Skråblikk: Den norske fotballmodellen Del 1: Utfordringer og muligheter

Jeg har – innimellom – et mørkt sinn. Men dertil lyst – når det er lyst. Da tenker jeg ofte på mine lykkeligste øyeblikk:

Jeg har scora mange mål. Jeg har vært i lykkerus. Jeg var like lykkelig som Messi – da jeg scora.

Lykka er unik. Lykka er unik og like sterk – om du er Jørgen Hattemaker eller Kong Salomon.

På klubbhuset hadde vi verdens største og flotteste Pokal. Vi beundra pokalen. Den førte oss til Drømmenes land. Den var større enn det trofeet Englands spillere heva over hue på Wembley i 1966.

Pokalen var vinni på Gressbaneåpninga til Birkebeineren i 1963.

Lite er åsså stort. For de fleste: det største. Du må bare slutte å sammenligne. Det er alltid en historie bak en pokal. Et seiersmål. En laginnsats. Et lag. En klubb. Samme hvor stor pokalen er. Samme hvor liten den er. Samme hvor stor turneringa er. Samme hvor liten turneringa er. Det er det store med fotballen. Lite er åsså stort. En livsvisdom å ta med seg. Folk rundt glømmer det så innihampen kjapt. Sammenligningssjuka er nær en epidemi.

Innledning

«By og land var adskilt med ulike lover fra Magnus Lagabøtes tid (konge 1263 – 1280) med Landloven og Byloven. Bergen, Oslo, Tønsberg og Trondheim hadde også egne bylover.

Slagordet «By og land – hand i hand» var sammen med «Hele folket i arbeid» suksessoppskriften i politikken som ga til Arbeiderpartiet framgang og makt på 1930 – tallet. By og land – utfordringene er like aktuelle i dagens politiske landskap.

Spenninga mellom byklubber og distriksklubbene preger tingreferatene fra tidenes fotballmorgen. I dag skal den norske fotballmodellen forene topp og bredde.

Den norske fotballmodellens utfordringer og muligheter er artikkelens tema. Artikkelen er et oppspill til del 2: Mestringsmiljøet – et avgjørende grep for at flest mulig – lengst mulig – best mulig skal oppleve mestring og lykke.

Artikkelserien munner ut i del 3: Tilpassa opplæring på feltet».

Samfunnsoppdrag vs. konkurranseoppdrag

Fotballen har et todelt oppdrag. Gjennom fotballen, klubben og lagene skal vi bidra til et godt oppvekstmiljø. Vi skal skape identitet til lokalmiljøet. Fotballen har forutsetning til å skape en VI – følelse som en ferdighet man kan ta med seg videre i livet. Fotballen skaper lokalpatriotisme, en sunn form for Vi mot Dem. Gjennom fotballen lærer man samhandling og samarbeid på og utenfor banen. Vi skal være med på å utvikle verdier som likeverd og respekt.Oppsummert: vi skal skape mening for flest mulig. I tillegg skal vi bidra til at folk kommer i form og skaper vaner for god helse.

Det andre oppdraget er å gjennomføre og videreutvikle fotballen – på trening og i kamp.Dette være seg i cup- og seriespill. Det foregår lokal, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Før spilte alle elleverfotball. Før spilte kun gutter og menn fotball. Før hadde vi kun 1. og 2. og 3. lag. Ingen tenke på spilletid for de som satt på benken. Nå spiller vi vi treer-, femmer-, sjuer-, nier- og eleverfotball. Nå er jentefotballen størst av alle jenteidrettene i Norge. Nå får de som satt på benken før – mye mer spilletid.

Konkurranseoppdraget og samfunnsoppdraget henger tett sammen.

Fotball – Norge er delt opp i 18 kretser. Vi har flere kretser enn fylker. Det gir lokal bærekraft. Kretsene organiserer samfunnsoppdraget og konkurranseoppdraget lokalt og regionalt med NFF sentralt som premissleverandør.Den norske modellen er unikt i – verdenssammenheng. I særs mange andre land lever klubber, kretser og regioner uavhengig av hverandre. Og forbund og klubber lever hvert sitt liv.

