Hopp til hovedinnhold
Anders Mortensholm i Porsgrunn på talentleir.
Foto: Eivind Sollie

Talentutvikling i fotball: Hva er det og hvordan lykkes med det? Del 1

I samarbeid medNorsk Tipping

Anders Mortensholm, KA Trenerutvikler i NFF Indre Østland har gått i dybden på temaet og trekker frem flere muligheter og utfordringer. Denne artikkelen er delt opp 2 deler. Den første får du tilgang til nå. Del 2 kommer i slutten av denne uken.

Tekst:   |  Publisert:

Martin Ødegaard

Vårdagen 13.april 2014 kunne man høre supporterne klappe og rope av entusiasme da fjerdedommerens lystavle ble løftet. På tavlen var det et rødt titall og et grønt sekstisyvtall. Strømsgodsets rødhårede spiss med nummer ti på ryggen begynte å løpe mot sidelinjen. Øyeblikket senere sprintet spiller nummer sekstisyv ut på den grønne kunstgressbanen på Marienlyst Stadion, til øredøvende jubel fra supporterne. Med sine 15 år og 117 dager ble Martin Ødegaard den yngste spilleren gjennom historien til å spille i Norsk fotballs øverste divisjon. Minutter senere løp han mot dagens motstander Aalesunds mål, med ballen i beina. Med hurtige berøringer på ballen akselererte han mot Aalesunds forsvarsspillere. Tiendelet før de voksne forsvarsspillerne fikk tatt fra ham ballen, ble ballen rullet rolig ut til medspilleren to meter vedsiden av, som kontant banket ballen forbi keeper og i mål.

Martin Ødegaard
Martin Ødegaard
Foto: Bildbyrån

Martin Ødegaard hadde akkurat markert seg i sin eliteseriedebut med en målgivende pasning. Og bare en måned senere markerer 15-åringen seg som tidenes yngste målscorer i ligaen da han spilte vegg med en medspiller før han hamret ballen nede i hjørnet av målet. På rekordtid hadde Ødegaard gått fra ukjent ungdomsfotballspiller til Norges nye superstjerne. 27.august, bare noen måneder etter sin eliteseriedebut, var han å finne i landslagsdrakt sammen med det ypperste av medspillere Norge kunne mønstre. Den høsten hadde unge Martin Ødegaard klaret til topps på både Don Balón-listens rangering av de 101 største fotballtalentene i verden, samt websiden Teamtalks rangering av verdens største fotballtalenter. Hvordan var dette mulig? Og hvordan kan man forklare et slikt talent? Kanskje var Martin Ødegaard født til å bli fotballspiller. Det er ikke uvanlig å høre at man enten er født med talent eller så er man bare uheldig nok til å bli født uten talent. Dette har vært den vanligste forklaringen på talent gjennom alle tider.

Martin Ødegaard på U21 landslaget
Martin Ødegaard på U21 landslaget
Foto: Thomas Brekke Sæteren

På starten av 1900-tallet jobbet en ung Lewis Terman som psykologiprofessor ved Stanford University i USA. Terman var spesielt opptatt av IQ-testing og i 1921 begynte han på sitt livs verk. Han oppdaget en liten jente som kunne hele alfabetet da hun var nitten måneder gammel. Han fant en gutt som leste Dickens og Sheakspare innen fireårsalderen, og en annen ung mann som hadde blitt kastet ut av skolen fordi jussprofessoren hans ikke trodde at noen kunne sitere lange lovparagrafer fra hukommelsen. Terman satte sammen et team av forskere for å finkjemme alle Californias grunnskoler etter barn med medfødte talenter. Lærerne ble bedt om å nominere sine sterkeste elever. De nominerte barna gikk gjennom en intelligenstest, og de som fikk de 10% høyeste resultatene ble gitt en ny IQ-test. De som fikk over 130 på denne testen ble gitt en tredje IQ-test, og fra disse resultatene valgte Terman de beste og smarteste barna. Innen Terman var ferdig hadde han finkjemmet 250 000 barneskoler og ungdomsskoler, og identifisert 1470 barn med en gjennomsnittlig IQ over 140, noen av de med en IQ nær 200.

Resten av sin livstid brukte Terman på å overvåke disse barna, som ble omtalt som Termittene, oppkalt etter forskningsprosjektets far. Barna ble målt, testet og analysert. Alt fra utdanningsløp til ekteskap og sykdommer ble loggført. Og ikke mange år etter oppstarten av prosjektet så Terman at det ble nesten umulig å lese en avis uten å se at en av Termittene hadde vunnet en konkurranse eller mottatt en pris. Tekster av de mest kunstneriske Termittene ble sammenliknet med tidlige verk skrevet av store forfattere, og man kunne omtrent ikke se noen forskjell. Alt tydet på at dette var en gruppe med mennesker som kunne få heroisk status, mente Terman. Disse barna hadde kursen satt direkte mot den fremtidige eliten i USA. De var født med talentet!

Da Termittene var godt inn i voksen alder gikk Terman gjennom alle rapportene på 730 av Termittene og analyserte hvor suksessfulle liv de hadde opparbeidet seg. Da resultatene var klare delte han de inn i tre grupper. 150 personer, de beste tjue prosentene ble plassert i gruppe A. De var suksesshistoriene som hadde blitt advokater, leger og politikere. De midterste seksti prosentene utgjorde gruppe B – de som hadde gjort det tilfredsstillende i sine liv, men ikke mer enn det. De svakeste 150 personene ble plassert i gruppe C. Her fant man de som Terman mente hadde fått minst ut av sine overlegne egenskaper. Her fant man postmennene, sekretærene og de arbeidsledige. Av alle de talentfulle barna hadde bare noen få klart å realisere talentet sitt. Bare noen ytterst få hadde tatt det medfødte talentet de hadde som barn og realisert det til en god yrkeskarriere. De hadde alle et fantastisk utgangspunkt for å lykkes, men så mye som tjue prosent av barna endte helt nederst i det sosiale hierarkiet av amerikansk arbeiderklasse. Av barna som kunne snakke, telle, gå, regne, skrive og huske både tidligere og bedre enn alle sine jevngamle, hadde omtrent ingen gjort en bedre karriere enn hvilken som helst annen tilfeldig valgt gruppe med ordinære mennesker. Men hva var egentlig forskjellen på menneskene i gruppe A og gruppe C? De hadde jo alle blitt genierklært tidligere. De hadde jo alle et medfødt talent!

