Den tekniske blindsonen i barnefotballen

Hun er best på laget.

Hun scorer mål. Hun drar seg forbi den første forsvareren. Hun kommer seg ofte ut av trange situasjoner. Hun får ros fra treneren, foreldrene og medspillerne. På kampdag ser det ut som hun har god kontroll med ballen.

Men ser vi nøye etter, oppdager vi kanskje noe annet.

Hun bruker nesten alltid samme fot. Hun går nesten alltid samme vei. Hun løser nesten alt med innsidedragning, start-stopp og akselerasjon. Når hun får rom foran seg, ser hun veldig god ut. Når hun blir feilvendt med press i ryggen, blir hun langt mer begrenset. Når motstanderen stenger favorittveien hennes, har hun få løsninger igjen.

Dette er en av de store utfordringene i barnefotballen: En spiller kan være effektiv her og nå, uten å ha utviklet et bredt teknisk repertoar.

Og hvis vi som trenere bare ser at spilleren lykkes, kan vi gå gjennom hele barnefotballen uten å oppdage hva spilleren faktisk ikke kan.

Det betyr ikke at spilleren mangler ferdigheter. Det betyr at spilleren har ferdigheter som fungerer i dagens kamper. Men det som virker i dag, er ikke alltid nok i morgen. Når spillet blir raskere, trangere og mer krevende, kan et smalt repertoar bli en begrensning.

Derfor bør barnefotballen ha et tydelig teknisk prosjekt. Vi skal fortsatt spille mye, og temaet for økta bør fortsatt være en spillfase, for eksempel å spille seg fremover i banen. Men når vi har valgt spillfase, må vi også spørre: Hvilke delferdigheter trenger spillerne for å løse situasjonene i denne fasen bedre?

Det er her “sjef over ballen” får sin plass. Ikke som et alternativ til spill, men som en teknisk inngang til dagens spilltema.

Spillfasen gir retning til økta. Delferdighetene gir spillerne verktøy til å løse situasjonene i spillfasen.

Barnefotballen skal ikke bare forsterke det som virker nå. Den skal også bygge det spillerne trenger senere.

Repertoar handler først om eksponering

Når vi sier at barn bør utvikle et bredt teknisk repertoar, betyr ikke det at alle sjuåringer skal beherske mange finter perfekt. Det betyr heller ikke at trenere skal stå med en sjekkliste og krysse av for hvilke bevegelser hvert barn “kan”.

I barnefotballen handler repertoar først om eksponering, utforsking og mange møter med ferdighetene. Barna skal få prøve. De skal få feile. De skal få kjenne hvordan det er å bruke høyre og venstre fot. De skal få oppdage at ballen kan flyttes med innsiden, utsiden, sålen og vrista. De skal få erfare at kroppen kan brukes til å lure motspilleren.

Full mestring kommer senere for noen, og kanskje aldri for andre. Det er greit. Målet er ikke at alle skal mestre alt likt. Målet er at alle skal ha fått muligheten til å bygge et rikere teknisk grunnlag.

For uten repertoar blir spillerens valg færre. Med et bredere repertoar blir spilleren friere.

Spillet lærer ikke alltid barna nye løsninger

En spillsentrert tilnærming er viktig i barnefotballen. Barna skal spille mye. De skal møte ekte situasjoner. De skal lære å orientere seg, samhandle, ta valg, angripe, forsvare og løse problemer sammen med andre.

Men en utelukkende spillsentrert tilnærming har også en svakhet: I spill velger barn ofte det de allerede kan.

Den høyrefotede spilleren fortsetter å bruke høyre. Spilleren som lykkes med innsidedragning, fortsetter med innsidedragning. Spilleren som alltid vender samme vei, får mange repetisjoner på å vende samme vei. Spilleren som mangler løsninger feilvendt, unngår kanskje situasjonen eller spiller ballen bort tidlig.

Det er naturlig. Barn gjør det som fungerer. Men hvis treningen bare består av spill, kan spilleren få mange repetisjoner på det hun allerede behersker, og for få møter med det hun mangler.

Derfor trenger vi “sjef over ballen” som en fast start på barnefotballøkta. En kort og bevisst teknikkdel gir treneren mulighet til å rette oppmerksomheten mot venstre fot, utsiden av foten, sålebruk, vendinger bort fra press, finter mot ulike pressretninger, teknikker feilvendt og medtak i flere retninger.