Den norske fotballmodellen er unik. Det er klubbene som er navet i lokalmiljøet.fotballaktivitet og spillerutvikling. Alle klubber unike og likeverdige. Skeid er like flott som Vålerenga. Holeværingen likeverdig med Strømsgodset. Vadsø like viktige som Alta. Sånn kunne jeg holdt på. Flotte, likeverdige og unike fordi de tar tak i nærmiljø, i barnefotballen og i spillerutvikling. Alle er de i tillegg med på næringskjeden til toppfotballen. Noen tidlig i næringskjeden. Noen nær topp. Noen på toppen.

NFF har en unik posisjon sammenlignet med de fleste andre land i Europa.NFFs forlengede arm kretsene styres etter like lover, retningslinjer og policy. Barnefotballen er lik i Finnmark og i Agder. I eksempelvis Sverige der dette kan være annerledes fra len til len.I Spania kan du finne sjuerfotball for 10 – åringer i et distrikt og 11- fotball i et annet. Landslagsskolen (12 – 16 år) er designa av NFF og gjennomføres etter samme mal i det ganske land. Av fotballkretsens nøytrale fagfolk. I de fleste andre land skjer spillerutviklinga via toppklubbenes akademier.NFF – både sentralt og kretsvis styrer seriespillet. De to øverste divisjonene – i tett samarbeid med interesseorganisasjonen Norsk Toppfotball. Den øverste divisjonen på kvinnesida– i tett samarbeid med interesseorganisasjonen Norsk Toppfotball Kvinner.

Fotball – Norge er på den andre side – delt i to. I toppfotball og breddefotball. Toppfotballen er pr. definisjon de to øverste divisjonene. Skillet knyttes i stor grad til rettighetene på TV – avtaler og fordeling av disse midlene. Her spiller interesseorganisasjonen Norsk Toppfotball en betydelig rolle. Sikkert også – etter hvert – Norsk Toppfotball Kvinner.TV – penger og god økonomistyring gir et fantastisk fundament for stabilitet, god klubbdrift og utvikling av toppfotballen. De kan tenke langsiktig. Det har ikke alltid vært sånn. Da ofte med sju feite og påfølgende råmagre år. Og så – var det på`n igjen. Vi har hadde mang en «Vipers – historie» - i norsk fotball.

I praksis er toppfotballen og breddefotballen gjensidig avhengig av hverandre. Toppfotballen og breddefotballen er ikke noe A – og B – lag. En klubb i breddefotballen er like viktig som et lag i toppfotballen. De har bare ulike oppdrag. Det er en viktig erkjennelse og rettsnor. Tynset er navet i lokalmiljøet. Rosenborg er både en bedrift, trøndernes flaggskip og faglig inspirator ut til underskogen. De er finansiert på to ulike måter. Tynset i stor grad på vaffel, dugnad og frivillighet. Rosenborg på via marked og TV – penger. Tynset + Rosenborg = mer enn to:

«Jeg er på vei til Kraftsenter trening på Tynset. Et prosjekt for å øke kvaliteten og aktiviteten i klubber i Trøndelag. Vi har ambisiøse spillere overalt i Trøndelag, men hvis de ikke blir møtt med god tilrettelagt aktivitet i nærmiljøet vil vår rekruttering snevres inn. Gleder meg til tur til Tynset» (Ole Christer Basma, utviklingsleder, RBK)

Rosenborg er dønn avhengig av laga ut i distriktene. For å finne en og annen spiller. For at RBK skal bli en trønder – lag. Igjen. Dette er åsså omdømmebygging på høyt nivå. For å fylle Lerkendal. For at drakta igjen skal bli Trønderbunaden. For at flere skal «Ælske RBK». I gode og onde dager. Her var Nils Arne Eggen en mester. Han tråla hele Trøndelag med laget på slep. Ole Christer er godt oppdratt. Å gi næring til underskogen av fotball – Norge er avgjørende for at en skal kunne levere både samfunns- og konkurranseoppdraget. Hvis ikke – vil den norske modellen dø ut. Å ikke gi næring er som å legge ned alle barneskoler og satse på en sentralskole i storbyen. Det er som å legge ned alle videregående skoler i Innlandet og kun ha en gigant igjen.

