Skråblikk: Den norske modellen del 3: Differensiering som virkemiddel for mestring

Møter mange foreldre. Her er en av dem. Hadde vært fotballspeller. Midtstopper. En tøffing. Best i forsvar. I angrep sleit han mer. Hadde mottak som skudd.

Han fikk to sønner. «Han fikk». Jeg så aldri mora. Den eldste leda på minsten med tre år. Fra starten av. Den eldste var tidlig ute. Stor for alder’n. Dominerte trening og kamp. Faren hadde lest meg: gruppa skulle starte med differensierte grupper. På trening og kamp. Han hadde lest meg dårlig. Han ivra for faste grupper på trening og kamp. Det blei bråk i trenergruppa og i foreldregruppa. Han blei mer enn forbanna. Faren tok med seg gutten til naboklubben. Åssen det gikk der, veit jeg. Men det er irrelevant – her.

Men faren ga seg ikke. Melde seg til tjeneste igjen. Men den yngste. Han var liten og puslete. Sto for det meste på vingen og frøys. Hovedtrenern var en fornuftig en. En sånn spellera blir gla i. Differensiere treninga med fotballfaglig klokskap. Sønnen til faren veksla mellom å være med gruppa som ikke hadde kommet så langt – ferdighetsmessig. Innimellom var han oppe i «mellomgruppa». Gutten trivdes best i den første.

De blei bråk igjen. Vår venn – faren – var nå mot differensieringsgrepet. Det passa ikke han og sønnen. Korttidshukommelse fantes ikke. Gutten hans skulle kun trene med alle. Hel tia. Hovedtrener’n og klubben sto som en påle. Faren tok med seg sønnen og bytta klubb – igjen.

Historien er sann.

Jeg har et personlig forhold til differensiering. Eller tilpassa opplæring.

Jeg er ordblind. En mild en – riktignok. Den er som den er – ennå. Orda gikk i krøll. De går i krøll. Rettskrivinga var og er – så som så. Stotra meg fram i høytlesinga på skolen. Likte det ikke. Blei nervøs. Hørte meg sjøl sleit. Jeg som fikk til det meste – ellers.

Jeg hadde en klok lærer. Odden. Han retta ikke med rød penn. Han forklarte. Han ga meg tid – under høytlesinga. Han lærte meg triks. Dette var tilpassa opplæring i femte potens.

Jeg fikk meg en på tryne igjen. Ungdomskolen ga meg en kødd av en norsklærer. Fagidiot og utspekulert. Jeg måtte lese høyt i hver bidige time. Gjorde norsktimene til et helvete. På gymnaset snudde det igjen. Norsklærer’n så fantasien og forellerlysta i meg. Han oppmuntra meg til å skrive mer. «Drit i feila», sa’n. Nå er skriving nær sagt – levebrødet mitt.

Ække rart jeg er gla’ i tilpassa opplæring – på feltet. 

I «Den norske fotballmodellen artikkel 1» presenterte jeg fotball – Norge på makronivå.

Som et bakteppe for å forstå utfordringene når forretning møter frivillighet. Når kapital møter dugnad. Når bedrifter møter vaffel. Og når bredden – innimellom – ikke er enig med seg sjøl.

Hvordan skal en dugnadsklubb være en god utviklingsklubb?

Hvordan kan en dugnadsklubb bidra i næringskjeden mot toppfotballen?

Hvordan skal toppklubben bidra inn mot de nærliggende breddeklubbene?

Hvordan skal en dugnadsklubb være navet i lokalmiljøet?

Jeg konkluderte at breddeklubbene ikke kan sitte stille i båten å sture eller sutre.

For meg er KVALITET – det eneste svaret – og den starter alltid på feltet.

Artikkel 2 munna ut i et avgjørende grep for at Flest mulig – Lengst mulig – Best mulig skal oppleve mestring og motivasjon: Hvordan skap et mestringsmiljø i ei spillergruppe?