I Norge kjenner etter hvert mange til historien om Martin Ødegaard. Som lillebror begynte Martin tidlig å spille fotball sammen med sin halvannet år eldre storebror, hvor far Hans Erik var trener. Fotballpappaen Hans Erik, med sine 14 år som spiller i norsk toppfotball, er en erfaren og utdannet fotballtrener. Det året Martin slo gjennom i eliteserien jobbet Hans Erik som assistenttrener for seniorlaget til Mjøndalen, som på den tiden kjempet om opprykk til eliteserien. I tillegg er Hans Erik brennende opptatt av talentutvikling. Pappa har aldri snakket om å vinne eller å bli best, sier Martin. Han har kun snakket om utvikling. For Drammensfamilien var fotball en stor del av hverdagen, og knappe hundre meter fra barndomshjemmet lå den lokale fotballbanen, kalt Kjappen. Martin pleide å haste hjem fra skolen for å komme seg fortest mulig ut på Kjappen. Og i helgene møttes guttegjengen i titiden og holdt det gående med fotball til langt ut på ettermiddagen.

En dag da Martin var rundt 7 år, var han på Kjappen sammen med Hans Erik. Da far gjerne ville hjem og spise middag, svarte Martin at han bare måtte skyte femti ganger til med høyrefoten, som var hans svakeste fot. Det var dagen da Hans Erik begynte å lure på om Martin kunne bli virkelig god til å spille fotball. Martin hadde oppdaget lidenskapen sin. Og fra Martin var 7-8 år har det vært veldig få uker, om noen, hvor han har trent mindre enn tjue timer med fotball, kan Hans Erik fortelle. Selv etter at han slo gjennom på eliteserielaget til Strømsgodset hadde Martin 4-6 treningsøkter i uken for seg selv, i tillegg til de daglige treningene med A-laget. Men selv om treningsmengden alltid har vært stor, startet også Martin Ødegaard som breddefotballspiller. Frem til han var ti år gammel spilte Martin for bydelsklubben Drammen Strong hvor pappa var trener. Deretter gikk han over til å trene med de ett år eldre guttene i Strømsgodset for å få nok motstand. Derfra gikk det fort. Som 12-åring ble den lille Strømsgodsetspilleren kåret til turneringens beste spiller. Turneringen var for de beste 16-årslagene i hele Norge.

Da han var 13 år begynte han å trene regelmessig med A-laget til Strømsgodset og som 15-åring fikk han sitt store gjennombrudd. I 2014 fikk Norge virkelig øynene opp for lysluggen fra Drammen. Et år som inneholdt både eliteseriedebut, landslagsdebut og overgang til en av verdens største klubber, Real Madrid. Gjennom denne artikkelen skal vi se nærmere på talenter som Martin Ødegaard og deres historie. Er det noen fellesnevnere som kan forklare hvorfor gjennombruddene til Jakob Ingebrigtsen, Ada Hegerberg, Martin Ødegaard og Casper Ruud kom og hvorfor noen lykkes med å realisere sitt talent, mens andre ikke?

Historien om Termittene forstyrrer den oppfattelsen mange har hatt av hva et talent er. For talenter har alltid hatt noe mystisk rundt seg. Noe gudegitt og medfødt, slik som den høye IQ`en til Termittene. Samtidig hører vi at hvis man bare jobber hardt så kan man få til hva man vil. Som vi skal se senere i denne artikkelen, så kan ikke antall treningstimer forklare hvem som når verdensklasse og hvem som ikke gjør det. Ødegaard har trent mye fotball. Men det har mange andre også, uten at de har klart å få et internasjonalt gjennombrudd. I denne artikkelen skal vi se at talent handler ikke om å bli født med en gudegitt gave eller bare å jobbe hardt. Sannheten er langt mer interessant enn som så!

Talentmyten

Magnus Carlsen
Magnus Carlsen
Foto: Bildbyrån/Johanna Lundberg

Se deg rundt. Se på vennene dine, familien din, kollegene dine og de ute i gaten. Hvordan tilbringer vi dagene våre? De fleste av oss jobber og bruker det meste av tiden vår på å jobbe eller studere. I tillegg har vi kanskje noen hobbyer og fritidsaktiviteter. Men hvor gode er vi egentlig til å gjøre det vi gjør? Hvor dyktig er vi i jobben eller på studiene våre? Sannsynligvis er vi helt ok. Men de færreste av oss gjør det vi gjør helt i verdensklasse. Kun noen få av oss er best i verden til å gjøre det vi gjør. Og slik må det også nødvendigvis være. Men vi lar oss likevel begeistre og forundre når vi møter verdensklasse.

Jacob Ingebrigsten
Jacob Ingebrigsten
Foto: Bildbyrån/Joel Marklund

Hvorfor er det så få av oss som spiller fotball som Ada Hegerberg, løper som Jakob Ingebrigtsen, spiller sjakk som Magnus Carlsen eller spiller tennis som Casper Ruud?

La oss dykke litt dypere ned i mytene som verserer rundt talentene våre. Troen på at talent er noe medfødt er svært utbredt. Men er det virkelig slik?

Alle vet at nordmenn blir født med ski på beina. Og spesielt trøndere. For som vi ser av tabellen nedenfor, er trønderne ofte å finne på pallen når det foregår skiidrett.

VM 2011VM 2010VM 2009VM 2007VM 2006VM 2005
Gull754206
Sølv421132
Bronse020302

I Trøndelag bor det omtrent 420 000 mennesker. Og i medaljeoversiktene danker trønderne ut nasjoner som USA med 320 millioner mennesker, Russland med 144 millioner mennesker og Kina med 1,4 milliarder mennesker når det er skimesterskap. Hva skyldes denne overfloden av skitalent i Trøndelag? Er de genetisk overlegne kineserne, russerne og amerikanerne?