Rosenborg vil bestå som klubb, utvikler og som Trøndelags stolthet. Om de forsetter å være gode i omegn. Det vil gå litt opp og ned på banen. Nå går det oppover. Noen lag rykker faktisk ned. Men for å rykke opp – må man rykke ned. Nedturer og nedrykk gir rom for justeringer.Og når man har rykka opp igjen – er faktisk nedrykket glemt. Hukommelse finnes ikke i fotballen. Innimellom er det bra.

Fotballtilhengere: identitet, patriotisme og mening

Jeg elsker å være tilskuer. Komme tidlig, slå av en prat, føle spenninga. Pølse og lompe med sennep. Visst kan jeg ha et faglig blikk. Men mest å føle tilhørighet. Oss mot dem. Være litt rampete. La følelsene styre. Det er på få arenaer det er lov. Jeg ser mest lokalt. Da får jeg alt det her. Jeg så mye fotball sammen med unga. En del av dannelsesprosessen. Så blei det en felles fellesnevner. Nå ser vi på dem. Artig. Go’ misunnelig.

Lokalderby er magisk. Uavhengig av nivå. Åssia mot Drammens Ballklubb. Det smeller like mye på tribunen som på banen. Jeg er værst. Åssia mot Drammens Ballklubb gir mening. Gir påfyll. Åssia mot Stord er langt fra det samme.

Fotballen har en magisk kraft på folket. Det samler alle. Familier. Tidligere spillere. Gammel og ung. Du kan være dønn ensom. Men med ett – er du i et felleskap. Skrivi et dikt om det:

Avstandsforelska

Så langt unna

Likevel så nært

Sier VI om laget sitt

Lever med

Lever for

Kan stå helt aleine

Samtidig

Med de elleve

Og de 20 000 rundt

Eller de 1000

Eller de 100

Kan stå sammen med

Le og gråte

Bli forbanna

I takt – i flokk

Dette forunderlige

Der 1 + 1+ 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1 + 1

Blir noe langt mer enn elleve

Avstandsforelskelse

Langt unna

Likevel så nært

Toppklubba spiller en fantastisk rolle som regional identitetsbygger. Jeg er født og oppvokst i Drammen. Drammenselva var tjukk av møkk. Vi kunne gå tørrskodd over’n fra Åssia til Gulskogen. «En dram i timen er bedre enn en time i Drammen» var en etablert sannhet. Drammenserens sjøltillit var på bunnivå.Strømsgodset oppkomst som toppklubb var «Guds gave» til Drammen. Det ga stolthet og sjøltillit. Til drammenserne.

Tilskuere er mangfold. Det er gammelt og ungt. Det er familier. Det er klubbveteraner. Tilskuere er mye mer enn GodsetUnionen, Klanen, Bastionen og Kanarifansen. Supporter unionene er faktisk mer avhengig av Strømsgodset, Vålerenga, Rosenborg og Kanarifansen – enn oss andre tilskuere.

Jeg er gla’ i VAR.

Mye fordi jeg har spelt på og holder med underdogs. Tenk hvor mye vi er blitt bortdømt fordi vi har vært små. Vi har vært underlegne – før vi starta. Før vi har starta.

Nå kan jeg juble - minst to ganger til:

Da straffa som ikke blei dømt - blir straffe likevel.

Og da offsiden blir underdømt.

Så får VAR vekk jukserne. Det får fram ekte kvinnfolk og mannfolk.

UEFA og dens undersåtter har dog en jobb å gjørra. Rødde opp i handsregler’n. «Du kan ikke blokkere med henda på ryggen».

Jeg ser fotball edru, uten maske og bluss. Jeg ser fotball mer lokalt enn nasjonalt. Jeg ser alle landskamper. Jeg elsker Cupen.