Spillet viser oss hvilke problemer spillerne møter. “Sjef over ballen” gir oss mulighet til å bygge flere løsninger på de problemene.

Vi må ikke bare spørre om spilleren lykkes. Vi må spørre hvordan spilleren lykkes – og hva spilleren fortsatt ikke har blitt nødt til å lære.

Når spillet blir raskere og trangere

Etter hvert som spillerne blir eldre, endrer spillet seg. Motstanderne blir raskere, sterkere og smartere. Presset kommer tettere. Rommene blir mindre. Flere spillere klarer å lese hva ballføreren ønsker å gjøre.

Da blir forutsigbarhet lettere å straffe.

Spilleren som alltid går innover, kan bli styrt utover. Spilleren som alltid bruker høyrefoten, kan bli låst på venstre side. Spilleren som alltid løser situasjonen med innsidedragning, kan bli lest. Spilleren som bare kan sette fart fremover, får problemer når rommet foran er stengt. Spilleren som ikke kan vende bort fra press, blir fanget. Spilleren som ikke kan bruke sålen til å stoppe, skjerme eller dra ballen unna, mister en viktig utvei når motstanderen kommer tett på.

Det handler ikke om å ta bort spillerens styrker. Det handler om å bygge rundt dem.

En spiller som er god til å gå innover, bør også få øve på å gå utsiden. En spiller som er god til å akselerere rett fram, bør også få øve på å stoppe, vende og komme ut i ny retning. En spiller som er god med høyrefoten, bør også få mange møter med venstrefoten.

Vi skal ikke gjøre spillerne like. Vi skal gjøre dem mindre begrenset.

Teknisk repertoar er mer enn å drible rettvendt

Når vi snakker om teknisk repertoar, tenker mange først på finter og driblinger når spilleren er rettvendt. Det er viktig, men det er ikke nok.

En spiller kan se teknisk sterk ut når hun er rettvendt og har rom foran seg, men bli langt mer begrenset når hun er feilvendt med press i ryggen. Da hjelper det lite å bare ha start-stopp og innsidedragning. Spilleren trenger andre løsninger: bruke kroppen til å skjerme, kjenne hvor presset kommer fra, dra ballen unna med sålen, vende bort fra press, bruke utsiden av foten eller lure motspilleren før hun vender opp.

Dette er også teknisk repertoar.

Teknisk repertoar handler ikke bare om å komme seg forbi en motspiller foran seg. Det handler også om å beskytte ballen, vende bort fra press, ta med ballen i riktig retning, bruke riktig fot og velge et tilslag som gjør neste handling mulig.

Teknikk er ikke pynt. Teknikk er handlingsmuligheter.

Fra spillfase til delferdighet

Tema for økta bør være en spillfase. Det gir retning til treningen. Men når spillfasen er valgt, må treneren konkretisere hvilke delferdigheter spillerne trenger for å lykkes bedre i akkurat denne fasen.

Hvis temaet er spille seg fremover i banen, kan aktuelle delferdigheter være føring, vending, dribling, medtak fremover, bruk av begge bein og pasninger som hjelper medspilleren videre. Da kan “sjef over ballen”-delen handle om å føre med kontroll, vende bort fra press, bruke sålen, finte, sette fart i ny retning eller ta med ballen ut av press.

Hvis temaet er komme til avslutning, kan aktuelle delferdigheter være medtak mot mål, avslutning med innsiden, avslutning med vrist, hurtig skudd etter føring, retningsforandring før avslutning eller å skape skuddrom med en finte.

Poenget er ikke at “sjef over ballen” skal leve sitt eget liv. Vi starter med et spillproblem, finner delferdigheter som kan hjelpe spillerne, og lar ferdighetene leve videre i spill.

En mulig retning gjennom barnefotballen

Det finnes ikke én fast progresjon som passer for alle lag, alle spillere og alle trenere. Barn utvikler seg ulikt, og treneren må alltid tilpasse etter spillergruppa. Likevel kan vi ha en pedagogisk retning.

For de yngste barna, omtrent i 6–7-årsalderen, bør det handle mye om å bli venn med ballen. De bør føre mye, stoppe og starte, vende, bruke begge bein, bruke sålen, prøve enkle retningsforandringer og leke med ballen på mange måter. Her er ikke presisjon i utførelsen det viktigste. Det viktigste er aktivitet, nysgjerrighet, mange ballberøringer og mange forsøk.

