Skråblikk: Å gjøre – ikke bare se og høre - Pensum i fotball

Jeg er assistenttrener for et 15 – års lag. Høstsesongen er i gang. Nye økter, nye kamper. Samme gjengen, ett halvår til på baken. Midt i puberteten. Midt i drømmenes dal. Fantastisk spennende. Satt meg ned for å planlegge. I sommerferien.

Hva skal vi bygge videre på? Hva blir pensum? Hva blir læringsmomentene? Hva skal vi forsterke?

Tok fram ei bok. Ei bok skrevet av en klok mann. Skrevet av en mann som er en av de klokeste ballspillmenn: Lars Tore Ronglan. Boka heter «Lagspill, læring og ledelse». Lest den hauevis av ganger.

I gode bøker dukker den klare tanke opp. Med gode bøker begynner du å assosiere. Med gode bøker dukker nye ting opp. Gang etter gang.

Sånn var det nå åsså. Gullkorn med påfølgende refleksjon. Undring med refleksjon over egen praksis. Nær sagt på hver side.

Å lese er å møte seg sjøl. Bokas innhold møter meg, deg og oss. Med all den viten og erfaring vi sjøl har. Om du ikke sluker alt rått da. Da blir boka det det er. Former du boka i ditt bilde, med din refleksjon – blir den noe langt mer enn noe mellom to permer. Treffer teksten deg – evner du å gjøre den til noe langt mer enn forfatteren hadde tenkt.

Akkurat som jeg, ballen og målet. Dønn aleine. En morra. Skudd etter skudd. Monotoni. Kun det.

Eller: lyden av tilslaget, Susen av nettet. Undring over ballen i krysset eller to meter uttaforre. Alt blander seg med situasjoner fra kamper forut. Fra nederlag til seire. Med ett slippes jubelen løs. Fra 30 000 elleville. Hjertet slår vilt, jeg føler vill fryd. Den ypperste form av mening treffer fantasien. Drømmenes teater møter meg, ballen og målet.

Sånn blir mitt møte med boka til Lars Tore. Det er pinadø flott.

Det som følger er mye Lars Tore. Du får ha meg tilgitt at kildehenvisninga kun kommer her. I innledninga. Som 64 – åring gir jeg gi blaffen i akademisk etikette. Jeg sier som Egil Olsen.

«Nye viten er sjelden ny. Det er stjålet gods. Satt inn i ei ny ramme».

Boka «Lagspill, læring og ledelse» bør ligge på pulten hos enhver trener. Hos den treneren som undrer og reflekterer. Over god praksis. Over egen praksis. Over andres praksis. Over spillerens og lagets ve og vel.

Folk har rappa lagspillet

Lagspill er blitt allemannseie. Samspill, teambuilding, samhandling, å spille på lag, den tolvte mann og fellesskap kyttes til lagspill. I næringsliv, i effektivitetens tegn, i produktivitetens tegn. Men også i trivselens tegn, i samhandlingens tegn, i teamets tegn.

Flott vi er populære. Flott at folk ser lagspillets egenverdi og nytteverdi.

Fotballen - en kontrollert konflikt

Fotball er tilsynelatende en formålsløs leik med ball. Formålsløs samhandling med ball. Grunnene til å delta kan være mange: kameratene er der, det er artig, et trygt miljø følger med, du skal bli proff, du kommer i form, du opprettholder formen. Det finnes hauevis av grunner til å drive med fotball.

Lagspillet har dog en retning. Det må scores og det det må hindres det motsatte. Å slippe inn mål.

Fotball er følgelig et spill-motspill. De to lagene spiller ikke hvert sitt spill. Spillsituasjonene oppstår i kampen mellom lagene. Disse motstridene kreftene: angrep og forsvar, skape og ødelegge, drible og takle – gir forutsetningene for handlingsvalg og handlinger på banen. Fotballferdighet dreier seg om hensiktsmessige handlingsvalg og hadlinger for å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag.

Motstanderlaget er en forutsetning for en fotballkamp. Uten motstandere, ingen dynamikk ingen spenning. Rett og slett – ingen kamp.

Som guttunge og ungdom opplevde vi at motstander - innimellom - ikke dukka opp. Ser en tilbake er det rett og slett noe av det tyngste en har opplevd - der og da. Forventing om kamp blei snudd på hue til - rett og slett - en tapsfølelse. Tape uten å spille.

