Skråblikk: Den gode fortsettelsen – mot og i ungdoms fotballen

«Vi snakker om dem vi mista – ikke dem som slutta»

Vi var en gjeng på 40. Fra fem år og oppover. I et idrettslag der klubba ligger tett som hagel rundt. Toppklubber og breddeklubber om en annen. Egentlig stormende jubel hele tia. Go’e trenere, flott støtteapparat. Høyt aktivitetsnivå. Gutta var alltid sammen på treninga. Trenera var go’e til å differensiere treningsinnholdet. Etter guttas ståsted. I tillegg: Masser av cuper. Masser av miljøtiltak – utenom. Ellers så fulgte vi boka: jevnbyrdige lag innad. Alle spelte der. Ett lag spilte opp en aldersgruppe. Rullerte på hvem som spelte. Overgangen fra barn til ungdom gikk nesten smertefritt. Vi mista fem til hockey’n. Der kunne man ikke drive med flere idretter samtidig. Og fire til basket. Innetrening frista mer enn fotballtrening i sju stive og sno. Ni spellere i minus svei. Men vi trøsta oss med at ingen hadde slutta. Det blei to elever lag. Ett på nivå 1 og ett på nivå Alle blei med videre. Det andre «trøkket» kom da påmelding til nivå – blei erstatta med opprykk og nedrykk. 1. laget beholdt ikke laget i øverste divisjonen. To spillere på landslagsnivå bytta klubb. Kamptilbudet ville bli for dårlig. Vi ønska dem – under tvil – lykke til. Laga hadde en flott sesong – året etter. Støtteapparatet bretta opp ærma og en fantastisk treneransettelse bidro i n’te potens. Høyt aktivitetsnivå, to treningsleirer, Dana Cup og opprykk med begge laga.

Så kommer det siste «trøkket» sigende. I det vanskeligste året. Gutta skal – midt i sesongen – gå fra ungdoms- til videregående skole. Vi får trenerbytterotasjon – innad i klubb. Ikke heldig for oss. Støtteapparatet er fortsatt med. Vi får fire nye spillere. Alle rett inn i 1. elleveren. Noen «miljøbauaer» spiller mer på 2. enn førstelaget. Laget har et imponerende NM – raid og slår blant annet et av de beste laga på Østlandet. 2. laget topper sin avdeling. Flott innsats i Dana Cup.

Dog – vi merker at fokus endres. Spesielt etter inntak til videregående skoler. Gutta blir splitta. Til ulike skoler. Mange tanker, krav og forventinger svirrer i huene. Uniformering og «lørdagskvelder» får hovedfokus. Med påfølgende tap på fotballbanen. I tillegg: kapteinen – får kun spille på A – laget. Trener har gått kurs i totalbelastning: kun en kamp i uka. Restitusjonshysteriet trumfer fornuften. Den sosiale fornuften. Den relasjonelle fornuften. I tillegg: midt i sesongen kaster en i støtteapparatet håndkleet. Han som snakka med alle. Han som sendte melding – når en uteblei. Han som tok seg tid til en prat når noen «sto stille».

Ny sesong: Kaptein bytter klubb. Han ønskes lykke til. De spillerne som kom året før – forsvant selvsagt. Juniorlaget har mange spillere fra før. 12 får tilbud om juniorfotball. Resten skal trene med årstrinnet under.

Ei gruppe som har vært sammen fra fem år – blir splitta. Sånt gidder ikke oppegående gutter. De slutter.

Så nære var vi til å få det til. Hele veien inn. Til å få «klubben i mitt hjerte» til å bli hjertego’ for alle. Til å bli en livslang klubb.

«Vi snakker fremdeles om dem vi mista – ikke dem som slutt». 

Mot og i ungdomsfotballen

Mange har et kjærlighetsforhold til klubben man spilte fotball i. Til klubben man vokste opp i. Mange har vært skuffa – innimellom. Vært benkeslitere. Fått spilt for lite. Men høydepunkter trumfer skuffelser. Mange høydepunkter har det vært. Stolthet da den første drakta ble tredd over mager kropp.Målet som bli scoret.Cupen som bli vunnet. Seier over toppklubben. Den første utenlandsturen med laget.Minnene blir faktisk sterkere med åra. Veldig mange har et varmt forhold til den klubben man vokst opp i. Mange har et livslangt kjærlighetsforhold til klubben sin. Dette kjærlighetsforholdet er en katalysator for videre engasjement i fotballen. Som trener, leder og tillitsvalgt i frivilligheten.

Den gode fortsettelsen – fra barne- til ungdomsfotballen – er et av de viktigste klubbgrepa for at Flest mulig – blir med Lengst mulig. Aller helst i et livslangt løp i klubben.

Den gode fortsettelsen har en brei inngang. Fordi den er ikke gjort i håndvending. Det kreves gode forberedelser. Både en god 1. og 2. omgang. Innimellom kreves det ekstraomganger.

Fotballoppdraget

Fotballen har et todelt oppdrag. Gjennom klubben og lagene –

Med fotballen som ramma – skal vi bidra til et godt oppvekstmiljø. Vi skal skape identitet til lokalmiljøet. Fotballen har forutsetning til å skape en VI – følelse som en ferdighet man kan ta med seg videre i livet. Fotballen skaper lokalpatriotisme, en sunn form for Vi mot Dem. Gjennom fotballen lærer man samhandling og samarbeid på og utenfor banen. Vi skal være med på å utvikle verdier som likeverd og respekt. Oppsummert: vi skal skape mening for flest mulig. I tillegg skal vi bidra til at folk kommer i form og skaper vaner for god helse.

Det andre oppdraget er å gjennomføre og videreutvikle fotballen – på trening og i kamp. Dette være seg i cup- og seriespill. Det foregår lokal, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Konkurranseoppdraget og samfunnsoppdraget henger tett sammen. Fotball – Norge er delt opp i 18 kretser. Vi har flere kretser enn fylker. Det gir lokal bærekraft. Kretsene organiserer samfunnsoppdraget og konkurranseoppdraget lokalt og regionalt med NFF sentralt som premissleverandør. Den norske modellen er unikt i – verdenssammenheng. I særs mange andre land lever klubber, kretser og regioner uavhengig av hverandre. Og forbund og klubber lever hvert sitt liv.

Den norske fotballmodellen er unik. Det er klubbene som er navet i lokalmiljøet, i fotballaktivitet og spillerutvikling. Alle klubber unike og likeverdige. Skeid er like flott som Vålerenga. Holeværingen likeverdig med Strømsgodset. Vadsø like viktige som Alta. Flotte, likeverdige og unike fordi de tar tak i nærmiljø, i barnefotballen og i spillerutvikling. Alle er de i tillegg med på næringskjeden til toppfotballen. Noen tidlig i næringskjeden. Noen nær topp. Noen på toppen.

Klubber som har sin målgruppe i barn- og ungdomssegmentet, legger til rette for gode opplevelser på og utenfor banen. Gode opplevelser på trening og i kamp er avgjørende for trivsel i fotballen. For at flest mulig skal få muligheten å delta og bli i fotballen bør og skal klubbene være gode på to innganger.

«Den gode oppstarten»: hvordan klubbene på en god måte tar imot de nye fem – seksåringene.

Den andre inngangen er «Den gode fortsettelsen»: mot og i ungdomsfotballen. Alle veit at overgangen fra barn til ungdom kommer. «Den gode fortsettelsen» er igjen todel. Først har vi overgangen fra barne- til ungdomsfotballen. Den andre bøygen er når ungdommen går fra ungdomskolen til videregående skole. Den er utfordrende nok i seg sjøl. Den ser i tillegg ut til å være ekstra utfordrende å kombinere med fortsatt idrettsdeltaking. Disse overgangene ser ut til – for mange – å komme som julekvelden på kjerringa. Andre klubber er det forberedt, tima og tilrettelagt. Til beste for Lengst mulig – Best mulig og forhåpentligvis et livslangt løp i fotballen. «Den gode fortsettelsen» er en hjelpesnor for å få dette til. Den gode oppstarten og den gode fortsettelsen er milepæler for å lykkes med fotballen todelte oppdrag.

