Talentutvikling i fotball: Hva er det og hvordan lykkes med det? Del 2

Idrettskulturer er forskjellige

En måte å forstå verdensklasseutøvere på, er å se på kulturen de kommer fra. En idrettskultur bærer i seg både tradisjoner, treningsfasiliteter, klima, geografi og tilgang på motiverte og kvalifiserte trenere. En tradisjon for å være opptatt av langrenn eller fotball gjør noe med de unge som vokser opp og skal velge hva de skal bruke fritiden sin til. Og tradisjoner har en tendens til å være selvforsterkende. Tradisjonen tilrettelegger slik at samfunnet kan fortsette å dyrke tradisjonen videre. Hvis Trøndelag alltid har vært en skiregion, så er det sannsynlig at det kommer til å fortsette å være det. Hvis det ses på som verdifullt å være god på ski i Trøndelag, og folk ønsker å være verdifulle, ja da vil trøndere fortsette å jobbe systematisk for å bli gode til å gå på ski, for eksempel ved å fortsette å investere i løypemaskiner og skigymnas for ungdommer. Hvis Brasil alltid har vært et fotballand, hvor fotball er veien ut av fattigdom, så er det sannsynlig at det kommer til å fortsette å være det.

Kulturen avgjør hvilken tilgang de som vokser opp har på ulike fasiliteter. Det er mange steder i Norge hvor banekapasiteten er sprengt når det kommer til vinteråpne fotballbaner. Fotballspillere fra flere klubber må kjempe om å få tilgang til de få områdene det er mulig å spille fotball vinterstid. Resultatet kan ofte bli svært lite treningstid for de ivrige barna som ønsker å bli fotballproffer. Kanskje setter kommunen av penger til idrettsformål, men prioriterer ishockey, håndball, skihopp eller alpint foran utbedring av vinteråpne fotballanlegg. På slike steder kan man si at fotballkulturen ikke er den dominerende idrettskulturen og at det derfor er lite drahjelp å finne i den lokale kulturen for de barna som ønsker å bli fotballproffer. I Oslo øst florerer det ikke med tennisbaner. Bergen har ikke mange hoppbakker og mye snø. Derfor kommer det heller ikke mange tennisspillere fra Oslo øst og skihoppere fra Bergen. Det er ikke kultur for det, noe som illustreres ved mangelen på gode treningsfasiliteter.

Man kan også si at kulturen langt på vei avgjør hvor enkelt det er å få tilgang på gode trenere. Kulturer som setter pris på langrenn fostrer også frem flere gode trenere enn kulturer som ikke setter pris på langrenn. Det er flere gode håndballtrenere i Norge enn i India, men det er langt flere kompetente Crickettrenere i India enn i Norge. Og hvis man tar med barna sine på turntrening i Norge, så kan det godt hende at turntreningen ledes av trenere fra andre kulturer, som har en sterkere tradisjon for turn enn hva Norge har.

Familier med kultur for målrettet hardt arbeid

I Norge er det ikke uvanlig at det er barnas familiemedlemmer som er de første trenerne barna møter i den organiserte idretten. Noen foreldre bærer med seg en sterk idrettskultur, enten det er for sjakk, fotball, golf eller kanskje musikk. Hvis kulturen innad i en familie, eller et lite samfunn, er svært opptatt av en aktivitet, så er det mulig at denne kulturen kan utvikle verdensklasseutøvere til denne aktiviteten. Flere toppidrettsutøvere har tilskrevet mye av æren for sine gode prestasjoner til sine foreldres oppofrelse med både kjøring, økonomi og tidsbruk. En norsk studie fra 1998 viste at datidens mestvinnende norske idrettsutøvere rapporterte at støtten fra sine foreldre var helt avgjørende for de resultatene de fikk senere i karrieren.

Det amerikanske dokumentarprogrammet «60 Minutes» lagde i sin tid en reportasje av den norske sjakkspilleren Magnus Carlsen. Der kom det fram at Henrik Albert Carlsen, far til verdens beste sjakkspiller, alltid var med. Enten det var i Europa, Asia, Amerika eller andre steder. Og hva var oppgavene hans når han var med sin sønn verden rundt? Jo, å tilrettelegge slik at Magnus kunne prestere på topp internasjonalt nivå. La oss se litt på hvordan kulturer innenfor noen norske familier kan gi seg utslag i verdensklasseprestasjoner.

