ser man mer tilnærming til markering. Dette ser vi også i Norge.

Formasjonsvalg påvirker også forutsetningene for å gjennomføre et godt soneforsvar. Det er langt mer utfordrende å skulle dekke banens bredde med tre spillere enn med fire.

Et viktig pedagogisk prinsipp når man skal lære effektivt forsvarsspill, er å kunne ramma før man gjør tilpasninger. Da har man et utgangspunkt. I soneforsvar består grunnfjellet: Spillerne forholder seg til spillsituasjonen og sine medspillere.

Tempo i utførelse: Forflytningsevne

I alle læringsmomenter som omhandles her, gjelder følgende:

• Det hjelper ikke med alskens prinsipper og læringsmomenter om ikke viljen og evnen til forflytning finnes – hos spillerne, i lagdelene, mellom lagdelene og i laget.

Tempo i forflytninger er avgjørende for et godt forsvarsarbeid. Bevegelseshurtighet er én ting: sidelengs, bakover, framover. Den viktigste faktoren for forflytningsevnen er å oppfatte og handle raskt nok i spillsituasjonen. Det hjelper lite å kunne løpe 60-meteren på 7,2 hvis en ikke oppfatter overgangen fra angrep til forsvar. Det hjelper lite å være kjapp i beina om det bakre leddet ikke oppfatter et bakromsløp.

Forflytningshastighet er avgjørende for forflytningsevnen. Her legges lista altfor ofte for lavt. Forflytningsevne nevnes ikke spesifikt under hvert læringsmoment. Det gjelder hele tida.

Spillerne forholder seg til spillsituasjonen og sine medspillere.

Soneforsvar på prinsippnivå

Vi ser først på hvordan spillere og lag samhandler med hensyn til forsvarsprinsippene konsentrering, dybde og balanse. Målet med forsvarsspillet er dels å hindre gjennombrudd. Er spillsituasjonen gunstig, går laget for å vinne ballen. Et godt soneforsvarsspill gjør det trangt og vanskelig for det angripende laget. Et godt forsvarsspill hindrer motstander rom. Sagt på en annen måte: Et godt forsvarsspill gjør at angrepslaget blir satt under tidspress. Et godt forsvarslag hindrer angrepslaget i å få gode gjennombrudd og vinner ofte ballen tilbake, enten i åpent spill eller på dødball. Virkemidlene for å få til dette er konsentrering, dybde og balanse.

Konsentrering

Avstanden mellom forsvarsspillerne i banens bredderetning bør være liten for å nekte rom gjennom ledd. Laget sideforskyver når ballfører er i sidekorridor, og konsentrerer når ballfører befinner seg sentralt. I figuren nedenfor viser vi hvordan et godt forsvarslag sideforskyver og konsentrerer. Læringsmomenter knyttet til prinsippet konsentrering kommer vi tilbake til seinere.

Figur 6: Et soneforsvar som sideforskyver og har kontroll over prioriterte (farlige) rom. Laget har gode forutsetninger for å vinne ball og starte en gunstig overgang.

Figur 7: Konsentrering i et soneforsvar.

Dybde

Dybde i forsvar er spillernes og leddenes avstand til hverandre i banens lengderetning.

Figur 8: Riktige avstander i lengderetningen opprettholdes av forsvarslaget når angrepslagets midtstopper (3) slår en lang støttepasning til sin stopperkollega (4).

En tommelfingerregel er å hele tiden ha konstante avstander: ca. 30 meter i bredden (halve banen) og ca. 25 meter i dybden fra toppspiss til bakre ledd. Denne avstanden må hele veien justeres i forhold spillsituasjonen. Dette ser vi i figuren nedenfor.

Figur 9: Forsvarslaget justerer avstandene i laget ut fra ny spillsituasjon. Angrepslaget spiller i støtte. Forsvarsspiller nr. 10 (spiss) går i press, og de to forsvarsleddene justerer avstander i lengderetningen umiddelbart.

Balanse

Et forsvar i god balanse er et forsvar med god kontroll. Laget må ha minst like mange spillere som motstanderen på rett side av ballen (numerisk balanse). Spillerne og laget må også posisjonere seg rett i forhold til hverandre (posisjonell balanse). Alle forsvarsoppgavene skal være tilfredsstillende ivaretatt: Det må være press på ballfører, det må være sikring, og laget må ha kontroll over prioriterte rom.

Det må være press på ballfører, det må være sikring, og laget må ha kontroll over prioriterte rom.

I figuren nedenfor oppsummerer vi de tre prinsippene konsentrering, dybde og balanse i et godt forsvarslag.

Figur 10: Et forsvarslag i god balanse. Igangsetting fra keeper. Fremre forsvarsledd nekter støttepasning (9) samt å ta ut rom (10) foran møtende midtbanespiller. Midtbaneleddet med kant (11) går i press og leder ut. Nr. 8 sikrer. 6 og 8 dekker rom. Det bakre forsvarende leddet har riktige avstander til midtbaneleddet. Keeper er i beredskap for bakromstrussel.

Soneforsvarets retningslinjer og læringsmomenter

Hvilke retningslinjer må et godt soneforsvar følge for å nekte motstanderlaget gjennombrudd og vinne ballen oftest mulig? Vi går fra prinsippnivået og ned på konkrete retningslinjer og læringsmomenter for laget.

Hvem er førsteforsvarer (1F)?

Førsteforsvareren er den viktigste spilleren i et soneforsvar. Oppgavene er ulike ut fra spillsituasjonen. Førsteforsvareren skal vinne ballen når det er mulig. Førsteforsvarers handling skal gjøre sitt til at laget vinner tid for å komme i balanse. Spilleren skal hindre gjennombruddspasninger. Spilleren skal tvinge ballfører til å spille på tvers eller bakover. Førsteforsvareren er også den som til sjuende og sist hindrer motstanderlaget å score. Førsteforsvareren er lagets signalspiller. Spillerens handlinger påvirker spillsituasjonen. Spillerens handlinger avgjør resten av lagets handlinger. Vet ikke spillerne og laget hvem som er førsteforsvarer, får vi et lag som ikke fungerer i forsvar.

Hovedregelen er at spilleren nærmest ballfører er førsteforsvarer. I figuren nedenfor ser vi klart hvem i laget som er førsteforsvarer.

Figur 11: Forsvarslagets midtbaneledds kant (11) setter inn presset. Dette er signalspilleren for de resterende ti forsvarsspillerne. Førsteforsvareren vår definerer spillsituasjonen.

To unntak fra hovedregelen
Unntak 1: Når backen er nærmest ballfører, men har en angrepsspiller på yttersiden av seg. Ofte er dette en én-mot-to-situasjon som krever tålmodighet og/eller samhandling med forsvarsspiller som er på innersiden av kanten/backen. Dette eksemplifiseres nedenfor.

Figur 12: Forsvarende høyreback (2) er nærmest ballfører, men kan ikke være aktiv førsteforsvarer. Backen må bruke hodet: a) Er det krise: Gå for ballerobring; b) opphold; c) kommuniser til nærmeste stopper (3) eller nærmeste sentrale midtbanespiller at han må ta over førsteforsvareroppgaven. I det siste tilfellet tar backen ansvar for å dekke rommet til overlappende back.

Unntak 2: Når angrepsspiller fører ball inn i ny sone eller spiller en kort pasning til medspiller, er det ikke hensiktsmessig å bytte førsteforsvarer. Dette er spesielt viktig når førsteangriper kan avslutte og/eller slå ball inn i farlig sone. Ikke bytt på førsteforsvarerrollen før ballfører har slått en pasning videre, er en god regel. Nedenfor viser vi en slik situasjon.