Den gode fortsettelsen

Det året spilleren fyller 12 år, kommer overgangen fra barnefotballen til ungdomsfotballen. Det er «lov» å lage 1.- og 2.-lag. Svært mange går fra sjuer- til elleverlag. Mange klubber «bytter» også trener, fra pappa- eller mammatreneren til den nye med fotballfaglig trenerbakgrunn, ofte med lang coachjakke. I tillegg er puberteten i full blomst hos mange! Ungdomsskolen står også for døra, med ny skole og nytt klassemiljø. Dette er altså en spennende og for noen en sårbar tid i de unges hode, hjerte og kropp. Vi beskriver her en virkelighet med mange omveltninger. Hvor gode er vi i fotballen til å gjøre disse radikale omveltningene til positive opplevelser på og utenfor banen for alle? De fleste fotballspillende unger har spilt fotball siden de var 6–7 år, med klassekamerater og med pappa- eller mammatrenere. Alle har vært sammen på trening. Klubbenes egenart har styrt kamporganiseringen: grendelag, klasselag, eller man har rullert på hvem man har spilt sammen med gjennom sesongen. Eller man har variert lagsammensetning fra sesong til sesong. Så har man gått fra femmer til sjuer, med den samme organiseringen på trening og i kamp. Slik er barnefotballen i fotball-Norge organisert. «De flinkeste i klassen» har i tillegg tilpasset treningsinnholdet ut fra riktig modnings- og ferdighetsnivå. De har beholdt jevnbyrdighetsprinsippet innad i lagene i kampene. Noen har i tillegg fått prøvd seg på ett – ja, kanskje to – alderstrinn over, men har ikke forlatt årstrinnet. Kamerat- eller venninnebåndene er ikke brutt opp. Resultatet: Få har sluttet, spillerne er fornøyde, og foreldrene likeså. Er det så rosenrødt overalt? Niks. Noen klubber sliter med klubborganisasjon, mangler styring og/eller tillitsvalgte. Treneren kan også mangle pedagogisk og/eller fotballfaglig innsikt i spillernes nivå og modning. Noen lag på de ulike årstrinnene kan også leve sine egne liv. Og mange foreldre er utålmodige på sine poders vegne og synes at topping er løsningen på manglende pasningskvalitet.

Men i det store hele står det bra til med barnefotballen! «Alle er like mye verdt», «Hold spillerne i flytsonen» og «Det handler om respekt» gjenspeiler seg i god utøvelse av barnefotball på og utenfor banen.

Hvordan kan vi påstå dette? Svært få, nesten ingen, slutter før de blir 13 år! Trening og kamp har forsterket spillernes ønske om et langt liv i fotballen. I det ønsket ligger ofte drømmen om profflivet! La dem ha den.

Den norske modellen.

Fotball – Norge er delt opp i 18 kretser. Vi har flere kretser enn fylker. Det gir lokal bærekraft. Kretsene organiserer samfunnsoppdraget og konkurranseoppdraget lokalt og regionalt med NFF sentralt som premissleverandør. Den norske modellen er unikt i – verdenssammenheng. I særs mange andre land lever klubber, kretser og regioner uavhengig av hverandre. Og forbund og klubber lever hvert sitt liv.

NFF har en unik posisjon sammenlignet med de fleste andre land i Europa. NFFs forlengede arm kretsene styres etter like lover, retningslinjer og policy. Barnefotballen er lik i Finnmark og i Agder. I eksempelvis Sverige der dette kan være annerledes fra len til len. I Spania kan du finne sjuerfotball for 10 – åringer i et distrikt og 11- fotball i et annet. Landslagsskolen (12 – 16 år) er designa av NFF og gjennomføres etter samme mal i det ganske land. Av fotballkretsens nøytrale fagfolk. I de fleste andre land skjer spillerutviklinga via toppklubbenes akademier. NFF – både sentralt og kretsvis styrer seriespillet. De to øverste divisjonene – i tett samarbeid med interesseorganisasjonen Norsk Toppfotball. Den øverste divisjonen på kvinnesida– i tett samarbeid med interesseorganisasjonen Norsk Toppfotball Kvinner.

I praksis er toppfotballen og breddefotballen gjensidig avhengig av hverandre. Toppfotballen og breddefotballen er ikke noe A – og B – lag. En klubb i breddefotballen er like viktig som et lag i toppfotballen. De har bare ulike oppdrag. Det er en viktig erkjennelse og rettesnor.

Den nære koblinga topp og bredde er unik. Dog kan den avle utålmodighet. I barnefotballen. I overgangen fra barn til ungdom. I ungdomsfotballen. Omgivelsene seg. Det påvirker tankemåten til mange Landslagsskolen inn med sone-, krets, sone- og landslagstiltak. Vi får seriespill med opprykk. Vi får nasjonale serier. Mange klubber mister grepet på samfunnsoppdraget. Mange mister lengst mulig – verdien. Best mulig – kan ta overhånd.

Vi får åsså noe annet nytt med ungdomsfotballen: vi får naboklubber som ønsker spillerne våre. Eller klubben vår jakter på naboklubbens spillere. Spillerne blir med et ett en del av en næringskjede i en multimilliardær global industri – fotballindustrien. Dette gjør noe med miljøet. Det gjør noe med lagenheten. Utålmodigheten gjør sin inntogsmarsj. Utålmodigheten til mangt. Utålmodigheten har mange ansikt. Først og fremst: ønske om å bli god – uavhengig av laget. Utålmodigheten er ofte størst hos foreldrene. Utålmodigheten har ulik styrke. De er størst i byene. Mindre i distriktene. Motgiften til utålmodigheten er kvalitet. Kvalitet på klubbdrift. Kvalitet på sport. Kvalitet på miljø. Kvalitet på feltet. Kvalitet på den gode fortsettelsen. 

Mangfold av klubber

Klubber er ulike. Klubber har ulik historie.Klubber har ulike forutsetninger. Klubber velger ulik vei. Vi har toppklubber. Vi har klubber som ønsker å bli toppklubber. Vi har klubber som vekter spillerutvikling. Vi har klubber som vekter idrettslaget i lokalsamfunnet. Vi har klubber som satser ekstra på jentene. Vi har klubber som ikke har staket ut noe kurs. Men er viktige – for mange – allikevel.

Vi har orden i sysakene – klubber. Vi har klubber som bæres av enkeltpersoner. Vi har klubber som er gode på å få med frivilligheta. Vi har «la det skure – klubber». Vi har klubber der årsenheter går i takt. Vi har klubber der årsenhetene lever sitt eget liv.Vi har klubber der tilfeldighetene rår: unger er avhengig om det finnes fornuft og fag i foreldregruppa. Noen klubber er gode på tegnebrettet. Noen har flotte organisasjonsark. Noen klubber er god på feltet. Noen er begge deler. Noen er gode kvalitetsklubber.

Klubbene har ulike rammebetingelser

Nær sagt – ingen klubber er like. Noen har kun fotball på programmet. De fleste klubber er fleridrettslag. De har mange idretter under en paraply. De gir mangfold. Men byr ofte på utfordringer. Det kan bli en kamp om – i istedenfor – et samarbeid mellom de ulike idrettene.

Anlegg er utgangspunktet for all aktivitetsplanlegging. Gode og mange nok anlegg er idrettens eneste lovlige dop. Anlegg kan være klubbens gull. Gode og til rettelagte anlegg gir høy aktivitet. Anleggsutvikling starter i idrettslaget med ideer og kreativitet. I idretts – Norge er veien fra idé til handling – ofte – særs kort.

Idrettslagets størrelse gir ramma for organisering av aktivitet. Vi har klubber som har 800 barne- og ungdomsspillere. I den andre enden: klubber som under 50 barne- og ungdomsspillere. Størrelse på fotballspillere på hvert kull styrer både organisering og løpet fra barn til ungdom. Å ha 10 spillere i oppstart skullet stiller andre utfordringer enn et 5 – års kull på 60 spillere. 

Sosiokulturelle forhold i nærmiljøet påvirker klubbens muligheter og begrensninger. Hvem bor i idrettslagets nedslagsfelt? Hvilke verdier er rådende? Hvilke behov har nærmiljøet? Hvilke utfordringer har nærmiljøet? Er det befolkningsvekst og hvordan er alders- og kjønnsfordelinga? Ulike sosiokulturelle forhold gir kan ulike utfordringer i eksempelvis verdiforankring og frivillighet.

Klubbens historie og forankring i nærmiljøet er også av stor betydning. Er det et nyetablert idrettslag i en drabantby eller er det byens stolthet med lang og meritert historie. Her er vi midt imellom historie og geografi. Er idrettslaget aleine i sitt område? Eller finnes det mange klubber i nærheten som har samme nedslagsfelt? Og som kappes om spillere i ungdomsklassene for å vinne Kretsmesterskapet? Eller for å finne en Ny Haaland som kan videresendes om et år eller to?