«Å spille sitt eget spill»-inngang i fotball er taktisk meningsløst i. Motstanderlaget vil alltid prege ditt spill. På godt og vondt. Taktikk i fotball, individuelt, relasjonelt og strukturelt handler om å utnytte det handlingsrommet motstanderlaget gir. Noen ganger står kreftene og dirrer i likeverd. Andre ganger får vi overtaket. «En sjelden gang» får motstanderlaget overtaket. Da må vi med kløkt begrense deres styrker.

I motsetning til mange andre ballspill preges de fleste fotballkamper av få scoringer. I så måte kan tilfeldigheter; stang ut eller inn prege resultatet. Derfor trenger ikke resultatet gjenspeile styrkeforholdet mellom lagene. Her er fotballen enestående: David kan slå Goliat, den underlegne kan slå den overlegne.

Færøyene slo Tyrkia 2-1 i fjor. Tyrkia har milliarder i omsetning i sin fotballindustri. Færøyene bruker noen torskekroner. I Tyrkia bor det 85 millioner mennesker. I Tyskland bor det 1,5 millioner tyrkere. På Færøyene bor det 55 000 mennesker. Totalt.

Fotballen er en fantastisk idrett.

Ferdighetsdimensjonene

Jeg skal forkludre den enda mer til. Ved å sammenligne lagspill med individuell idrett. Idrettslig prestasjonsevne og ferdighet knyttes tradisjonelt sett til enkeltutøvere. «Ferdighet viser seg som individets eve til å løse en oppgave». I fotball blir denne forståelsen av ferdigheter mangelfull. I fotball er det laget som presterer. Rett nok er laget avhengig av at spillere innehar et sett av individuelle ferdigheter. Men de individuelle ferdighetene blir nakne – om de ikke blomster – sammen med medspillernes og lagets samhandling. Fotballferdighet består altså av en individuell, relasjonell og strukturell dimensjon. I ei ramme som heter spillsituasjonen. Ei ramme skapt av begge lag.

Komplementære ferdigheter

I den tradisjonelle treningslæra har alle idretter sine arbeidskrav. Det er «de fysiske, psykiske, tekniske, taktiske og pedagogiske kravene som idretten stiller til utøverne».

I fotball vil disse kravene være ulike. En midtstopper og en spiss har ulike krav. En back og en ving har ulike krav. En midtbane settes samme med spillere med ulike ferdigheter. Lagets roller skal utfylle hverandre. Har vi et lag med spillere som har ulike ferdigheter – er laget mer slagkraftig. Ferdighetene utfyller hverandre. De er komplementære.

Pensum i fotball - en annerledes arbeidskravsanalyse

Ofte får vi spørsmålet: hvordan er arbeidskrava i fotball? Treningslæra er tufta på sånt. Treningslæra er tufta på individuelle idretter.

Skulle laget hatt en generell arbeidskravsanalyse hadde Messi slitt. Fordi han ikke bruker begge beina. Og han står mer stille eller rusler enn han løper hardt og lenge. Maradona var av samma ulla. Beckham hadde åsså slitt – for han brukte bare høyra. Myggen mangla headeferdigheter, men brukte hue. Sånn kunne jeg fortsatt.

Jeg slår fast at en generell kravanalyse i fotball er meningsløs.

Et fotballag består av spillere i ulike roller. Keeper, midtstoppere, backer, sentral midt, indreløpere, kanter og spisser. Kravene til disse rollene er ulike. Arbeidskrav til stopper, indreløper og spiss og er - nær sagt - som ulike idretter.

Et godt fotballag innehar spillere med utfyllende ferdigheter. Med komplementære ferdigheter. Med ferdigheter som sammen gir et slagkraftig lag.

I etterkant av VM blir Messi hylla. Visst var han enorm. Visst var han prikken over i`n. Visst var det han som bikka det hele Argentinas vei. Argentina og Messi blir synonymer. Argentina blir hylla i individualismens tegn.