Fotballøkta

Fotballøkter har dominert livet mitt. Det er der jeg har vært lengst. I livet. Som speller. Som trener. Jeg har vært med på alle varianter: Super økta. Stå stille – økta. Alt for hardt – økta. Bli prata ihjæl – økta. Artig økta. Ikke forstå – økta. Økta trener’n ikke så meg. Økta jeg ikke så utøverne. Frys i hjæl – økta. Frys – økta. Gampeøkta. Sinna trener’ n – økta. Uten mål og mening – økta. Vi gjør det samme hver gang – økta. Takla ihjæl – økta. Takle tilbake – økta. Shadow – økta. Dødball – økta. Og: super økta: jevnbyrdighetsøkta.

Nå skal jeg skrive om fotballøkta. Om differensiering. Kanskje er det viktigste jeg har skrivi. Og jeg har skrivi mye. Om fotball. Trur innholdet er bra.

Differensiering

Opp gjennom åra har jeg skrivet mye om differensiering. Både generelt, i økta og i kampen. Differensiering begrepet brukes i hytt og pine. Ofte blir differensiering brukt for å rettferdiggjøre organisering av faste grupper ut ifra nivå på trening og i kamp i barnefotballen. Dette er «bortebom». Andre er livredde differensieringsbegrepet. Det er forskjellsbehandling.
Differensiering er å legge til rette i forhold til ønsker, modning og forutsetninger innenfor den gruppa du er trener for. Det er rett og slett tilpassa opplæring.

Å behandle alle spellere likt, utsette dem for nøyaktig de samme utfordringene, for den nøyaktig samme aktiviteten, krever at de lærer på samme måte og med samme hastighet, fører til at du som trener ikke treffer alle spellerne best mulig. I fotballen – der vi har ansvar for flere utøvere samtidig, er dette en mye større utfordring enn hva tilfelle i individuelle idretter. I langrenn tar langrennsløperen motbakken på ulik måte. De når ikke toppen samtidig. Unge hekkeløpere i friidrett passerer hekken ulikt og bryter målstreken i ulik rekkefølge. Verken skiløperen eller hekkeløperen «går i takt».

Differensiering er fotballens grep for mestring, utvikling og trivsel. 

Planlegging

Differensiering krever planlegging. Dere som trenere skal gjennomføre ei treningsøkt med flere aktiviteter enn den tradisjonelle. Derfor bruker vi her bevisst trenere i flertall. Det må alltid være flere trenere på feltet. Dette en forutsetning for å få til den go’e økta.

Begynn i det små. Gjenkjennelse er et nøkkelord for å få flyt i økta. Her følger de organisatoriske og fotballfaglige grepene som kan være til hjelp for å få til ei god differensierings økt:

Treningsøkta består av ulike bolker. Trenerne har mange muligheter til å variere hvordan de differensierer spellergruppa. Her kommer en mal for hvordan du som trener kan organisere spellergruppa ulikt gjennom treninga:

■ Under oppvarmingsdelen, med eller uten «spilleklar» er alle med – sammen.

■ Treninga fortsetter med «sjef over ballen», der hele spellergruppa fortsatt er med i sammen. Du kan, og etter hvert skal, individuelt, stille ulike krav til kvalitet når det gjelder repertoar, utførelse, kraft og tempo. Arbeider dere med vendinger, kan du utfordre spellerne ulikt:

• Ulike krav til kjappe føtter og kontroll over ballen

• Ulike krav til hurtighet i vendingen og til farten ut av vendingen

• Ulike krav til kontroll over omgivelsene – har du oppmerksomheten rettet mot ballen eller mot rommet bak deg før og under vendingen?

• Ulike krav til type vending – noen tar vending med innsiden, noen Cruyff-vending, noen med oversteg før vending med yttersiden osv.

■ I hoveddel 1 er aktivitetskategorien «spille med og mot» rammen. Her legger du som trener til rette for tre øvelser med ulik vanskelighetsgrad. Her tar vi for oss vendingen. Alle tre gruppene har lik organisering: sammen tre og tre med én speller i midten. Avstanden mellom spellerne er ti meter.

• Gruppe 1: Ingen touchbegrensninger. Spellerne på sidene skal slå «kameratpasning» til spelleren i midten. Spelleren i midten skal vende med kontroll.