Figur 13: Angrepsspiller (10) fører på tvers foran forsvarsleddet. Venstre midtstopper (4) fortsetter sin førsteforsvareroppgave selv om denne spilleren (10) per definisjon er i den andre midtstopperens sone.

Leding

Leding av ballfører er knyttet til førsteforsvareroppgaven. Hvor vil førsteforsvareren ha angrepsspilleren

• for å vinne ball.
• for å unngå at førsteangriperen slår gode gjennombruddsballer eller kommer til avslutning.
• for å unngå at førsteangriperen flytter spillet til områder der det er mer rom.
• for å tvinge førsteangriperen å spille ballen bakover.

Førsteforsvarerens beste venn er sidelinja. Her er det trangt, og mulighetene for å vinne ball øker. Dermed kunne hovedregelen ha vært: Led alltid førsteangriperen ut mot sidelinja.

Figur 14: Førsteforsvarer (7) leder angrepslagets back dit det er trangest: mot sidelinja.

Imidlertid er måten førsteforsvarer løser dette på, så «relasjonell» at vi supplerer med noen avveininger og påfølgende retningslinjer:

• Førsteforsvarer skal i utgangspunktet ta korteste vei mot førsteangriper.
• Ønsker vi at førsteangriper ikke skal nå et rom, en spiller eller en posisjon, skjermer vi vekk det rommet med et bueløp.
• Ønsker vi ikke pasning på yttersiden/kanten, leder vi inn.
• Har vi sikringsspiller på innersiden, kan det også ledes inn.
• Er vi i overtall inne på banen, leder vi inn.
• Er vi i undertall sentralt, led ut.
• Er førsteforsvareren aleine uten sikring, eller skal klare seg uten sikring, led ut.
• Har motstanderlaget en spiller som er dominant, preger kamper og leder an ved gjennombrudd, led vekk fra denne spilleren.

Er førsteforsvareren aleine uten sikring, eller skal klare seg uten sikring, led ut.

Nedenfor viser vi en førsteforsvarer som leder ut.

Figur 15: Forsvarskanten (11) leder bevisst utover.

Nedenfor ser vi et lag og en førsteforsvarer som leder inn fordi de er i overtall sentralt.

Figur 16: Et angripende K–4–4–2 møter et forsvarende K–4–3–3 (K–4–5–1). Forsvarslaget er i overtall på midten. Det ledes inn i overtallet.

Hvem møter førsteforsvarer som førsteangriper?
Er det en innoverkant? «Led» utover, det liker ikke spilleren. Er det en utoverkant? «Led» innover, det liker ikke spilleren. Ofte møtes angrepsspillere og forsvarsspillere i par: kant–back, back–kant. Å «kunne» motstanders ferdigheter, å kjenne motstanders styrker og svakheter, bedrer forutsetningene for å gjøre enda flere gode valg. Noen forsvarsspillere kan ha én god og én mer eller mindre dårlig taklingsfot. Å lede ballfører slik at godfoten kan vinne ballen, gir godfølelsen.

Motstanderlagets spillestil
Har motstanderlaget et mønster – en stil – går det også an å møte dette med mottrekk:

• Et angrepslag som ønsker å nå korridor og er gode til det: Led inn.
• Lag som ønsker å spille via sentralt område og er gode til det: Led ut.

Å lede ut eller inn – innlæring
Velg en plan. Øv på det. Skaff erfaring med enkle retningslinjer. Ingen retningslinjer = kaos.

Både på nasjonalt og internasjonalt toppnivå ser vi at det veldig ofte ledes utover.

1. Fordi forsvarslaget «pakker» angrepslaget på én side og rommet blir mindre.
2. Fordi en øker sjansene for å unngå vending av spill.
3. Fordi en ikke ønsker gjennombrudd sentralt.

Med mange og gode forsvarsspillere i boks skal man klare å takle gjennombrudd på eller innlegg fra kanten. Minuset er dels at man ikke leder mot sikringsspiller, dels at man som angrepslag ofte spiller «av» et helt midtbaneledd med en pasning. Igjen: Prøv ut og høst erfaringer. Det finnes ingen fasit her.

Egil Olsens rasjonale var å lede inn, der sikringsspiller befinner seg. Å lede inn gir også en annen gevinst: Ved ballerobring vinner man ballen sentralt og kan følgelig angripe både til høyre og venstre. En førsteforsvarers oppgave endrer seg hele tiden, ut fra spillsituasjonen. Spillere og lag som leser spillsituasjonene godt sammen, er vanskelige å spille mot.

Ingen retningslinjer = kaos

Å screene
Å screene er nært beslektet med å lede. Det er avansert leding. Når det screenes, tvinger førsteforsvarer ballfører i én retning. Når en førsteforsvarer screener, finnes det to tanker i hodet samtidig:

• Man skal lede førsteangriper én vei.
• Samtidig skal man nekte pasningsforbindelse til en annen angrepsspiller.

En forsvarskant buer løpet slik at stopper ikke når sin back på ballsiden. En back buer sitt løp slik at kanten ikke kan nås. Man prioriteter å stenge en pasningsforbindelse framfor å vinne ballen. Man utsetter dermed ballerobringen.

Forskjellen på å screene og å lede er at screening også utføres av andre- og tredjeforsvarere. Da er det avgjørende at leddet bak har god kommunikasjon med spillerne i leddet foran. For eksempel bør forsvarsleddet se og kommunisere hvor angrepsspillerne i mellomrommet har plassert seg.

Figur 17: Høyre forsvarskant (7) på det forsvarende lag screener ut venstre angrepsback (5) med et bueløp inn mot ballfører (4). Samtidig screener forsvarende lags midtbanespillere (6, 9 og 8) vekk pasningsforbindelsene til angriperne i mellomrommet (8, 9 og 10). Dette gjøres ved god kommunikasjon fra bakre forsvarsledd.

Forskjellen på å screene og å lede er at screening også utføres av andre- og tredjeforsvarere.

Har vi alltid press på ballfører?
I en fotballkamp handler forsvarsspillet for den enkelte spiller i større grad om å dekke rom enn om å jage ballfører gjennom kampen. Dette glemmes ofte. At et lag sammen evner å dekke rom, er en avgjørende lagferdighet. Er ballfører langt fra målet vårt og vi ligger lavt har vi ingen «aggressiv» førsteforsvarer, og heller ingen definert andreforsvarer. Da har vi kun tredjeforsvarere som dekker rom.

Vi ser ofte at førsteforsvarer er for ivrig og blir spilt av eller lager store rom. Å kunne stå i det og være «kontrollert avventende» er en viktig forsvarsferdighet i laget. Hvilke angrepslag makter gjennombrudd mot et lag i posisjonell balanse? Svært få. Har angrepslaget mange spillere i et mellomrom, kan det også lønne seg å nedprioritere sikring til fordel for å dekke rom. Nedenfor viser vi en slik situasjon.

Figur 18: Det forsvarende lag ligger lavt i balanse. Et fantastisk utgangspunkt for ballerobring og overgang. Den følelsen må forsvarslaget ha. Å ligge lavt er en øvelsessak.

I en fotballkamp handler forsvarsspillet for den enkelte spiller i større grad om å dekke rom enn om å jage ballfører gjennom kampen.

Presisering: Når vi legger oss lavt, første pressledd blir spilt av eller blir spilt lave, vil en liten meter fram hos en førsteforsvarer ødelegge vinkler til å tre igjennom til angrepsspillere i farlige rom.

Andreforsvareren (2F) – sikring

Har vi en førsteforsvarer, skal vi i utgangspunktet også ha en andreforsvarer eller en sikringsspiller.

Hvem er sikringsspiller?
Tommelfingerregelen er:

• Nærmeste midtbanespiller sikrer kant i press.
• Nærmeste midtbanespiller sikrer midtbanespiller i press.
• Nærmeste stopper sikrer back i press.
• Nærmeste stopper sikrer stopper i press.