På en fotballturnering i Sunndalsøra løper en liten jente rundt på fotballbanen for første gang i organiserte former. Vi er på starten av årtusenet og lille Ada spiller sin første fotballturnering. I bygda hvor hun bor er det ikke nok jenter til å danne et jentelag, så hun spiller med guttene. Der gjør hun seg bemerket med en gang. Hun er storvokst for alderen, men fortsatt et lite barn. Stappfull av konkurranseinstinkt, treningsvilje og med en familie som er forelsket i fotball, er dette starten på en fotballkarriere som inneholder både seier i Champions League, Ballon d`Or utmerkelsen og utmerkelsen som Europas beste fotballspiller.

Ada Martine Stolsmo Hegerberg er noe så sjeldent som en norsk fotballspiller i verdensklasse. Mor Gerd var i sin tid toppseriespiller for Trondheims-Ørn og far Stein Erik hadde en spillerkarriere på nest øverst nivå i Norge. Allerede to år før Adas fødsel hadde Stein Erik sørget for å ta trenerutdannelsen som i dag kalles UEFA B-lisens. Storesøster Andrine var en ivrig fotballspiller som tidlig fikk ambisjoner med sin fotballdeltakelse, og jobbet målrettet for å realisere disse ambisjonene. Selv om Ada vokste opp med flere hobbyer, var det en kultur i familien for at dersom man skulle delta på noe, så skulle det gjøres skikkelig. Skulle man delta på fotball, så skulle man gjøre sitt beste. Ikke mange år etter at hun deltok på sin første fotballturnering ble Ada med far og storesøster på egentrening. Far Stein Erik var dedikert til disse egentreningene og ønsket at døtrene skulle presse grensene sine på hver trening. Og med øvingen kom mestringen. Og med mestringen kom den ekstra motivasjonen til å øve enda mer. Det var ikke uvanlig at Ada la ned flere timer med trening hver dag både sammen med fotballaget hvor mamma Gerd var trener, eller på egentrening sammen med pappa og storesøster. Og på egentreningene med far var det ikke uvanlig at man presset kroppen til det ytterste. Man måtte bli kjent med grensene sine, mente Stein Erik. Den systematiske treningen fra tidlig alder førte til fremgang. Det hadde alltid vært mye fotball i hverdagen til Ada, men nå trappet hun ned på alle de andre hobbyene hun brukte tid på. Da familien flyttet til Oslo tok det ikke lang tid før Ada debuterte i toppserien, og som 16-åring ble hun trolig den yngste spilleren noen gang til å score hattrick da hun tre ganger på syv minutter hamret ballen bak serieleder Røas keeper. Allerede som 14-åring hadde hun blitt fast inventar på J16-landslaget hvor storesøster Andrine bar kapteinsbindet og dirigerte laget fra midtbaneposisjon. Og to år senere var 16-årige Ada på A-landslaget. I 2012 hadde Ada byttet klubb til Stabæk hvor hun ble toppscorer med 25 mål på 18 kamper, før hun begynte på livet som utenlandsproff både i Tyskland og Frankrike. Hun er en av veldig få som har reist Champions League pokalen over hodet sitt og en av enda færre med UEFAs utmerkelse for Europas beste fotballspiller.

Klokken er 07:30 og far står klar med kameraet. En etter en ruller sønnene forbi kameraet. Nede i parkeringskjelleren har familien satt i gang nok en egentreningsøkt på rulleski før resten av oss har rukket å spise frokost. Barna holder fortsatt barneskolealder og nå er nesten hele familien samlet der nede i parkeringskjelleren for å prøve å bli en liten promille bedre i dag enn de var i går. For familien Ingebrigtsen har halvveis aldri vært godt nok. På de gamle videoopptakene kan man se treårige Jakob trene for å bli slik som sine storebrødre.

Rulleskitrening på morgenkvisten før barnehagedagen tar til. Selv uten noen formell kompetanse har far Gjert trent sine barn dag og natt, året rundt. Lagt til rette. Presset de under treningsøkter. Sjekket om de virkelig vil investere seg i denne livsstilen. For det er en livsstil. Skal man nå verdensklasse må mye forsakes. I 2012 løp storebror Henrik inn til EM gull og i 2016 kunne endelig Filip få sin EM-gullmedalje rundt halsen. Lillebror Jakob ønsker å bli som sine brødre. To storebrødre med gullmedaljer i EM.

