Hjernen på banen: Hvordan trenerens ord påvirker beslutninger, følelser og prestasjoner i fotball

Øyeblikket på sidelinjen

Pasningen brytes. I løpet av et øyeblikk kontrer motstanderen – to pasninger, ett innlegg, og det er nesten mål. Spissen bommer, men bare så vidt. Fra sidelinjen eksploderer treneren:

«Er du seriøs?! Våkn opp! Andre gang du gjør det der! Hvorfor tvinger du det fram?!»

Stemmen hans skjærer gjennom lufta som et fløytesignal. Spilleren senker hodet, jogger tilbake i posisjon, med et tomt blikk. Men på innsiden skjer det allerede noe. Spenning. Tvil. En mental frys som kanskje varer lenger enn de neste fem minuttene.

Det er et øyeblikk alle fotballspillere kjenner – og enhver trener har opplevd. Men hva skjer egentlig inni spilleren i det øyeblikket? Ikke taktisk – men nevrologisk. Hva fyrer i hjernen? Hva huskes? Hva stenger seg ned?

For tilbakemelding handler ikke bare om å få frem et budskap. Det handler om hvordan hjernen tar det imot – og hva den gjør etterpå.

Hjernen og tilbakemeldinger

Når spillere mottar tilbakemelding, prosesserer ikke hjernen bare informasjon. Den prosesserer følelser – og de følelsene former fremtidige beslutninger. Nevroforskeren Antonio Damasios somatiske markør-hypotese forklarer dette godt: emosjonelle "markører" fester seg til erfaringer og hjelper hjernen å huske ikke bare hva som skjedde, men hvordan det føltes. Disse markørene guider deretter beslutninger – ofte ubevisst – i situasjoner med høyt press.

I fotball betyr det: En høylytt korreksjon på trening etterlater et spor. Når en lignende situasjon oppstår i kamp, handler ikke hjernen nødvendigvis rasjonelt – den reagerer. Og den reaksjonen er formet av mer enn bare innholdet i tilbakemeldingen. Den er formet av tonen. Av følelsen.

Studier som benytter Iowa Gambling Task viser at folk ofte “vet” hva som er riktig før de klarer å forklare det – styrt av signaler som puls, pust og mikrosvette. Fotballspillere opererer på samme måte: det er den emosjonelle hukommelsen, ikke den bevisste, som styrer instinktene.

Ulike typer tilbakemelding aktiverer (ikke utelukkende) ulike nevrale systemer:

• Negativ tilbakemelding – særlig når den er uventet – aktiverer den dorsale bakre cingulate cortex (dPCC), som er involvert i feildeteksjon og strategiendring.
• Positiv tilbakemelding aktiverer striatum, hjernens belønningssystem, og forsterker læring gjennom dopaminutslipp.
• Inkonsekvent eller fiendtlig tilbakemelding kan trigge amygdala, som utløser stressresponser som svekker kreativitet, beslutningstaking og arbeidsminne.

Kort sagt: tilbakemelding handler ikke bare om informasjon: den omprogrammerer hjernen.

Positiv tilbakemelding: Å bygge nevral tillit

Når en trener bekrefter et godt timet press eller en smart bevegelse uten ball, responderer hjernen med dopamin. Det er ikke bare en hyggelig følelse – det er læring på cellenivå. Handlingen blir ikke bare husket – den blir forsterket.

Flere treningsmiljøer og organisasjoner innen idrett, som Positive Coaching Alliance, anbefaler et overvektig forhold mellom positiv og korrigerende tilbakemelding – ofte omtalt som 5:1-forholdet. Dette prinsippet ble blant annet fremhevet av Phil Jackson, den legendariske NBA-treneren kjent for å bygge sterke lagkulturer og bruke elementer fra positiv psykologi.

Selv om dette ikke er entydig dokumentert i forskning, støtter flere studier prinsippet: Når positiv tilbakemelding dominerer, styrkes både læring og motivasjon.

Ved ett akademi jeg tidligere jobbet i, ønsket vi å teste dette mer konkret. Over en periode på to uker observerte vi en spesifikk 4v4-øvelse med to U13-lag: Ett lag fikk omtrent like mye positiv som korrigerende tilbakemelding (1:1), det andre fikk fem ganger så mye positiv som korrigerende (5:1). Det var ikke et strukturert forskningsforsøk, men én uke senere gjorde laget med 5:1-forholdet omtrent 30 % færre feil i samme øvelse. Tilfeldighet? Eller et resultat av tilbakemeldingens kraft? Jeg vet ikke sikkert – men det fikk oss til å tenke. Forskning viser også at negative opplevelser ofte har sterkere psykologisk effekt enn positive, noe som gjør det desto viktigere å balansere korrigering med forsterkende tilbakemelding.

Korrigerende tilbakemelding: Den fine balansen

Korrigering er nødvendig – men den må være presis. For selv små feil avgjør kamper, og derfor vil enhver trener rette dem. Men måten vi korrigerer på avgjør om vi faktisk hjelper spilleren – eller gjør situasjonen verre. Og det handler ikke bare om hva vi sier – men hvordan det oppleves i hjernen.