Figur 19: Et forsvarslag i balanse der forsvarslagets sentrale midtbane (8) presser og sentral midtbane (6) sikrer. Resterende spillere dekker og har kontroll over farlige rom.

Hvor stor skal sikringsavstanden være?
Har ballfører stor fart, må sikringsavstanden være større enn når ballfører har liten fart eller står stille. Å oppgi antall meter er umulig. Den verst mulige forsvarssituasjonen er når førsteangriperen tar både første- og andreforsvareren i ett jafs. Da har vi trøbbel.

Skal alltid nærmeste forsvarsspiller sikre?
Unntaket er når vi nærmer oss egen 16-meter. Da vil vi ikke ha stoppere ut av boksen:

• Backen må klare seg aleine.
• Backen får sikring fra nærmeste midtbanespiller.
• Backen får hjelp av kanten på «feil» side av ballen.

Vi kan til tider sende fram en signalspiller – en som er litt aleine mot motstanderlaget – for å

• ødelegge pasningsrytmen.
• få laget etter («pumpe etter»).

Da har vi heller ikke noen sikringsspiller.

Figur 20: «Signalspiller på tokt». En forsvarer (8) jager ballfører. Enten for å forstyrre ballbaner eller for å få eget lag høyere i banen. Det kan være et internt språk for høyere press eller «vi går for ballerobring». Ofte setter signalspilleren i gang aksjon når lang støttepasning slås i angrepslaget.

Kommunikasjon fra spillere i leddet bak

Kommunikasjon hele veien fra keeper til bakre ledd via spillere i midtbaneleddet og til det fremre leddet vil gjøre at riktige rom dekkes for å nekte pasningsforbindelser. Stoppere har her ofte en sentral plass: Kommandoen «Dekk venstre» vil i mange tilfeller være nok til at pasningsforbindelse inn i mellomrommet brytes.

Kommunikasjon generelt

Ofte har man en sjef i det bakre leddet, eller i midtbaneleddet, som kommuniserer mer enn andre. I en innlæringsfase er det greit med slike «sjefer» som er i forkant av spillsituasjonen. Dog er det spillsituasjonen som er signalet for alle spillerne. Alle skal lese likt og samtidig. Først da blir samhandlingen best mulig. Å lene seg for mye på «sjefer» i et lag bidrar ikke til å utvikle samforståelsen. Det er likevel bedre med «sjefer» blant spillerne på banen, enn en trener som kommanderer sine spillere fra sidelinjen.

Figur 21: Det angripende laget har tre spillere i mellomrommet. Allikevel sliter ballfører med å nå noen av dem fordi det forsvarende midtbaneleddet tar ut pasningskorridorene. Kontinuerlig kommunikasjon fra bakre ledd og videre framover er avgjørende: «Flytt en meter venstre», «Mer høyre, Knut».

Offsideregelen – forsvarslagets hjelper

Offsideregelen må brukes aktivt for å skape gode arbeidsbetingelser for forsvarslaget. Dette vil bedre forutsetningene for å nekte angrepslaget rom. Et godt forsvarslag vet når bakrom trues, og når bakrom ikke kan nås. Et godt lag vet når mellomrommet må justeres. Å utnytte offsideregelen har med relasjonell erfaring å gjøre – hos enkeltspillere og spillerne i leddet, sammen. Det krever også kunnskap og erfaring hos trener.

Det er bedre å falle med et bakre ledd to ganger for mye enn to ganger for lite. Et godt forsvarslag vet når det er bakromstrussel og ikke. De forholder seg til ballfører, angrepslagets løp og balanseforholdet i eget lag.

Her er knaggene:
«Å lese fot»: Vi kan se om ballfører lader for gjennombruddspasning eller ikke samtidig som det kommer truende timede løp:

• Er løpet timet, må bakrommet vernes.

Figur 22: Det forsvarende laget er i ubalanse. Ballfører (4) er upressa, og det er mange truende løp inn mot potensiell avslutningsposisjon. Bakrommet må vernes.

• Er løpet ikke timet, kan forsvarslaget la spillere gå i offside.

Figur 23: Det bakre leddet ser at ballfører ikke kan nå verken spissen (10) eller kanten (11). Det bakre leddet velger helt riktig å la disse løpene gå. Det forsvarende laget oppnår da gode forutsetninger for å lykkes med sitt forsvarsspill. Det er små avstander mellom leddene, og de har riktig dybde.

Bakre ledd og linje

• Det bakre leddet må stole på hverandre i den forstand at spillere vendt mot ball vet at resterende spillere i leddet ikke ligger dypere enn seg selv.
• Å sidestille seg som spiller – med blikk sidelengs – er en forutsetning for god samhandling.
• Når ballfører er i bakre ledd, må det være press på ballfører. Tredjeforsvarere skal ligge på linje med andreforsvareren.

Figur 24: Den forsvarende backen (2) er i press. Sikringsspiller (3) er anretningsspiller: Stopper (4) og back (5) skal ikke bryte den den tenkte linja mellom 3 og 5. Da kan både stopper (4) og back (5) la «ikke-timede løp» gå i offside.

Ballfører på vei mot eller allerede inne i vårt bakre ledd

Er ballfører på vei mot eller allerede inne i vårt bakre ledd, kan det være fare på ferde. Her skal følgende retningslinjer sitte i laget:

Hvordan kommer førsteangriper? I stor fart, uten fart, feilvendt?

Er det flere truende løp rundt og forbi ballfører, og/eller trues bakrom av flere løp?

• Fall til rommet mellom bakre ledd og keeper er lite.

Er det press på ballfører sentralt?

• Førsteforsvarer må ikke selge seg, og samtidig nekte pasning og skudd. «Førsteforsvarerstolthet».
• Konsentrer slik at pasninger ikke kan bli slått mellom spillere i leddet. Å være trang tvinger pasning på ytterside og vekk fra farlig sone. Vi tvinger pasninger «rundt».

Figur 25: Angrepsspiller nr. 9 kjører pådrag for å skape 2 mot 1 på kant, eventuelt tre gjennombruddspasning mellom forsvarende stopper (3) og back (2). Pasning tvinges på ytterside. Hadde backen vært breiere, ville situasjonen sett helt annerledes ut.

Å være trang tvinger pasning på ytterside og vekk fra farlig sone. Vi tvinger pasninger «rundt».

Er det press på ballfører på kant lavt i banen:

• Ytre spiller (back) presser ytre angrepsspiller.
• Stoppere og motsatt back blir i 16-meteren.
• Midtbanespiller (indreløper eller sentral midtbane) sikrer.

Figur 26: Forsvarende høyre back i press. Sentral midtbane sikrer (6). Stoppere (3 og 4) og motsatt back verner 16-meteren.

Push-out

Fotballtermen «push-out» bruker vi når laget går fra forsvar til angrep ved klarering. Klareringen går til medspiller med kontroll høyere opp på banen. Da rykker hele laget etter.

Figur 27: Forsvarende midtstopper (4) har klarert. Nr. 11 (rød) får kontroll over ballen. Resten av laget «pusher ut».

Pumping

Like viktig er det at laget

• faller og verner mellomrom og bakrom når det ikke er press på ballfører og angrepslaget truer disse rommene med løp
• rykker ut når angrepslaget
  • slår støttepasning og det ikke er fare for en umiddelbar gjennombruddspasning
  • slår en upresis pasning
  • nøler
  • går seg fast

Denne aksjonen kalles pumping. Det krever konstante avstander mellom det forsvarende lags forsvarsledd. Erfaringsmessig er pumping også det vanskeligste relasjonelle taktiske valget å få stabilt og samstemt i laget. I figuren nedenfor ser vi at angrepslaget spiller i støtte, bakover, og at forsvarslaget går i nytt press høyere på banen. Nå er det essensielt at forsvarsleddene forholder seg til ny spillsituasjon og pumper ut for å opprettholde riktige avstander mellom leddene. Her syndes det mye, og mellomrommet blir ofte større enn ønskelig. I innlæringsfasen kan det være godt med en «sjef» i midtforsvaret som styrer og skaper god samhandling i disse spillsituasjonene. Dette læringsmomentet må sitte når man skal utøve godt soneforsvar.