De siste årene har Jakob slått alle verdensrekorder for sin aldersgruppe. Som 16-åring klarte han å vinne gullmedalje i EM for de under tjue år, i 2016. En prestasjon ingen i familien hadde klart før ham. Alle de tre brødrene spesialiserer seg på å løpe 1500 meter. Løpelegendene og løpekulturen er over alt i denne familien. Ønsker du virkelig dette her, kan far spørre sin tenåringssønn. Skjønner du virkelig hva som kreves for å nå verdenstoppen, og er du villig til å investere det som må til? Sønnen nikker. Jakob vil bli verdens beste og er ikke redd for å anstrenge seg hver dag i håp om å komme bitte litt nærmere målet sitt.

Verdensklasseutøveren Wolfgang Amadeus Mozart hadde eksepsjonelt gode vekstforhold for sitt talent. Hans far Leopold var dypt interessert i hvordan musikk best kunne undervises for barn. Da Wolfgang var bare tre år gammel startet Leopold med systematisk musikkundervisning for sin unge sønn, hvor de sammen øvde på å komponere musikk. Som pedagog hadde Leopold en høy stjerne i musikkmiljøet, og hans bok om fiolininstruksjon var utbredt som lærebok i flere tiår. Fra tidlig alder fikk Wolfgang kvalitetsundervisning i timevis hver dag i sitt eget hjem. Da Wolfgang lagde sitt første mesterverk, Piano Concerto No.9, var han 21 år gammel og med 18 års intensiv hardtrening bak seg.

Også Tiger Woods ble trent av sin pedagogutdannede far, Earl. Som far var Earl svært opptatt av at Tiger skulle begynne å trene golf så tidlig som mulig. Allerede da Tiger var syv måneder fikk han sin første golfkølle. Mye av Tigers første leveår gikk med på å se far slå golfballer om og om igjen hjemme i garasjen. Og i god tid før Tigers toårsdag var far og sønn allerede godt i gang med regelmessige golftreninger. Etter fireårsdagen ansatte Earl lærerassistanse fra profesjonelle golftrenere for å være helt sikker på at lille Tiger ville få den beste påvirkningen som var mulig å oppdrive. Som tenåring slo Tiger igjennom og ble omtalt som historiens største golftalent. Da hadde han allerede trent golf daglig siden han kunne gå. Tiger lå som nummer en på verdensrankingen fra 15.august 1999 til 29.august 2004. Det vi si i 264 uker i strekk! Ikke overraskende tilskriver også Tiger Woods sin far mye av æren for sin fantastiske karriere.

I sin bok «Bring up Genius!» hevdet sjakklæreren og psykologen László Polgár at verdensklasseutøvere ikke var født til å bli verdensklasseutøvere, men oppdratt til det. Så sterkt mente han dette at han offentlig gikk ut og etterspurte ei dame som kunne gifte seg med ham, få hans barn og bidra i eksperimentet med å oppdra en verdensklasseutøver. Utrolig nok fikk han napp da en lærerinne ved navn Klara tok kontakt. Det tok ikke lang tid før László og Klara fikk sin første datter, Zsuzsa. Og da Zsuzsa endelig fylte fire år kunne eksperimentet gå i gang. De ferske foreldrene brukte all sin tid på å oppdra datteren sin, men med et ekstra fokus på å lære henne sjakk. Og da Zsuzsas to småsøstre Judit og Zsófia ble født, ble også de en del av eksperimentet. Både László og Klara sa etter hvert opp jobbene sine for å gi barna hjemmeskole, hvor de sørget for at barna lærte seg alle nødvendige fag. Men spesielt mye tid brukte de på sjakk. Timer på timer hver eneste dag. Og eksperimentet ga resultater. Som tenåringer gjorde alle tre søstrene seg bemerket på den internasjonale sjakkscenen. Som 21-åring ble Zsuzsa verdens første kvinne til å oppnå sjakkverdens høyeste rangering, som grandmaster. Ikke lenge etter ble lillesøster Zsófia verdens yngste grandmaster i en alder av 15 år. Og Judit har over lang tid vært rangert som verdens beste kvinnelige sjakkspiller. Hun var på sitt beste rangert som nummer åtte i verden, uansett kjønn.