Argentinas fotballhistorie og fotballsuksess kan dog oppsummeres på følgende måte:

- Forsvar vektlegges i stor grad
- Spesialkompetanse i laget
- Komplementære ferdigheter i laget
- Stor fokus på forsvarsberedskap når man er i angrep
- Hensikten helliger midlet: motstanderlaget stoppens for enhver pris
- Verdens beste angrepsspillere i to epoker: Maradona og Messi

Argentinsk fotball er som argentinsk tango: kjærlighet og drama, finstemthet og råskap – i en og samme dans. I ett og samme lag. I en og samme kamp. I ett og samme spill.

Fotballens pensum må dyrke mangfoldet i fotballrollene. Da utvikler vi mangfold som gir oss muligheter å få til slagkraftige lag.

God læring er erfaringslæring

I skolen er hensikten stort sett å lære. Lesing, kommaregler og grammatikk. Den beste læreren lærte oss det bakveien. Vi merka det ikke. Vi merka ikke at det satt. På fotballtreninga har treneren ofte et tema og økta har en hensikt: laget skal bli bedre til eksempelvis å vende spillet for å oppnå gjennombrudd motsatt. Samma her. Treneren som tilrettelegger for læring – uten at spillere merker det – er den beste treneren. Han eller hun velger aktiviteter som stimulerer til læring.

Kanskje to mål å score på kortsia stimulerer mer til vending av spill enn coaching på det.

Vi lærer ubevisst i aktiviteter der primærhensikten ikke er å lære. Vi erfarer i spillet. Vi lærer i omgivelsene. Vi lærer implisitt.

Den sjølorganisert fotballspilling hos elleveåringen gir - svært ofte - mer læring enn den organiserte treninga.

Sier det på en annen måte: sjølorganisert fotballtrening og eller aktivitet som ikke er styrt ned til den minste detalj er den viktigste arenaen for utviklinga av fotballferdigheten.

Læring og motivasjon

Læring fordrer motivasjon og aktiv deltaking. Hvordan få til lutter øre? Hvordan få til en enda større indre motivasjon.

Lars Tore Ronglan bruker boka som eksempel på læring eller ei. Ei bok kan røre ved deg. Ei bok kan engasjere. Ei bok kan få i gang en refleksjon og tankearbeid.

Men boka kan også gi det motsatte. Altså ingenting. Intet engasjement. Ingen refleksjon. Sånn er det åsså med fotball, fotballøkta og læring. Den kan gi «lutter øre». Den kan stimulere til mer motivasjon. Mer nysgjerrighet. Mer trening. Og det motsatte. Ikke det døyt.

Dette er et tankekors – når mål og læringsmomenter utmeisles. Dette er et tankekors når vi instruerer folk i hjæl. Prater folk ihjæl. «Fryser» folk i hjæl. Å stimulere til å gjøre – ikke bare se og høre – er pinadø en avgjørende faktor i en treners virke.

«Verden renner ikke først og fremst over av kunnskap, den renner over av informasjon» (Lars Tore Ronglan)

Læring krever «lutter øre». Fotballframgang krever nysgjerrighet. Den flammen tenner trener sammen med miljøet. Det gir egenaktivitet. Det gir «lutter øre» gjennom å gjøre.

Læring, ballen og gjengen

Læring skjer i samspill med andre. Ikke med prat, men gjennom meg og ballen og jeg og medspillerne. Ballens bane etter skuddet gir korreksjon. Mesterlære via kameraten som har kommet lengre – gir retning og utfordringer. Et miljø som gir skryt, engasjement og motivasjon smitter. Likegyldighet og skuldertrekk gir det motsatte.

Læring i fotball er å gjøre

Har du gått mye skoler har du træler i rompa. Sitti og tatt imot. Tatt imot masser av teoretisk viten. Noe satt. Noe satt et kvarter. Det meste gikk hus forbi.

Heldigvis hadde vi skolekjøkken, musikk, sløyd og håndverk. Og gym. I den voksen verden var disse fagene ikke så viktige. Ikke verd en døyt. For å «bli noe». Men for oss - med maur i buksa - var disse fagene viktigst. Viktigst av alt. På skolen. Dette var fag vi fikk til - ved å gjøre. Ikke ved å bli fortalt og forklart.

For å krype under huden på praktisk kunnskap – som fotball er – må vi ta en vei via håndverkeren. Lars Tore tar oss dit via den erfarne båtbyggeren. Han eller hun som veier hvert bord, hvert spenn og justerer bygginga med nevan og synet. I ett med materialet. I ett med båten.