Fra 1995 til 2017 tok Nederland 19 av 23 mulige gullmedaljer i langdistanseskøyter. Over en periode på 23 år har gullmedaljen kun fire ganger gått til noen andre enn en nederlender. Hvorfor er det så mange skøytetalenter i Nederland?

I sjakk vant Sovjet alle verdensmesterskapene fra 1938 til 1990, bortsett fra i 1972. Var folk fra Sovjet født til å spille sjakk i noen større grad enn alle oss andre? Garri Kasparov, Anatolij Karpov, Tigran Petrosian og alle de andre sovjetiske sjakkspillerne vant alt som var. Og bortsett fra ved tre anledninger, var tapende finalist også en sjakkspiller fra Sovjet. Se for deg at i mer enn femti år satt det to sovjetere i finalen. De hadde total verdensdominans i et halvt århundre!

På starten av 1900-tallet var franskmennene stort sett alltid på pallen i tennismesterskap. Enten det var singel for herrer eller damer, double for herrer eller damer, og til og med da det var mikset, blandet franskmennene seg inn i toppen år etter år. Men de siste femti årene har vi ikke sett en eneste fransk verdensmester i tennis. Forsvant tennisgenet? Kanskje har tennisgenet utvandret fra Frankrike til Spania, USA, Sveits og Serbia de siste årene, med en liten stopp i Sverige på slutten av 70-tallet for å velsigne Bjørn Borg med tre verdensmesterskap på tre år?

Kenyanske langdistanseløperes dominans er oppsiktsvekkende. I løpet av 2011 ble nitten av de tjue beste maratontidene løpt inn av Kenyanere. Fra øverst på pallen vinket Kenyanerne ned til de andre i samtlige store bymaraton og verdensmesterskap.

I mange år har idrettsutøvere, forskere og trenere klamret seg fast til forklaringen om at afrikanske løpere må være i besittelse av et spesielt løpegen. De tynne og lette leggene til Kenyanere har vært lansert som en mulig forklaring. Det er enklere å løpe langt og fort med en tynn, lett kropp enn en tyngre kropp. Men nabobefolkningen i Tanzania, med sammenliknbare kropper, har aldri fått frem noen fantastiske løpere. En annen forklaring har vært at østafrikanerne er født med et bedre oksygenopptak enn andre. Vel, det har i nyere tid blitt bevist at det er ingen forskjeller i maksimalt oksygenopptak hos Kenyanere og Europeere. En tredje teori har spekulert i om den tynne luften i 2500 meters høyde i Kenya kan forklare hvorfor Kenyanere får frem flere løpere enn andre. Men med denne logikken skulle det ha kommet mange gode løpere India, Pakistan, Nepal, Tibet og Afghanistan. Det er rett og slett vanskelig å bevise at Kenyanerne er best på langdistanseløping utelukkende på grunn av noe genetisk.

Abel Antón
Abel Antón
Foto: Bildbyrån/Peter Krüger

Men Kenyanerne har ikke alltid vært verdensmestere i maraton. I 1999 var beste Kenyaner i verdenscupen på niendeplass. I august 1999 var det spanske Abel Antón som sto øverst på pallen i Olympiastadion i Sevilla. En hvithudet verdensmester i maraton. Med seg på pallen hadde han Italieneren Vincenzo Modica som hadde tatt andreplassen og Japanske Nobuyuki Sato på tredjeplass. De fem øverste plassene var alle tatt av løpere fra Europa og Asia. Men ti år senere, i 2009, var samtlige av de fem øverste plassene tatt av Kenyanere og Etiopere. Verdens beste maratonløpere gikk fra å være av europeisk opprinnelse til å bli av afrikansk opprinnelse, bare på ti år.

Nei, det er nok ikke slik at Kenyanere er født til å løpe. Det er heller ikke slik at sovjetere var født til å spille sjakk, trøndere født til å gå på ski eller nederlendere født til å gå på skøyter. Vi kan ikke forklare verdensklasseprestasjoner bare ved å peke på medfødt talent, i form av gode gener. Men genene er langt ifra irrelevante, som vi straks skal se. 

Talentgenet

Det er ikke slik at alle har like muligheter til å bli den neste verdensmesteren i sprint eller maraton. Genene våre spiller absolutt en rolle. Spørsmålet om genenes betydning for talent har opptatt flere forskere gjennom historien. Ved Laval-universitetet i Québec var dette et stort interessefelt hos genforsker og treningsfysiolog Claude Bouchard. Tilbake i 2011 klarte han å påvise at hvilken respons vi har på trening er sterkt påvirket av hvilke gener vi har. Bouchard fikk med seg 470 friske, men stillesittende frivillige til å trene regelmessig i fem måneder. De frivillige ble testet både før og etter femmånedersperioden. En av testene som ble brukt kalles VO2-maks. Dette er en test som undersøker hvor mye oksygen kroppen din klarer å hente inn fra luften, transportere via lungene, gjennom blodet ditt og gjøre om til energi inne i musklene dine. Denne ferden for oksygenet gjennom kroppen vår omtales ofte som aerobisk kapasitet. Ikke uventet hadde de fleste deltakerne i eksperimentet en gjennomsnittlig god utvikling. Men det var også noen som utviklet seg mer enn de fleste og noen som utviklet seg mindre enn de fleste. De fem prosentene som utviklet seg minst, forbedret oksygenopptaket sitt med litt mindre enn 4% etter fem måneder med regelmessig trening. Men hva med de andre? De fem prosentene av treningsgruppen med best utvikling kunne vise til hele 40% forbedring av VO2-maks! Med en så stor forskjell i utvikling ble det slått fast at enkelte er rett og slett mer mottakelige for å trene aerobisk kapasitet.