Store prestasjoner kan endre kulturen

Kulturen foreldrene skaper innad i en familie kan føre til store prestasjoner. Men kulturer er ikke statiske. Kulturer kan endre seg. Man ser gang på gang at verdensklasseutøvere påvirker kulturen de kommer fra. I 1998 vant den sørkoreanske golferen Se Ri Pak en LPGA-konkurranse og bla raskt et nasjonalt ikon. Før dette hadde ingen kvinnelig golfspiller fra Sør-Korea oppnådd noen ting på den internasjonale golfscenen. Spoler man ti år frem, til 2008, hadde golffeberen for alvor satt inn i Sør-Korea. Plutselig begynte det å dukke opp gode kvinnelige sørkoreanere i de internasjonale golfkonkurransene. I 1998 var Se Ri Pak første sørkoreanske kvinne til å delta i en LPGA-konkurranse. Ti år senere var det førtifem sørkoreanske kvinner med.

Det samme fenomenet finner vi med kvinnelige tennisspillere. Etter Anna Kournikovas gjennombrudd i en Wimbledon-turnering i 1998, begynte plutselig kvinnelige tennisspillere fra Russland å klatre på rankinglistene de påfølgende årene. På samme måte som Se Ri Pak hadde skapt en golffeber i Sør-Korea, hadde Kournikova skapt en tennisfeber blant kvinnelige tennisspillere i Russland.

Kulturer har ulike verdier

Hvis vi zoomer litt inn på hva en kultur betyr for et menneske og et samfunn, ser man at kulturer ikke bare bestemmer hvilke aktiviteter som er viktige. Kulturen bestemmer også hvilke verdier som er viktige å følge. Kultur påvirker hvordan vi oppfører oss, hva vi liker og ikke liker, hvordan vi snakker til hverandre, og hva vi oppfatter som rett og galt. Vi lærer oss det tidligere generasjoner har hatt av kunnskap, ideer, verdier og normer, og på den måten deler de nye samfunnsmedlemmene kulturen med tidligere generasjoner. Dermed oppstår det et felleskap, ikke bare mellom de som lever samtidig, men også mellom eldre og nyere generasjoner. I noen asiatiske kulturer er det tradisjon for å være flittig og arbeidsom. Arbeidsmoralen til asiatiske risbønder og deres etterkommere er fenomenal. I en kultur hvor hele familien må jobbe tre tusen timer hvert år for å kunne dyrke en rismark, er det ikke overraskende at man finner mennesker som ikke gir seg med en gang de møter motgang. I en studie hvor man sjekket hvor lenge studenter fra ulike nasjonaliteter kunne jobbe med et matteproblem før de ga seg, kom land som Singapore, Sør Korea, Kina og Japan ut helt på topp. Alle land som er formet etter kulturen fra de flittige risbøndene. Denne kulturen gjenspeiler seg også i samfunnsstrukturer som for eksempel skoleverket. I Japan består skoleåret av hele 243 dager. Til sammenlikning har den norske skolen 190 skoledager. Der kulturen tilsier at man må stå opp før solen 365 dager i året for å lykkes, setter man ikke av to måneder til sommerferie. Som en Sør-Koreansk golftrener har sagt: Vi har én regel – man trener fra soloppgang til solnedgang, og så begynner man den fysiske treningen.