Vi har klubber mellom fjord og fjell. Store avstander mellom klubber. Med sviktende befolkningsgrunnlag. For å oppnå lag og seriespill må det det samarbeides. Mellom årstrinn. Mellom klubber. Og kretser er kreative. Både med fleksible spillformer og kreativ gjennomføring. 

Noen idrettslag har god økonomi. Andre mindre god. Innimellom varierer det. Noen klubber «har tilgang» til et stort næringsliv. Andre klubber baserer sin aktivitet et på kontingent, treningsavgift og overføringer. Betalingsevne hos foresatte i lokalmiljøet gjenspeiler ofte både verdisett og hvilke type aktivitet klubbene vil og kan tilby.

Kompetanse kan «sitte i veggene» på klubbhuset. I form av historie, kontinuitet og kunnskap. Kompetanse på og utenfor feltet er gjensidig avhengig av hverandre. For å lykkes med blant annet «den gode oppstarten» og «den gode fortsettelsen» må man dels ha gode klubbårshjul. Og man må ha gode fotballfolk på feltet som møter barna og ungdommen der trygghet og utfordringer går hånd i hånd.   

«Klubben som sjef» – en forutsetning for flest mulig – lengst mulig – best mulig

Uavhengig av egenart, rammebetingelser og satsningsområder er det en forutsetning at klubben med styret (mange klubber: styret og administrasjon) har hånda på rattet. «Klubben som sjef» skal la verdier og egenart skinne i gode og mindre gode dager. Norge er på troner øverst på frivillighetsengasjementet i Europa. Vi er en dugnadsnasjon. Vi skal være stolt av det.

Å ta verv som trener, lagleder eller i styre og stell krever hovmesterblikk. Klubbens verdier og virkemidler er styrende for retning og handling. Å være med på å lede et idrettslag er på mange områder – mer utfordrende enn å lede et konsern. Der arbeidsgiver – arbeidstaker forholdet er krystallklar. Der oppdraget er krystallklart. Der blir man rekruttert inn på kompetanse. I frivilligheta blir man rekruttert inn på entusiasme og følelser. I første rekke gjennom sine barn. «Blod er tjukkere enn vann» sies det. Det er en sannhet. Man er opptatt av egne barns ve og vel. Naturlig nok. Det er slettes ikke alltid at tålmodighet eller utålmodighet preger foreldres rasjonale. Da må «Klubben som sjef» være fast i klypa.

Årsenhetens historie – utgangspunktet for veien videre.

Overgangen fra barn til ungdom er mer utfordrende enn for femåringene – som starta opp. Da kommer alle inn – nær sagt – med blanke ark. Det er ikke tilfellet når årsenheten tar steget opp i ungdomsfotballen. Årsenheten har vært sammen i snart sju år. De har levd sammen. De har erfart sammen. Hver årsenhet har sin egen historie. Hver årsenhet har sin egen ID. Sin egen DNA.Klubben kan være så «hard i klypa» en bare vil. Lagenhetens identitet viskes aldri bort. Den er prega av spillergruppas-, trenergruppas- og sammensetning og foreldregruppas sammensetning. De har en lang historie sammen. Som vil prege prosessen før, inn i og i den tidlige fasen av ungdomsfotballen.

Årsenhetens DNA er utgangspunktet når ungdomsveien skal stakes ut. For veien videre.

Det sies at historien sitter i vegga. Det sies at lagets sjel sitter i garderobevegga. Sånn åsså med en lagenhetens historie. En lagenhet som har sitt DNA – under huden. Sammensetning av personligheter av spillere, av trener, trenere og av foreldre har satt fotavtrykk. Sammensetning av ferdigheter har satt fotavtrykk. Opplevelser av seire og nederlag har satt fotavtrykk. Lagehetens kjøreregler på trening og kamp har satt fotavtrykk. DNA-et gir ulike forutsetninger for grep videre. DNA- et gir ulike forutsetninger for å lykkes videre.

For å sette DNA – diagnose må følgende «kromosomer under» lupen:

1) Mestringsorientert vs. resultatorientert fokus?

Kjennetegnet på folk som får til ting - er at de ikke gir seg. De gir seg ikke før de får det til. "De har vinnerskalle" - sier noen. Det er helt feil. Mestringsskalle kan gå på smell eller smell - men kommer tilbake. "De har mestringsskalle", sier jeg. Vinnerskalle og mestringsskalle er to forskjellige greier. Vinnerskaller detter sammen under 0 – 3. De leiter etter årsaker uttaforre seg sjøl. Foreldrene leiter etter årsaker for 0 – 3 hos medspillere, motstandere eller trener.

Å falle sammen etter negativt soneuttak eller laguttak som 13-åring – særdeles unødvendig. Med trygghet i bånd – er det et fantastisk utgangspunkt for utvikling og revansj.

Med tålmodighet og sjølstendighet kan man få ut potensialet i lagene på årsenhetene. I spilleren. Men blomster springer ut – til ulik tid. Bare man vanner og gjødsler i riktige doser. Da blir du like god som backen – som var bedre enn deg i går. Dere blir like gode – om ikke bedre – enn laget dere tapte for i går.

En årsenhet som er mestringsorientert er lettere å holde sammen over tid – enn den resultatorienterte. Ved å være mestringsorienterte vil vellykkethet ikke stå og faller på deltakelse på «1. laget» der og da. Vi minner om at lykka er unik. Om du er Messi eller spiss på «3.laget». Ofte er de omgivelsene som ikke ser dette.

2) Mangfold av typer er «den tolvte spiller – på og utenfor banen»

Veldig ofte fokusers det årsenhetenes sprik i ferdigheter. Og mindre på hvilke potensiale spillegruppa har eller kan få? Er vi dønn like i garderoben – blir det kjedelig. Blanda drops er nøkkel til trivsel. På og utenfor banen.«Like barn leiker best» - stemmer ikke. Forskning slår fast – at samspillet i klasserommet – er avgjørende for å lykkes – også for de som «ligger langt framme i løypa»:

«Det sosiale samspillet og den sosiale sammensetningen av elever i en gruppe er den avgjørende faktoren for at elever med stort læringspotensial skal kunne prestere godt». (2024: Utdanningsdirektoratet, Utdanningsløpet, Tilpasset opplæring)

Alf Ingve Berntsen, arkitekten bak Bryne – 99 – med blant annet Erling Braut Haaland er krystallklar på blandalag – innimellom på trening og i kamp – er en viktig del av utviklinga:

«Det hadde effekt begge veier. Når det var blandalag: det var oppdragende. Det skapte lagfølelse for alle. De beste måtte akseptere ikke alltid å få igjen ballen. De måtte bidra mer i spillet. De andre fikk massevis av skjult læring».

3) Hvem i frivilligheta bør være med videre?

Har årsenheten et stort engasjement rundt seg – må det motivers for fortsatt engasjement. Ofte er frivillighetsengasjement knytta til trivsel hos egne unger. I mellomstore og store klubber skal det meldes på flere lag i seriespill. I ulike divisjoner. Ofte med lengre reiseavstand. Grad av frivillighetsengasjement – kan dessverre i viss grad knyttes til ferdighetsnivå hos spillerne. Å bygge støtteapparat uavhengig av 1., 2. eller 3. lag må ha fokus. 

4) Hvem er målbærere i frivilligheta?

Sterke opinionsbærere finnes i alle miljøer. Også på de ulike lagenheter. At målbærere spiller på lag med klubbens verdier, er en forutsetning for å være med videre. Hvis ikke – kan frivilligheta fort bli et bikkjeslagsmål.

5) Hvordan har trenings- og kamphverdagen vært? 

Er årsenheten vant til stor aktivitet? Er årsenheten vant til å trene sammen? Er årsenheten vant til å differensiere aktiviteten på feltet? Finnes det gode rutiner på trening og i kamp? Gode rutiner tas med videre. Det gir trygghet som ballast for nye utfordringer.

6) Spilletid

Alle som møter opp på kamp skal få spilletid. Årsenheten har vært i fotballen – allerede i fem år. Det har hatt sine spilletidsrutiner. Med kamp om poeng, tabellplasseringer, opprykk og nedrykk må klubben ha en klare retningslinjer rundt spilltid. En gylden regel må være: alle som er med på kamp – må ha spilletid på minst en omgang.

7) Samarbeid over og under årsenheten?