• Gruppe 2: Spellerne på sidene skal bruke maksimum tre touch og spille pasning mot godfoten til spelleren i midten. Spelleren i midten jobber med kjappe føtter og kontroll.

• Gruppe 3: Spellerne på siden skal kun bruke to touch og spille harde pasninger langs bakken til spelleren i midten. Spelleren i midten skal ta en timet fra–til-bevegelse og samtidig ha kontroll med hvor medspelleren bak befinner seg. Spelleren bak endrer stadig posisjon.

■ I hoveddel 2 legger vi til rette for «tilpasset smålagssspill» på tre ulike nivåer. Vi fortsetter å trene på delferdigheten vending.

• Gruppe 1 speller 3 mot 3 med én trener på hvert lag, der scoring er føring over kortlinja.

• Gruppe 2 speller 3 mot 3 med joker, der det er scoring i to småmål på hver side av kortlinja.

• Gruppe 3 speller 4 mot 4 med forsvars- og angrepssone, der det er scoring i to småmål på hver side av kortlinja. Det er to spellere i hver sone. Det må gå pasning fra forsvars- til angrepssonen. En speller fra forsvarssonen kan bli med over.

■ Scoringstrening må med i alle fotballøkter. Her legges det også vekt på vendingen og avslutningen. Vi beholder de samme gruppene og organiserer slik:

• Gruppe 1: Kameratpasning til feilvendt speller som vender og avslutter på mål.

• Gruppe 2: Pasninger fra ulike vinkler til feilvendt speller som vender med kjappe føtter og kontroll og avslutter på mål.

• Gruppe 3: Harde pasninger fra ulike vinkler der feilvendt speller på forhånd tar en fra–til-bevegelse og samtidig har kontroll over målvaktens plassering. Keeperen står noen ganger langt ute, noen ganger på streken.

■ Treningskvelden avsluttes med samlet nedjogging og lagets sluttritual.

Når smålagsspillet skal dominere treninga. Derfor må spellergruppa ha ekstra godt trivsels- og læringsutbytte til de ulike nivåa i spellergruppa di.

Smålagsspillet kan gjennomføres på ulike måter. Ved å variere antall spellere, arealstørrelse og arealretning. Gjennom regler og betingelser kan du som trener legge til rette for at spellerne utsettes for ulike tids- og romforhold underveis i spillet. Du må kunne tilpasse smålagsspillet ved å dele inn i lag med forskjellig antall spellere.

Praktiser smålagsspillet i barne- og ungdomsfotballen ut fra både 1 mot 1, 2 mot 2, 3 mot 3, 5 mot 5, 6 mot 6 og opp til 7 mot 7. Over- og undertallsspill fungerer svært godt som smålagsspillformer, 2 mot 1, 3 mot 2, 4 mot 3, 5 mot 4, 6 mot 5 osv.

Noen ganger vil det være riktig å gjøre over- og undertallsforholdet enda sterkere ved for eksempel 3 mot 1, 4 mot 2, 5 mot 3, 6 mot 4, 7 mot 5 osv. For de yngste og/eller for spellere som har en sein utviklingskurve, bør du legge mest mulig vekt på færrest mulig spellere på hvert lag.

Hvis spellerne blir plassert på «store» lag (for eksempel 6 mot 6 eller 7 mot 7), vil de fort forsvinne. Spillet vil dominert av de beste spellerne. Det gir over tid en negativ selvforsterkende effekt: De svakeste blir hengende enda lenger etter.

Bruk av jokere: én eller flere spellere speller alltid på det laget som er i angrep. Det gir enda bedre betingelser for angrepslaget. En spillende trener som sprer pasninger til alle på hvert lag, øker også forutsetningene for å lykkes. Jevnbyrdighetsprinsippet og differensiering vil spellerne:

• være direkte delaktige i spillet hele tiden
• de vil møte like go’e lag
• de vil møte både bedre og svakere spellere enn seg selv.
• De vil ha go’e forutstninger hele tia for valg og utførelse.
• Valg og utførelser skjer med aktiv motstand – som i ordentlige kamper. Dette er med andre ord en spesifikk aktivitet.

