BODØ – Miraklenes by

Rett utenfor Bodø ligger Saltstraumen. Der renner havet begge veier på en gang. Strømmen snur, virvlene reiser seg, og vannmassene oppfører seg på en måte som får det til å se ut som om naturens lover er satt ut av spill. Kan det være et mirakel?

Inne på Aspmyra har Bodø/Glimt de siste årene skapt en lignende følelse. Et lag fra en by med færre innbyggere enn kapasiteten på stadion til Sporting CP har beveget seg inn i europeisk toppfotball på en måte som får det europeiske fotballeksperter til å måpe. Som om fotballens tyngdekraft er opphevet. Kan det være et mirakel, og hvis det ikke er et mirakel, hva er det da?

Viva la revolución

I Champions League har Bodø/Glimt tilsynelatende opphevet fotballens tyngdekraft. Kan klubben rett og slett ha startet en revolusjon? Hannah Arendt skriver i On Revolution at “revolutions are the only political events which confront us directly with the problem of beginning” (Arendt, 1963).

Revolusjoner handler ofte om å rive ned det gamle. Men hos Hannah Arendt handler revolusjon ikke først og fremst om ødeleggelse, men om begynnelser. Om øyeblikket hvor noe nytt faktisk får lov til å starte. Kanskje er det nettopp et slikt øyeblikk vi har vært vitne til med Bodø/Glimt.

I norsk fotball kan man grovt peke på tre revolusjoner. Først kom Drillos kollektive soneforsvar og gjennombruddshissige angrepsspill med landslaget, deretter Nils Arne Eggens kollektive angrepsfotball med RBK. Det som nå skjer i Bodø/Glimt kan være noe annet. Ikke først og fremst en taktisk revolusjon, men en kulturpedagogisk. Glimt har gjort PULS — Prestasjon, Utvikling, Lojalitet, Samhold — til en del av klubbens offisielle verdigrunnlag og “Vårres måte”, og i klubbens egen håndbok for barne- og ungdomsfotball står det eksplisitt: PULS betyr at vi fokuserer på Prestasjon og Utvikling og ikke resultat. Mestring og utvikling er viktigere enn seier og tap. Lojalitet og Samhold mellom klubb, spillere, trenere og foreldre/foresatte er grunnlaget for prestasjon og utvikling. (Bodø/Glimt, 2023).

Kulturbygging i praksis

Dette er ikke bare fine ord. Det er en måte å bygge læringsmiljøer på. Fotballutvikling handler i bunn og grunn om læring, og læring er ikke bare fysisk og teknisk, men også kognitiv. Treneren er i praksis hjernens miljøskaper. Når Norges idrettshøgskole oppsummerer kunnskapen om trenerrollen, er et hovedpoeng nettopp at trener–utøver-relasjonen, miljøet og motivasjonsklimaet påvirker både trivsel, læring og videre deltakelse (Gagnås et al., 2025). I NFF legger vi samme logikk til grunn: trener- og lederutdanning er et sentralt virkemiddel for å utvikle spillere, og utvikling og mestring er avgjørende for at barn og unge skal bli glad i sporten og bli værende i den (Norges Fotballforbund, u.å.).

En fotballklubb trenger derfor mer enn gode økter. Den trenger en ideologi. Jeg pleier å si at fotballklubber bør ligne litt på politiske partier. De bør ha en forestilling om sitt idealsamfunn — eller i fotballens verden: idealspillet. Hvordan ønsker vi å spille offensivt og defensivt? Hvilke prinsipper skal styre treningsarbeidet? Og kanskje viktigst: hvilket menneskesyn ligger i bunnen? Uten dette blir klubben fort styrt av følelsene etter siste kamp. Et tap kan føre til at man bytter trener, endrer spillestil eller lar de beste i barnefotballen spille mer for å vinne neste kamp. Men klubbens retning kan ikke bestemmes av følelsene etter et tap søndag ettermiddag. Klubben må få lov til å være sjef, ikke følelsene.

I NFFS sportslige plattform beskrives treneren som faglig oppdatert, faglig nysgjerrig og bevisst sin rolle som leder. Treneren skal påvirke og inspirere mennesker til å oppnå mål sammen, og lederskapet skal være basert på verdiene trygg, inkluderende og modig. Mennesker, små og store, lærer og presterer best når trygghet og trivsel er etablert, når retning og forventninger er formidlet og forstått, og når utfordringer ligger på bordet som en positiv mulighet. I NFF er vi opptatt av at man må evaluere prestasjon mer enn resultat, og at feil må forstås som en naturlig del av utviklingsprosessen (Norges Fotballforbund, u.å.). Vi har en modell for den gode treneren som ser slik ut. En idealmodell.