Noen årsenheter har samarbeidet med årsenheter i barnefotballen. Å samarbeide «over og under» blir enda mer aktuelt i ungdomssegmentet. I noen klubber for å kunne stille med lag. I andre klubber: i spillerutviklings øyemed. Hospitering opp i årsklasser er et vanlig spillerutviklingsgrep. Hospiteringsordninger kan komme overraskende på årsenheter. Fotballfaglige begrunnelser ligger til grunn for hospitering. Hospitering kan bli kulturkræsj – om det ikke begrunnes.

8) Samarbeid klubber rundt?

Mange klubber samarbeider med klubbene i nærområdet med ulike tiltak:

• Fellestreninger, ekstratreninger, lørdagstreninger og fotballskoler
• Samarbeidslag for å kunne stille lag i ungdomsserier og turneringer
• Deltar med hospiteringsspillere til toppklubb i Nasjonale serier.

Slike samarbeidstiltak kan være avgjørende for at klubbene makter å stille levekraftige fotballmiljø i ungdomsfotballen. Slike tiltak kan være avgjørende for å få til gode utviklingsmiljøer. Slike samarbeidstiltak kan være avgjørende for at spillere blir i klubben.

For årsenheter, spillere, foreldre og støtteapparat kan samarbeidstiltak være motiverende. Men også «ukjent og skremmende». Å forberede slike tiltak med involvering er avgjørende for en god fortsettelse fra barne- til ungdomsfotballen. En forventningsavklaring er en forutsetning for å få til en god fortsettelse. 

 Ungdommens verdigrunnlag

Verdigrunnlaget må tilpasses ungdommen spesielt. NFFs målsetting for ungdomsfotballen er «å gi så mange ungdommer som mulig et fotballtilbud preget av trygghet, involvering og trivsel. Spillerne skal få mulighet til å velge ut fra egne ønsker, motiver og behov, i sosiale og trygge lags- og klubbmiljøer». Ungdomsfotballen er på mange måter både den mest krevende målgruppa og samtidig den målgruppa der fotballen har størst potensial når det gjelder å beholde flere. Hvor ligger utfordringene?

1) Kameratgjengen fra seksårslaget har nå ulike forutsetninger og ulike ønsker med fotballen.

Mange spillere i ungdomsfotballen har utviklet både gode ferdigheter, høye ambisjoner og legger ned mye arbeid for å utvikle seg videre. I det samme laget finner du også spillere som ikke har så gode forutsetninger, ikke har andre ambisjoner enn å spille for å ha det gøy og være sammen med kamerater, og som ønsker å være på et mindre antall treninger og kamper enn de med høye ambisjoner. Klubbens og trenerens målsettinger og verdigrunnlag bør bygge på mer enn bare hvor mange kretsmesterskap klubben skal ha, eller hvor mange spillere man utvikler til kretslaget. Hvor mange klubber verdsetter de trenerne som greier å holde på alle spillere til de er blitt 17–18 år gamle? Gjennom et godt differensiert tilbud vil klubben både kunne beholde mange spillere mye lenger og samtidig utvikle gode spillere – til og med toppspillere! Målsettingen med ungdomsfotballen blir med andre ord å legge til rette for at enhver ungdom som spiller fotball i klubben, får et tilbud som passer med spillerens ambisjonsnivå og ferdighetsnivå.

2) Fra barn til ungdom – puberteten

Puberteten inntreffer til noe ulik tid hos gutter og jenter, og det varierer også fra individ til individ. Derfor vil trenere både for 13-, 14-, 15- og 16-åringer møte utfordringer som er knyttet til ungdommenes pubertetsutvikling. Puberteten kan være en vanskelig periode, både for den enkelte ungdom og for omgivelsene. Store endringer skjer på relativt kort tid. For fotballtrenere er første bud å innse at atferdsendringene er en naturlig del av den enkeltes utvikling. Ungdommene endrer seg ikke bare kroppslig, men også på andre måter: De kan bli ustabile, usikre, «tøffe», provoserende eller følsomme. Hormonene flommer og gir seg ulike utslag – og det er helt naturlig! Treneren bør bestrebe seg på å framstå som en trygg og tydelig voksenperson for barna og ungdommene i denne fasen. Tydelige forventninger om innsats og atferd må kombineres med evne til å se den enkeltes utfordringer.

3)Ulike vekst- og utviklingskurver

En tidlig vekstspurt kan gjøre at spilleren går fra å være den med flotte ferdigheter til plutselig å bli keitete og treg med ballen. Treneren bør være en støtte for ungdommer i slike situasjoner og hjelpe dem både til å se sammenhenger og til å holde motivasjonen oppe.

4) Spillerne blir mer selvstendige og ønsker å gjøre egne valg i og utenfor fotballen

13–14-åringer er opptatt av rettferdighet – og med rette. «Rettferdighet» for de unge er ikke nødvendigvis at alle spiller like mye, men at de reglene man er blitt enige om, blir fulgt. Mange har også et mer bevisst forhold til sin rolle på banen, hvem de samhandler med, og hvordan laget bør spille. De unge er nå kommet i en alder der begrunnelser er viktig. Som trener er det viktig at du finner den balansen mellom autoritet og medbestemmelse som fungerer best for ungdommene. Autoritet betyr ikke å være autoritær – autoritet bygges gjennom tydelig og forutsigbart lederskap. Din autoritet som trener kan styrkes gjennom at du inviterer spillerne til medbestemmelse og delaktighet. Det øker spillernes eierfølelse til laget og fotballaktiviteten. Spillerne oppmuntres til å ta egne valg og få fram sine egne synspunkter. Å trene et lag betyr ikke enveistrafikk, der treneren gir beskjeder og spillerne adlyder. Treneren kan invitere spillerne til å komme med ideer og forslag. Spillerne får mulighet til å gjøre meningsfulle valg. Som trener har du kunnskapen til å foreta fornuftige valg og strategier i trening og kamp. Hvor og når kan du gi spillerne fornuftige, relevante og attraktive valg? Trenere bør gi meningsfylte begrunnelser for det de ønsker av spillerne. Forklar hvorfor dine prioriteringer og valg er fornuftige.

5) Større oppmerksomhet mot og krav fra omgivelsene (venner, kjærester, mote, utseende, skole)

Vær også oppmerksom på at ungdomsskoletiden ofte er preget av sosial utrygghet for mange unge: Hvordan er min posisjon i gjengen? Liker de andre meg? Er jeg inkludert? Spillerne kan og vil i perioder være påvirket av noe langt mer enn det som gjelder fotballen. Alle våre spillere vil – i perioder – på godt og vondt være preget av «utenomsportslige forhold»:

■ Kari kan være dønn forelska og har derfor en litt drømmende tilnærming til spillsituasjonen.

■ Igor har fått en haug av kviser, og tankene dreier seg om det.

■ Kari har ikke fått forberedt seg til nasjonal prøve i morgen, klokka er 20.30, og hun er fortsatt på trening.

■ Pappaen til Igor kom nok engang fullt hjem etter jobb – akkurat da Igor skulle på trening. Han så fortvilelsen i øynene til mora da han tok sykkelen fatt.

Kari og Igor er 16 år, med framtiden foran seg. Der er flinke både på fotballbanen, på skolen og hjemme. Men de er allerede i tidsklemma. Alle skal ha en bit av dem. De har rett og slett ikke tid til alt. Plutselig er det å sykle ned på banen til trening et ork. Å håndtere livet i og rundt fotballen henger nøye sammen med hvordan vi har det. Slik er det for spilleren, og slik er det for treneren. Vi fotballtrenere er en av de viktigste rollefigurene for både unge og litt eldre spillere. Å ha arenamodellen i bakhodet når periodeplaner og ukesykluser planlegges, og når tilbakemeldinger og evalueringer gis, er essensielt. Da er du på vei til å få en helhetsforståelse av spilleren som menneske.

Arenamodellen viser ungdommens liv og utfordringer:

«Trenerteamet» - nøkkelen til den gode fortsettelsen.

Overgangen fra barn til ungdom er et veiskille på flere måter. I mange klubber gir foreldretrenerne seg. Roret overtas ofte til utdanna trenere. Om så er tilfellet: treneren må kjenne klubbens verdigrunnlag og ungdommens verdigrunnlag. I mange tilfeller er dette viktigere enn fotballkunnskapen. Vi ser ofte at trenere kommer inn med «en Mourinho» som rollemodell. Da kan vi garantert oppleve kulturkræsj og frafall.   

Trenere har – jo eldre spillergruppa er – en lei tendens å se mer ned i taktikktavla, tenke mer «4-3-3» enn å se spillerens utvikling og lagets ve og vel.