Figur 28: Det gule angrepslaget møter et kompakt forsvarslag. Forsvarende midtbanespiller (6) presser fram en støttepasning fra angrepsspiller nr. 8. Forsvarende spiss (10) går i umiddelbart press på ny ballfører (4). Det bakre og det midtre leddet pumper ut for å holde konstante avstander i laget.

Nedenfor ser vi mangel på samstemthet i forsvarsarbeidet. Midtbaneleddet flytter etter. Det bakre leddet blir stående. Forsvarslaget lager da et mellomrom som et godt angrepslag vil angripe så fort det får mulighet.

Figur 29: Mangel på samstemt pumping i forsvarslaget. Det forsvarende lags midtbaneledd forholder seg til ny spillsituasjon. Det gjør ikke det bakre leddet, som blir stående, og et fremre forsvarsledd (10 og 9) som ikke skjønner at de er nøkkelspillere i forsvarsarbeidet. Dette er en god illustrasjon på at det ikke nødvendigvis hjelper å ha nok spillere bak ballen (numerisk balanse). Spillerne bak ballen må også ligge i rett posisjon med tanke på spillsituasjonen (posisjonell balanse).

Det verst tenkelige soneforsvaret er når forsvarslaget legger bakrommet åpent for gjennombrudd. En slik måte å spille på skaper frustrasjon og gjør at laget blir demotivert. Soneforsvar blir plutselig et negativt ladet ord. Nedenfor legger forsvarslaget hodet sitt på et fat.

Figur 30: Det forsvarende lags bakre ledd pumper ukritisk ut, uten å vurdere hvordan det ser ut rundt ballfører.

De fleste fotballuttrykkene vi bruker, har vi fra England – naturlig nok. Derfra fikk vi tidenes gave: fotballspillet.

Engelskmenn bruker uttrykkene «front foot and back foot defending» eller «on the front foot – on the back foot» nettopp om lagets eller spillernes evne til å forsvare seg foran og bak seg.

Utrykkene er gode. De brukes derimot ikke i den norske fotballterminologien. Jeg har brukt dem – med hell – hos mine spillere. Kanskje en nyvinning? Lagets evne til å pushe ut og å pumpe – i riktig øyeblikk – er avgjørende for lagets samlede forsvarsevne. Her skiller vi klinten fra hveten.

Lagets evne til å pushe ut og å pumpe – i riktig øyeblikk – er avgjørende for lagets samlede forsvarsevne. Her skiller vi klinten fra hveten.

Sideforskyving og konsentrering i midtbaneleddet og i det bakre leddet

Dette er det viktigste virkemidlet for å gjøre det trangt i bredderetningen. Av erfaring er det ofte lettere å få til god sideforskyving enn god konsentrering.

Sideforskyving

1. Avstanden mellom forsvarsspillerne skal være rundt 10 meter. Er ballfører i leddet, må avstanden være mindre. Svært få angrepslag makter å snu spillet til motsatt side før førsteforsvarer rekker over i press på motsatt side.
2. Er ballfører på kant enten i midtbaneleddet eller i forsvarsleddet, er femmeters bortre linje en flott rettesnor for forsvarslaget.
3. Er ballfører på kant i midtbaneleddet, bør midtbaneleddet sideforskyve 3–5 meter mer enn bakre ledd. På mange lag har midtbanespilleren lengst unna ballfører en tendens til å falle ned og ta ansvar for kanten i bakre ledd. Dessuten liker backen bak å «kalle ned» spilleren. Det er tryggere. Når backen ligger noe breiere, blir det tryggere for begge. Dette kan justeres etter hvert. Motstanders ferdigheter og lagets evne til å snu kjapt ligger inne i slike avveininger. Figuren nedenfor viser god sideforskyving i et lag.

Figur 31: Det forsvarende laget sideforskyver både bakre og midtre ledd på en god måte. Høyre back (2) er litt breiere enn høyre kant (7). Det er en god regel innad i forsvarslaget.

Konsentrering

1. Jo større konsentrering, desto vanskeligere blir det for det angripende laget å tre pasninger mellom spillere i leddet.
2. Jo større konsentrering, desto vanskeligere blir det for det angripende laget å være presis med gjennombruddspasninger i bakrommet.
3. Jo større konsentrering, desto mer tvinger forsvarslaget det angripende laget å spille rundt.

Figur 32: God konsentrering hos forsvarslaget gir gode forutsetninger for ballerobring. Eller det tvinger angrepslaget til å spille rundt eller i støtte.

Jo større konsentrering, desto mer tvinger forsvarslaget det angripende laget å spille rundt.

En viktig presisering: Å få gjennombruddspasninger mellom forsvarsspillere inn i mellomrom, eller spesielt i bakrom, betyr ofte trøbbel.

Er det ubalanse: Tving pasningen vekk fra farlig område ved å være smale.

Figur 33: Et bakre forsvarsledd som tvinger pasninger på yttersiden. God, samstemt konsentrering gir små avstander i leddet.

Å komme på rett side

Ofte hører vi at grunnregel nr. 1 i forsvar er å komme på rett side av ball og motstander. Vi hører stadig vekk kommandoen «kom på rett side» fra trenerne. Kommandoen er grei nok. Men den må forståes rett i et soneforsvar.

På rett side av ball vs. på rett side av ball og motstander

Distinksjonen mellom «på rett side av ball» vs. «på rett side av ball og motstander» er mer enn bare en distinksjon. Det er forskjellen mellom et markeringsforsvar og et soneforsvar. Og det er forskjellen mellom et soneforsvar og et godt soneforsvar.

Når et soneforsvar er i balanse, er alle spillerne i det bakre leddet i utgangspunktet på rett side av både ball og motstander. Tar motstanderlagets angrepsspillere dårlig timede løp, lar det bakre forsvarsleddet spillerne bare løpe inn i eller bli værende i bakrommet.

På rett side

I et soneforsvar gjelder det altså i større grad å komme på rett side av ball enn å komme på rett side av både angrepsspiller og ball.

Figur 34: Det forsvarende laget har ni spillere på rett side av ball. Fire forsvarsspillere er på rett side av ball og motstander. Det fremre forsvarsleddet (9 og 10) er ikke på rett side. De har allikevel en «forsvarsfunksjon». Spiss nr. 9 skal nekte støttealternativ. Spiss nr. 10 skal nekte «snu-alternativ». Legg merke til at det bakre leddet lar angripende spiss (10) ligge i offsideposisjon. Det er press på ballfører, og det forsvarende laget lar seg ikke strekke unødig. Forsvarslaget oppfyller alle kravene som skisseres nedenfor.

På rett side – i riktige posisjoner

Et forsvarslag i god balanse har press på ballfører, sikring og spillere som dekker og kontrollerer de mest sårbare rommene for gjennombrudd på banen. I en kamp vil et forsvarslag hele tiden tilstrebe å være i denne tilstanden.

I et soneforsvar gjelder det altså i større grad å komme på rett side av ball enn å komme på rett side av både angrepsspiller og ball.

På rett side – tidsnok

Fotballspillet er et spill med stadige skifter fra angrep til forsvar. Og fra forsvar til angrep. Noen av disse skiftene er klart definert gjennom frispark, corner, kast og avspark. I spill kan skiftet komme fort, både fra angrep til forsvar og fra forsvar til angrep. I tillegg har vi situasjoner der vi ikke vet hvem som eier ballen. Ingen av lagene har kontroll.