I tillegg er det kjempegøy. Alle spellere elsker spillet, de elsker å komme seg forbi en motstander, enten med en pasning eller ved å drible. De elsker å sette den «i kassa». De elsker å hindre mål med en supertakling.

Smålagsspillet er for å utvikle fotballferdighetene. Når du skal vurdere størrelsen på spillarealet, må du tenke igjennom hvilken fysisk kapasitet spellerne har. Hvilke ressurser har de når det gjelder å dekke rom, både i angrep og i forsvar?

På samme måte må du også vurdere nivået og det repertoaret av delferdigheter spellerne har. Spellere med mangelfulle ferdigheter som førsteangripere, bør ha mer plass enn spellere som har kommet lengre.

På samme måte som du kan bestemme størrelsen på selve arealet, kan du også vurdere hvordan du kan variere bredden og lengden på banen. Fortrinnsvis bør spillarealene har en rektangulær form – all den tid fotballbanen har den formen. Ved å bruke en bane som er kort i lengderetningen og bred i bredderetningen – gi du spellerne øving i å vende spillet før de speller framover.

På samme måte kan du ved å bruke en lang og smal bane tvinge spellerne til ofte å gjøre valg i lengderetningen.

Det viktige er ikke å differensiere smålagssspill likt etter mestringsnivå hver gang. Eller for å si det på en annen måte: Permanente løsninger på differensiering er seleksjon!

Som en rettesnor over en hel sesong skal spellerne dine en tredel av tiden spille sammen med og mot dem som er kommet lenger, en tredel av tiden spille sammen med og mot dem de er jevnbyrdige med, og en tredel av tiden sammen med og mot dem de er bedre enn. Komplisert! Nei, kjenner du spellerne dine, er dette en smal sak.

Når spellerne blir vant til sjonglering av lag- og gruppesammensetninger, blir dette etter hvert helt naturlig!

Det hender at aktiviteten i ei økt ikke flyter så godt som intensjonen var på «tegnebrettet» kvelden før. Så faller spellernes konsentrasjon. Det blir bare rør, og trener’ns stemme øker proporsjonalt med dårlig aktivitet. Høyst sannsynlig er det vanskelighetsgraden og gruppesammensetningen som ikke stemmer. Og det er trener’ns og ikke spellerens ansvar.

Trener vi for eksempel i firkanter med pasningsmomenter, må vi tilpasse vanskelighetsgraden etter nivået.

Eksempel: Øvelsen «gjennom fiendeland», 4 mot 1, ingen berøringsbegrensninger og god plass er lettere enn 5 mot 2, 3 mot 1 eller 4 mot 2, eventuelt med tre touch.

Setter du en speller som ikke har kommet langt, sammen med noen har kommet langt i en 5 mot 2-organisering, har du garantert lagt opp til en aktivitet som ikke funker.

Det samme gjelder når trener én mot én-situasjoner med avslutninger mot mål.

Hvem setter vi opp mot hverandre? I utgangspunktet «parer» vi de spellerne som ligger på noenlunde samme ferdighetsnivå.

Noen ganger er det selvsagt litt forskjell, men tilfeldig paring er sjelden gunstig!

I de ulike aktivitetskategoriene «å spille med og mot», «tilpasset smålagssspill» og «scoringstrening» bør vi vekte de forskjellige læringsmomentene ulikt. Jobber du med læringsmomenter knyttet til førsteangriper og vi andre, kan ei gruppe veiledes i bevegelse når ballføreren er presset eller upresset.

Ei annen gruppe, som har de nevnte læringsmomentene inne, jobber med fra trangt til ledig, altså å kunne skape gjennombrudd lenger unna spillsituasjonen.

Igjen har vi uante muligheter til å holde spellerne i flytsonen. I ei spellergruppe er noen modne for å utvide repertoaret. Andre trenger mer tid. Er temaet delferdigheten «pasning og utførelse», kan altså noen jobbe med innsidepasningen. Andre jobber med tempopasningen.