Å være en fotballtilskuer – for meg – er en fantastisk samreise i fortid og nåtid: en positiv deja vu. Og et ørlite håp om go’ framtid.

Seriesystemet

I motsetning til Cupen – hadde seriesystemet – eller Ligaspørsmålet en trang fødsel i Norge. Før krigen gikk toppklubba mot et sentralisert seriesystem. De ville velge sine motstandere – gjennom private serier og treningskamper mot utenlandske lag. Spede forsøk med Østlandserie og Hovedserie falt sammen. Det var mer fristende med å ha frihet til å arrangere inntektsbringende privatkamper – enn å bli «pålagt» seriekamper mot mindre interessante lag.

Vinden snur sakte – etter krigen. I 1963 spilles den første 10 – klubbserien. Uten sluttspill. Med Brann som seriemestere. Under 1. divisjon introduseres to 2. divisjonsavdelinger. Så følger 8 landsdelserier. I 1972 er hele Norge endelig samla. Med Mjølner kommer Nord – Norge med i øverste divisjonen.

Seriesystemet i dag

I Norge har vi på herresida fire nasjonale ligaer: Eliteserien (16 lag), OBOS (16 lag), Post Nord- ligaen (28 lag), Norsk Tipping-ligaen (84 lag). Vi har altså 144 herrelag som deltar i nasjonale ligaer. På jentesia har vi tre nasjonale serier. 40 seniorlag må reise landet rundt. I noen kretser er 3. divisjon kvinner den laveste serien kretsen tilbyr. Jo nærmere topp og bredde – hånd i hånd – kommer man ikke. Vi har altså 184 fotballag som deltar i nasjonale ligaer. Vi er ikke bare i Europatoppen. På reising. Vi troner toppen – Aleine.

Nasjonale ligaer gir mye reising. I et land som er langt. Snur vi Norge – havner vi på Sicilia. Norge er fjord og fjell. Det er ikke «raka veien» når ruta går langs landeveien. Reising betyr tid. Reising betyr penger. Det går mye tid og mye penger for de som er med i nasjonale ligaer. For de som både har tid og penger: ikke noe trøbbel. For de som er pengelens: smalhans. Smalhans gir ikke overskudd. Smalhans gir ikke utvikling.

Reising er slettes ikke bærekraft – slettes ikke for miljøet. Å minimere reiseaktiviteten er et samfunnsansvar som fotballen må ta på alvor. Det gjør vi ikke i dag. Å ta del i arbeidet med reduksjon av global oppvarming er en like viktig kamp som å kjempe for menneskerettighetene i Saudi Arabia. Den eneste forskjellen er at vi sitter ved rattet – med reisinga.

Å tenke lokalt og regionalt kontra nasjonalt har mange fordeler – i tillegg til økonomi og reising.

Uforutsigbarhet vs forutsigbarhet

Klubber i eksempelvis Norsk Tipping Ligaen veit ikke – fra år til år – hvor mye av budsjettet som går med til reising.Det kan svinge fra 10 000 kr til 700 000. Det er som jeg har 5 prosent skatt det ene året og 90 prosent skatt det andre året. Det hadde ikke vært politisk gangbart. Utvider man denne ligaen til 12 avdelinger vil uforutsigbarhet bli forutsigbarhet. Forutsigbarhet gir bedre forutsetninger for bedre klubbdrift. Forutsigbarhet gir bedre forutsetninger for å sette søkelys på spillerutvikling. Forutsigbarhet gir lokal bærekraft.

Trua på spissing som virkemiddel er utbredt

Det er logikk i det. Tette kamper gir pressing i tid og rom.Litt underlig er da at Eliteserien har flest lag og nedrykks prosenten er lavest av alle i divisjonssystemet. Jo høyere opp – jo lettere er det å rykke opp og jo vanskeligere er det å rykke ned.