Også Irv Rubenstein kom til samme konklusjon. Rubenstein er treningsfysiolog og forsker i Nashville, USA. Han mener at hvor mye utholdenhetstrening du trenger for å lykkes innen utholdenhetsidrett, er delvis bestemt av genene dine. Gjennom sin forskning har han avdekket at treningseffekt kan knyttes til 21 forskjellige gener. De som hadde minst 19 av disse genene forbedret den aerobiske kapasiteten sin tre ganger så mye som de som bare hadde 10 av disse genene. Dette mener Rubenstein beviser at dersom to personer trener akkurat likt, vil de ikke nødvendigvis oppnå samme resultat. Det er faktisk noen som er født med gener som gir de fordeler innenfor utholdenhetsidrett.

Akkurat hvor avgjørende genene dine er for prestasjonen din, kommer litt an på hva du prøver å bli god til. Både innenfor utholdenhetsidretter og eksplosive idretter kan man bli født med en fordel. Dersom du er født med mange langsomme muskelfibre og veldig få raske vil det være umulig for deg å bli en sprinter i verdensklasse. Uansett hvor mye og hvor riktig du måtte trene. Det er klart at man kan bli raskere ved å trene, men det viser seg at det er en klar begrensning på hvor hurtig du kan bli hvis du har mange langsomme muskelfibre. I følge forskere ved universitet i Kingston på Jamaica har 98% av jamaikanerne et gen kalt actn3, en langt høyere prosentandel enn noen annen etnisk gruppe. Dette genet er sterkt knyttet til raske muskelfibre, noe som til dels kan forklare hvorfor noen jamaikanere er gode sprintere. Et imponerende funn. Men det viser seg at 80% av amerikanere og 82% av europeere også har dette genet. Så dette funnet kan nok ikke forklare Jamaicas dominans i sprint.

Genene våre kan ikke forutse hvem som blir verdensmester i sprint. Men det kan i stor grad si noe om hvem som ikke kan bli verdensmester i sprint. De med langsomme muskelfibre kan aldri bli gode sprintere. Men hvem av de med raske muskelfibere som til slutt ender opp som verdensmester er vanskeligere å si. Dette ble også en av konklusjonene i studien av Termans Termitter. Det skulle vise seg at man blir ikke mer vellykket jo høyere IQ man har. Vellykkethet øker ikke proporsjonalt med IQ-poeng. Men det betyr ikke at IQ er irrelevant for hvor vellykket man blir. Hvis man hadde rundt 120 i IQ så ville ikke ekstra IQ-poeng i seg selv medføre bedre prestasjon. En med høy IQ tenker bedre enn en med lav IQ. Men når to personer har høy IQ, så slutter forskjellen mellom deres IQ-poeng å forklare noe som helst. En med IQ på130 har like stor sannsynlighet for å bli nobelprisvinner som en med 180 i IQ. Man må bare ha høy nok IQ til at det ikke er noen begrensning, viser det seg. Tilsvarende kan man si at det er viktig å ha en lang kropp når man spiller basketball. Er man 150 cm høy vil det være vanskelig å nå verdensklasse innen basketball. Men det er ikke nødvendigvis slik at jo lengre kropp du har, jo bedre er du til å spille basketball. Med en gang du er høy nok, slutter høyden å være en avgjørende faktor. Genene dine må bare være god nok.

Hvor mye oksygen kroppen din klarer å gjøre om til energi er både genetisk betinget, men også trenbart. Det høyeste oksygenopptaket som er blitt målt noen gang, er av en norsk sykler fra Lillehammer, ved navn Oskar Svendsen. Han ble målt til 97,5 milliliter oksygen i minuttet per kilo kroppsvekt. En gjennomsnittlig ung mann med vanlig livsstil ligger på omtrent 45. Svendsen hadde høyere oksygenopptak enn langt mer meritterte syklister som Kurt Asle Arvesen (93), Edvald Boasson Hagen (86,4), Thor Hushovd (86), Chris Froome (84,6) og Lance Armstrong (84).

Edvald Boasson Hagen
Edvald Boasson Hagen
Foto: Bildbyrån/Fredrik Varfjell

Man kan si at han hadde et genetisk overtak på verdensklassesyklistene, men uten at dette genetiske overtaket ble omsatt til verdensklasseprestasjoner av den grunn. De to langrennsløperne Bjørn Dæhlie og Espen Harald Bjerke ble begge målt til en Vo2-maks på hele 97. Den ene ble en legendarisk olympier. Og den andre har du kanskje aldri hørt om før. Genene kan gi oss mange muligheter, men de vil aldri kunne si noe om hvorfor Dæhlie ble en mer dekorert langrennsløper enn Bjerke. De hadde begge et fantastisk genetisk utgangspunkt, men bare en av de forvaltet dette medfødte talentet til å nå verdensklasseprestasjoner.

Usain Bolt Rio De Janeiro, Brasil. 9. august 2016. OL.
Usain Bolt Rio De Janeiro, Brasil. 9. august 2016. OL.
Foto: Gepa Pictures/Christian Walgram

Usain Bolt ble født med mange nok raske muskelfibre til å kunne bli en sprinter i verdensklasse. Haile Gebrselassie hadde en god treningseffekt av utholdenhetstrening. De hadde begge gode genetiske forutsetninger for å lykkes innen sine idretter. Genene var gode nok. Men genene deres var ikke overlegne alle andres gener. Det var mange løpere med gode gener som ikke fikk utdelt noen medaljer. Det må derfor være noe mer enn genene som forklarer hvorfor noen ble best og noen ble nest best. 

Er det flere med langrennsgener i Norge enn i andre land? Neppe. Er det flere med gener for langdistanseløping i Kenya enn i andre land? Neppe. Men hvorfor dukker det da opp så mange verdensklasseutøvere innen ski og løping fra henholdsvis Norge og Kenya?

Kan man se hvem som har talent?