Trenere har – jo eldre spillergruppa er – en lei tendens å snakke mest med dem som er «i elever ’n», mest med dem som har scora mest, dem som har kommet lengst: mest med dem som får positive tilbakemeldinger gjennom spillet – i seg sjøl. Følgelig minst med dem som trenger det mest. Nå er det kanskje ikke noe rart. Det vanskelige er vanskeligst. Åkke som: trener’n er den viktigste voksenpersonen – utenom foreldrene. Følgelig: å gi av seg sjøl og spre oppmerksomheten er avgjørende for et godt mestringsmiljø. Å ha en plan på hvem du skal rette oppmerksomheten mot er et viktig grep.

Vi oppfordrer klubber til å motivere velfungerende trenerteam i barnefotballen å fortsette opp i ungdomssegmentet.Å fortsette med et trenerteam med ulike ferdigheter lønner seg. «Like barn leker best» lønner seg ikke her. Vi trur ofte at fotballkunnskap er den viktigste ferdigheten. Da får vi med oss sosialminister, omsorgsminister, Excel minister, fotballnerdminister og organiseringsminister. Altså: et mangfold av ferdigheter som vil smitte positivt inn på spillegruppa ve og vel.

Velger klubben å engasjere ny trener - ekstern trener er det en forutsetning at treneren blir satt inn i:

• Klubbens verdisett
• Klubbens sportsplan. Herunder spesielt:
  • Differensiering på feltet
  • Hospitering
  • Kampledelse og spilletid
• Lagenhetens DNA

I tillegg skal han eller hun ha ungdommens verdisett og ungdommens arenamodell under huden. En mestringsorientert tilnærming til læring og utvikling bør være grunnlaget for ledelse og læring.  

Ulike løsninger i overgang fra barne- til ungdomsfotballen – tatt fra virkeligheten

Vi har slått fast: Klubblandskapet i Norge er mangeartet. Det finnes noen få toppklubber, og i tillegg noen få klubber som ønsker å bli toppklubber. Det finnes små klubber, store klubber, klubber med mange ansatte, klubber der alt arbeid skjer på frivillig basis, klubber som bare tilbyr fotball, klubber som tilbyr flere idretter, klubber med tilbud til alle aldersgrupper, klubber med bare barnefotball, storbyklubber og grendeklubber. Og så videre. Hvordan er din klubb?

Her kommer en rapport fra fotball – Norge som eksemplifiserer forutsetninger, mangfold og dilemmaer

Er klubben, lagenheten med spillere, trenere, tillitsvalgte forberedt på overgangen fra barne- til ungdomsfotballen kan det gå riktig så smertefritt. Er man ikke forberedt kan det gå riktig så ille.

Eksempel 1

Den stolte, men lille grendeklubben har stilt med to sjuerlag på tolvårstrinnet. De er bare femten spillere. Fem av spillerne er gode langrennsløpere og har fått beskjed av treneren om å kutte ut fotballen. Her skal det «kvalifiseres» inn til norgescupen i vinter! Da ryker fotballaget til sommeren. Nærmeste fotballklubb er mange mil unna. Idrettslagets hovedstyre sliter med samarbeidet på tvers av idrettsgreinene langrenn, håndball og fotball. Kronargumentet til fotballedelsen er at Petter Northug spilte fotball «aktivt» opp til junioralder. I tillegg har klubben to jenter på tolvårslaget som er klar for både å spille jente- og guttefotball. Men det er ikke jentefotballtreneren interessert i. Hovedstyret kaller inn til meklingsmøte med temaet: «Er spillerne eller trenerne viktigst?»

Kommentar: Samarbeid på tvers av idrettsgreiner rir idretts-Norge som en mare. Er det viktigere å sette særidrettstrenerens behov foran utøverens ønsker? Å kun tenke på seg selv og sine går i tillegg alltid ut over andre. Har dere gode og dårlige eksempler fra din klubb knyttet til denne problematikken? Er det mulig å lage retningslinjer for samarbeid på tvers i din klubb? Forslag til gode løsninger i framtiden?

Eksempel 2

Etter amerikansk uttaksmetode om høsten deles spillergruppa inn i to eller tre, altså et 1.-, 2.- og 3.-lag i elleverfotballen. Spillergruppene har forskjellige trenere og støtteapparater. Det er stor forskjell både i kvalitet og omfang på støtteapparatene. Jo lenger ned på rangstigen, jo dårligere. Prosessen er ikke forankret i klubben, verken i styret eller i en sportsplan, heller ikke i foreldregruppa.

Kommentar: Dette er ikke en uvanlig måte å løse overgangen fra barn til ungdom på. Men her er man garantert bråk blant foreldrene og stort frafall de påfølgende årene. Hvordan klare å beholde de frivillige lenger opp i årstrinnene, slik at alle får et tilpasset tilbud? Ofte kommer også gode fotballfaglige eksterne trenere inn i klubben. Hvordan får vi disse trenerne inn i klubbens tankegods og modeller?

Eksempel 3

Etter amerikansk uttaksmetode om høsten deles spillergruppa inn i to eller tre, altså et 1.-, 2.- og 3.-lag i elleverfotballen. Spillergruppene har forskjellige trenere og støtteapparater. Det er stor forskjell både i kvalitet og omfang på støtteapparatene. Jo lenger ned på rangstigen, jo dårligere. Prosessen er forankret i klubben, både i styret og i sportsplanen. Foreldremøter er nøye planlagt.

Kommentar: Klubben har solgt inn modellen i trener-, spiller- og foreldregruppa. Bra! Forbedringspotensialet ligger i støtteapparatene til 2.- og 3.-lagene. Hva med å ha som ambisjon at «Vi skal ha verdens beste støtteapparat på 2.- og 3.-laget?» Hvis ikke vil disse lagene garantert ha trøbbel med transport til bortekampene allerede neste år! Finnes det modeller der det fotballfaglige tilbudet er forskjellig, men der kameratskapet dyrkes videre på tvers av nivådeling?

Eksempel 4

Tippeligaklubben har en flott barneavdeling tuftet på barnefotballens verdier og lokalt forankret i bydelen der klubben ble stiftet. På guttesiden stiller klubben seks sjuerlag på tolvårstrinnet og to elleverlag på trettenårstrinnet. De to elleverlagene holder høyt nivå, med ei foreldregruppe som naturlig nok har høye ambisjoner på spillernes vegne. Sportsplanen beskriver i detalj hva som skal skje i møtet med ungdomsfotballen: ett satsningslag og to rekrutteringslag. Samtlige staller har gode støtteapparater, med ansatte trenere på deltid. I tillegg skal klubben stille med to sjuerlag, basert på et støtteapparat i frivillighetens tegn. Dette er heller ikke noe problem. Mange har hjertet i klubben og synes det er gjevt å jobbe for den. Men et viktig tiltak for toppklubben står ikke i sportsplanen, og foreldregruppa er heller ikke informert: Om høsten arrangeres det åpne treninger for alle som har lyst å prøve seg i klubben. 150 spillere fra byen og distriktet vil komme. Mange av dem har kommet langt i sin utvikling. Sannsynligheten for at bare tre– fire spillere fra egen stall blir tatt ut på satsningslaget, er stor.

Kommentar: Her er intensjonene og modellen bra. Og toppklubben arbeider fantastisk bra i både barne- og ungdomsfotballen. Men kanskje noen av dem – ikke minst foreldrene – skulle ha blitt fortalt: Bli i «moderklubben» i to år til – så får vi se. Og kom og hospiter, kom på «søndag» og på toppklubbens sommer- og høstfotballskole! Og for troverdighetens skyld: Informer foreldrene om «audition-ordningen».

Forestill deg at du er ansatt i klubben og får følgende oppgave:

■ Hvordan skape gode relasjoner til og stimulere til fortsatt gode utviklingsmiljøer i de lokale klubbene rundt toppklubben?

■ Hvordan la lokale spillere «få kjenne på» et treningsmiljø med mer kvalitet uten at de skal bruke ti timer i uka på reising?

Eksempel 5

Grendeklubben har et fantastisk miljø og spiller på tolvårstrinnet. To sjuerlag (15 spillere totalt) spiller fantastisk fotball. De er bygdas stolthet. De trener hele tiden, fire av dem «tar for seg» i hoppbakken også! Seks av spillerne har faktisk kommet svært langt i utviklingstrappa. Dette har distriktets 2.-divisjonslag – 15 mil unna – oppdaget. De vil «ha» de seks «gylne» over, og dessuten foreldretreneren som er hjernen bak fotballpåvirkningen, miljøet og framgangen. Spillerne er smigret, foreldrene likeså. Melder de overgang, er det slutt på fotballen for dette årstrinnet i klubben.