Treneren er ikke bare en som organiserer øvelser, men en som er til stede, engasjert og aktiv, bruker respektfullt og positivt kroppsspråk, ser og anerkjenner den enkelte, gir individualisert feedback, bruker positiv forsterkning og samtidig utfordrer og stiller krav. Det er i praksis en skisse av den mestringsorienterte treneren. Og nettopp en slik trenerrolle passer godt inn i argumentet om at Bodø/Glimts fremgang ikke bare handler om taktikk, men om pedagogikk, kultur og menneskebehandling (Norges Fotballforbund, u.å.).

Treneren er ikke bare en som organiserer øvelser, men en som er til stede, engasjert og aktiv, bruker respektfullt og positivt kroppsspråk, ser og anerkjenner den enkelte, gir individualisert feedback, bruker positiv forsterkning og samtidig utfordrer og stiller krav.

Det er i overgangen fra ideal til praksis forskjellen oppstår. Der NFF beskriver retningen, har Bodø/Glimt gjort den til kultur. Når Ørjan Berg, leder for barne- og ungdomsavdelingen i Bodø/Glimt, sier at «vi snakker prestasjon og ikke resultat», er det i realiteten en konkretisering av de samme prinsippene – men omsatt til daglig handling. Det som i mange miljøer blir stående som intensjon, blir i Glimt til praksis, språk og forventning.

Berg har lang erfaring fra toppfotball og var sentral da RBK herjet i Champions League på 1990-tallet. Han beskriver kjernen i Glimts arbeid slik: «Det handler veldig mye om språk, hvordan vi snakker. Vi snakker prestasjon og ikke resultat.» Det er egentlig pedagogikk. Språk styrer oppmerksomhet, og oppmerksomhet styrer læring. Hvis treneren snakker om resultat, flyttes spillerens oppmerksomhet mot konsekvens og evaluering. Hvis treneren snakker om prestasjon og utvikling, flyttes oppmerksomheten mot handling, problemløsning og forbedring. Berg sier også at det nærmest er litt «hjernevask» av trenerne: de må minne hverandre på at de jakter utvikling, ikke resultat. Poenget er enkelt. I kampens hete er det lett å falle tilbake til resultatlogikk. I Bodø/Glimt prøver man å gjøre noe annet. Man snakker om å lære og bli bedre — steg for steg. Dette samsvarer tett med Glimts egne styringsdokumenter og håndboka for barne- og ungdomsfotballen.

Og midt i dette står treneren. Kjetil Knutsen, bergenseren som leder A-laget. Han er ikke en apostel i fremmed land. Han er fotballfagmann, pedagog og kulturbygger. Det er ikke enkeltgrep eller enkeltsesonger som forklarer Glimt, men et langsiktig arbeid med mennesker, læring og retning, i hele klubben.

Språk er makt

Alt dette ikke bare er retorikk, men kultur, ser man også i historien om Bjørn Mannsverk. Glimts transformasjon tok fart etter at klubben i 2017 hentet inn den tidligere jagerflyveren som mental coach. Da møtte han en spillergruppe som var preget av negativ energi og sårbarhet for det som i en artikkel i AP blir omtalt som et kollektivt mentalt sammenbrudd. Arbeidet hans handlet om å endre oppmerksomhet, regulere stress, styrke tro og bygge lagkultur. Med andre ord: en mental og kulturell dreining fra resultatfiksering til prestasjons- og oppgaveorientering.

Her er koblingen til ledelsesteori ganske elegant. Jan Spurkeland skriver at prestasjon i team sjelden først og fremst springer ut av struktur og systemer alene, men av relasjonell kvalitet — tillit, anerkjennelse og tilhørighet. Det er nesten som å lese en beskrivelse av hva Glimt forsøker å bygge. Kultur er ikke bare noe som står på et papir. Kultur er det miljøet hjernen møter hver dag. Når mennesker opplever tillit og anerkjennelse, øker motivasjon, læring og prestasjon. Når de ikke gjør det, blir de forsiktige, på vakt og redde for å feile.

Kultur er ikke bare noe som står på et papir. Kultur er det miljøet hjernen møter hver dag. Når mennesker opplever tillit og anerkjennelse, øker motivasjon, læring og prestasjon. Når de ikke gjør det, blir de forsiktige, på vakt og redde for å feile.