The Best FIFA Football Awards, Ronaldo
The Best FIFA Football Awards, Ronaldo
Foto: Bildbyrån/Icon Sport/Hugo Pfeiffer

I 1996 vant Ronaldo Luiz Nazario de Lima FIFAs utmerkelse som verdens beste fotballspiller. Han ble verdens yngste mottaker av denne prisen, bare 19 år gammel. Folk mente at Ronaldo var velsignet av gudene og gitt i gave til fotballverden fra himmelen. Kanskje smilte han i blitzregnet av disse kommentarene mens han tenkte tilbake til 1992, bare fire år tidligere. Da hadde den 15-årige Ronaldo akkurat vært på prøvespill hos den brasilianske storklubben Flamengo og flere andre klubber. Gang på gang ble han vist døren med beskjed om at han var for liten og spinkel til å få noen kontrakt. De brasilianske klubbene hadde ikke klart å identifisere ham som en kommende verdensklasseutøver. Og her snakker vi ikke om noen hvem som helst. Som tre ganger vinner av FIFA World Player of the Year, dobbelt verdensmester og tidenes toppscorer i verdensmesterskap, skulle man tro at dette var en spiller man burde ha lagt merke til.

For å kunne identifisere talent må man vite hva det er. Det har blitt brukt mange definisjoner på talent gjennom historien, men en av de som har fått mest anerkjennelse innenfor idrettsforskning kommer fra idrettspsykologen Robert N. Singer. Han har skrevet at et talent er noen som har fysiske fortrinn og personlighetstrekk som gjør det sannsynlig at de med tid vil oppnå verdensklasse, gitt spesifikk trening og andre miljømessige forhold. Det betyr at man må både ha en riktig fysikk, en riktig personlighet, mye og riktig trening, samt andre miljømessige forhold. Men hvordan ser man om noen får tilgang til gode «miljømessige forhold» eller om man har «riktig personlighet»? Svaret er enkelt. Det kan man ikke se. God fysikk og god ferdighet i ung alder er altså ikke nok for å si at man er et talent, ifølge denne definisjonen. Kanskje er dette grunnen til at mange bommer når de driver talentidentifisering, hvor de setter likhetstegn mellom en ung idrettsutøver med gode ferdigheter og et talent. Mange mener å kunne noe om talentidentifisering, men de færreste treffer med sine spådommer.

Freddy Adu, 14 år.
Freddy Adu, 14 år.
Foto: Bildbyrån

Bare 14 år gammel debuterte Freddy Adu i den amerikanske eliteserien i fotball. Kort tid etterpå scoret han sitt første mål i eliteserien og alle lot seg trollbinde. En hel verdenspresse annonserte at dette kom til å bli den neste verdensstjernen. Men disse forventningene ble aldri møtt. Alle de som identifisere den unge amerikanere som fremtidens verdensklasseutøver tok skammelig feil. Etter tenårene reiste Adu på prøvespill i hele verden, ofte uten å få kontrakt. I 2013 fikk han slippe til på banen i kun to kamper for det brasilianske laget Bahia. I 2014 satt han på benken i Serbisk fotball uten å få et eneste spilleminutt. Og i 2015 fikk han 5 kamper i finsk fotball. Heller ikke Stabæk takket ja til Adus tjenester da han var på prøvespill i 2016. Adu ble aldri den verdensstjernen alle trodde han skulle bli.

Hvis man besøker talentutviklingsprogrammer rundt omkring i verden, ser man at alle gjør den samme feilen når man selekterer talenter. Alle ser på nåværende prestasjonsnivå i håp om å kunne si noe om fremtidig prestasjonsnivå. Denne feilkilden innenfor talentidentifisering ble først oppdaget på 1980-tallet.

Den kanadiske psykologen Roger Barnsley satt på tribunen i en ungdomskamp for ishockeyspillere, med kampprogrammet i hendene. Ved første øyekast var det ingenting ved kampprogrammet som skulle vekke noen reaksjoner. Det var helt til Barnsley begynte å lese fødselsdatoene til spillerne ute på banen. Av en eller annen grunn var det en overvekt av ishockeyspillere i denne kampen som var født helt i starten av året. Så godt som ingen var født etter sommerferien. Den kvelden gikk Barnsley gjennom så mange fødselsdatoer på profesjonelle ishockeyspillere som han kunne finne. Igjen så han at det var en overvekt av proffer som var født tidlig på året. Også da han undersøkte ungdomsligaen og de aldersbestemte landslagene, fant han det samme mønsteret. Den måneden hvor flest hockeyspillere hadde bursdag var januar. Den med nest flest bursdager var februar. Deretter mars. Mønsteret var overtydelig. I dag blir dette fenomenet kalt relativ alderseffekt, og det er like utbredt i dag som det var på 1980-tallet. I langrenn går man konkurranser mot andre barn og ungdommer som er født i samme kalenderår som en selv. Det vil si at de som er født i starten av kalenderåret konkurrerer mot de som er født i slutten av kalenderåret, hvor det kan være helt opp til 51 ukers forskjell i alder. Slik er det også i fotball, håndball, på skolen og på flere andre arenaer. Man vet i dag at barn og ungdoms evner til å tenke, løse problemer, løpe fort og løfte tungt utvikler seg jo eldre man blir. De eldste barna i en aldersklasse har derfor et overtak på de andre barna som de konkurrer mot. Ikke fordi de har et medfødt talent i større grad enn de andre, men fordi de er kommet lengre i utviklingen enn de andre. Både hva gjelder styrke, hurtighet, høyde og evne til å tenke smart.

Noen idretter i andre land har sesonger som går fra høst til vår. Selv om rekkefølgen på månedene i en slik sesong er ulik fra vår egen, så gjentas mønsteret. De som har bursdag rett etter sesongstart har en fordel. Og det er nettopp dette fenomenet som finter oss ut når vi driver med selektering av barn og ungdom. Ser man på kretslagene i fotball så er det flere som er født på starten av året enn på slutten av året. Og hvem av disse er det som får sjansen til å spille på aldersbestemte landslag? Jo, de med de beste ferdighetene. Og hvem har de beste ferdighetene? Jo, de som er mest reflektert, sterkest, raskest og med mest erfaring fra å spille fotball. Det er et mønster som bare forsterker seg selv. De man tror er best når barna er 8 år får mest ros av treneren og mest spilletid. De får sterkest motivasjon for å fortsette og stå på. De avgjør kampene og blir heltene på laget. For sine gode prestasjoner blir de noen år senere selektert inn i miljøer med enda bedre trenere hvor treningsmengden og treningskvaliteten er høyere. Og følgefeilen forsterkes. Den bittelille fordelen barnet som var født i januar hadde over de andre, har etter hvert vokst til en stor fordel.