Når det formidles som en utfordring – «La oss jobbe med vinkelen din i oppbyggingsspillet» – aktiveres dPCC, og spilleren holder fokus. Hjernen går i problemløsningsmodus. Når det derimot formidles som kritikk – «Hvorfor gjør du alltid sånn?!» – aktiveres amygdala, som kobler på hjernens stressystem. Resultatet er økt uro, redusert oppmerksomhet og lavere risikovilje.

Dette bekreftes av funn fra en omfattende meta-analyse, som viste at omtrent én av tre tilbakemeldingsintervensjoner faktisk førte til dårligere prestasjon – særlig når tilbakemeldingen flyttet fokus fra oppgaven til personen.

Når det er stille: Fravær av tilbakemelding

Noen ganger er det ikke ordene som treffer – men stillheten. Når spillere leter etter bekreftelse og møter taushet, begynner hjernen å lete etter svar på egenhånd. Striatum – hjernens belønningssenter – aktiveres sterkt når vi forventer tilbakemelding, men ikke får det. For unge spillere som ser bort mot treneren etter en aksjon, men møtes med stillhet, kan dette skape usikkerhet, indre støy og overtenkning.

Mange trenere havner ubevisst i dette mønsteret. De står på sidelinjen, observerer, men sier lite. De korrigerer ikke feil, og de forsterker heller ikke det som fungerer. Kanskje tenker de at «spillerne må lære å løse det selv». Og inni hodet deres skjer det mye – analyser, vurderinger, kanskje frustrasjon – men for spillerne er det bare stillhet. Ingen signaler. Ingen retning.

Det betyr ikke at stillhet alltid er negativt. Å holde tilbake tilbakemelding kan være en pedagogisk strategi – for eksempel for å fremme selvregulering eller refleksjon. Men da må det være intensjonelt, og det må være noe spilleren forstår. Ellers fyller hjernen tomrommet med usikkerhet.

Timing, metode og de usynlige faktorene

Forestill deg en intens 4v4-økt. En spiller gjør en teknisk feil i første touch. Du vurderer å gripe inn – men venter, og innen du får sagt noe, er ballen allerede langt unna. Situasjonen er borte.

Det er ikke tilfeldig at det føles for sent. Forskning på motorisk læring peker på at tekniske tilbakemeldinger har størst effekt når de gis umiddelbart – innen få sekunder – mens hjernen fortsatt bearbeider bevegelsen.

Nå, se for deg en annen situasjon: et balltap før motstanderen kontrer. Pulsen er høy, frustrasjonen henger i kroppen. Å gi taktiske beskjeder akkurat da? Lite effektivt. Her viser forskning at det lønner seg å vente – la den emosjonelle aktiveringen falle før du peker på posisjonering eller valg.

Og ros? Eller emosjonelle reaksjoner – både positive og negative? De har størst effekt når kampen er ferdig og hjernen har "landet" igjen, ofte 45–60 minutter senere. Da er spilleren mer mottakelig for refleksjon.

I tråd med prinsippene i moderne treningspedagogikk viser forskning at tilbakemeldinger som gis i naturlige pauser – innkast, frispark, dødballer – gir bedre læringsutbytte enn når spillet brytes opp unødvendig. Læring skjer best i rytmen av spillet – ikke på bekostning av det.

Hvordan du sier det – og hvem sier du det til

To spillere gjør samme feil. Du gir samme tilbakemelding. Men responsen? Helt forskjellig. Den ene tar det til seg umiddelbart. Den andre trekker seg unna. Hvorfor? Det kan handle om personlighet, dagsform, relasjon – eller noe helt annet.

Men én ting er sikkert: Tilbakemelding handler aldri bare om innhold. Den formes av hvordan det sies, når det sies, hvem som sier det – og en rekke andre faktorer som påvirker hvordan det lander.Verbale tilbakemeldinger er nyttige i sanntid og gir fleksibilitet på feltet. Videoanalyse forankrer læring visuelt og aktiverer speilnevroner – hjernens måte å simulere andres handlinger på – noe som særlig styrker forståelsen i etterkant. Skriftlig tilbakemelding, selv om det brukes sjeldnere, kan være gull verdt for mer reflektive spillere som trenger tid og rom for å bearbeide.

Men formen virker bare når tilliten er der. Selv den best timede og formulerte tilbakemeldingen mister kraft hvis relasjonen ikke er trygg. Spillere som opplever psykologisk trygghet og tillit til treneren, viser lavere stress og høyere gjennomføring. Forskning viser også at spillere i større grad husker tilbakemeldinger som er støttende, tydelige og formidlet med respekt – ikke bare tekniske korreksjoner.

Personlighet spiller inn: Ekstroverte spillere responderer ofte godt på tydelige, direkte beskjeder. Introverte kan trenge mer tid, stille rom og mulighet for refleksjon. Kulturell bakgrunn og tidligere erfaringer former også hvordan tilbakemelding tolkes – en ros kan oppfattes som overfladisk for noen, men som motiverende anerkjennelse for andre.