Figur 35: Det gule angrepslaget har hatt corner. Forsvarslaget (rødt) klarerer. Ballen er løs. Lagenes evne til å omstille seg er avgjørende for neste spillsituasjon.

Må vi alltid komme på rett side i forsvarsspillet?

Stort sett ja, men det finnes to unntak:

1. Når det fremre leddet (les: egne spisser i forsvar) er blitt spilt av, er hovedoppgaven i forsvar å ta ut spillerne i det bakre angrepsleddet – hindre at de brukes som støttespillere.
2. Sammen med førsteforsvarer på rett side, kan man lage en «sandwich-situasjon» og vinne ballen. «Blir ball spilt forbi meg, kan jeg skvise ny ballfører sammen med førsteforsvarer på rett side?» Her har mange trenere, lag og spillere mye å gå på. Et godt forsvarsgrep kan være å ansvarliggjøre i par: Kant hjelper back, dyp spiss hjelper sentral midt, sentral midt hjelper stoppere.

Figur 36: Forsvarere på begge sider – både foran og bak ballfører. Parjobbing i praksis: Spiss (9) og sentral midt (6) skviser angrepsspiller nr. 6.

Et godt forsvarsgrep kan være å ansvarliggjøre i par: Kant hjelper back, dyp spiss hjelper sentral midt, sentral midt hjelper stoppere.

Presshøyde og samstemthet

«Vi må flytte beina – sammen» var parolen til en god norsk fotballtrener. Et godt forsvarsspill handler nettopp om samforståelse av felles kjøreregler i et landskap som endres hele tiden. En felles forståelse av når og hvordan vi setter inn presset og justerer presshøyden, er avgjørende for om vi lykkes i forsvarsspillet.

Hvor lagpresset settes, avgjøres av flere forhold:

• Styrkeforholdet mellom lagene.
• Om motstanderlaget ofte spiller seg ut bakfra med stor risiko.
• Om motstanderlaget er gode til å spille seg ut bakfra.
• Stillingen i kampen.

En dreining i det høye presset?

Tilbakespillsregelen ble innført i 1992. Dette er den mest revolusjonerende regelendringen siden offsideregelen ble endret i 1927. (Angrepsspiller var offside når denne hadde tre spillere mellom seg og mållinja da ballen ble spilt. Denne regelen ble endret til kun to spillere.) Før 1992 kunne keeper ta ballen med hendene ved tilbakespill. Dette førte ofte til uthaling av tid, og til hyppige lange utspill.

Flere angrep starter nå med ballbesittelse – langt nede på egen halvdel. Flere forsvarslag jakter ballfører for å vinne ballen høyt. Vi har i tillegg vært gjennom en spillestilstrend der man i angrep skal «spille seg ut», ofte med liten risikovurdering. I mange tilfeller har høyt press gitt gevinst i form av ballerobring høyt på banen.

Nå er det dessuten anledning til å ha egne spillere inne i 16-meteren ved eget målspark. Det kan bidra til at det oftere blir satt i gang kort. Med mer rom tilgjengelig blir det desto vanskeligere å erobre ballen. Vi følger i spenning med på hvordan denne regelendringen kan endre spillet ytterligere.

Hindre gjennombrudd – opphold – vinne ball

Sju spillsituasjoner knyttes til forsvarslagets samhandling skissert nedenfor:

• Fra angrep til forsvar eller bare når presset glipper
• Høyt press for å tvinge fram langt målspark eller utspill
• Angrepslaget setter i gang kort
• Klassisk soneforsvar også i det høye presset
• Det høye presset glipper, og vi må senke presshøyden
• Laget legger seg lavere
• Laget legger seg lavt

Fra angrep til forsvar eller bare når presset glipper – oppholde

Man kan aldri gardere seg mot baklengsmål. De kan komme som følge av et vådeskudd, et langskudd, et stjernetreff, en dødball, en tilfeldighet – eller to tilfeldigheter. Men man kan redusere antall baklengsmål betraktelig ved å ha en systematisk tilnærming til hvordan laget spiller forsvar.

Vi har en tendens til å øve forsvarsspill i liketall (numerisk balanse). Vi har også en tendens til å øve forsvarsspill når alle er på plass (posisjonell balanse). Det skal vi også. I en innlæringsfase. Et godt råd er å fokusere på forsvarsspill

• når vårt lag går fra angrep til forsvar
• når presset glipper

Etter hvert, når vårt lag mestrer soneforsvarets læringsmomenter, må vi trene på forsvarsspill når det er vanskelig, når det brenner, når krisen er der.

Når vi mister ballen eller presset glipper, må nærmeste forsvarsspiller inn i ballfører. Kan ikke førsteforsvarer vinne ball, må hun eller han oppholde. (Uttrykket «oppholde» er nesten fraværende i dagens fotballterminologi, men «Delay» var et eget forsvarsprinsipp i den opprinnelige spilleprinsippmodellen.) Førsteforsvareren må ofte oppholde og prøve å ødelegge vinkler for videre gjennombrudd for at spillerne bak skal kunne gjenopprette balansen. Altfor ofte ser vi førsteforsvarere som er for hissige og blir spilt av. Dette øyeblikket er avgjørende for lagets evne til å hindre gjennombrudd og evnen til å vinne ballen lavere på banen. Derfor er «opphold» et godt ord her. Evnen til å oppholde skiller klinten fra hveten. Vi kan snakke om et «Golden Moment».

Resten av spillerne må så forholde seg til dette:

• Spillere på feil side jobber seg ned på rett side.
• Alle avstander justeres.
• Vern om bakrom.

Målet er å bli smale og trange igjen.

Figur 37: Kant nr. 11 slår en tversoverpasning, og det røde laget går fra angrep til forsvar på et sekund. Dette er en krisesituasjon. Keeper og det bakre forsvarsleddet (1 – 2 – 3 – 4) verner om bakrommet. Nærmeste forsvarsspiller går inn i ballfører for å oppholde. Her er det forsvarsspiller på feil side (8) som må jobbe seg inn på rett side. Resterende spillere spurter på rett side av ball.

Nedenfor ser vi en annen krisesituasjon:

Figur 38: KRISE – balltap! Det forsvarende laget gjenoppretter balanse gjennom helhjertede og samtidige aksjoner. Spillerne finner sine plasser relasjonelt, ut fra spillsituasjonen, uavhengig av sine på forhånd utdelte roller. Det forsvarende laget prøver å gjenopprette balansen

1. ved å skaffe seg kontroll over bakrommet med det bakre leddet (2 – 3 – 4 – 11)
2. ved å komme inn i ballfører (8 og 10) og vinne ball eller oppholde
3. ved å komme på rett side av ball (8 – 10 – 5 – 7)
4. ved å dekke sentrale rom og gjenopprette riktige avstander (7 – 6 – 9 – 5)

Høyt press for å tvinge fram langt målspark eller utspill

Forsvarslaget blir mer markeringsorientert i det høye presset. Forsvarsspillerne tar ansvar for spillere foran seg, i sin sone, men i mindre grad i forhold til hverandre.

Bakre ledd, ofte i liketall, i overtall med keeper, er sikkerhetsventilen med to oppgaver: vinne ball på feilvendte spillere og verne bakrommet.

Figur 39: Forsvarslaget låser pasningsalternativer. Hensikten kan dels være å tvinge fram langt målspark, dels å vinne ball hvis angrepslaget setter i gang kort bakfra.

Ved høyt press forlater man altså i større grad soneprinsippet.

Figur 40: Forsvarslaget ønsker å nekte kort målspark fra høyre. Legg merke til rollebytte fra forrige animasjon. Klare arbeidsoppgaver – der laget tvinger igangsetting mot venstresida hos angrepslaget.