Kommentar: Dersom spillerne går, er dette et skandaleeksempel. I et trygt hjemmemiljø kunne de ha utviklet seg videre, faktisk med en god trener også. De kunne ha fortsatt med skihoppingen og kretsens utviklingstreninger, og de kunne ha hospitert i 2.-divisjonsklubben – som egentlig har nok med seg selv. Det er likevel åpenbart at dette fotballmiljøet er sårbart framover. Spillerne er «attraktive», og de er få i spillergruppa.

■ Kretsen har en god spillerutviklingsmodell. Hvordan utnytte den best mulig for spillerne og grendeklubben?

■ Hvordan få til en hospiteringsordning med distriktets beste kompetanseklubb?

Eksempel 6

Klubben har 30 spillere, de har holdt sammen fra de begynte. Null frafall, bare to som har flyttet. Klubben har ingen retningslinjer for overgangen fra barn til ungdom. Trenerne – som alle er skolelærere – legger planer og «vedtar» selv at de skal lage to jevnbyrdige elleverlag i kretsens 2.-divisjon. Foreldremøtet – der modellen legges fram – blir en polsk riksdag. Særlig foreldrene til «de beste» er forbanna og truer med overgang til naboklubben – som ellers er verdensmester i topping.

Kommentar: Også dette er en dårlig prosess, både i form og innhold. Modellen krever masser av kunnskap knyttet til differensiering på treningsfeltet, fellestreninger sammen med spillere som har kommet langt, og gode hospiteringsordninger i kamp og trening. Hvis ikke vil standardargumentet «de beste blir skadelidende» bli opplest og vedtatt – og faktisk være reelt.

Du har tatt på deg vervet som sportslig ansvarlig i klubben og skal gjennomføre to møter:

■ Møte med skolelærertrenerne for å forklare dem på en god måte at deres veivalg ikke er den riktige

■ Møte med foreldregruppa, der en ny modell presenteres. Hvilken modell vil du velge, og hvordan skal den selges inn?

Eksempel 7

Klubben skal satse på spillerutvikling og ansetter en franskmann – med gode fotballfaglige referanser. Han får «carte blanche» av fotballstyret: Organiser som du vil. Tolvårsgutta spiller også håndball – hele vinteren. De har egen hall, og håndballagene har nesten ikke tapt en kamp siden de begynte for fem år siden. Det første franskmannen gjør, er å forby håndball om vinteren. I stedet: 40 stykker ut på kunstgressbanen – i tjue stive kuldegrader for å trene på den franske touchen!

Kommentar: Trengs det noen kommentar? Når man ansetter trenerkoordinatorer og trenere er første bud i alle fall å sette dem inn i klubbens kultur: Hva fungerer her, hva er viktig for oss? Hvem samhandler vi med? Og hvilke overordnede retningslinjer har fotballstyret? Dere skal ansette en ny trenerutvikler i klubben.Sett opp viktige utenomfotballfaglige kriterier og lag en intervjuguide som kan brukes under ansettelsesmøtet.

Eksempel 8

I det lille øysamfunnet – med 150 fastboende – er idrettslaget, sammen med kirken, sanitetskvinnene og blandakoret, øyas viktigste premissleverandør for trivsel og samhold. Fådelt skole: 1.–4., 5.–7. og 8.–10. er klassetrinnene. Skolen er truet med nedleggelse hvert år. Nå er det virkelig lys i tunnelen – som de aldri fikk. Oppdrettsbedriften går godt, og arbeidskraft fra Ukraina har kommet «rekende på ei fjøl», med dem også sju nye unger. Alle fotballspillende selvsagt, men de kan ikke et ord norsk. Skolen har binge med full fart – hele tiden. Er du god nok – er du gammel nok, det er stammespråket i bingen. Her er mesterlæring satt ut i praksis – uten at noen har tenkt på det. Sjuerlaget, tolv år, har også stort alderssprang. Hva med neste år og ungdomsfotball? Sjuerfotball – selvsagt. Men kretsen har bare elleverserie for årstrinnet neste år.

Kommentar: Fotball-Norge har en voldsom tro på elleverfotball og offside som virkemiddel for å skape gode fotballspillere. Den troen er svært overdreven. Vi vet at sjuerfotball gir flere involveringer for hver enkelt og langt flere situasjoner foran begge mål. Vekselbruk mellom sjuer og ellever i samme sesong er faktisk det mest utviklende og utfordrende. For spillerne på øya er sjuer «Guds gave».

■ Hvordan starte en prosess inn mot kretsadministrasjonen for å få til flere sjuerserier?

■ Fotballspråket er internasjonalt, norsk er det ikke! Er det mulig å koble inn skolen slik at de bruker fotballspråket i norskundervisningen?

Eksempel 9

Sportsplanen – vedtatt i fjor gjennom en toårs klubbutviklingsprosess i kretsens regi – legger føringene for hvordan overgangen fra barne- til ungdomsfotballen skal foregå. Tolvåringer – som er ei gruppe på 30 stykker, skal stille med to elleverlag i henholdsvis 1.- og 2.-divisjon. Seriereglementet i kretsen gir mulighet for fri flyt for spillerne mellom lagene i sesongen. Lagene skal ha samme trenerteam, i tillegg to lagledere hver. Lagene skal trene sammen. I tillegg har klubben to utviklingstreninger – basert på frivillighet. Her deltar også årstrinnene over og under. Gjennom året gis det mulighet for hospitering på 14-årslaget, basert på modningsnivå, interesse og oppførsel.

Kommentar: Dette er idealmodellen. Men det kreves kunnskap på feltet – god tilpasset fotballaktivitet, mange trenere, tillitsvalgte og god struktur i klubben. Og husk at ikke alle trenger å trene like mye. Er laget samlet – alle – én til to ganger i uka, så holder det. Så er det bare å trøkke til med trening – i tillegg – for dem som vil

• Hvordan er vår klubb?
• Hvordan er vår årsenhet?
• Hvordan er årsenhetens DNA?

Prosessen mot den gode fortsettelsen

Prosessen følger kalenderen. Det er vi vant til i fotballen. April er nær seriestart for alle. Da råder optimismen. 

Klubben som sjef - kartlegging

• En klubb med orden i sysakene har en tillitsvalgt/ansatt som har ansvar for denne prosessen år etter år. Arbeidet har mange likhetstrekk med «Den gode oppstarten». En og samme person som har begge oppgavene kan være en løsning.
• Om klubb har trenerveileder – har han/hun fulgt årsenheten tett det siste året. Med hensikt å kjenne årsenhetens DNA.
• Klubben har oversikt over tidligere årstrinns ungdomslagshistorikk fra oppstart til ungdomsfotballens slutt:
  • Antall lag historikk – frafall
  • Påmeldings - nivå historikk
  • Samarbeidshistorikk med lag over og under
  • Ekstern samarbeidshistorikk
  • Landslagsskoleuttaks – rutiner og historikk
  • Trener- og støtteapparats historikk
  • Lagenhetens DNA

Hvordan er vår klubb? Forventningsavklaring

• Ansvarlig kaller inn alle i støtteapparat rundt årstrinnet. Med utgangspunkt i Sportsplan, Håndbok, klubbens erfaringer med overgang fra barne- til ungdomsfotballen og årsenhetens DNA er utg. punktet for det videre arbeidet. Den klare målsettinga er å få med alle videre.
• Det kalles inn til foreldremøte der det redegjøres for videre jobbing.

Årsenhetens kjennetegn: størrelse, spredning og typer

• Årsenhetens kjennetegn
• Årsenhetens størrelse.

Årsenhetens størrelse er –nær sagt – avgjørende for den videre retninga. Er årsenheten liten må det samarbeides over og under. Sånn er det hos mange. Består årsenheten av mange spillere må seriespillet organiseres med flere lag. Gruppas nivå avgjør i hvilke divisjons man skal melde lag (ene) opp i. De fleste årsenheter består av god spredning. Nivå gjenspeiler også hvordan årsenheten er blitt drevet i barnefotballen. Etter 6 år i barnefotballen kjenner støtteapparatet lagenhetens nivå i forhold til kretsens andre klubber. En tommelfingerregel: mestringsfølelsen kommer mot jevnbyrdig motstand. En god blanding av seire, uavgjort og tap gir best lærings- og motivasjonsklima.