Også innenfor et land kan man finne ulike kulturer. Sosiologen Annette Lareau skiller mellom samfunnsklasser og peker på at de ulike måtene foreldre oppdrar barna sine på kan forklare hvilken suksess barna får senere i livet. I hennes forskning er det en forståelse av at samfunnet er delt i en arbeiderklasse, en middelklasse og en overklasse. På nittitallet besøkte Lareau 88 familier fra de ulike sosiale klassene, på tvers av etnisitet og gjorde en dybdeanalyse av tolv familier. I sin bok «Unequal Childhoods» forklarer hun hvordan middelklasseforeldre oppdrar barna sine forskjellig fra arbeiderklasseforeldre. Hos arbeiderklassen var det vanlig å gi barna lange perioder med fritid uten organisert innhold, noe som av og til førte til at disse barna så mye på TV eller lekte i nabolaget. Disse foreldrene ga ofte barna ordre fremfor å spørre om barnas meninger. På den andre siden ble middelklassebarna kjørt til fotballtreninger og korpsøvelser, spurt ut om leksene sine og involvert i familiebeslutninger. Hvis de fikk en dårlig karakter på skolen ble middelklassebarna oppfordret til å kontakte læreren og få en forklaring på karakteren sin. Middelklasseforeldrene brukte mye tid på å snakke med barna sine, og til og med da barna skulle straffes oppsto det forhandlingssituasjoner. Disse ulike oppdragelsene har en stor påvirkning på hvordan barna navigerer sosiale situasjoner i fremtiden, mener Lareau. Hun understreker at den ene måten å oppdra barn på ikke er bedre enn den andre. De har begge sine styrker og svakheter. Arbeidsklassebarna oppførte seg ofte bedre, sutret mindre, var mer selvstendige og var mer oppfinnsomme når det kom til å bruke den uorganiserte fritiden sin. Men middelklassebarna var mer organisert og flinkere på samarbeid. De var også mer komfortable med å si ifra når noe ikke var som det skulle, og de var mer målrettede og flinke til å få viljen sin, noe arbeidsklassebarna var dårlig på. Lareau analyserte seg frem til at middelklassebarn ble oppdratt til å leve i middelklassen og at arbeiderklassebarn ble oppdratt til å være i arbeiderklassen.

Kulturer for å dyrke talenter

Kulturer innenfor land, samfunn, sosiale klasser og familier kan legge noen muligheter og begrensninger for hvilke av dine talenter du får realisert. For ifølge den amerikanske forskeren James Flynn har alle samfunn noen talenter. Flynn kom opp med et konsept han kalte kapitalisering, som beskriver prosentandelen av mennesker i et samfunn som har muligheter til å oppnå noe, og som faktisk ender opp med å oppnå noe. Kapitalisering tar utgangspunkt i at talent er noe som ligger i alle samfunn og måler hvorvidt dette talentet faktisk omgjøres til resultater. For eksempel sjekket Flynn prosentandelen av amerikanske menn med potensial til å ha toppjobber i forhold til hvor mange som faktisk fikk det. Antallet var overraskende lavt. 60%. Flynn konkluderte med at her var det rom for forbedringer. Tidligere i denne artikkelen så vi at Jamaica var flinke til å få frem sprintere i verdensklasse. På Jamaica blir de med et genetisk potensial for sprint tidlig identifisert og fulgt opp. Dermed er det større sannsynligheten for at man klarer å ta ut sprintpotensialet sitt hvis man blir født på den karibiske øya enn mange andre steder i verden. Jamaicanske barn starter ofte å konkurrere i friidrett når de er to og tre år gamle. I barnehagene er det ikke uvanlig at man finner friidrettstrenere, og bare seks år gamle får de muligheten til å konkurrere på store National Stadium foran en enorm folkemengde. Når man i tillegg vet at alle barn på Jamaica løper for skolene sine, kan man si at veldig mange Jamaicanere blir testet for deres sprintpotensial i ung alder, med mulighet for videre oppfølging. Da talentforskeren Rasmus Ankersen besøkte sprintmekkaet Kingston fikk han høre følgende fra sprinttrener Glen Mills: «Folk pleier å undervurdere faktumet at de som har potensial til å bli gode sprintere, faktisk ender med å bli gode sprintere på Jamaica. I andre land kan de studere teknologi eller drive med en annen idrett. Hvis Usain Bolt hadde vokst opp i USA, ville han sannsynligvis ikke blitt en sprinter, men en basketballspiller eller kanskje til og med en wide receiver i amerikansk fotball. Han ville gått i en helt annen retning.»

