Should I stay or should I go?

Av:
Ståle Solbakken – Landslagssjef A-herrer
Anders Jacobsen - Fagansvarlig for trenerutdanning i Norges Fotballforbund

"Should I stay or should I go?
If I stay it will be trouble,
If I go it will be double."
– The Clash

I barnefotballen er det ofte ikke barna som stiller dette spørsmålet – det er de voksne. Foreldre som vil det beste for barna sine, kjenner på uro. De sammenligner tilbud, vurderer klubb, trenere, analyserer nivåer og søker utviklingsmuligheter. Forståelig nok får enkelte FOMO – fear of missing out.

Hva om vi velger feil klubb? Hva om barnet ikke får nok utfordringer? Hva om vi går glipp av det beste tilbudet? Hva om klubben ikke legger treningsleiren til Barcelona? I denne usikkerheten tar mange grep: noen bytter klubb, noen betaler for private akademier med høye ambisjoner med tilhørende prisnivå og de aller ivrigste starter egne lag. Her skal ingenting overlates til tilfeldighetene. Intensjonen er god – men man løper samtidig en risiko for at man kan ødelegge barns lærelyst, som er forutsetningen for å bli god.

Når vi haster med å realisere drømmer, risikerer vi at drømmen kan bli et mareritt. Å sende barn fra klubb til klubb beskytter ikke mannen i barnet. Det tvinger fram kvinnen i jenta før jenta har blitt en kvinne. Det tvinger fram mannen i gutten før poden har blitt en mann. Det kan ta fra dem den roen som trengs for å utvikle seg.

I norsk fotball har vi de siste årene sett en positiv utvikling mot mer strukturert spillerutvikling i regi av forbund, kretser og klubber. Akademiklassifiseringen er et styringsverktøy utviklet av NTF for å kvalitetssikre og utvikle spillerutviklingsmiljøene i norske toppklubber spillere i alderen 13–19 år.

I en fersk studie (Gagnås & Bjørndal, 2025), analyseres modellen. Et funn er at barn og unge risikerer å bli behandlet som objekter i et system, snarere enn som subjekter med medvirkning og autonomi. Dette kan svekke motivasjon, læring og trivsel – og skape en utviklingskultur der prestasjon og kontroll overskygger relasjon og refleksjon. Det er negativt for ungdommer, det bremser utvikling. Funnene i rapporten er interessante for alle som driver med spillerutvikling. NTF sin akademiklassifisering fungerer som et konkret verktøy for å følge opp og forbedre kvaliteten i spillerutviklingen, det er ingen der som ønsker at spillerne skal være brikker i et spill.

I boka Lek og læring i et nevroperspektiv (Lunde, C., & Brodal, P. 2022) beskrives det hvordan lek aktiverer hjernens belønningssystemer og frigjør dopamin – et signalstoff som styrker motivasjon, hukommelse og læring. Dopamin er ikke bare en respons på belønning, men også på forventning. Når barn er nysgjerrige og emosjonelt engasjerte, oppstår en tilstand av positiv affekt som gjør hjernen mer mottakelig for læring.

Det er derfor fri utforskning, sosial tilhørighet og opplevelsen av mestring gir bedre utvikling enn målstyrt og prestasjonsdrevet aktivitet.

Men når barn utsettes for ytre styring, evaluering og prestasjonspress, aktiveres hjernens alarmsystem – amygdala – og læring stenges ned. Mellom linjene i det å bytte klubb ligger ofte et uuttalt krav om at her må det presteres.

Vi vet at dette kan være negativt for barn, og det må vi ta hensyn til. Vi ønsker ikke å innføre det vi kaller for «feil alvor» i barnefotballen. Vi har mange trenere som kan dette, men vi må ikke glemme det bort i utålmodigheten etter å bli bedre.

Å leke fotball er alvorlige saker. Fotball handler om å vinne og tape, men det handler også om å leve seg inn i spillet, glemme alt annet og kjenne på ekte glede. Det er nettopp denne evnen – til å være fullt til stede i spillet – som kan bli avgjørende senere i livet. Når en voksen spiller befinner seg i en spillsituasjon på et fullsatt Ullevaal og skal kvalifisere Norge til sitt første VM på lang tid, er det ikke presset som styrer kroppen – det er erfaringen med å leve seg inn i spillet, være 100% til stede i å løse situasjonen til fordel for eget lag. Den evnen ble ikke formet av krav og kontroll, men av lek, nysgjerrighet og indre motivasjon i barneårene. Det er da prestasjonen blir fri, og hodet klart.

Noen voksne vil avlive barndommen – de vil ikke at barn skal «kaste bort» tid på lek. De stiller samme krav til barn som til voksne. Også i fotball. De vil fjerne leken for å vinne kamper.

Men det er først når barna får være i leken at fotball blir virkelig gøy. Da oppstår den indre driven, den ekte motivasjonen, og den læringen som varer. Gode trenere forstår lekens betydning. Det er å ta fotball på alvor.