Betingelser i spillet er spesielle regler som skal forsterke temaet og læringsmomentene. Da vil flere spillsituasjoner som har relevans for temaet.

I tillegg unngår vi mye unødvendig prat! Er temaet å øve på angrep med igangsetting bakfra, er det et dårlig alternativ å håpe på at slike situasjoner oppstår hyppig i spillet. Å legge inn konkrete betingelser i spillet vil øke sannsynligheten for at slike situasjoner oppstår hyppig:

■ Kast og frispark:

Det laget som har vunnet ballen, starter angrepet fra målvakt. I denne konkrete situasjonen – gjennom tilpassede betingelser – øker antallet relevante spillsituasjoner med det tidoble. Så kan trener’n spre sin veiledningshunger på 40 i stedet for fem spillsituasjoner.

Innimellom terper vi for å få til innsidepasningen eller det loddrette vristsparket. Igjen handler det om å fange spellerens oppmerksomhet og trigge kvalitet gjennom aktiviteten.

Er du ikke særlig flink til å vise øvelsesbildet, bruk mesterlæring rått!

I gruppa har du helt sikkert spelleresom har kommet langt! Ellers er en god utførelse den beste feedbacken en speller kan få! Ballen suste i mål!

■ Hørte du den klare lyden da du traff?

■ Kjente du vrista formelig la seg rundt ballen?

Nybegynneren må få lov til

■ å skyte på en ball som ligger stille

■ ha god tid til tilløpet på en ball som kommer rullende imot

■ få den på godfoten

De som mestrer vristsparket, må

■ få ballen fra siden der godfoten er

■ få ballen fra motsatt side

■ gradvis få knappere tid

Et eksempel til: Vi jobber med pasnings- og skuddfinta. Vi har selvsagt flest høyrebeinte spellere, men alle kan jo ikke spille på høyresiden eller komme i situasjoner der de lett komme til med høyreslegga:

■ Jobb med pasnings- og skuddfinta fra venstre bein til høyre bein, for så å avslutte.

■ Sett spellerne i en venstresideposisjon – finte, skjær inn mot høyre og avslutt.

■ Så med motstand – fra venstre side: Hvordan få flest mulige avslutninger med høyre?

Å bruke delferdighetssirkelen i din tilnærming til differensiering går du opp og ned på funksjonalitetsskalaen gjennom:

• standardiserte betingelser
• tilfeldig tilnærming
• repetisjon uten gjentakelser i tilpasset smålagssspill.

Husk: raskt inn i tilpassa spell slik at repertoaret får utfordringer.

Det hjælper ikke å ha et finterepertoar spellere bruker i hytt og pine uten å ta hensyn til motstanderens handlinger!

Hvem speller med hvem?

Ikke noe blir det mer styr med enn rundt lagsammensetning. Er ikke klubben fast i klypa her – blir det fort trener- og foreldrestyrt. Da blir det anarki. Da blir fort differensiering lik topping. Malen for hvordan «jeg og trenerteamet» gjennomfører kampen – før og under – følger.

Jeg har fulgt tre årskull fra start til mål – i barnefotballen. Og blitt klokere for hvert kull. 

Fra de er 6 til 12 år har vi vært dønn fast i klypa: Lagene er satt sammen med det mangfoldet spellergruppa har. Jevnbyrdig lag innad;

Femmer: to som har kommet langt, tre som er midt på treet og to som henger litt etter – meldt på i øvet nivå (nivå 2) i seriespill.

Sjuer: tre som har kommet langt, tre som er midt på treet og tre som henger etter – meldt på i øvet nivå (nivå 2) i seriespill.

Lagene har hatt to mantra med seg – hele veien: «VI framfor JEG» og «BEST på 0 – 3». Begge mantra stiller etter hvert krav til opptreden på og uttafore fotballbanen. 

Det flere grunner til at vi differensierer mindre i kamp enn på treningsfeltet.Vi trener mer enn vi speller kamper. Treningsøktene gir følgelig mer rom for ulike differensieringsgrep. Kampen skal være ukas høydepunkt for alle. Sammensetninga av laga har også tatt hensyn kameratskap og skoletilhørighet. Alle skal ha en eller to nære (skole-)kamerater med på laget.