• Spredning i nivå i spillergruppa

Nivå innad i ei spillergruppe vil alltid være der. Jo større aktivitetsnivå hos alle – jo mindre nivåforskjeller. Jo mer mestringsfokusert – jo mindre nivåforskjeller. Nivåforskjellene mellom spillerne vi i denne alderen – hos gutta – i stor grad styres av det man kjønnshormonet testosteron. (Hos jentene)

På guttsida vil man få «mannfolk» i gruppa som blir dobbelt så rask og sterk som andre. Pubertetsproblematikk knyttes i stor grad til de fysisk synlige endringer. Her har «vekst og modning» ei slagside: «Hue» utvikler seg også i ulik takt. Fotballforståelsen utvikler seg i ulik takt. Det er ofte fånyttes å rope «spell ballen» til han som dribler – som åpenbart skulle ha spilt pasning. Spilleren ser ikke løsninga som vi ser. Men det kommer. Om omgivelsene ser det. Om omgivelsene forstår det. I dette virvar av hormoner og frontallapper setter seleksjonsystemet inn. I Norge – heldigvis seinere enn andre land. Men dog. Dette er en mer enn vanskelig øvelse. Som krever tålmodighet. I dette landskapet misliker jeg sterkt merkelappen «talent». Ofte blir det en sovepute. Jeg bruker termen «spiller med potensiale». Da får jeg med mer. Treningsvilje, robusthet: hele personligheten. Og så eliminerer jeg vekk puberteten. Både i hue og beina. Men det krever igjen tålmodighet fra øya som ser.

• Typer på laget

Fotball er en idrett med mange ulike roller i et lag. Rollene i laget har ulike krav. I så måte er fotballen kroppstolerant. Ingen trenger å være syltynne. Ingen trenger å være kjempesvære. Ingen trenger å være kjempesterke Vi trenger raske spillere. Men spillere som er langsommere er slettes utelukka fra et langt liv i fotballen. Også i de høyere divisjoner. Mye fotballhurtighet sitter i hue. Vi trenger høye spillere. Vi trenger kjappe føtter, vi trenger små spillere. Vi trenger utholdende spillere. Vi trenger spillere som dekker store områder og vi trenger spillere med spisskompetanse i trange rom. Vi trenger spillere som er gode sammen med. Vi trenger spillere som har råskap en mot en. Vi trenger spillere med høy grad av fotballforståelse. Vi trenger spillere – som nær sagt – handler på instinkt. Vi trenger både Gattuso`er og Messi`er, Ødegaard`er og Haaland`er. Vi trenger Mjelde`er og Hansen`er.

Både på banen og i garderoben trenger vil ulik innsikt og temperament. Vi trenger kapteinsemner, vi trenger humørspredere, vi trenger lemener.

Fotballen er ikke bare kroppstoletant. Den er typetolerant. Den har plass til alle typer karakterer. Bare ikke de er «tappere» over tid. Tappere av i en gjeng tar krafta vekk fra banen. Tappere er opptatt av seg sjøl. Fotballgarderoben skal være fylt av spillere som «fyller» miljøet med kraft. «Påfyllere» er tingen. Da tåler miljøet både med– og motgang.Mangfold av typer er «den tolvte spiller» – på og utenfor banen. Jeg er overbevist om at vi tenker for smalt – og får for like spillere. Både i hue og beina. Det har ikke fotball – Norge råd til. Verken i bredde eller topp. Vi kan starte og tenke breiere. Start med din årsenhet.

Kvalitet; hva er det?

• «Kvalitet»

Mange faktorer – sammen – gir gode mestringsmiljø. Les mer: Skråblikk: Den norske fotballmodellen, del 2: Det gode mestringsmiljøet | tiim

Her setter jeg søkelys på gruppa, økta og kampen.

• Gjengen

Årsenheten har alltid trent sammen. Det blir fort snakk om 1. og 2. lag og separate staller når ungdomsfotballen kaller. Det er intet godt grep. Det grepet vil føre til frafall. Hold gjengen samla i garderoben. Hold gjengen samla på treningsfeltet. Ha de samme oppvarmingsritualer. Og avslutningsritualer. Mellom de faste punktene – tilpasser man treninga etter spillernes nivå.

• Økta

Fotballspillere trives når de lykkes ofte – på trening og i kamp. Kvalitet på feltet er avgjørende for å bli lenge i fotballen. Kvalitet på feltet er avgjørende for å bli lenge i klubben. Kvalitet er mer enn å treffe med pasningen.

Differensiering er å legge til rette i forhold til ønsker, modning og forutsetninger innenfor den gruppa du er trener for. Det er rett og slett tilpassa opplæring. Opp gjennom åra har jeg skrivet mye om differensiering. Både generelt, i økta og i kampen. Differensiering begrepet brukes i hytt og pine. Ofte blir differensiering brukt for å rettferdiggjøre organisering av faste grupper ut ifra nivå på trening og i kamp i barnefotballen. Andre er livredde differensieringsbegrepet. Det er forskjellsbehandling. Begge deler er «bortebom».

Å behandle alle spellere likt, utsette dem for nøyaktig de samme utfordringene, for den nøyaktig samme aktiviteten, krever at de lærer på samme måte og med samme hastighet, fører til at du som trener ikke treffer alle spellerne best mulig. I fotballen – der vi har ansvar for flere utøvere samtidig, er dette en mye større utfordring enn hva tilfelle i individuelle idretter. I langrenn tar langrennsløperen motbakken på ulik måte. De når ikke toppen samtidig. Unge hekkeløpere i friidrett passerer hekken ulikt og bryter målstreken i ulik rekkefølge. Verken skiløperen eller hekkeløperen «går i takt». Differensiering er fotballens grep for mestring, utvikling og trivsel.

Differensiering som pedagogisk grep nevnes for sjelden i ungdomsfotballen. Systematisk differensiering gir bedre fotballspellere og flere

Ståa for de fleste lag i ungdomsfotballen er forholdsvis ujevne grupper. Dette gjelder selvsagt også i en seniorstall. Årsakene kan være mange:

Naturlig nivåforskjell mellom speller 1 og speller 22: dette finnes i alle spillegrupper.

Noen «staller» består av ei treningsgruppe der 1. og 2. lag trener sammen. For å få et stabilt antall spellere på treninga

Noen «staller» består av alt: alle fotballspellere på årstrinnet må stille opp for å få til et lag

Noe «staller» består av mer enn alt: fotballspellere fra flere årstrinn må stille opp for å få til et lag

Noen «staller» består av mye mer enn alt: «alle» i bygda stiller opp for å få til et lag

Det er her det ofte rakner. Noen synes det blir for dårlig nivå. Noe synes det blir for vanskelig. Spellere bytter klubb fordi treningshverdagen synes for dårlig. Spellere gir seg fordi det blir for seriøst. Lag detter sammen for de taper mer enn de vinner.

Differensiering på treningsfeltet kan gi i pose og sekk. Trener kan – med god planlegging – forlenge et fotballiv fra kort til livet ut. Men det krever sin kvinne eller mann. Øka skal være så bra at man gleder seg til neste økt. Økta skal være så bra at man ikke kan unngå å komme neste gang. Økta skal være limet i gjengen. Hvem som speller med hvem og hvem som speller mot hvem er avgjørende for at lag skal bestå, spellere bli og spellere ikke slutter. 97% av alle klubber i landet er breddeklubber. Toppklubba klarer å ta ansvar for 20 i hvert kull. Men det er mange flere som har potensiale. Med kvalitet kan spellera bli i moderklubb – så lenge som rå er.

Lese mer: Skråblikk: Den norske modellen del 3: Differensiering som virkemiddel for mestring | tiim

• Kampen

Å spille kamp er ukas høydepunkt. Om man får spille. Alle Sportsplaner bør inneholde retningslinjer for spilltid. Over et år bør alle spillere være på banen – minst halvparten av kamptida. Meld på flest mulig lag i forhold til lagenhetens størrelse. Å ha for mange på benken er ikke lurt. I de tidlige ungdomsåra melder man på lag etter nivå. Her er det viktig å treffe. Så lagene vinner, spiller uavgjort og taper – om en annen. For mye av kun det ene – er ikke utviklende. Har man lag på ulike nivå gir regelverk rom for å spill opp og ned. Ofte får 2. lag et B – stempel. Det skaper vi sjøl. Ved å ha mindre kvalifisert støtteapparat på 2. laget. Ved å ha vanntette skott mellom lagene. Å spille «opp eller ned» gir ulike utfordringer.