Vi andre hadde vært totalt hjelpeløse – åkke som fantastisk håndbok og veiledningsvideo på YouTube.

Minner meg om skipsrørleggerne på Slippen. De elska ingeniører med fagbrev og praksis i bånd. Da var det mulig å forstå tegningene. For å få røra på plass. Og hånlo av de som ikke hadde det. Da var det klin umulig å få til noe som helst.

Det sitter i henda, sier snekkern. Sånn er det med oss åsså. Når vi lærte oss å gå. Når vi lærte å sykle. Når vi sykler. Disse prosessene er det vanskelig å sette ord på.

Sånn er det for fotballspilleren åsså. Jo dyktigere - jo finere er samspillet mellom ball, kropp og med- og motspillere. Mellom sinn og kropp. Mellom handlingsvalg og handlinger. Utvikla gjennom årevis erfaring i prøving og feiling.

Års erfaring blanda sammen med sansing – der og da. Hvor er det plass?

«Backen er raskere enn meg som kant: her må jeg skaffe meg rom for innlegg. Snakker med min back: her er det dødsviktig med overlap. Eller jeg er raskere enn backen: her er det bare å utfordre med fart, rett på».

Erfaring og sansing gjør at finta sitter, derfor sitter timinga, derfor har du de rette balansen når vollysparket går rett i krysset.

Dette sitter ikke stykkevis og delt. Dette sitter i et samspill med omgivelsene. Med spillsituasjonen. I en kontinuerlig finjustert prosess av justeringer og rejusteringer før aksjonen. Levende i spillet. Nær sagt – lykkelig uvitende på hvordan og hvorfor dette skjer.

Dette er svaret på hvorfor vi IKKE lærer fotballferdighet stykkevis og delt. Gjennom isolerte innløp. Gjennom isolerte tilslag. Gjennom deløvelser. Uten motstand.

Dette er svaret på hvorfor vi lærer fotballferdighet i spillsituasjoner. Med ball, medspillere og motspillere. Med stadig skifte av tid og rom. Selvsagt tilpassa ferdighetsnivå. Derfor utrykket «tilpassa spillsituasjoner».

Pensum

Pensum må du kunne. For å «bli noe». Mange har vært dårlig på pensum og har likevel blitt noe. Mange har vært god på pensum, men likevel ikke blitt noe.

Det er dette som er forskjellen på å tilegne seg informasjon og å inneha og anvende kunnskap.

Noen tok utdanning. Noen tok utdanning og blei dyktige. Dyktige i det de tok utdanning i. Som ledere, som lærere. Som trenere.

Mange pensumbøker ligner pensumbøker fra forrige århundre. Fysikkboka og kjemiboka er nær identisk. I norskboka er vel et dikt eller to bytta ut. En novelle eller to bytta ut. Ellers så er den nær identisk med norskboka jeg brukte på Gymnaset. Grammatikken er dønn lik.

Mangt et pensum er bygd opp kronologisk. Det går fra A til Å. Vi lærer kapittel 1. Så kommer kapittel 2. Kan du ikke kapittel 1 - trøbler du ofte med å forstå kapittel 2. Man bygger alen for alen. Man lærer trapp for trapp. Man lærer i trappetrinn.

Pensumet lærer vi ved å lese. Eller følge med i timen. Eller på foredraget. Vi skal lære ved å høre. Det Å få til dette – er ikke alle forunt. Der sleit jeg. Men kom meg gjennom.

Pensum i fotball er annerledes

Utenom skolen lærer vi mest ved ikke å vite om det. Ved ikke å tenke på det. Sånn lærte vi å gå, klatre. Sånn lærer de fleste av oss å tilpasse oss livet og omverden.

Vekst og modning setter fart på læringsprosessene. Vekst og modning kommer i ulik takt. Mellom gutter og jenter. Mellom jentene. Mellom guttene.

Vi lærer ved å gjøre. Vi lærer i leiken. Vi lærer i tilrettelagt fotballaktivitet. Læring krever i tillegg «lutter øre: det krever oppmerksomhet, stillingtaken og bearbeiding.

En fotballspiller kan trene av rein plikt. Eller en fotballspiller er på treninga med engasjement, iver og drivkraft. Læringa skjer i samspill med omgivelsene: aktiviteten, medspillere og trener.