Utvikling av kameratskap i oppvekst må aldri undervurderes. Tar med et sitat fra trener’n til sølvmedaljevinnere i 16 – års NM, 2024. Hasle/Løren. De har heller ikke har hatt frafall:

«Varig vennskap skapes uavhengig av nivå. Vennskap skapes uavhengig av ferdighetsnivå. Vennskap skapes ved å stille opp. Være allright, ha humør og omtanke. Vennskap skapes ved å gi. Vennskap skapes ikke om du vurder hvor god kameraten er på banen».

Viggo Antonsen, hjernen bak H/L – modellen)

Vennskap gir i tillegg trygghet. Trygghet som gjør at spellerne tar stadig nye utfordringer. Utfordringer på banen – de ikke vil ta – om utrygghet råder. 

«Like barn leiker best» - stemmer ikke. Forskning slår fast – at samspillet i klasserommet – er avgjørende for å lykkes – også for de som «ligger langt framme i løypa»:

«Det sosiale samspillet og den sosiale sammensetningen av elever i en gruppe er den avgjørende faktoren for at elever med stort læringspotensial skal kunne prestere godt».

(2024: Utdanningsdirektoratet, Utdanningsløpet, Tilpasset opplæring)

Alf Ingve Berntsen, arkitekten bak Bryne – 99 – med blant annet Erling Braut Haaland er krystallklar på blandalag:

«Det hadde effekt begge veier. Når det var blandalag: det var oppdragende. Det skapte lagfølelse for alle. De beste måtte akseptere ikke alltid å få igjen ballen. De måtte bidra mer i spillet. De andre fikk massevis av skjult læring»

Vi har i tillegg meldt opp et til to lag i en aldersklasse eldre. For å spenne utfordringsbuen to knepp til venstre. Alle spellerne har fått tilbud om å være med. Oppførsel, treningsframmøte, «go’e på 0 – 3», «Vi foran Jeg» og framgang har vært kriteriene for å få spella. Alle speller selvsagt også med på sine årslag.

Denne modellen og effekten på «Lengst mulig – Best mulig» må synliggjøres for foreldrene i forkant av sesong. I forkant av hver sesong. Mangler informasjon og begrunnelser – blir det bråk. Utålmodighet råder garantert. Gode resonnement - samt en rettferdig diktator legger grobunn for felles forståelse.

Nå forlater jeg sammensetningsproblematikk og retter søkelys på oss som trenere under kampen. Hvordan kan du som trener gi spellerne de beste mestringsopplevelsene?

Hvem speller hvor?

«Alle skal spille like mye» er utgangspunktet. Men det krever ikke kunnskap, bare ei stoppeklokke. Som trener har du langt flere strenger å spille på:

■ Kjenn spellerne dine! Hvor på banen er spellerne tryggest?

• målvakt
• i det bakre leddet
• Sentralt
• kant
• foran
• på høyre eller venstre side

Det minst komplekse er bakerst eller mot en langside, da har spelleren stort sett rommet foran eller og inn i banen å forholde seg til. Det mest komplekse er sentralt på banen, da må man forholde seg til rom bak, foran og til siden.

Her kan du gi spellerne ulike utfordringer, ut fra de forutsetningene de har!

■ Bytter du ei hel rekke – for eksempel fire spellere– er rekka sammensatt av ulike typer, noe som gir trygghet for alle.

Er laget ditt mye bedre enn motstanderlaget, kan du

■ flytte den venstrebeinte over på høyresiden

■ la han som liker seg i den bakre rekka, spille sentralt på banen

Har motstanderlaget ei rekke som er bedre enn den andre, og det skjer ofte, så snu litt på den opprinnelige planen din. Er det en speller som er strålende på motstanderlaget, har du kanskje en som gjør at han eller hun møter jevnbyrdighet?