Etter hvert kvalifiserer man seg til divisjonsspill. Til interkrets og til 1. eller 2. divisjonsspill. Dette er ikke noe bære eller briste. Mange trur det. Om målet om 1. divisjonsspill ikke nås. Her ser vi ofte utålmodighetens sanne ansikt:

«Møter på mye utålmodighet. I fotballen. Via jobben og som frivillig. På fritida. Der råder – nær sagt den den totale utålmodighet - blant særs mange «idrettsforeldre» og såkalte utviklingsklubber: man må spille i interkrets. Man må spille i nasjonal serie i en alder av 14-år. Hvis ikke - er løpet kjørt. Spillere rives ut av hjemmemiljø. Hjemmemiljø raseres. Spillere bytter klubb. De læres opp i rastløshet og utålmodighet». Heldigvis skapes det beste i oss lokalt. Kultur skapes i garderoben. Fra grasrota. I drabantbyen, i bydelen, på bygda, i fjordarmen, i dalen. Det er mer enn håp. Men det krever pinadø sin kvinne og mann. Hvis ikke – vil den norske modellen avgå med døden» (Larsen, 2023, Tiim, Skråblikk).

Intet tog har gått om 1.laget et år må spille i 2. divisjon. Faktisk kan et opphold i divisjonen under både være samlende og utviklende.

Verdifullt miljø: de rette trenerne og det rette støtteapparatet

• Verdifullt miljø: de rette trenerne og det rette støtteapparatet.

Gjengen, økta og kampen er ramma for et godt miljø. Ramma for å bli sett. Ramma for at alle er like mye verdt. Det hjelper ikke med en «pølsefest» i ny og ne. Å skape et verdifullt og inkluderende miljø krever knallhard jobbing. Man får fantastisk drahjelp med trenere som har dette under huden. Uten – er det nesten fånyttes.Da blir det slogans – uten innhold. Tillitsvalgte som har et perspektiv utaforre seg sjøl, sin datter eller sønn er – mer enn gull verdt. Et verdifullt miljø er personavhengig. Å rekruttere rette trenere og rett frivillighet i ungdomsfotballen er den viktigste faktoren for å lykkes.

Landskapet rundt. Årsenheter over og under, naboklubber

• Samarbeid med årsenheter over og under i klubben

For veldig mange klubber må man samarbeide for å få til ungdomslag. Det er helt naturlig. For mellomstore og store årstrinn kan et samarbeid være utfordrende. Mange årstrinn har levd sine egne liv i barnefotballen. For å kunne stille ett – aller helst 2 lag i juniorserien om fire år trengs samarbeid. Dette perspektivet må inn. Å være i en klubb er mer enn livet i og rundt årsenheten.

Naboskapet i klubb – Norge er ulikt fra område til område. Det kan være milevis til naboklubben. Eller de ligger tett som hagel rundt. Noen naboer er særs veldrevne. Andre er det så som så med. Noen har toppklubben nær seg. Noen er gode på guttesida. Andre på jentesida. Type naboskap påvirker egen klubb. Type naboskap påvirker klima rundt ungdomsfotballen. Noen naboer vi samarbeide. Noen naboer vil ikke samarbeid. Noen naboer vil ha våre spillere. Overganger hører ungdomsfotballen til. Noen overganger er naturlige. Noen overganger er unødvendige. Overganger kan true ungdomslagas eksistens i klubben.

Det er alltid en fordel med godt naboskap. Godt og gjensidig naboskap gir god ungdomsfotball for flest mulig – lengst mulig.

Noen naboer må vi samarbeide med for å kunne stille lag i ungdomsfotballen – sammen. Noen naboer må vi samarbeide med for å få til ekstratilbud til de spillerne som trenger det. Hospitering på trening, på turneringer og i nasjonale serier kan være en fin løsning for at spillere blir i egen klubb.

Er jobben gjort nå?

Alle klubber med respekt for seg sjøl – bør ha en «den gode fortsettelsen» - ansvarlig. Alle klubber med respekt for seg sjøl må ha en «den gode fortsettelsen» - ansvarlig. Som ser til tiltak for Lengst mulig for alle – iverksettes. Som ser til at virkemidlene fungerer. Som ser til at virkemidlene forsterkes eller justeres om det skurrer på lagenheten.

Det utfordrende siste steget – de siste ungdomsåra

Vi har lett for å ta ting for gitt. Vi har lett for å gjøre det vi alltid har gjort. Noen lar «humla suse». «Det går seg til» holder ikke om vi skal få med oss flest mulig videre oppover i ungdomsklassene. Tallenes tale er krystallklar: vi mister for mange spillere. Vi mister for mange lagsmiljøer i ungdomsfotballen. Vi mister dem i overgangen fra ungdomsskolen til videregående skole. Denne trenden må vi snu. Det er krevende. Det krever mer enn ekstra innsats. Det krever presis lokal kirurgi. Med masser av kjærlighet.

Nå viser riktig nok ikke frafallstallene det riktige bildet av ungdommen. For de aller fleste er det ikke bråslutt med aktivitet. Få går fra aktivitet til «sofaen». De går ikke fra aktivitet til «forfall». Mange går fra flere idretter til en idrett. Mange holder formen på helsestudioer. Mange blir aktive med friluftsliv. Dette viser potensialet for å holde ungdommen lengre i fotballen. Skal vi lykkes med dette – må ungdommens verdigrunnlag tas på alvor. Vi må tilrettelegge for aktiv medbestemmelse mot et tilpassa trenings- og kamptilbud. Tilbyr vi kun «seks ganger i uka – løpet» for alle – er det garantisten for frafall.

Pr. i dag tilbyr veldig mange klubber «et seks ganger i uka – tilbud». For svært mange ungdommer dette ikke behovet.

Og hva taper ungdommen?

Rett og slett «ei god hånd å holde i» i ei tid med et vel av krav fra omgivelsene: Krav fra skole. Krav fra familie. Krav fra venner. Krav om tid. Krav om vellykkethet. Krav om skjønnhet. I et stadig mer individualisert samfunn kan fotballen tilby vennskap, patriotisme og identitet. Ungdommen taper et miljø som gir mening.

Hva taper idrettslaget når ungdommen slutter?

Når ungdomslaga kollapser mister man fotballspillere. Fotballspillere som kunne vært ryggraden i framtidige A – lag forsvinner til andre klubber. Når ungdomslaga forvitrer – er forvitrer også deler av ungdomsmiljøet i drabantbyen eller i bygda, Når ungdommen slutter går en nerve ut av lokalmiljøet. Når ungdommen forsvinner – har klubben mislyktes. Med konkurranseoppdraget. Med samfunnsoppdraget.

Hva taper samfunnet når ungdommen slutter?

Ungdom uten mening i ungdomstia er ikke bra. Den prislappen vil ingen se.

Hjørnesteiner i et lokalsamfunn er skole, kirke og idrettslaget. Blir en av hjørnesteinene borte – dør lokalmiljøene.

Barnekulla blir mindre. Om noen år har vi ikke råd til å miste en eneste ungdom.

Fotballungdom er en samfunnsressurs.

Det er bare å brette oppe erma. Vi har et fantastisk utgangspunkt. Vi har en fantastisk mulighet. En fantastisk mulighet til å snu denne trenden. For meningsfull ungdom er noe av det flotteste vi har. «Fotballgarderoben» er en motvekt mot det stadig mer individualiserte samfunnet. På et fotballag har VI større kraft enn jeg. Fellesskap er en motvekt til hauevis av lykkejegere i alle kanaler. Sterk identitet i et lokalsamfunn er motvekt i et samfunn som endres i galloppfart. Fotballframgang – åkke som nivå – er øving i tålmodighet. I en utålmodig verden.

Det sies at ungdommen er mer urolig i sjel og sinn. Mer nå enn før. Fotballen er langt bedre enn lykkepiller.

Vi kan tilby mening. Om vi vil. Det handler om å være på framfoten. Være i forkant. Fotballungdommen er en samfunnsressurs. De har gode forutsetninger for å bli samfunnets støtter. Som voksne. Vi må ikke skusle bort sånt. Fotballen ha`kke råd til sånt. Samfunnet har slettes ikke råd til sånt.

Vi snakker om dem vi mista – ikke dem som slutta

«Vi har mista Per til Bryne. Vi har mista Kari til Viking». Ikonene på lagene våre har valgt å prøve seg opp i fotballhierarkiet. Det svir. Men det vil gå fint om de andre forsetter. «Vi snakker om dem vi mista – ikke dem som slutta». Vi har en jobb å gjørra folkens.