Det er akkurat her forskningen på hjernen kommer inn, ikke som et pyntelag utenpå fotballen, men som en forklaring på hvorfor denne typen kultur virker. I Lek og læring i et nevroperspektiv: hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst (2022) viser Charlotte Lunde og Per Brodal at lek ikke er noe som står i veien for læring, men selve grunnformen for den. Med utgangspunkt i kunnskap om hjernen forklarer de også hvordan voksnes ambisjoner, kontroll og prestasjonspress kan undergrave nettopp den lærelysten de ønsker å fremme. Lek, nysgjerrighet og mestring aktiverer hjernens belønningssystemer og frigjør dopamin, noe som styrker motivasjon og læring. Stress, kontroll og press gjør det motsatte. Når barn og unge opplever aktivitet som meningsfull, utfordrende og lekpreget, blir hjernen mer mottakelig for læring. Når de derimot møter prestasjonspress og frykt for å mislykkes, hemmes læringsprosessene. Derfor blir poenget også fotballfaglig viktig: Når Glimt bygger et miljø preget av psykologisk trygghet, oppgavefokus og utvikling, bygger de samtidig et miljø der hjernen lærer bedre.

Det er derfor det også er så interessant at professor Geir Jordet i et intervju med CNN peker på at Bodø/Glimt kjennetegnes av “high level psychological safety” og et mot som tenderer mot fryktløshet. I tillegg peker han på at laget kombinerer tydelig identitet, kollektiv koordinering og ekstrem fysisk output. I en analyse av Glimts Champions League-sesong peker han på at laget ikke bare finner hverandre med tilsynelatende letthet i et godt innøvd system, relasjonelle ferdigheter og en enorm vilje til å løpe riktig for hverandre. FotMob-data viste samtidig at Glimt hadde fem spillere blant de ti som løp mest i turneringen. Det er vanskelig å tenke seg at dette bare handler om fysisk form. Det ser minst like mye ut som et resultat av kultur, klarhet og felles oppgaveforståelse.

Et annet spennende grep er at Bodø/Glimt har flere kapteinsteam. I stedet for å legge alt lederskap i én spiller, har Glimt i perioder operert med flere kapteinsteam. Det er pedagogisk interessant. Når lederskapet deles, deles også ansvaret for kulturen. Spillerne blir ikke bare mottakere av instrukser fra treneren. De blir medskapere av miljøet. Det er en måte å gjøre spillere til eiere av både sin egen og lagets utvikling. På toppnivå kan dette bidra til at flere holder kulturen levende. I breddefotballen kan det være minst like interessant. Allerede i barne- og ungdomsfotballen kan man lage små kapteinsteam med ansvar for inkludering, oppstart, oppvarming, kommunikasjon eller fair play. Ikke som symbolikk, men som en måte å gi spillerne reelt ansvar. Da lærer de ikke bare fotball. De lærer ledelse, eierskap og kulturbygging.

Her møter Glimt også forskningen til idrettsforsker Jean Côté, som gjennom flere tiår har studert hvordan barn utvikler ferdigheter og motivasjon i idrett. I hans utviklingsmodell står begrepet deliberate play sentralt – lekpreget aktivitet kjennetegnet av glede, variasjon, egenaktivitet og en viss grad av spillerstyring (Côté & Hancock, 2016).

Côtés forskning viser at denne typen lek ikke bare bidrar til teknisk og motorisk utvikling, men også til kognitive og sosiale ferdigheter, og er tett knyttet til både ekspertise og langvarig deltakelse i idrett. I fotballens språk kan vi kalle m dette rollelek: barnet later som det er den sentrale midtbanespilleren, Patrick Berg eller kantspilleren, Jens Petter Hauge. Barne spiller på en sliten kunstgressbane, men later som om det er Aspmyra, og blir i leken fullstendig oppslukt av spillet. Det er ikke useriøst. Det er et læringsrom. Treningene bør være slik, ikke bare egenaktiviteten

Hva er egentlig suksess?

Det samme poenget går igjen i TIIM-kronikken “Should I stay or should I go?”, skrevet av landslagssjef Ståle Solbakken og undertegnede. Der argumenterer vi for at barn utvikler seg best når fotball oppleves som lek, tilhørighet og meningsfull mestring — ikke som et prosjekt styrt av voksnes utålmodighet, FOMO og prestasjonspanikk. Blir barnet mitt bra nok?Budskapet er i grunnen ganske likt Glimts: utvikling skjer best når spilleren opplever eierskap, trygghet og indre motivasjon. Når landslagssjefen, nevrovitenskapen, NIH-forskningen og det mest interessante klubbprosjektet i norsk fotball peker i samme retning, da begynner dette å ligne mer på et paradigmeskifte enn på en tilfeldig trend. Det er bare å henge seg på. Begynn i morgen. Nei, begynn nå.