Kampledelse er noe langt mer enn stoppeklokka! Om vi lagledere er våkne, kan vi i stor grad påvirke kampbildet slik at det blir mer jevnbyrdig. Men det krever forberedelse og styring:

■ før seriestart, når man setter sammen lagene

■ i inngangen til kampen

■ under kampen

Hvem speller vi mot?

Motstanderen har vi ikke kontroll over. Vi kan tape så det suser, vi kan vinne så det suser og innimellom speller vi uavgjort. Det beste er litt av hvert. Bare vinne eller bare tape er like gæærnt. Kun vinst gir ingen øving på motgang og fremmer hjelpeløshet ved «0 – 3». Øving på motgang styrker laget når motgang snur til framgang igjen. Spellere som takler motgang og medgang har go’e forutsetninger til å bli robust spellere i hue.

Bare motgang sir seg sjøl: det gir ingen mestringsfølelse, motivasjon, trivsel og utvikling. «Lengst mulig, best mulig» svinner hen.

I barnefotballen har de fleste kretser nivådelt påmelding. Å treffe nivået for spellergruppa di kan være en utfordring. En tommelfingerregel er: jevnbyrdige kamper er best. Av erfaring overvurderer mange trenere gruppas nivå. Og går på en smell.

Kretsene kan også gjøre ulike grep. De kan sette opp lag i seier som av erfaring har likt nivå. Flere kretser lar lagleder innrapportere resultat. Dette gir verdifulle data for å treffe. Eventuelt omrokere seriene på høsten.

I så måte sitter konkurranseutviklerne – de som setter opp seriene – innehar særdeles verdifull kunnskap og erfaring. Dette hevda jeg for mange år sia, men blei møtt med hoderistende arroganse. I dag ser mange at konkurranseutviklerens kompetanse som viktig virkemiddel for jevnbyrdighet.

NFF får hyppig pepper for at resultater ikke offentliggjøres og serievinnere kåres. Virkemidlet er til for å sette søkelys på mestring. Ikke resultatet. Et resultat som ofte er mer tilfeldig enn rettferdig. Stang ut eller stang inn gir ikke reelt styrkeforhold. Endelig: et «resultatløst seriespill» verner spellere og lag for overivrige trener og foreldre. Som totalt har misforstått hvordan man utvikler mestringsorientere spellere. Spelleresom står i det – åkke som stilling i kampen. Som har fokus på valg og utførelse – ikke resultat. Utålmodighet er fotballens verste fiende. 

Unga blir ungdom. Puberteten setter inn. Spellerne er like gamle. Det er stort sett det eneste som er likt.

I barnefotballen kan det skille fire år fysiologisk, mentalt eller sosialt hos åtteåringer.

I ungdomsfotballen er bildet enda mer uoversiktlig. Noen vokser 15 cm på et kvarter. Noen vokser «aldri». Før de blir d blir 17 år. Noen tenker som en guttunge – lenge. Andre har frontallapp som Pele og Cruyff. 

Men det jevner seg ut – gjennom naturlig modning, tilrettelagt aktivitet og jevnt fordelt oppmerksomhet.

Noe vil aldri jevne seg ut. Det er forskjell på folk. Det er forskjell på fotballfolk:

• Noen er bedre som back enn sentral midtbane. Noen er bedre som spiss enn midtstopper. Og vise versa.
• Noen er født raske. Noen er født treige. Noen er født utholdende. Noen er født mindre utholdende. Noe kan «repareres». Ikke alt.
• Noen har særs god oversikt og god fotballforståelse. Noen mindre oversikt. Mye kan utvikles. Ikke alt.

Alle kan bli 4. divisjonsspellere. Noen må slite livet av seg – får å få det til. Noen få når toppnivå. Alle kan ha et lykkelig liv i fotballen.

Differensiering som pedagogisk grep nevnes for sjelden i ungdomsfotballen.

Systematisk differensiering gir bedre fotballspellere og flere fotballspellere– lenger. Kort og godt: Lengst mulig – Best mulig.

Forskjeller i alle staller

Å ta ut en VM – tropp er vanskelig. For Brasil. For Tyskland. For Spania. For England For Frankrike. For Argentina. For Norge. Det er ikke vanskelig å ta ut de 15 første. Men de 7 siste. Det illustrerer at det er forskjell på nivå. På det høyeste nivå.