Trua på spissing i fotball – Norge er faktisk sterkere enn den trua du finner i kjerka. I mellomsjiktet åsså. I brua mellom topp og bredde.Å lage regionale serier vil ikke påvirke topp - produktet. Snarere tvert imot. En bærekraftig underskog vil styrke den norske fotballmodellen.

Reising gir utbrenthet

En god seniorgarderobe består unge, ungvoksne, voksne og eldre voksne. Det gir best læring. Det gir de beste resultatene på banen. Tendensen er at seniorlag i bredden blir yngre og yngre. Spillere velger familie framfor å reise. Spillere velger utdanning framfor å reise. Spiller velger jobb framfor å reise. Reising gir utbrenthet.

Klubbutvikling og spillerutvikling

Om all energi i klubb må brukes til å skrape sammen penger til å reise – vil det være mindre kraft bli igjen til klubbutvikling. Til å gjøre klubben til en enda bedre kvalitetsklubb. Til å gjøre flest mulig – lengst mulig – best mulig til en stolt merkevare. Til å drive god spillerutvikling.

A – lagene – også nedover i divisjonene – er drivkraften. De er øverst i lokal næringskjede. De gir lokal kraft og entusiasme

Mange gir opp på grunn av økonomi. Brumunddal ga opp. Halsen ga opp. Mange flere – orker ikke.Om frivilligheta dør – dør den norske fotballmodellen.

Seriesystemet i barne- og ungdomsfotballen

I barnefotballen er jevnbyrdighet utgangspunkt seriesystemet.Mestringsfølelse for alle er ledetråden.Hver kamp lever sitt liv. Hvert mål lever sitt liv. Med påfølgende lykkefølelse. Tabeller finnes ikke. Vi kunne fint hatt tabeller – hadde det ikke vært for foreldra og «ivrig» trenere. Mange ser ikke forskjellen mellom mestringsklima og misforståtte vinnerskaller.

I ungdomsfotballen er også jevnbyrdighet er nøkkelen godt seriespill. Man kan spille femmer, sjuer og nier i de fleste kretser.Ellers finnes det 3., 2., 1. og regionale interkretsserier.

Vi har fått en raritet inn i seriesystemet for ungdom de siste åra. Sikkert godt ment. Bodø/Glimts og Tromsøs ungdomslag fikk ikke motstand i regionale serier. Nasjonale serier blei realitet. Kun for toppklubba. Uavhengig av kvalitet. De kommer inn for at A – laget spiller på en av de to øverste nivåa. Derfor får vi mange «7 – 2 resultater». Kamper som ikke gir utvikling. Sånn er det ikke i Sverige. Der kvaller de inn via interkrets.

Pussig at toppklubba er eksklusive på ungdomsnivå, men deltar for fullt med 2. laga i ordinært seriespill. Er det dette man kaller «i pose og sekk».

Nasjonale serier har livets rett. Om de organiseres regionalt med nasjonale sluttspill. Om alle har mulighet for å kvalle inn. Det vil være bærekraft. For miljøet. For fotballkvaliteten. Og for interkrets – som igjen vil få status – som kvalifiseringsserie. Og få en renessanse som kvalitetsserie.

Cupen

Kongepokalen deles ut til Cupvinnerne. Det sier mye om Cupens historie og betydning. I cupen deltar nær sagt alle. Dette er fotballens flotteste fasinasjon: åtte av ti ganger vil det beste laget vinne kampene. Men du veit ikke NÅR det motsatte skjer. Elleve mot elleve, få mål og hjemmebane gir forutsetninger for underdogs.Det er derfor Færøyene spilte uavgjort mot Tyskland og vant mot Tyrkia. Et landslag som er tatt fra 54 000 mennesker kontra 85 millioner mennesker. Det er derfor Rana kan slå Bodø – Glimt. Det er derfor Rosenborg har trøbbel med Byåsen. En skulle tru at cupbomber blir sjeldnere og sjeldnere – når rammebetingelsene er som natt og dag. Mellom topp- og lavere divisjoner. Neida. Snarere det motsatte. Artig.