Kapitalisering handler om hvilke muligheter man har og i hvor stor grad man benytter seg av disse mulighetene. Er det kultur for å analysere hvem som har potensial for noe, og deretter gi de med størst potensial de beste utviklingsmulighetene? I Canada er de flinke til å kapitalisere på talenter som spiller ishockey. De har mange ishockeybaner og islagte innsjøer hvor barna kan spille ishockey. På tv vises ishockey døgnet rundt og avisene er fulle med bilder av ishockeyspillere. Man kan si at det er en sterk kultur for å bli verdensklasseutøver innenfor ishockey i Canada. I Norge er vi bedre på kapitalisering av langrennstalent enn noe annet land. Ikke noe annet sted i verden fanges de med genetiske fordeler for å drive med langrenn opp så godt som hos oss, for så å bli gitt verdensklassetrening over mange år og i store mengder. Det er helt sikkert mange kinesere og brasilianere som genetisk hadde egnet seg meget godt som langrennsløpere, men som aldri får utnyttet dette talentet sitt for langrenn. I Kenya har de kanskje en lav kapitalisering på langrennsløpere, men en høy kapitalisering på langdistanseløpere. Det er ikke mer medfødt løpetalent i Kenya enn andre steder, men løpetalentene stimuleres gjennom å løpe kilometer på kilometer til skolen fra man er et lite barn – og det i 2500 meters høyde. I Iten gjør ikke løperne annet enn å løpe, spise og sove. Her får man virkelig kapitalisert på sine eventuelle genetiske fordeler for langdistanseløping. Kulturen for å bli en verdensklasseløper står sterkt.

I Meråker i Trøndelag kan man ofte se ryggen til OL- og VM-vinnere i langrenn foran seg i løypa. Henger du på denne ryggen i bare en kilometer har du faktisk klart å holde farta til en OL-vinner. Langrennslegendene og langrennskulturen er over alt i Meråker. Det er ikke sikkert at trøndere har bedre gener for langrenn enn resten av verden, men kanskje er de flinkere til å kapitalisere på langrennstalentet.

Kulturen kan avgjøre tilgang på både fasiliteter og gode trenere. Men den kan også si noe om hva slags treningsmengde som er akseptabel. I norsk idrettskultur er allsidighet og fellesskap sterke verdier. Vi ønsker at alle skal være med og at alle skal få like muligheter til å utvikle seg. En vanlig barndom i Norge innebærer at man spiller fotball et par ganger i uken på sommerstid, går litt på ski om vinteren, reiser til syden i sommerferien og bruker helgene på hytta. En slik barndom finner man ikke i Brasil. Derfor bruker også brasilianske barn tiden sin på andre måter enn norske barn. Fotballkulturen i Brasil og Norge er ikke lik. Fotballferdighetene til det brasilianske landslaget og det norske landslaget er heller ikke likt. 14.mars 2015 åpnet den norske hjelpeorganisasjonen Futuro Rio en skole for barn som bor i favelaen i Rio de Janeiro. En av grunnleggerne av hjelpeorganisasjonen sier at det har vært et desperat behov for skoler i favelaen. Selv om skolegang er pliktig i Brasil får man ikke alltid så god oppfølging på skolen. En vanlig gutt i slummen er innom skolen, men bruker mye av tiden sin på å spille fotball med kameratene. Hvis han ikke allerede langer narkotika for en av gjengene i nabolaget da.