Jo mer en spiller føler mening – jo mer læring.

Jo mer en spiller føler glede og motivasjon – jo mer læring.

Jo mer en spiller føler mestring – jo mer læring.

I fotball lærer du pensum i spillet. Mottak, medtak, føring, pasning i ett. Ikke stykkevis og delt. I ett med omgivelsene.

Fotballspilleren gjenkjenner spillsituasjonen. Den erfarne fotballspilleren leser situasjonen. I forhold til det rommet – den plassen – den tia du har til rådighet:

- den tida motstander gir deg.
- den tia dine ferdigheter gir deg
- de mulighetene medspillerne gir deg

Denne kunnskapen er erfaringsbasert. Den ligger «i fingertuppa». Som hos håndverkeren. Den ligger i rista, De ligger i panna. Kunnskapen er kroppsliggjort.

Alt det jeg har skrivi i forkant: har det noe konsekvenser for fotballpensum.

- Vi lærer av å gjøre
- Vi lærer i omgivelsene
- Vi lærer av hverandre

Spiralprinsippet

Å utvikle denne kroppslige fotballferdigheten fordrer at spilleren lærer - sagt i det uendelige - i spillsituasjonen. Man lærer ikke stykkevis og delt. Man lærer ikke element for element. Man lærer ikke etter trappetrinnprinsippet som skolepensumet bygger på. Man lærer etter spiralprinsippet. Vi utfordrer fotballspillerens ferdigheter og lagets ferdigheter i stadig mer krevende spillsituasjoner.

I så måte er pensumet til Messi og Argentina og Jens på guttelaget sitt på den ene side dønn lik. Messi står ovenfor en 1 mot 1-situasjon. Argentina skal spille seg ut fra egen 16-meter mot et høyt press. Det gjør også Jens og laget hans. På trening og i kamp. Forskjellen på Messi og Jens. Forskjellen på Argentina og Årvoll er spillsituasjonens romforhold. Mer krevende situasjoner er lik mindre rom.

Både Argentina og Årvoll må innimellom ned i spiralen. Ikke å lære på nytt. Men for å overlære. For å tåle enda mer motstand.

Dette er fotballpensummets egenart og fasinasjon. Innimellom sitter det. Innimellom butter det. Da må en lette på trøkket. Gjøre spillsituasjonene litte granne enklere. For å være rede for å ta en spiralsirkel til. I neste omgang. Læring i fotball går i spiralsirkel. Opp og ned igjen. Og opp igjen. Om att og om att.

På denne måten utvikles fotballferdighet. Hos spiller. I laget. På denne måten utvikles en X-faktor. For å bruke et moteord. På denne måten dukker til slutt Messi fram. Der all kroppslig erfaring trer fram i spillsituasjonen. Dansende mot all motstand. Der all motstand blir overvunnet. Alltid i forhold til det rommet motstander gir. Aksjon fra motstander gir reaksjon fra Messi. Aksjon fra Messi gir reaksjon fra motstander. Med påfølgende reaksjon fra Messi igjen. Om ikke assisten allerede er der. Om ikke målet allerede er der. Da er henda over hue.

Lurer på om Halldis Moren Vesaas forveksla kjærlighet med fotballen og læring. I Dine Ord (100 dikt, 2007). Her blir ord og skrift utilstrekkelig. Som i fotballen vi elsker.

Dine ord

ville eg lese

slik som dei blinde les:

med fingertoppane

leite meg fram

ord for ord, inn mot deg.

Med synet finn eg

berre dei skrivne teikn.

I kjensle og hud

kanskje minnet om deg

lét meg få kjenne deg nær

kjenne deg att

kjenne deg

om eg fekk drikke inn dine ord

gjennom dei tørste tørste

fingertoppar

Skal vi ikke pugge da? – når det gløder innante

Hauevis av forskning er gjort på «hvordan de goe er blitt goe». Så brukes resultatene for alt hva det er verdt. Utfra ståsted. De som er for topping, finner sine svar. De som er for den breiere norske modellen, finner sine svar. De som er for disiplin og pisk, finner sine svar. De som leiter etter trygghet, finner sine svar. Det som er mot foreldretrenere, finner sine svar. Sånn er forskninga. Tolkinga beror på øya som ser. I tolkninga råder ikke objektivitet.