Cupen er trua. Topplaga speller for mange kamper. Men de har store staller. Bruk hele benken. De har nok træler i ræva – som det er. Og utvid Cupen. La 5. og 6. divisjon – la alle være med på de kvalifiserende runder. Cupen kan vare hele året. Da blir det færre privatkamper. Om finalen går i mai kontra november er ett fett for meg. Jeg møter opp til finalen – åkke som. Fotballhjerte trumfer iallfall kulde og sno. Jeg har vært der siden 1964.

«Noen saker er for viktige å ta opp på Tinget», sa Nikken. «Supperåd», sa’n inni seg.

Sone-, krets- og landslag

Landslagsskolen – sone og kretslag starter når spillerne går fra barn- til ungdomsklassen. Den varer til gutta blir 16 år. I noen kretser har man også jenteungdomsgrupper til og med 17 år. Landslagsskolens skoleringsplan gjennomføres i all kretser. Mange klubber bruker skoleringsplanen som utgangspunkt for sine Sportsplaner på ungdomssida.

Klubber nominer inn spillere. 2 – 5 fra hver klubb. Kretsen selekterer. Ingen lett oppgave. Det er stort søkelys på å «hente inn» seint modne spillere. Det er etablert future landslag. Kretsene følger etter. Landslagsskolekonseptet får ros og ris. Ros fra klubber, trenere og foresatte som får spillere inn. Ris fra dem som ikke lykkes med det.

Landslagskolen er første steget mot landslagsuttak. Uten en landslagsskole hadde uttaket – nær sagt – vært umulig å få til på en god måte.

Landslagsskolemodellen er unik i Europa. Fordi den favner så breit. Den er i tillegg nøytral: det er kretsene og ikke klubbene som har regien.

Internasjonalt stiller vi med landslag. Fra spillerne er 15 år. Det er initiert av UEFA og FIFA. Vi spiller privatlandskamper og turneringsspill som ender opp i Europamesterskap og Verdensmesterskap. Norge presterer bemerkelsesverdig godt i aldersbestemte klasser. Her er vi nær de aller fremste. Med den norske modellen som ballast.

A – landslagene sliter med å etablere seg i toppen. Mulig det r noe på gang? Kvinnelandslaget var lenge et av flaggskipene i verden. De kvalifiserer seg fortsatt til mesterskap, men når ikke opp i sluttspill. Herrelandslaget kvalifiserte seg sist til et mesterskap i 2000. Det er lenge siden. Framgangen på 90-tallet, sett i historisk lys, var et blaff. Og i stor grad en Drillogreie. Måten vi spilte var ikke et resultat av en helhetlig NFF – strategi. Før denne perioden hevdet Herrelandslaget seg en kort periode i mellomkrigstida. Noen få skippertak – eller prestasjonsblaff finnes. De var nær ved å kvalifisere seg til VM – 66. Da var det noe på gang. Det blei med det.

Norge har produsert noen verdensstjerner de siste årene: Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard, Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen. Flere er på gang. Vi har mange spillere i europeiske toppklubber. Det er klar sammenheng med spillere i europeiske toppklubber og hvor landslag ligger på FIFA – rankingen. Men vi er framtunge. Vi har færre spillere i de bakre ledd med internasjonal kvalitet. Herunder keepere. Her har vi alle svikta i spillerutviklinga.

Klubblag

Rosenborg kvalifiserte seg til Mesterligaen – med to unntak – fra 1995 til 2007. Rosenborgæraen er mer enn fantastisk.

Vi hevder oss nå i øvre mellomsjikt med Bodø/Glimt og Molde. Brann var også nære i år.

På jentesida er vi titt og ofte inn i Mesterligaen. Med Lillestrøm, Brann og Vålerenga. Klubbfotballen på jentesida har endra seg positivt dramatisk. Med dertil eksport av spillere. I lys av dette er norske klubbprestasjoner faktisk mer enn gode.

Europeisk klubbfotball oser av kapital. Mange klubblag har et voldsomt konkurransefortrinn. Sett i lys av dette – imponerende prestasjoner fra norsk klubbfotball. Den norske fotballmodellen leverer på klubbsida.