I trenerutdanningen må vi derfor løfte frem det som ikke lar seg måle:

• Autonomi – spillerens eierskap til egen utvikling
• Indre motivasjon – den gnisten som driver læring og mestring over tid
• Relasjon – den menneskelige forbindelsen mellom trener og spiller

Når vi gir rom for kreativitet, refleksjon og selvregulering, former vi ikke bare bedre spillere – vi former tryggere, mer robuste mennesker.

Når vi snakker om lek i barnefotballen, mener vi ikke tull og tøys, men gode rammer og positive forventninger – Lek i barnefotballen er ikke et fravær av struktur – det er selve fundamentet for læring. Når spillet oppleves som lek, er barna fullt engasjert, nysgjerrige og villige til å utfordre seg selv. Dette er ikke tilfeldig – det er i tråd med NFFs utviklingsmodell.

Det handler om at fotballen på trening skal oppleves som barnas egen verden, der de styrer handlingen og skaper mening. De er barn, men later som om de er Martin Ødegaard eller Caroline Graham Hansen, de spiller på en sliten lokal kunstgressbane, men innbiller seg at de befinner seg på et fullsatt Wembley.

Når spillet oppfattes som lek, skjer det noe viktig i hjernen: stressresponsen dempes, amygdala roer seg, og hjernen åpner seg for læring. Det er da nevroplastisiteten, hjernens evne til å utvikle seg, får optimale vilkår.

Professor Jean Côté regnes som en verdensledende forsker innen barne- og ungdomsidrett. Gjennom flere tiår har han dokumentert hvordan lekbasert aktivitet – det han kaller deliberate play, gir både høy treningsmengde og bredere utviklingsutfall.

I NFF innebærer dette handler om å utvikle fotballspillere gjennom realistiske og kampnære situasjoner, med motspillere, med mål, og med beslutninger som ligner dem man møter i kamp, en spillsentrert tilnærming. I stedet for én lineær vei mot toppidrett, viser forskningen at trygge og lekpregede miljøer kan gi multiple outcomes: noen blir profesjonelle, andre blir trenere, ledere eller utøvere som holder på så lenge at de har beholdt barndommens kreativitet og oppfunnet nye former for fotball – som gåfotball. Det er i leken at både ferdigheter og livslang kjærlighet til spillet får grobunn.

Profesjonalisering av barnefotballen internasjonalt er en utvikling som ikke kan stoppes. Jakten på talentene intensiveres. Det finnes eksempler på engelske klubber som har speidet på barnehagebarn. Kan norske fotballklubber og trenere konkurrere med toppklubbenes akademier? Har vi noen fordeler i vår modell vi kan dra veksler på?

Norsk fotball har allerede bevist at det går an å bli god gjennom vår modell. Vi har verdensstjerner på både kvinne- og herresiden, og stadig flere spillere tar steget til de beste ligaene i Europa. J17 tok sølv i EM, U20 skal spille VM, og G19 har deltatt i fem av de siste seks EM-sluttspillene.

Dette er ikke tilfeldigheter – det er resultatet av en inkluderende og helhetlig utviklingsfilosofi, der barn får være barn, og fotball får være lek. De beste spillerne vi har i dag, kommer fra breddeklubber i barnefotballen. De har vokst opp i miljøer der de ble sett, ikke sortert. Der de fikk eierskap til egen utvikling, ikke ble styrt av voksnes ambisjoner. Det viser at fotballfrøet har gode vekstmuligheter der røttene får ligge i fred – i lokalmiljøet, i klubben der du blir ønsket velkommen fordi du er deg, ikke bare fordi du er god.

Det er disse verdiene vi er redde for skal forsvinne. Derfor ønsker vi klubber som tar vare på alle, men samtidig også tilrettelegger for barn som vil trene fotball mye, de som har blitt bitt av den vidunderlige fotballbasillen, gi disse barna mulighet til å trene hver dag hvis det er det de ønsker. Man spiller ikke fotball i en årgang, man spiller fotball i en klubb. Her er det et enorm mulighetsrom hvis man velger å være fleksible og løsningsorienterte. Når vi utdanner trenere i Norge er det denne kompetanse vi ønsker å overføre, ikke å overføre barna til nærmeste klubb hvor kunstgresset framstår grønnere.

Å bli god krever tid. Det krever mengde, motivasjon og motstand. En motstand du kan stå i fordi du har blitt robust. Men først og fremst krever det et miljø der barnet får være barn og får eie sin egen utvikling. Et mestringsmiljø.

Til slutt en liten påminnelse. Barn kan bare være barn en gang.

Kilder:

• Gagnås, H. L., & Bjørndal, C. T. (2025).The impact of the academy classification model on coaching practices in Norwegian football: A Foucauldian analysis of governance and player development. Sports Coaching Review. Advance online publication. https://doi.org/10.1080/21640629.2025.2550837
• Lunde, C., & Brodal, P. (2022).Lek og læring i et nevroperspektiv: Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst. Universitetsforlaget.