Det eneste jeg drar ut av «hvordan de goe har blitt goe-forskninga» er at de som nådde og når lengst: trente mest – holdt på mest – var mest aktive – fra barnsbein av. Og ga seg ikke. Ga seg ikke - i medgang. Ga seg ikke i motgang.

De hadde en indre glød. En indre flamme. Indre motivasjon kaller spesialistene det.

Denne gløden er ikke medfødt, med tent gjennom kombinasjonen trygghet og mestring. Som blir forsterka gjennom identitetsbinding mot klubb, sted og kamerater. Som styrkes av de viktigste «signifikante andre»: treneren og foreldrene. Der drømmen ligger som en go`værssky og holder gløden i live. Drømmen skal aldri undervurderes.

Indre motivasjon er den viktigste forutsetningen for å legge nok tid og krefter for å oppnå framgang. Dette er verd å dvele ved at indre motivasjon ikke er medfødt. Indre motivasjon skapes. Gjennom søkelys på egen framgang, ikke andres. Gjennom treners og forelders søkelys på innsats. Særlig når det regner og det er grått. Gjennom treners og forelders søkelys på framgang. Gjennom treners og foreldres søkelys på trygghet, tålmodighet og støtte ved stillstand. Gjennom treners og foreldres søkelys på utfordringer når det flyter.

Skal vi ikke terpe på detaljer mer?

Vi sier at gode handlingsvalg og handlinger læres uovertruffent best i spillkonteksten. Skal vi ikke øve - skal vi ikke terpe aleine eller med kamerater da?

Selvsagt. Så ofte som mulig. Fordi det gir mening. Fordi gutta og jentene kommer nærmere drømmene sine. Fordi det gir miljø. Fordi det gir kameratskap. Fordi det gir sjølstendighet. Fordi det gir dannelse og gode vaner: skal du få framgang – må du legge noe i potten. I form av innsats. I all slags vær.

Fordi det gir læring og framgang. «Jeg og ballen» er ikke dumt. «Jeg, ballen og målet» er enda bedre. Jeg, ballen, målet og kameratene» er best. Gjennom leik, konkurranser og spill en mot en, to mot to, tre mot tre utfordrer de egne og andres ferdigheter. Mye læring i det. Masse læring i det. Uten at læring er i huene deres. De er i spillet. De er på Wembley. Dette er mer enn ekte kjærlighet.

Tilfeldig tilnærming

Her må jeg komme med et par tips. Som har gitt mestring. Som har gitt framgang. Som har avla mer egentrening. Delferdighetssirkelen er en nøkkel til å utfordre den individuelle dimensjonen i spillet.

Jeg veit ikke hvor mange timer jeg har utfordre medtaket - med mine - med å variere pasningen inn mot eksempelvis medtaket: langs ballen, i lufta, hardt, knallhardt, i bue, med skru, langt ifra, nærme. Det har vært repetisjon uten gjentakelse så det har monna. Det har vært bevisst «tilfeldig tilnærming». Det har vært bevisst «repetisjon uten gjentakelse». Mot de delferdighetene de har vært modne for.

En slik tilnærming gir fokus. En slik tilnærming gir variasjon. Variasjon gir motivasjon. En slik måte gir «spill – motspill»-effekt med ballen og medspiller

Pensumet i fotball er i bevegelse

Pensum i fotball er ikke som fysikkpensumet. Det står ikke stille. Fotballpensumet er i bevegelse.

Pensum i fotball er heller ikke lik fotballpensumet på 60-tallet. Pensumet i fotball er evolusjonistisk. Citius, altius, fortius. «Raskere, høyere, sterkere» var OLs motto. Enda bedre: nå lyder det «Raskere, høyere, sterkere – sammen».

Å se mine gamle helter på video unngår jeg. Da falmer stjernene. Det er et annet spill. En annen idrett. Helt andre romforhold. I fotball har «Raskere, høyere, sterkere – sammen» gått i galopperende fart.

Nå curles det. Det gjorde det ikke før. Nå skyter de pasninger. Det gjorde de ikke før.