Jeg lagde visjonen «Flest mulig – lengst mulig – best mulig» - engang

Den lever ennå. Visjonen er krevende å leve opp til. Den er mangesidig. Fotballenstjerner har en magisk kraft. Nå fyller vi Ullevaal i «privatlandskamp» mot Kasakhstan. Selv om herrelandslaget ikke går til sluttspill. På 90 – tallet, da vi kvalla inn, men med «fjordinger» på laget, fylte vi ikke Ullevaal i privatlandskamper. Mot Columbia kom det 12 000 mennesker. Vi har et fenomenalt utgangspunkt for å videreutvikle den norske fotballmodellen.

Den norske fotballmodellen presses

Jeg har tegna et reelt bilde av den norske fotballmodellen. Jeg er ikke bekymra for toppfotballen. Den vil bestå og utvikle seg – i beste velgående. Mer utfordrende: hvordan skal breddeklubber bestå. Akkurat nå er – det nær sagt – bare fryd og gammen. Aldri har det vært flere med, jentandelen øker og frafallet ser ut til å være mindre. Men man må være føre var.Den norske fotballmodellen blir pressa.Nå må jeg skynde meg å tilføye: Kraft og motkraft er avgjørende for utvikling. Finnes ikke spenninger med ulikt syn skjer ikke utvikling. Man får ingenting til om man nikker og er enig. Alltid. Man får ingenting til om man alltid nikker til sistnevnte som sa noe.

Men maktbalansen må være der. Det må være jevnbyrdighet. Det er derfor jeg bruker pennen.

Jeg har laget en modell for å illustrere spenninger.Modeller er fine. De forenkler riktignok virkeligheten. Men det trenger vi i det komplekse. Modeller er et fantastisk grep for å klargjøre og analysere. Modellen kan sees på som en oppsummering av de krefter og spenninger som truer den norske fotballmodellen.

Samfunn

Modellen starter på makronivå – som forskerne sier. På samfunnsnivå – sier jeg.

Vi ser en trend der individualismens frihet trumfer nær sagt alt. Min frihetsgrense går når jeg truer andres frihet. Det er et verdisyn som gjenspeiler seg i handling: jeg vurderer handlinger utfra VI – ikke JEG. Jeg velger kollektive løsninger framfor individuelle. Jeg betaler skatt med glede. Jeg elsker frivillighet. Jeg hyller relasjonelle spillere. Jeg hyller hjemløp. Individualismens framtogsmarsj gjør at mange foreldre og spillere tenker mer på å presentere seg sjøl enn å presentere.

Individualisme som verdisyn avler idolisme. Et nytt ord. Det betyr å dyrke idoler. Idoler av mang slag. Derfor dominerer influenserne lønningstoppen. Derfor dominerer influenserne TV – programmene. Her er idolisme nært beslekta med idiotisme.

Individualisme avler utålmodighet. Synd. Tålmodighet er en dyd. Tålmodighet er en verdi. I barneoppdragelse, i oppvekst, i ekteskapet, i utdanning. I livet.

Dog er jeg en museumsgjenstand som snart skal legges i glass og ramme. Mulig toget har gått for meg og mitt?

Topp

Utålmodighet råder på fotballbanen. Tålmodighet er dog en dyd. Ved framgang. Ved stillstands. Ved tilbakegang. Når du er på benken. Tålmodighet er talentingrediens nr. 1. Framgangens beste venn er ærgjerrighet i tålmodighetens tegn.

Vi ser at fotballforeldre avler fotballspillere. Mye av årsaken er tålmodighet. Ethvert støtteapparat må ha tålmodighet. Det er ikke lett å være tålmodig. En 17 – åring kan selges for 20 mill og redde budsjettet. Det er ikke lett å være tålmodig og fokusert i idolismens tidsalder. Her trengs systematisk motgift. Påvirkninga er enorm. Via sosiale medier. Heldigvis har trener og garderobe fortsatt enorm påvirkningskraft.