Noen ganger handler god tilbakemelding ikke bare om å si det riktig – men om å kjenne spilleren godt nok til å vite hva som gir effekt. Og enda viktigere: å gi rom for at spilleren selv kan ta del i prosessen.

Når tilbakemelding legger til rette for autonomi – heller enn å skape avhengighet – styrkes motivasjonen, læringen og den langsiktige utviklingen. Forskning støtter dette: Spillere husker mer når de selv får sette ord på hva som fungerte – spesielt i kombinasjon med video. Det gir eierskap til egen utvikling og aktiverer refleksjon, heller enn passivt mottak av informasjon.

Avslutning: Mer enn tilbakemelding

Å være trener i dag handler ikke bare om teknikk eller taktikk. Det handler om å forme hvordan spillere tenker, reagerer – og lærer. Hvert ord, hver pause, hver gest – enten det er støtte eller korrigering – påvirker hjernens utvikling. Det bygger selvtillit eller skaper tvil. Det styrker besluttsomhet eller demper instinkt. Og det setter spor.

Kanskje husker ikke spilleren nøyaktig hva du sa etter balltapet. Men kroppen husker tonen. Følelsen. Hvordan det fikk dem til å tenke om seg selv – og sitt neste valg. Dette er ikke bare coaching – det er påvirkning på hjernens utvikling. Og med det følger et ansvar.

De mest innflytelsesrike trenerne i dag er ikke bare instruktører – de er arkitekter for læringsmiljøer. De vet at det ikke bare handler om å gi en beskjed. Det handler om hvordan stemmen deres blir husket – lenge etter at fløyta har stilnet. Og kanskje viktigst: Hvordan den stemmen former spillerens indre dialog, når ingen andre hører den.

Hugo Vicente, Mars 2025

Referanser

Baumeister, R. F ., Bratslavsky, E., Finkenauer, C., & Vohs, K. D. (2001). Bad is stronger than good. Review of General Psychology, 5(4), 323–370. https://doi.org/10.1037/1089-2680.5.4.323

Bechara, A., Damasio, H., Tranel, D., & Damasio, A. R. (1997). Deciding advantageously before knowing the advantageous strategy. Science, 275(5304), 1293–1295. https://doi.org/10.1126/science.275.5304.1293

Damasio, A. R. (1994). Descartes’ error: Emotion, reason, and the human brain. Putnam Publishing.

Fredrickson, B. L., & Losada, M. F . (2005). Positive affect and the complex dynamics of human flourishing. American Psychologist, 60(7), 678–686. https://doi.org/10.1037/0003-066X.60.7.678

Immordino-Yang, M. H., & Damasio, A. (2007). We feel, therefore we learn: The relevance of affective and social neuroscience to education. Mind, Brain, and Education, 1(1), 3–10. https://doi.org/10.1111/j.1751-228X.2007.00004.x

Kluger, A. N., & DeNisi, A. (1996). The effects of feedback interventions on performance: A historical review, a meta-analysis, and a preliminary feedback intervention theory. Psychological Bulletin, 119(2), 254–284. https://doi.org/10.1037/0033-2909.119.2.254

Knutson, B., & Cooper, J. C. (2005). Functional magnetic resonance imaging of reward prediction. Current Opinion in Neurology, 18(4), 411–417. https://doi.org/10.1097/01.wco.0000173463.24758.f6

Otte, F . W., Davids, K., Millar, S. K., & Klatt, S. (2020). When and how to provide feedback and instructions to athletes?—How sport psychology and pedagogy insights can improve coaching interventions to enhance self-regulation in training. Frontiers in Psychology, 11, 1444. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2020.01444

Pessoa, L., & Adolphs, R. (2010). Emotion processing and the amygdala: From a “low road” to “many roads” of evaluating biological significance. Nature Reviews Neuroscience, 11(11), 773–783. https://doi.org/10.1038/nrn2920

Selmi, O., Levitt, D. E., & Aydi, B. (2023). Verbal encouragement improves game intensity, technical aspects, and psychological responses during soccer-specific training. International Journal of Sports Physiology and Performance, 18(7), 758–764. https://doi.org/10.1123/ijspp.2022-0435

Shackman, A. J., Salomons, T . V ., Slagter, H. A., Fox, A. S., Winter, J. J., & Davidson, R. J. (2011).

The integration of negative affect, pain and cognitive control in the cingulate cortex. Nature Reviews Neuroscience, 12(3), 154–167. https://doi.org/10.1038/nrn2994

Vinson, D., Brady, A., Moreland, B., & Judge, N. (2016). Exploring coach behaviours, session contexts and key stakeholder perceptions of non-linear coaching approaches in youth sport. International Journal of Sports Science & Coaching, 11(1), 54–68. https://doi.org/10.1177/1747954115624824

Wulf, G., & Lewthwaite, R. (2016). Optimizing performance through intrinsic motivation and attention for learning: The OPTIMAL theory of motor learning. Psychonomic Bulletin & Review, 23(5), 1382–1414. https://doi.org/10.3758/s13423-015-0999-9