Angrepslaget setter i gang kort

Fokus for spillerne på motstanders banehalvdel er å ha ansvar for spillerne foran seg. Det bakre leddet har ansvar for mellomrom og bakrom. Bakre ledd bør tørre å ta ut mulig ballfører i mellomrom. Mange legger en midtbanespiller som dekker store rom, i mellomrommet. En oppskrift kan være:

1. Steng den ene siden. Spissen legger seg så på denne sidens stopper. Kanten markerer ut backen på samme side.
2. Spissen leder ut til en side og nekter så at de kan snu via samme stopper igjen. I tillegg, ligge på skulder av stopperen for å hindre eller snappe opp tilbakespill.
3. Kant på ballside går høyt for å vinne ball – og leder inn.
4. Så går nærmeste midtbanespiller i press om stopper frispilles – resten faller ned, dekker rom og er smale.
5. Bakre ledd markerer ut og dekker rom. Om ballen går i mellomrommet, skal én i det bakre leddet støte – resten av bakre ledd dekker rom. Bakre ledd skal alltid være beredt på at presset kollapser og bakrom må vernes.
6. Makter angripende lag å vende, faller forsvarslaget ned i lavere press.

NB! Vinner keeper ballen i spill, må laget ha beredskap for kast og langt utspill. Da er det full konsentrasjon på ny spillsituasjon, vinne duell og hindre angrepslaget i å nå prioriterte rom eller komme inn i forsvarssonen.

Klassisk soneforsvar også i det høye presset

Til tross for trender går det fint å ha et soneorientert høyt press. I en innlæring i soneforsvaret er det greit å være renskåren, så får man eventuelt tilpasse etter hvert. Dette har vi vært innom tidligere. Nedenfor ser vi en klassisk K–4–4–2. Og en klassisk soneforsvarsorganisering – også høyt på banen.

Tre ledd å forsvare seg med er alltid gunstig. I en innføringsfase for å lykkes i forsvarsspillet er det en forutsetning.

Her presser én spiss. Den andre spissen ligger dypere. Så byttes rollene hvis angrepslaget snur spillet. Her gjelder soneprinsippet. Å lede inn i tidlig fase kan gi gunstige brudd, og en har mulighet til å ta gjennombruddet på begge sider.

Figur 41: Høyt press i et K–4–4–2 soneforsvar. Det bakre leddet har ansvar for bakrommet og mellomrommet. Resterende dekker rom og har fokus på spillsituasjonen foran seg.

Tre ledd å forsvare seg med er alltid gunstig. I en innføringsfase for å lykkes i forsvarsspillet er det en forutsetning.

Å screene ut spillere kan også her være gunstig.

Figur 42: Høyre forsvarskant (7) på det forsvarende laget screener ut venstre angrepsback (5) med et bueløp inn mot ballfører (4). Samtidig screener forsvarende lags midtbanespillere (6, 9 og 8) vekk pasningsforbindelsene til angriperne i mellomrommet (8, 9 og 10). Dette gjøres ved god kommunikasjon fra bakre forsvarsledd.

Planlagt lavere presshøyde

I internasjonal fotball ser vi at lag hyppig veksler mellom høyt og lavt press. Det lave presset er langt lavere enn det vi forbinder med lavt press i Norge. Å kunne ligge lavt og kontrollert krever en forståelse av at det lønner seg. Spillerne må kunne stå i det med en felles forståelse av at «Vi har kontroll – her slipper de ikke til! Her vinner vi ballen, i det rette øyeblikket.»

Lavere press settes på høyde med toppen av angrepslagets midtbanebue.

• Spissen legger seg på stopper på ballsiden, eventuelt på angrepslagets dype midtbanespiller.
• Midtbaneleddet: Spilleren nærmest ballfører presser, resten dekker rom.
  • Ha mindre avstander mellom dem som dekker rom.
  • Være så smale at de spiller rundt og ikke gjennom.
  • Ha fokus på ballfører og den som presser.
  • Være 100 prosent enige om hvor vi leder.
  • Nøkkel: ny ballfører –> ny spiller som presser.

Figur 43: Forsvarslaget legger seg lavere. De to forsvarsleddene er så lave at angrepslaget blir tvunget til å spille rundt.

Planlagt lavt press

Nedenfor ser vi et lag i K–5–3–2 som ligger særs lavt. Denne formasjonen har nærmest fått en renessanse de siste årene. Det er en reaksjon på angrepslagenes evne til å oppnå gjennombrudd sentralt.

Her lar forsvarslaget det bakre angrepsleddet være i ballbesittelse. Målet er å få dem til å tre pasning der det er trangest. Femmeren bak blir til fire når ytre spiller (back) presser angrepskanten. Fire i forsvarsleddet verner rom rundt og i egen 16-meter.

Angrepslaget vil også prøve å snu spillet. Da skjer samme forflytning med hele laget.

Om forsvarsfireren på midten skal klare å dekke midtbaneleddet, må ytre spiller opp i sin kant.

Figur 44: Det røde forsvarslaget legger seg lavt i K–5–3–2. Graden av løp rundt ny ballfører (11) avgjør om det er indreløper (6) eller ytre stopper (2) som sikrer førsteforsvareren (7). I denne spillsituasjonen er det naturlig at ytre stopper (2) gjør dette.

Et forsvar der man i utgangspunktet har fem i det bakre leddet, kan bli baktungt. Det blir det imidlertid ikke hvis dynamikken presse – sikre – dekke rom er krystallklar og ytre spiller på ballsiden er dyktig til å dekke rom høyere, tjuvstarte og gå i press på kanten på ballsiden.

Å bli spilt lave

Møter vi et lag som er bedre enn oss, eller vi har en dag der laget ikke er «på», eller vi er inne i en periode av kampen der det ikke stemmer, kan laget vårt bli spilt lave. Da får laget en presshøyde som er lavere enn planlagt. Hvilke «taktiske knagger» kan vi koble på for å komme høyere på banen?

1. Vi må i enda større grad prøve å gjøre forsvarslaget trangt i både bredde- og lengderetningen.
2. Forsvarsspillere på feil side av ballfører (særlig spissene) må vinne klareringsballer. En spiss må være på ballsiden. Lykkes man i klareringsspillet, må push-outen gjennomføres på en god måte.
3. Forsvarsspillere på feil side må ta ut angrepslagets støttespillere rundt spillsituasjonen. Sandwicher vil være et viktig virkemiddel.
4. Vi må være nøye med pumpingen: Ved støttepasninger og pasninger av dårlig kvalitet skvises rommet for motstanderlaget.
5. Når vi blir tildelt dødball, for eksempel kast på motstanders banehalvdel, er dette en gyllen mulighet til å bite seg fast høyere i banen.
6. Vi kan sende fram en signalspiller med påfølgende lagpress. Dette vil forstyrre angrepslagets rytme.

Figur 45: Hyppig bruk av signalspiller kan være lurt når forsvarslaget er spilt lave.

Å bli spilt lave er ikke ensbetydende med trøbbel. Som forsvarslag må vi være forberedt på at den typen klima kan oppstå i løpet av kampen. Er vi gode i det lave presset, gir det muligheter når vi erobrer ballen.

Å bli spilt lave er ikke ensbetydende med trøbbel.

Hindre mål

Tidligere har vi beskrevet en krisesituasjon i forsvar, nemlig der vi som angrepslag taper ball for så umiddelbart å komme i ubalanse som forsvarslag. Nå skal vi ta for oss to andre karakteristiske spillsituasjoner der beredskapsflagget må heises:

• Forsvarsarbeid før og ved innlegg.
• Forsvarsarbeid for å nekte avslutning – eller håndtere avslutning hvis den likevel kommer.