Du kan begynne på denne måten. Trenerens små handlinger er viktige. Kultur bygges ikke bare i strategidokumenter. Den bygges i møter mellom mennesker. En enkel ting trenere kan gjøre er hvordan de møter spillerne. Si noe personlig: «Jeg er glad for å treffe deg i dag fordi du alltid bidrar til god stemning i laget.» Legg så til noe fotballfaglig: «I dag gleder jeg meg til å se deg spille, særlig fordi du er så god til å vende spillet og fordi du har tør å sette fart når du har rom foran deg». Da skjer to ting samtidig. Spilleren opplever at treneren ser personen, og at treneren ser ferdighetene. Dermed plasserer treneren seg selv i en relasjonell posisjon som gjør det lettere å påvirke senere. Det er hjernevennlig pedagogikk.

Så kommer det vanskelige spørsmålet: Hva er egentlig suksess? For Bodø/Glimt kan suksess være å vinne kamper i Champions League. Men for de fleste klubber i Norge må suksess måles på andre måter. Hvor lenge blir spillerne i fotballen? Hvor mange ungdomslag klarer klubben å opprettholde? Hvor fornøyde er medlemmene? Medlemstilfredsheten i norsk fotball synker etter barnefotballen, og den største misnøyen finner vi i alderen 16–19 år. Kanskje har mange klubber trenere og miljøer som ikke er helt i harmoni med det spillerne i denne alderen faktisk ønsker seg: utvikling, fellesskap, mening, ansvar og et miljø det går an å puste i.

For en lokal klubb kan det være like stor suksess som Glimts Champions League-poeng å kunne si: Vi har to G19-lag og ett J19-lag. Vi har nesten ingen som slutter. Spillerne våre liker å være her. De utvikler seg. Trenerne liker å trene dem. Foreldrene opplever at klubben har retning. Det er også suksess bare målt etter parametere som gir mening i det miljøet. Alle klubber må finne sin identitet og sine mål. Glimt har PULS. Andre må finne ut hva slags puls deres hjerte trenger for å slå — i fotballen, hele livet.

Det naturlige mirakelet

Og kanskje er det nettopp der revolusjonen begynner.

Ikke når enda en klubb sier at de vil «satse».
Ikke når noen bytter trener i frustrasjon.
Ikke når man forkaster alt etter tre tap.

Men når en klubb — stor eller liten — bestemmer seg for å bygge et miljø der mennesker lærer bedre, trives lenger og tør mer. Der Bodø/Glimt fant «Vårres måte», må andre klubber la seg inspirere og finne sin måte og holde fast ved den over tid.

Men når en klubb — stor eller liten — bestemmer seg for å bygge et miljø der mennesker lærer bedre, trives lenger og tør mer. Der Bodø/Glimt fant «Vårres måte», må andre klubber la seg inspirere og finne sin måte og holde fast ved den over tid.

Og når kulturen blir sterk nok, kan det se ut som tyngdekraften blir opphevet og at havet strømmer i to retninger samtidig, og i enkelte magiske øyeblikk — som da Bodø/Glimt slo Atlético de Madrid i Madrid, som da Bodø/Glimt slo Inter på mektige San Siro, som da Glimt kjørte over Sporting CP på Aspmyra — virker det som en foss som buldrer oppover fjellsiden.

Men det var ikke et mirakel. Det var bare PULSen som slo litt ekstra hardt akkurat de dagene.

Referanser

Arendt, H. (1963). On revolution. Viking Press.

Associated Press. (u.å.). Omtaler av Bodø/Glimts utvikling og Bjørn Mannsverks rolle.

Bandura, A. (1977). Social learning theory. Prentice Hall.

Bodø/Glimt. (2023). Sportsplan – Håndboka 2023; Visjon, misjon og verdier; Vårres måte.

Brodal, P., & Lunde, C. (2022). Lek og læring i et nevroperspektiv. Universitetsforlaget.

Côté, J., & Hancock, D. J. (2016). Evidence-based policies for youth sport programmes.

Gagnås, H. L., Sogn, H., Gjesdal, S., & Bjørndal, C. T. (2025). Treneren i sentrum! En tverrfaglig kunnskapsoppsummering. Norges idrettshøgskole.

Jordet, G. (u.å.). Analyse og omtale av Bodø/Glimt. LinkedIn/CNN World Sport.

Norges Fotballforbund. (u.å.). Sportslig plattform. https://www.fotball.no/tema/sportslig-plattform/#214066

Solbakken, S., & Jacobsen, A. (2025). Should I stay or should I go?TIIM.