Trua på spissing av seriesystemet er overdrevent. Spissing av seriesystemet gir store utfordringer i underskogen. Lokal og regional forankring gir langt større gevinst i form av patriotisme og engasjement. I det lange løp: større lokal tilhørighet gjennom bærekraftige breddeklubber.

Spissing av seriesystemet fordrer reising. Det utfordrer nåtidens største globale utfordring: global oppvarming. Bør vi være en driver her?

Ønske om tidlige og tidlig selektering er åpenbar ovenfra. Mange toppklubber vil inn i barnefotballen. Agenter tråler barne – og tidlig unngdomsfotball. Særs ofte uten en fotballfaglig- og verdiballast.

Man mener kvaliteten er for dårlig. Jeg kontrer med at kvalitetsbegrepet defineres for snevert. Et batteri av heltidsansatte trenere trenger ikke å skape mestringsklima. Ei heller frivilligheta. Kvalitet er nøkkelordet i artikkelens avrundning.

Det har vært en gjenganger at organiseringa av barnefotballen har fått skylda for landslagenes mangel på suksess. Det faller på sin egen urimelighet: de yngre landslag presterer.Mer ideologisk: La unger være unger. Vi ser åssen vi holder på: ungdom er jo mer nervøs enn noen gang.

Bredde

Breddesida har krefter i seg som påvirker den norske fotballmodellen. Samfunnsutviklinga påvirker.

Mange opplever at frivillighet er under press. Til tross for at vi ligger på Europatoppen i frivillighet, merker mange mindre engasjement. Fotballen blir sett på en vare. En vare som kan kjøpes. Da blir frivillighet et fremmedord. Heldigvis lever frivilligheta godt veldig mange steder. Tendensen må vi allikevel ta på alvor. Frivilligheta er navet, den femte brigade i samfunnet. I idretten. I fotballen. Heldigvis starter mange samfunnstrender lokal. Og bevares lokalt. Å stimulere frivilligheta er mer enn sentral i all klubbutvikling.

Mindre fødselskull i åra framover vil også påvirke rekrutteringa inn i fotballen. I grisgrendte strøk kan dette påvirke både klubbstruktur og seriespill. Jo færre innbyggere, jo svakere idrettslag. Jo færre lag, jo færre lokale serier.

Dette forsterkes med et svakere distrikts – Norge. Fraflytting har mange ringvirkninger. Flere eldre, færre yngre, færre unger. Flere eldre. Fattigere kommuner. Det starter alltid skolenedleggelser. Så ryker idrettslaget. Lokalsamfunn ryker. Fotballen merker det allerede. Jeg maler ikke fanden på veggen.Det raser en skolenedleggingsstrid i Norge. Sentraliserings tanken kombinert med smalhans i kommuner og fylker råder. Tenk deg den parallelle tanken: Alle lokale klubber ligger døde. De er erstatta av en storklubb.

Synet på den norske fotballmodellen er også delt i bredden. Mange synes modellen selekter for tidlig. Mange synes vi begynner for seint. Det er et paradoks. Deler av toppfotballen mener vi begynner altfor seint. I Europasammenheng starter vi selekteringa seinest av alle.

Noen vekter samfunnsoppdraget høyere enn konkurranseoppdraget. Andre vekter konkurranseoppdraget høyere enn samfunnsoppdraget.

«Noen vekter litt av hvert. Og det kan variere. De mener etter hva som lønner seg. For sin sønn eller datter. Eller for sitt lag. De er mange. Det er ei gruppe det er umulig å forholde seg til.

Takk lov at vi fortsatt har et sterkt styringsorgan med NFF og NFFs særs operative fotballkretser.

Jeg nærmer meg feltet. Artikkelen har vært et oppspill til del 2 utvikling av et godt mestringsmiljø på laget og i klubben. Dette bakes inn med suksesshistorier på Lengst Mulig – Best Mulig: historiene om Bryne – 99 og Hasle/Løren – 08.