Forsvarsarbeid før og ved innlegg

Evnen til å unngå innlegg og forsvare egen boks ved innlegg er avgjørende hvis man vil slippe inn få mål. Stoffet kategoriseres som følger:

• Før innlegg – motstanderlagets spillestil.
• Før innlegg – motstanderspillers spillestil.
• Innleggsøyeblikket.
• Innlegget i boksen.

Før innlegg – motstanderlagets spillestil
Laget kan i forkant forberede seg på hvilken type lag det møter. Hvordan kommer for eksempel laget til innlegg? Dette er spesielt viktig om innlegg er et hyppig brukt angrepsvåpen.

• Spiller de med høye eller lave kanter?
• Er det høy back som skaper bredde?
• Skaper de ofte overtallssituasjoner?
• Slår de i bakrom eller i beina?
• Slår de tidlige eller seine innlegg?
• Slår de innoverskrudde eller utoverskrudde innlegg?
• Avslutter de vanligvis på første eller bakre stolpe, eller slår de 45 grader ut?

Målet må være å redusere antall innlegg og vinne «innleggskampen i kampen». Ved å være forberedt.

Før innlegg – motstanderspillers spillestil
Er man back, møter man ofte den samme spilleren gang etter gang i løpet av kampen. To ganger i året, kanskje flere. Å kjenne motstanders styrker og svakheter er en stor fordel.

• Er spilleren én- eller tobeint?
• Er spilleren en utover- eller innoverkant?
• Vil spilleren ha ballen i beina eller i bakrom?
• Er spilleren rask eller treg?
• Er spilleren relasjonell eller mer av en individualist?

Innleggsøyeblikket
Første bud er å tvinge angrepslaget til å legge inn lengst mulig unna vår 16-meter. Jo lengre unna, desto mer skal det til å få det presist. Jo lengre unna, desto mer tid har det forsvarende laget på seg til å dekke rom og vinne ball. Jo lengre unna, desto vanskeligere er det å skape målsjanser.

Figur 46: Et smalt bakre ledd tvinger angrepslaget til å angripe bredt.

Figur 47: Et bredt bakre ledd åpner for innlegg nærmere mål.

Andre bud kan formuleres som en tese: Jo flere forsvarsspillere innlegget må passere, desto vanskeligere er det å nå en mulig avslutter.

Figur 48: Innlegget må passere mange forsvarsspillere før det når en ev. avslutter.

Tredje bud er at et eventuelt innlegg tvinges foran førsteforsvarer. Da vil det mest trolig ikke true bakrommet.

Figur 49: Forsvarer tvinger innlegget foran seg.

Det beste er selvsagt å hindre innlegg overhodet. Her må førsteforsvarerstoltheten fram: «Aldri innlegg fra min side!» I dagens fotball overlates ofte backen aleine med denne oppgaven. Stopperne blir værende i 16-meteren. Hvordan man løser sikringsarbeidet, er omtalt tidligere.

Her er noen læringsmomenter til den som skal vinne ball eller hindre innlegg:

• Velge pressøyeblikk ut ifra avstand og motstanders kroppsposisjon, blikk, fot og touch.
• Komme tett i press med rett fart og korte ned stegene inn i press.
• Ha kontroll på overkroppen, bruke armene aktivt og alltid ha en fot i bakken.
• Utnytte dårlige, lange og for mange touch hos motstander.
• Prøve å ta rommet mellom ballfører og ball.

Innlegget i boksen
Vi kan dele disse opp i tre:

• I overtall – liketall.
• I undertall.
• Innlegg fra dødlinja.

I overtall – liketall

• Soneprinsippet gjelder, i posisjon mellom eget mål og motstander i sone.
• Ta kontroll foran eget mål gjennom posisjonering innenfor stolpene – sidestill.
• Være rede: Oversikt over trusler mot første stolpe, bakre stolpe og 45-grader, og kontroll på farligste rom.
• Ta kontroll på området mellom spiller i press og første stolpe med én spiller; da må innlegget forbi to forsvarere før det blir farlig.
• Sidestilt kroppsstilling så man ser både ball og motstandere – unngå «ball watching».
• Spillere på feil side må komme seg på rett side.
• Offervilje – først på ball.
• «Ta duellen før duellen» – gå i kropp for å ta bort timing og fart hos motspiller.
• Markere og ha kontroll på farlige rom helt til situasjonen er avklart.
• Hvis motstanderne ikke når ball, bør de allikevel tas ut for å skaffe rom til keeper.

Figur 50: Innleggssituasjon der vi er i overtall

I undertall
Her er vi på hæla. Innlegget vil komme. Vi må

• ta kontroll på området mellom spiller i delvis press og første stolpe med én spiller.
• ta kontroll foran eget mål gjennom posisjonering innenfor stolpene.
• evne å gjøre to ting samtidig: sidestille for å se innleggets bane og motspillernes bevegelser og unngå «ball watching».
• få spillere på feil side til å komme seg på rett side.

Figur 51: Det brenner! Ved hjelp av klare retningslinjer skal det forsvarende laget likevel få dette under kontroll.

Innlegg fra dødlinja
Dette er kanskje den mest spesielle spillsituasjonen i et soneforsvar. For her må vi markere ut motspillerne våre.

Figur 52: Innlegg fra dødlinja. Forsvarsspillerne våre markerer ut angrepsspillerne.

Forsvarsarbeid for å nekte avslutning – eller håndtere avslutning:

Før eventuell avslutning

• Kontrollere bakrom – falle av samla.
• Posisjonere seg for å komme tett eller snappe ball og samtidig ha kontroll på rom foran mål.
• Stå i pressejobben til ballen er spilt.
• Raskt i rett posisjon når pressejobben er over.
• Korte avstander mellom spillere bak presset.
• Spillere på feil side av ballfører tar ut støttespillere på det angripende laget; greier man å lage sandwichsituasjoner, er det enda bedre.
• Ta «duellen før duellen» – gå i kropp for å ta bort timing og fart hos motspiller.
• Markere og ha kontroll på farlige rom helt til situasjonen er avklart.
• Ta ut motstandere for å skaffe rom til keeper, selv om disse ikke når ball.

Ved avslutning

• Komme tett og presse – se på ball.
• Ha kontroll på overkropp og alltid en fot i bakken – korte ned stegene inn i press.
• Stresse ballfører – forsøke å vinne ball, oppholde og/eller lede vekk fra mål.
• Ta rommet mellom ballfører og ball før man tar ball.
• Holde feilvendte spillere feilvendt – armlengdes avstand.

Håndtere avslutningen

• Keeper er posisjonert og klar for å ta imot skudd; redde og styre returer.
• Alle i beredskap fram til ballen er ute av boksen / situasjonen er avklart – jakte returer.
• I press / blokke med kontroll. Stå på beina, men vi kaster oss inn når vi må.
• Stenge av ett hjørne (det hjørnet man kommer fra) – keeper tar det andre
• Aldri skudd mellom beina.
• Spillere som ikke markerer/blokker, beskytter målet.

Figur 53: Et bakre ledd som er så smalt som det kan være, og der forsvarer nr. 3 blokkerer skudd.

Kvalitet i førsteforsvarerrollen – typiske spillsituasjoner

Læring er avhengig av at man øver på det man skal beherske. Læring i fotball fordrer at spillerne trener på de situasjonene de møter i kamp. Læring fordrer gjenkjenning. Øving må skje opp og ned på funksjonalitetsskalaen – fra én- mot-én-situasjoner til spill elleve mot elleve. Nedenfor følger en kategorisering av typiske én-mot-én-situasjoner. Dette vil være utgangspunktet for hvordan læringssituasjonen legges til rette. Og selvsagt også for hvordan veiledning, inkludert feedback, skal skje.