De små regelendringer forandrer også pensumet. Med tilbakespillsreglen er keeper blitt utespiller. Keeper er plutselig «den tolvte mann» i angrep. At forsvarslaget kan gå inn i 16-meteren ved igangsetting har gitt høyt press ny mening. Nytolkinger av offsideregler gir nye muligheter for angrepslaget og mer hodebry for forsvarslaget.

Ballen og utstyret har forandret fotballspillet. Det har forandra tilslag og ballens væremåte. Til keepers fortvilelse og angrepsspillers begeistring.

Kloke fotballhoder utvikler spillet. Gode fotballag utvikler spillet. Ungarn, Brasil, England, Nederland har gjort det i ulike perioder. Arsenal, Wolves, Real Madrid, Milan, Ajax, Barcelona har gjort det i ulike perioder.

Her gjelder det å henge med i svingene. Å følge med. Referanser kalles det. Nytenkning kalles det. Eller innovasjon. På seminar. Bak de fleste lag som har vært nytenkende står en fotballtrener. Fra Herman Chapmans Arsenal, Stan Cullis Wolverhampton, Munoz Real Madrid, Sebes Ungarn, Roccos Milan, Rinus Michels og Johan Cruyffs Ajax og Barcelona, Sacchis Italia, Wengers Arsenal og Guardiolas Barcelona, Bayern München og Manchester City. Her kunne mange vært nevnt. En ting er sikker: fotballens evolusjon stopper ikke opp. Takhøyden til fotballens «Raskere, høyere, sterkere – sammen» er ikke nådd.

Her nytter det ikke med gamle meritter og «husker du». Gamle meritter og «husker du» er fint å ha i bagasjen for å vurdere om det er trender med hold i. Om det ikke bare er jåleri. Om det ikke bare er «Keiserens nye klær». Men å lene seg tilbake med «det var mye bedre før – greia» holder ikke.

Her må vi følge med i svinga. Dønn spennende er det.

Garderoben - læringsmiljøet

Jeg har lært mest av livet. Ikke på forelesinger. Jeg har lært mest i garderoben og på treningsfeltet.

Ikke på spillermøter. Jeg har lært mest av med – og motspillere, mindre av treneren.

I nær sagt – alle suksesshistorier hos lag, klubber og landslag ligger en kameratgjeng som sammen har blitt gode, en Golden Generation som tok alt, en gutte- eller jentegjeng som etter hvert blei historisk. Hver på sin måte.

Sånn var det i Strømsgodset, Rosenborg, Hødd, Manchester United, Norge og Barcelona. Sånn var det med England, Brasil og Frankrike.

Sånn vil det være i framtida.

Allikevel nevnes ikke praksisfellesskapets verdi i klubbenes skoleringsplaner. Miljø og læringsmiljø nevnes ikke eksplisitt i NFFs skoleringsplaner.

Her har vi hoppa over noe.

Vi kan dels relatere klubb, lag og fotballspillere til varig vennskap.
Vi kan dels relatere klubb, lag og fotballspillere til identitetsbygging og patriotisme.
Vi kan dels relatere klubb, lag og fotballspillere til aktivitet som gir mening og verdi.
Vi kan relatere klubb, lag og fotballspillere til suksess.

Deltaking i fotballen gir sosial kompetanse. Altså kompetanse uttaforre banen. Et lag består av ulike typer. Med ulike verdier og interesser. En garderobe består av et arsenal av personligheter.

Garderoben er mangfold

En god garderobe utvikler spillere som inkluderer andre.
En god garderobe utvikler toleranse. Fordi laget er dønn avhengig av alle.

I en god garderobe kan spillerne kan hverandre godt. På godt og vondt. Styrker og svakheter. På og utenfor banen. Du trenger ikke å være bestekamerat med alle. Men en god garderobe respekterer hverandre. For vi veit det lønner seg. På banen. Samhold uttaforre gir økte prestasjoner innaforre. På banen. En god garderobe gir dannelse.

Samhold gir Vi-følelse. Oss og dem kommer klarere fram. Sterk identitet i et lag har alltid klare grenser mot omverdenen. Mot den lokale rivalen. Mot den argeste konkurrenten. Mot nabolandet.

Garderoben gir kraft og retning

Garderoben er med på å skape emergens. Kraft som er større enn summen av elleve spillere på banen. «Den tolvte mann» brukes mye. Både her og der. I fotballen har vi hatt den lenge.