Også i skoleverket har man sett denne effekten. De som er født tidlig på året presterer vesentlig bedre enn de som er født sent på året. Og hva skjer med de som gjør det best på skolen? De får bekreftelser på at de er gode på skolen og får forsterket motivasjon til å jobbe godt med skolearbeidet sitt. Og elevene med best karakterer kommer inn på de utdanningene de ønsker seg, som igjen setter de opp i gode posisjoner til å skape seg en god fremtid. Men hva skjer med de som er født sent på året? Det viser seg at de yngste elevene i en klasse har større sannsynlighet for å bli henvist til diagnostisering av lærevansker og atferdsproblemer. En norsk undersøkelse som fulgte 1999-kullet fra femteklasse til åttendeklasse, viste at ulikhetene mellom de som var født i starten av året og i slutten av året bare økte fra de gikk i femteklasse til de gikk i åttendeklasse. Den bittelille fordelen januarbarna hadde vokst seg til en stor fordel på bare tre år!

I følge en kanadisk undersøkelse var det 70% større sjanse for at ei jente ble diagnostisert med ADHD hvis hun var født i desember enn om hun var født i januar. For gutter var dette tallet 30%. Man antar at disse barna blir feildiagnostisert siden de er mer umodne og ukonsentrerte enn de andre. Vi identifiserer feil. Barna har ikke nødvendigvis ADHD. De er bare yngre enn de man sammenlikner de med. Barna er ikke nødvendigvis mer talentfulle i langrenn eller fotball. Kanskje er de bare eldre enn de man sammenliknes med.

Stig Arve Sæther
Stig Arve Sæther
Foto: Trenerforeningen/Ivar Thoresen

Universitetslektor Stig Arve Sæther ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) har fra 2005 til 2015 fulgt de norske fotballtalentene født i 1991 som var selektert inn til de aldersbestemte landslagene i Norge. Sæthers første møte med spillerne var da de 13 år gamle ble selektert inn i Norges Fotballforbunds spillerutviklingsprogram. Gjennom gode prestasjoner hadde disse spillerne skilt seg ut i sine lokalmiljø og vist at de hadde en bedre fotballferdighet enn sine jevnaldrende. Totalt fulgte Sæther 108 fotballspillere gjennom undersøkelsens tiårsperiode, hvor 81 av disse var født i 1991. De resterende 27 spillerne var født i 1990, 1992 og 1993. Og bare det faktum at 108 fotballspillere har vært innom 1991-landslaget, hvor det i likhet med andre fotballag bare er plass til elleve spillere på banen samtidig, understreker hvor vanskelig det er å ta ut de riktige spillerne. Hele 66% av spillerne i Sæters undersøkelse var født i første halvdel av kalenderåret og bare 10 % var født i oktober, november eller desember. Interessant nok ble resultatene noe annerledes da man så på hvem av disse 1991-spillerne som nådde toppfotballen som voksne. Bare 8% av spillerne som nådde eliteserien var født i første kvartal, 30% i andre kvartal, 39% i tredje kvartal og 23% født i fjerde kvartal av året. Fødselsmåneden kunne med andre ord si mye om hvem som ble identifisert som talenter i ungdomsårene, men betydde mindre når man telte opp hvem som faktisk slo gjennom som voksen.

Freddy Adu
Freddy Adu
Foto: Bildbyrån/Mathilda Ahlberg

De som blir stemplet som et talent, får ikke nødvendigvis bare gode effekter av dette. Talentstempelet førte ikke nødvendigvis bare positive effekter med seg for Freddy Adus senere fotballkarriere. For hva er det egentlig som skjer med et menneske som får høre at de de har et talent som er gitt fra gud? På internasjonal TV kunne fotballegenden Pelé fortelle at Gud hadde gitt Freddy Adu et sjeldent godt talent for å spille fotball. Det var opplest og vedtatt. Gjør dette noe med selvbildet til en ungdom?

Den amerikanske psykologen Carol Dweck har gått dette litt etter i sømmene, og kommet frem til noen ganske oppsiktsvekkende funn. I et av sine mest berømte eksperimenter ga hun en gruppe skoleelever en test. De fleste elevene gjorde det bra og fikk ros for resultatene sine. Men alle fikk ikke samme type ros. Den ene gruppen fikk ros for anstrengelsene sine og innsatsen de la ned i å besvare testen. Dweck kunne si: «Imponerende! Åtte rette. Du må ha jobbet veldig hardt for å klare dette». Den andre gruppen fikk høre at: «Jøss, åtte rette. Det var kjempebra! Du må jo være veldig smart». De ble rett og slett fortalt at de gjorde det bra på testen fordi det var noe medfødt smart ved dem. De var talentfulle. Begge gruppene hadde gjort det like bra på denne testen, selv om de fikk ulik ros. Deretter tok alle elevene en ny test. Denne gangen med høyere vanskelighetsgrad, noe som førte til at alle gjorde det litt dårligere. De som hadde fått ros for evnene sine fikk seg en skikkelig nesestyver. Identiteten deres som evnerike hadde blitt truet. Ettersom de gode resultatene på den første testen betydde at de var talentfulle, måtte jo de svake resultatene fra den andre testen bety at de manglet noe. Da vanskelighetsgraden gikk opp, sank arbeidsinnsatsen til de evnerike. Elevene som hadde fått ros for arbeidsinnsatsen sin derimot hadde en helt annen tilnærming til de vanskelige oppgavene. De opplevde større trivsel og rapportere senere at de utfordrende oppgavene var de morsomste. Gjennom eksperimentet viste det seg at de som hadde blitt rost for evnene sine, hadde begynt å gjøre det dårligere også på de enklere oppgavene. Resultatene ble etter hvert dårligere enn de hadde på den første testen, selv om vanskelighetsgraden nå var identisk med hva de hadde møtt på den første testen. De hadde rett og slett mistet troen på seg selv og sluttet å anstrenge seg. Hos den andre gruppa var tilfellet motsatt. Etter å ha jobbet iherdig med de utfordrende oppgavene, ble de enklere oppgavene nå løst i en fei. For å avslutte eksperimentet sitt ba hun studentene om å skrive et brev til studenter ved en annen skole og beskrive hvordan de hadde opplevd testene, og hvor bra de hadde gjort det på de ulike testene. Overraskelsen var stor da Dweck oppdaget at 40% av studentene som hadde blitt rost for intelligensen sin hadde løyet om testresultatene i brevet de skrev. De påsto at de hadde fått bedre testresultater enn hva som var sant. De måtte lyge for å beskytte identiteten sin som talentfull, selv om brevet ble forfattet anonymt og sendt til fremmede mennesker. Når de etter hvert møtte utfordringer som truet selvbildet, ble det viktig å forsvare selvbildet gjennom å lyve. Talentstempelet hadde blitt en byrde å bære og det hadde en direkte negativ effekt på den videre arbeidsinnsatsen.