Spillsituasjonene førsteforsvareren kommer opp i, er ulike. De er nesten for ulike idretter å regne. Forståelsen for dette er ofte mangelvare hos oss trenere. Da blir den det hos spillerne også. Spillerne møter de ulike situasjonene hele tiden, både på trening og i kamp. Det er vår oppgave som trenere

• å hjelpe spillerne til å identifisere de ulike situasjonene.
• å bevisstgjøre spillerne på at disse situasjonene løses på ulike måter
• å velge gode, konkrete læringsmomenter for å bli dyktige i de enkelte situasjonene.
• å øve på disse situasjonene på trening opp og ned på funksjonalitetsskalaen der øvelsene treffer læringsmomentene.

Når ingen er i ballbesittelse: 0-situasjoner
Det laget som vinner flest dueller i en kamp, vinner ofte kampen også. 40 prosent av alle angrepsstarter har utgangspunkt i en spillsituasjon der ingen av lagene er i kontrollert ballbesittelse. Å komme ut av disse situasjonene i ballbesittelse er følgelig avgjørende. Sannsynligheten for å lykkes øker

1. hvis spillerne vurderer situasjonen som viktig
2. hvis spillerne viser vilje til å vinne
3. hvis omgivelsene – altså de andre på laget – tilbyr flest mulig pasningsalternativ

En motivasjonsfaktor: Målsjanser og mål kommer ofte fra intet. Mange av disse kan identifiseres fra uoversiktlige situasjoner.

Måtte ta igjen en ballfører som har passert deg
Situasjonene oppstår ofte

1. ved balltap der førsteforsvarer er nær ballfører. Å kunne være en god førsteforsvarer på feil side er en god ferdighet.
2. ved balltap der bakre ledd rygger og verner bakrommet. Det blir strekk i laget. Her skal og må spillere høyere på banen ta tunge og hurtige løp hjem – ofte over distanse – for så å gjenopprette balansen i laget.
3. når angrepslag spiller gjennom ledd, og når førsteforsvarer blir for ivrig i presset sitt.

Er vi gode i disse situasjonene, vil laget evne å vinne ballen tilbake ofte. Spillere som behersker disse situasjonene, vil få både oppmerksomhet og anerkjennelse. Det lyser av god lagånd og oppofrelse. Det er en ferdighet å ta med seg.

Møte en rettvendt ballfører
Igjen er det spillsituasjonen som avgjør hvordan førsteforsvarer skal handle. Og ikke minst: hvordan balansen er i hele forsvarslaget.

• Er førsteforsvareren langt unna og sannsynligheten liten for å komme oppi før motspilleren kan spille pasning – slå gjennombruddet – blir hovedoppgaven å gjøre seg så brei som mulig og dekke rom.
• Jo nærmere eget mål man er, desto viktigere blir det at førsteforsvarer kommer oppi for å nekte gjennombrudd eller avslutning. I og rundt 16-meter må man ofre både kropp og sjel. «Rumpa til press» er bannlyst. Hvor mange ganger ser vi ikke at førsteforsvarer går på en skudd-, pasnings- eller innleggsfinte?

Møte en rettvendt ballfører i stor fart
Dette er den kanskje mest utfordrende spillsituasjonen. Fart og kraft må møtes med fart og kraft. Men mest av alt – med kløkt og fotballforståelse. Altfor ofte ser vi at førsteforsvarer ikke tilpasser seg ballførers fart og fysikk.

• Er forsvarslaget i ubalanse, må det sinkes og ledes. Aggressiviteten må skrus på seinere.
• En må ofte tjuvstarte hjemover for å ha toppfart når en møter angriperen skulder mot skulder. Her kan en lære av hockeyspilleren eller bandyspilleren som «henter fart» før duell.
• Kroppen må brukes aktivt: «Kom deg inn foran og senk farten!»

Spillsituasjonen har ofte et stort potensial for angrepslaget. Desto viktigere er det at det forsvarende laget løser utfordringen på en god måte. Førsteangriperen trenger ofte hjelp fra medspillerne. Fall, bli med, led ut. Hovedmålet for førsteforsvareren er å unngå å bli passert.

Møte en feilvendt ballfører
Her er det liten fare for et direkte delgjennombrudd.

• Er det muligheter for å snappe ballen før den når førsteangriper – altså å bryte ballbanen foran?
• Førsteforsvarer skal være nær for å hindre vending.
• Først kroppskontakt, så ikke, kan være gunstig. Det skaper usikkerhet hos ballfører. «Hvor er forsvarsspilleren?»
• Møter førsteforsvareren en motspiller som er kjapp i beina (en vendingsspiller), kan og bør han forvente utfordringer. Forsøk på vending kan snus til ballerobring.

Et lite apropos: En feilvendt spiller søker ofte støtte. Gode lag søker på nytt gjennombrudd. Dette skal være et signal til forsvarslaget og forsvarsspillere på feil ballside: Søk støttespiller og se etter muligheter for å snappe ball eller gå i duell.

Nekte avslutninger/innlegg
Holder laget nullen i en fotballkamp, er det gode muligheter for å vinne kampen. Her kan vi være rimelig bastante. Men er ballfører i siste tredjedel av banen, er det fare på ferde!

Ved innleggssituasjoner bør førsteforsvarer ha gode forutsetninger for å nekte innlegget. Det er ofte trangt.

• Førsteforsvarer må være stolt og ærgjerrig: «Her skal jeg blokkere innlegget!»
• Førsteforsvarer er særs ofte aleine i situasjonen. Stopperne er i boksen, og dyp midtbane eller kant er ofte ikke til stede som sikringsspiller.
• Møter førsteforsvarer spillere som er raskere, må farten strupes før innlegg. Bruk kroppen og få tatt bort farten.
• Førsteforsvarer må være var for finter. Stå på beina!
• Å lede ut gir trangere rom for ballfører. Dette er spesielt viktig når en møter innoverkanter med godfoten vendt inn i banen.

Ved innlegg i boksen
Å konsentrere seg om ballfører og ballbane er nødvendig for god timing når man skal vinne dueller. Dette kan imidlertid ta overhånd. Da blir forsvarsspillerne i boksen «ball watchers» og glemmer både sonen sin og spillerne i sonen.

Angrepsspillerne vil dermed få et fortrinn når duellene oppstår. Lure angrepsspillere venter ofte med bevegelsene, trekker seg unna og legger seg i blindsonen. De aller klokeste tar en «mot–vekk-bevegelse» og legger seg på skuldra til forsvarer.

Forsvarerne må ha to tanker i hodet samtidig og handle deretter:

• Finn ballbanen.
• Ha kontroll over nærmeste spiller.

For å løse dette må forsvareren sidestille seg. Så kommer duellen. Det er gladiatorenes kamp. Vinn eller forsvinn!

Avrunding

Du har nå vært igjennom soneforsvaret fra A til Å. Bruk det som bakteppe når du introduserer, videreutvikler og perfeksjonerer forsvarsspillet i laget ditt. Bruk det også gjerne som et oppslagsverk. I fotball må man alltid vende tilbake til både tema og læringsmomenter. Spillere kommer, og spillere går. Formtopper gjør det samme. Og ikke minst: Man møter ulik type motstand med ulike utfordringer. Derfor må man ta tak i samme tema og læringsmomenter på nytt og på nytt. Noen ganger må man forenkle. Noen ganger forsterke.

Og videreutvikle.

Dette er en fotballtreners hverdag.

I «Landslagsskolen» finner du øvelser og økter for innlæring av soneforsvaret.

Videre tilleggsstoff finner du her:

Barnefotball og ungdomsfotball

Mot det ferdige spillet – fra nier til ellever

Skoleringsplan 10–12 år

Ferdighetsutvikling i fotball

Forklaringer til læringsmomentene

Landslagsskolen