Futuro Rio ønsker at utdanning skal være veien ut av favelaen for barna. Sannheten er at mange brasilianere ser på fotball som veien ut av favelaen. Skal man slippe ut av de kriminelle gjengene og fattigdommen, er fotballferdighet billetten til et bedre liv. Det er ikke uvanlig at brasilianske barn samler opp 20 til 30 timer i uka med å spille fotball, allerede som 6-åringer. Hva annet skal de ta seg til i favelaen som gir håp om et bedre liv, og som samtidig er så lystbetont som å spille fotball? Det spilles fotball i gata, på stranda og inne i futsalhallen. TV-sendingene er fylt av fotballnyheter. Den brasilianske stjernespilleren Neymars ansikt pryder reklameplakatene i gata. Fotball er over alt. OL vinner i svømming, Ye Shiwen fra Kina, sa følgende etter å ha tatt gull på 200 meter medley i OL: «Jeg har ikke telling på timene, men siden jeg var ni år har jeg trent 2,5 timer på morgenen og 2,5 timer om kvelden». Også kinesiske turnere ligger på mange timer hver dag fra barnehagealder av. Har du noen gang sett en norsk 6-åring som trener opp til 30 timer med fotball, svømming eller turn i uka? Det er ikke kultur for det. En vanlig norsk idrettsdeltakelse består av to til tre 90-minutters treninger i uken fra man er 7 år til man er 12. Da tar man gjerne en ukes påskeferie hvor man står på ski, to måneders sommerferie hvor man drar på hytta og til syden, og en god juleferie. For de som driver med fotball eller annen sommeridrett legges det inn en vinterpause som ofte strekker seg fra november til mars, hvor man driver med ski eller håndball. Norge fikk vi æren av å bli kåret til verdens lykkeligste land i 2017, som slått fast i World Happiness Report. Ingen andre steder i verden er folk så tilfredse med livene sine som her i Norge. Vi er lykkeligst i verden! Den amerikanske ledelsesguruen Jim Collins har sagt at «good is the enemy of great». Hvorfor skal man pine seg gjennom blodslit dersom man allerede har det bra? I eksempelet med barna som spiller fotball i Norge og Brasil er det tydelige ulikheter i fotballkultur. Den ene må bli en internasjonalt god spiller for å komme ut av slummen. Den andre kan spille fotball som en av flere hobbyer når det måtte passe. Dersom en vanlig brasilianer ligger på 20 timer hver uke i 52 uker fra han er 6 år til han er 12 år rekker han å øve på å bli fotballspiller i 7280 timer, før han går inn i det vi kaller ungdomsfotballen. En slik fotballdeltakelse for brasilianske barn er ikke uvanlig. I Champions League, som er verdens største klubbturnering i fotball, er det ofte italienske, spanske, engelske og tyske lag som konkurrer om hvem som er Europas beste klubblag. I tillegg klarer noen lag fra mindre fotballnasjoner å komme seg med i denne turneringen. I sesongen 2010/2011 hadde 79 brasilianere spilletid i Champions League. Husk at ingen brasilianske lag får lov til å delta i denne turneringen. Til sammenlikning var det bare 25 briter, 26 tyskere og 49 spanjoler som fikk spilletid. Ingen nordmenn spilte. Den gjennomsnittlige norske barnefotballspilleren vil kanskje trene 4,5 timer i uken gjennom 24 uker i året. Man vil da akkumulere 648 timer med fotballtrening før man går inn i ungdomsfotballen. Det er 6632 timer færre enn den jevngamle brasilianeren.

Likevel er fotball den mest populære idretten i Norge. Man kan si at vi har en sterk fotballkultur – men ikke nødvendigvis for å produsere verdensklassespillere. I Europa er Norge på niendeplass målt i antall fotballag, og på førsteplass målt i antall fotballag per innbygger. I tillegg er vi helt oppe på ellevteplass når det kommer til antall fotballspillere. Vi er også det europeiske landet med høyest fotballinteresse målt i antall tilskuere i hjemlig serie sett i forhold til folketall. Vi er med andre ord ett av de landene som er absolutt mest glad i fotball. Men det er ikke det samme som at vi har kultur for kapitalisere på fotballtalent.

Oppsummering

I disse to artiklene har vi utforsket den komplekse dynamikken som ligger til grunn for utviklingen av talenter. Det har blitt tydelig at talenter ikke kan reduseres til kun arv eller miljø, men snarere er et resultat av samspillet mellom begge faktorer. Vi har sett at gener spiller en betydelig rolle i å sette grunnlaget for potensialet til en person, men det er trening og miljøet som gir næring til disse talentene og hjelper dem med å blomstre.

Vi har også sett at familiens innflytelse, byens ressurser og kulturen i ens land alle spiller en viktig rolle i utviklingen av talenter. Det er klart at individet er en del av et større økosystem som kan enten fremme eller begrense deres potensial. Det er derfor avgjørende å forstå disse faktorene for å kunne støtte og utvikle talenter på best mulig måte.

I lys av dette er det åpenbart at det er et behov for en helhetlig tilnærming til talentutvikling. Det krever samarbeid mellom individet, familien, samfunnet og nasjonen for å skape et gunstig miljø som muliggjør den fulle utfoldelsen av talenter. Dette perspektivet kan hjelpe oss med å identifisere og dyrke potensialet i enkeltpersoner på en mer effektiv måte og dermed bidra til en mer talentfull og mangfoldig verden.