I en utviklingsgruppe – på høyt ungdomsnivå vil det også være forskjeller. Større forskjeller enn man trur. Som trener’n må ta hensyn til. Når treninga planlegges og gjennomføres. Han eller hu må ha differensieringstanken langt framme i panna.

• Hvem møtes en mot en:
  • Den raske mot den raske?
  • Den treige mot den raske?
  • Innoverkant eller utoverkant mot back?
  • Høyrebeint mot høyrebeint?
  • Venstrebeint mot venstrebeint?
  • Gjennombruddspiss mot den langsomme – men kloke stopper?
  • Driblespissen mot den raske hissige midtstopperen?
• Hvem speller med og mot hverandre:
  • De «gamle» mot de «unge»
  • De «kloke» mot de «hissige»
  • Lagdel mot lagdel?
  • Ei side mot ei annen side på banen: altså de som har hippisk relasjonell samhandling i kamp?

Over et trenings år vil en vel tro at dette jevner seg ut. Det gjør det ikke. Trener må ha et bevisst forhold til hvem som speller med hvem og hvem som speller mot hverandre

I en ungdomstall med større nivåmessige forskjeller.

Ståa for de fleste lag i ungdomsfotballen er forholdsvis ujevne grupper. Dette gjelder selvsagt også i en seniorstall. Årsakene kan være mange:

• Naturlig nivåforskjell mellom speller 1 og speller 22: dette finnes i alle spillegrupper.
• Noen «staller» består av ei treningsgruppe der 1. og 2. lag trener sammen. For å få et stabilt antall spellere på treninga
• Noen «staller» består av alt: alle fotballspellere på årstrinnet må stille opp for å få til et lag
• Noe «staller» består av mer enn alt: fotballspellere fra flere årstrinn må stille opp for å få til et lag
• Noen «staller» består av mye mer enn alt: «alle» i bygda stiller opp for å få til et lag

Det er her det ofte rakner. Noen synes det blir for dårlig nivå. Noe synes det blir for vanskelig. Spellere bytter klubb fordi treningshverdagen synes for dårlig. Spellere gir seg fordi det blir for seriøst. Lag detter sammen for de taper mer enn de vinner.

Differensiering på treningsfeltet kan gi i pose og sekk. Trener kan – med god planlegging – forlenge et fotballiv fra kort til livet ut. Men det krever sin kvinne eller mann.

Øka skal være så bra at man gleder seg til neste økt. Økta skal være så bra at man ikke kan unngå å komme neste gang. Økta skal være limet i gjengen. Hvem som speller med hvem og hvem som speller mot hvem er avgjørende for at lag skal bestå, spellere bli og spellere ikke slutter. 97% av alle klubber i landet er breddeklubber. Toppklubba klarer å ta ansvar for 20 i hvert kull. Men det er mange flere som har potensiale. Med kvalitet kan spellera bli i moderklubb – så lenge som rå er.

Avrunding

Jeg har brukt tid på å presentere den norske fotballmodellen. I tre artikler. Som et bakteppe for å forstå utfordringene når forretning møter frivillighet. Når kapital møter dugnad. Og når bredden – innimellom – ikke er enig med seg sjøl.

For meg er KVALITET – er det eneste svaret – og den starter alltid på feltet. Artikkelserien inneholder mye kunnskap. Levd kunnskap tufta på 45 års erfaring.

Artikkelserien kan leses gang etter gang. Og ta med innholdet inn på klubbhuset. I styrerommet. I klubbutviklingsforum. I trenerforumet. Og selvsagt: på feltet.

Vi bruker alt for mye tid og krefter på lagsammensetning. Ofte blir det krangel og vondt blod. Tenk om vi hadde brukt mer tid på å lage den gode øka. «Sånn har vi det i klubben vår» er den beste resepten. Jeg er for en ryddig, men streng diktator. Det skal klubben være. En gang lagde jeg begrepet «Klubben som sjef». Definisjonen har’u nettopp lest.