I dag er det stadig flere som går bort ifra oppfattelsen av at talent er en ung idrettsutøver med høye ferdigheter. Nå er man mye mer opptatt av å finne ut hva slags motivasjon de unge utøverne har for å delta i idretten sin og hva de faktisk investerer av seg selv for å bli gode til det de driver med.

Landslagsskolen: Equinor - Vi støtter morgendagens helter.
Landslagsskolen: Equinor - Vi støtter morgendagens helter.
Foto: Thomas Brekke Sæteren

Norges Fotballforbund kom i 2015 ut med et nytt spillerutviklingskonsept kalt Landslagsskolen, som består av lokale sonelag, regionale kretslag, nasjonale talentleire og aldersbestemte landslag. Sentralt i denne modellen er at man skal selektere spillere fra ett nivå til det neste. Spørsmålet om hvem man skal selektere dukker kjapt opp – og hva skal man egentlig se etter? Landslagsskolen har definert et talent som en utøver som har eierskap til egen utvikling. NFF mener at det ikke er det nåværende ferdighetsnivået som sier noe om hvem som kommer til å bli best til slutt, men at man har mest tro på de med et sterkt eierskap til egen utvikling. De som liker å trene mye. De som lever seg inn i hver trening og prøver sitt absolutt beste hver gang man spiller fotball. De som elsker å teste sine egne grenser. De som er nysgjerrige og reflekterte. For fotballforbundet er dette talent. Det er disse man har troa på at blir best til slutt. 

Denne måten å se på talent støttes av den amerikanske psykologen Angela Lee Duckworth. Sammen med sine medarbeidere besøkte hun West Point militærakademi. Her forsøkte hun å spå hvilke av soldatene som kom til å fullføre militærtreningen og hvem som kom til å gi seg. De besøkte den nasjonale stavekonkurransen for barn og forsøkte å forutsi hvilke barn som kom til å nå lengst i konkurransen. De besøkte salgskontorer for å finne ut hvem av selgerne som kom til å beholde jobbene sine, hvem som kom til å få sparken og hvem som kom til å tjene mest penger. I alle disse ulike situasjonene var det kun en ting som kunne forklare rangeringen. Standhaftig målbevissthet. Hvilken motivasjon man har til å nå sine langtidsmål. Det gjelder å ha en utholdenhet i motivasjonen sin. Og forplikte seg til den fremtiden man ønsker seg, dag inn og dag ut, år etter år. Ikke bare en uke av gangen, men over flere år på rad. Etter at Duckworth gjorde dette funnet utarbeidet hun et spørreskjema hvor man kunne måle den standhaftige målbevisstheten. Dette skjemaet prøvde hun på en gruppe ungdomsskoleelever fra svake skoler. Deretter ventet hun et år for å se hvem som faktisk tok eksamen og hvem som droppet ut av skolen. Det viste seg at de som hadde svart på spørreskjemaet og fått et høyt resultat på standhaftig målbevissthet hadde langt større sannsynlighet for å ta eksamen. De som blir best til slutt er de flittige som holder ut, tross motgang.

Det er bred enighet i forskningsmiljøet om at en slik indre motivasjon er selve drivkraften i enhver læringssituasjon. Blant annet kom musikkprofessor Gary McPherson til denne konklusjonen etter å ha studert hvorfor noen får en bratt læringskurve når de begynner å spille et musikkinstrument mens andre får en slak læringskurve. McPherson fulgte 157 tilfeldig valgte barn fra de begynte å spille et instrument i 8-årsalderen og til de var ferdige med ungdomsskolen. Som forventet ble noen svært få av barna veldig flinke, noen svært få ble dårlige og de fleste ble sånn passe gode. I et forsøk på å forstå hvorfor noen ble gode og andre ikke, sjekket han barnas ferdigheter opp mot IQ, rytmesans, aural sensitivitet, mattematikkunnskaper, foreldrenes inntekt, sansemotoriske ferdigheter og mange flere variabler. Ikke før han gikk gjennom svarene barna hadde gitt før de begynte å spille instrumentet, fant han en forklaring. Barna hadde svart på hvor lenge de så for seg at de kom til å spille dette instrumentet. Det var vanskelig for barna å svare på dette, men McPherson fikk de til å svare en av disse kategoriene: ett år, ut barneskolen, ut ungdomsskolen eller resten av livet. Når disse svarene de hadde gitt som 8-åringer ble satt sammen med ferdighetsnivået de hadde i ungdomsårene, ble det tydelig at jo lengre man så for seg å spille instrumentet, jo høyere hadde ferdighetsnivået blitt. Det å se for seg å spille et instrument resten av livet gjør noe med hvordan man tilnærmer seg øvingen, sett i forhold til noen som ser for seg å bare holde på ut dette skoleåret. Resultatene var overtydelige. Med samme antall timer trening hadde de med en langtidsforpliktelse til instrumentet sitt en langt høyere ferdighet enn de med en kortidsforpliktelse. Selv de med langtidsforpliktelse som bare øvde i tjue minutter per dag hadde en langt raskere ferdighetsutvikling enn de med korttidsforpliktelse som øvde i en og en halv time per dag. Noen kunne altså lære mer i løpet av tjue minutter med øving enn hva andre kunne lære i løpet av nitti minutter med øving! Det er ikke halvparten av tiden en gang. Ikke engang kvartparten. En med korttidsforpliktelse kunne trene over fire ganger så mye som en med langtidsforpliktelse og likevel få mindre læring ut av dagens trening.