En garderobe som utvikler gode lag har enda mer. Den har sjøljustis. En god garderoben har bjellesauer som veit hva som skal til for å få det til. Positiv sjøljustis i ei gruppe gir fantastisk kraft.

En god garderobe har husk. Felles tru kommer av erfaring. Framgang avler framgang. Seire avler seire. Det baller på seg. I positiv forstand. Sjøltillit er ikke noe du får i en telefonboks, sa Nils Arne Eggen. Sagt mye bra – den karen. Garderobesjøltilliten smitter. Fra erfaring. I fotball er trua noe særs relasjonelt.

Læring i laget

En god garderobe gir læring. Ikke minst fotballæring. Den innehar erfaring og kunnskap. Den innehar krav og forventninger. I garderoben møtes ungt pågangsmot med sindig erfaring.

Mesterlære – å gå i læra – gir her mening. Mester lærer svenn. Svenn lærer læregutt. Gammel lærer ung. Keeper lærer keeper. Midtbanespiller lærer midtbanespiller. Spiss lærer spiss.

Denne læringa er taus. Den er usynlig. For dem som ikke har vært i en garderobe.
Den er dirrende klar – for oss som har gått i læra.
Den er dirrende klar – for oss som blei svenn.
Den er dirrende klar – for oss som blei læremestere.

Avrunding: Treneren må også ha fotballspillet under huden

Treneren skal føre an i læringsprosessen. Treneren skal tilrettelegge for læringsprosessen. Da må han eller hun forstå fotballspillet. Ikke stykkevis og delt. Men helt. Forstå og leve i ballens bane, bevegelser, avstander og vinkler. Forstå og leve i å ta av press, ta imot med lengste, ta pådraget, spille pasninger bak motstanders linjer. Hun eller han må leve seg inn i spillsituasjonene. Han eller hun må forstå og leve i spillet. Med spillernes perspektiv.

Forstår ikke treneren fotballspillet – blir hun eller han i beste fall en aktivitetstrener.

Min jobb som trener er tredelt.

- Jeg er med å utvikle en god garderobekultur
- Jeg sprer min oppmerksomhet slik at jeg «ser flest mulig». Dette krever forberedelser
- På feltet tilrettelegger jeg spillsituasjoner slik at spillerne får en passe dose utfordringer og en stor dose mestring. Det gjøres ved spill med riktige romforhold: størrelse på banen, «formasjon», styrkeforhold mellom spillerne og lagene, samt antall med og motspillere.

Jeg observerer og justerer kontinuerlig.

De som ikke har fotballspillet under huden er ofte best på øvelser. Og etterspør øvelser. Mekaniske øvelser med aksjoner fra A til B. Som ikke stiller krav til handlingsvalg. Kun handlinger.

Da er du en trener som ikke tilrettelegger for læring.

Jeg skynder meg å tilføye

En trener med humør, innlevelse og blikk for alle er en langt bedre trener enn hun eller han som trur at fotballforståelsen er under huden. Og ikke er det. Trenere som oser av sjøltillit uten kunnskap er verste sort. Sjølinnsikt er den viktigste innsikt. Sjølrefleksjon over egen praksis er et godt virkemiddel. For oss alle.

Ett siste tips. Jeg gjør det «lett for meg sjøl» på feltet. Vi gjør det samma - hver gang. Med små varianter. Etter prepp for hjerne, lattermuskulatur, muskler, hjerte og kropp - litt i garderobe - litt ute, så spiller vi «alltid» 1:1 og 2:2. Deretter retningsbestemt overtallsspill. Så i spill med to mål. I «rett formasjon». Vi avslutter med rosinen i pølsa: Konkurranse foran mål som fremmer glede, sinne og latter.

Min jobb er:

- Hva skal jeg vektlegge og forsterke?
- Hvem skal jeg «se»?
- Finne ut hvem som spiller med og mot hvem?
- Justere romforhold

Lykke til med høstsesongen.

Litteraturliste

Ronglan, Lars Tore (2022) Lagspill, Læring og Ledelse. Fagbokforlaget
Ronglan, Lars Tore og Larsen, Øyvind (2003) i Moving Bodies, Norges Idrettshøyskole
Sørum, Grut, Anne, redaktør (2021) Kroppslig Læring, Universitetsforlaget