Med andre ord snakker vi både om læringsevne og læringsvilje. Den norske pedagogen Ivar Bjørgen understreker at læring alltid krever en aktiv lærende. Bjørgen mener at man kan ikke lære bort noe til noen som ikke er interessert i å lære. Som lærer, trener eller leder kan man gjerne gi beskjeder og forsøkte å undervise i noe. Men det er ikke sikkert det skjer læring. Hvor mange ganger har vel ikke en fotballtrener eller en lærer stått på sidelinjen eller i klasserommet og klødd seg i hodet mens han spør seg selv: lærte vi oss ikke dette her i går? Skjønner de ikke en døyt av det vi har jobbet med den siste uken? Det er først når man har virkelig lyst til å lære, og lever seg inn i læringssituasjonen med hud og hår, at man virkelig lærer. Det er først da man er i modus til å kunne bli riktig god i noe.

Kan man se hvilke barn og ungdommer som kommer til å bli verdensklasseutøvere? Antakeligvis ikke. Kan man se hvem som er mest læringsvilling, læringsdyktig og hvem som har sterkest motivasjon til å stå på år etter år? Noe kan man kanskje se, men ikke på langt nær nok. Men det hjelper å se på mer enn bare nåværende ferdighetsnivå. For den som kjemper mest, holder ut lengst og legger ned den beste læringsinnsatsen år etter år har iallfall gode muligheter til å prestere godt i fremtiden.

Og nettopp dette med å kjempe for å bli god ser ut til å være et kjennetegn ved flere historier. Man kan spekulere i om barn som tidlig må ta ansvar og tidlig må lære seg å overvinne motstand, utvikler noen ferdigheter som andre barn ikke har. Ferdigheter som kan vise seg å bli nyttige når man kjemper om å nå verdenstoppen. For eksempel er det bemerkelsesverdig mange av de som har nådd verdensklasse som opplevde noe traumatisk i sin barndom. På 1970-tallet undersøkte psykologen Martin Eisenstadt foreldrehistorikken til alle de 573 personene som til da hadde fått sitt helt eget avsnitt i oppslagsverket Encyclopaedia Britannica. Dette var personer som hadde preget verdenshistorien og derfor hadde gjort seg fortjent til å bli en del av oppslagsverket. Blant de 573 personene var det både forfattere, forskere, politikere, soldater, musikere og filosofer. Og det viste seg at mange av de politiske lederne som hadde fått plass i oppslagsverket hadde mistet en av foreldrene sine mens de ennå var barn. For eksempel hadde både Julius Cæsar, Napoleon, Washington, Jefferson, Lincoln, Lenin, Hitler, Gandhi, Stalin, Bill Clinton og femten britiske statsministere mistet en av sine foreldre i barndommen. Av vitenskapsmenn og kunstnere med samme historie fant man Copernicus, Newton, Darwin, Dante, Michelangelo, Bach, Handel, Dostojevski, Keats, Byron, Emerson, Melville, Wordsworth, Nietzsche, Brontë-søstrene, Woolf og Twain. Da den anerkjente talentskribenten Daniel Coyle oppdaget dette noen årtier senere, lanserte han ideen om at talenter ikke nødvendigvis deler gener, men livshendelser med hverandre. Og for å forsterke Eisenstadts poeng fulgte Coyle opp med denne listen av kjendiser som tragisk mistet en av sine foreldre da de var barn: Steve Allen, Tim Allen, Mel Brooks, Drew Carrey, Charlie Chaplin, Billy Chrystal, Eric Idle, Eddie Izzard, Bernie Mac, Eddie Murphy, Rosie O`Donnell, Martin Short, Louis Armstrong, 50 Cent, Aretha Franklin, Gob Geldof, Jimmi Hendrix, Madonna, Paul McCartney, John Lennon, Bono, Cate Blanchett, Orlando Bloom, Mia Farrow, Jane Fonda, Daniel Day-Lewis, Robert Redford, Julia Roberts, Martin Sheen, Charlize Theron, Billy Bob Thornton, Benicio del Toro og Barbra Streisand for å nevne noen. Selv om ikke alle kjendiser og historiske figurer hadde mistet en av sine foreldre, var antallet stort nok til at Coyle snuste videre for å finne svar. Da han undersøkte historien til verdens raskeste sprintere fant han et annet, men kanskje beslektet mønster. Av de ti siste sprinterne som hadde satt verdensrekord var nemlig alle sammen født sent i sin søskenflokk.

Usain Bolt
Usain Bolt
Foto: Gepa Pictures/Christian Walgram

Usain Bolt var nummer to av tre søsken. Asafa Powell var nummer seks av seks søsken. Justin Gatlin var nummer fire av fire søsken. Maurice Greene var nummer fire av fire søsken. Donovan Bailey var nummer tre av tre søsken. Leroy Burrell var nummer fire av fem søsken (satte verdensrekord to ganger). Carl Lewis var nummer tre av fire søsken (satte verdensrekord to ganger). Calvin Smith var nummer seks av åtte søsken. Også da Coyle undersøkte topp ti rangerte NFL running backs fant han samme mønster. De var alle født sent i sine store søskenflokker. Med disse listene oppsummerte Coyle at talent ikke bare kunne identifiseres gjennom genene de hadde, men også gjennom hvilke opplevelser de møtte i løpet av livet.

Du har nå lest første del av talentutvikling i fotball. Neste del kommer søndag 1. oktober.

Var denne artikkelen nyttig?