I 8–9-årsalderen kan repertoaret gradvis utvides. Spillerne kan få møte flere finter, flere vendinger og mer 1 mot 1. De kan øve på hva de kan gjøre når presset kommer rett foran, skrått foran, fra siden eller i ryggen. De kan begynne å kjenne forskjell på å gå forbi, vende bort fra press, stoppe og starte, beskytte ballen eller spille videre. Tempoendring etter finten blir viktigere. Bruk av begge bein bør fortsatt være en naturlig del av treningen.

I 10–12-årsalderen bør teknikken kobles enda tydeligere til spillsituasjoner. Spillerne bør fortsatt utvikle 1v1-repertoaret sitt, men de bør også få mer systematisk øving på medtak, mottak, tilslag, pasninger og avslutninger. Førsteberøringen blir viktigere. Kroppsstilling blir viktigere. Orientering før mottak blir viktigere. Spilleren må gradvis lære at teknikk ikke bare handler om å ha kontroll på ballen, men om å gjøre neste handling mulig.

Først bygger vi trygghet med egen ball. Deretter bygger vi flere løsninger mot press. Etter hvert bygger vi et bredere repertoar for å spille, motta, avslutte og løse situasjoner sammen med andre.

Et eksempel på repertoar når spilleren møter press

Et teknisk repertoar kan organiseres etter hvor presset kommer fra. Da blir teknikken koblet til spillets problemer, ikke bare til navn på finter.

Dette er ikke en fasit over hvilke teknikker alle barn må kunne. Det er et eksempel på hvordan vi kan tenke systematisk om repertoar.

Det viktigste spørsmålet er ikke om spilleren kan navnet på bevegelsen. Det viktigste spørsmålet er om spilleren har flere løsninger når presset kommer fra ulike vinkler.

Trenerens ansvar: velg spillfase, se behovet og skap rød tråd

Skal repertoaret utvikles over tid, må treneren først velge spillfase. Deretter må treneren se nøyere etter hvilke delferdigheter spillerne trenger for å lykkes bedre i denne fasen.

Ikke bare se om spilleren lykkes. Se hvordan spilleren lykkes.

Hvilken fot bruker spilleren? Hvilken vei går spilleren? Hvilke finter velger spilleren? Hva skjer når presset kommer rett foran? Hva skjer når presset kommer fra siden? Hva gjør spilleren når hun er feilvendt? Har spilleren et medtak som gir tid og rom, eller stopper førsteberøringen spillet? Har spilleren flere tilslag, eller slår hun alltid samme type pasning?

Når treneren ser dette, blir det lettere å velge et teknisk tema i “sjef over ballen”. Det kan være vending bort fra press, finte mot press rett foran, bruk av såle, stoppe-starte, utsidetilslag, medtak i ny retning eller bruk av venstre fot.

Deretter må treneren vise kort og la barna prøve mye. Barn trenger ikke lange forklaringer. De trenger et tydelig bilde av bevegelsen og mange forsøk med ballen. Treneren kan justere med korte beskjeder underveis: “Prøv med den andre foten.” “Kan du komme ut på utsiden?” “Kan du bruke sålen til å dra ballen unna?” “Kan du lure presset før du vender?” “Kan du ta med ballen vekk fra motstanderen?”

Så må treneren koble ferdigheten til spillfasen. Barna bør få vite hva ferdigheten kan hjelpe dem med. Kroppsfinte kan hjelpe når motspilleren kommer rett foran. Sålebruk kan hjelpe når spilleren må stoppe, skjerme eller dra ballen unna. En vending kan hjelpe når rommet foran er stengt. Et utsidetilslag kan hjelpe spilleren å spille ballen raskt uten å måtte legge den over på innsiden. En teknikk feilvendt kan hjelpe spilleren å lure bort presset og vende inn i nytt rom.

Til slutt må ferdigheten få leve videre i økta. Etter “sjef over ballen” kan spillerne møte ferdigheten i 1 mot 1, 2 mot 2, 3 mot 3 eller smålagsspill. Målet er ikke at barna skal tvinges til å bruke én bestemt løsning hele tiden, men at de skal få flere erfaringer og etter hvert kjenne igjen situasjoner der løsningen kan passe.

En enkel trenerregel kan være:

-Se etter hvordan spilleren lykkes.
- Velg spillfase.
- Velg én eller flere relevante delferdigheter.
- Gi mange repetisjoner i “sjef over ballen”.
- Koble ferdigheten til et spillproblem.
- La løsningen prøves i spill.

Slik kan en økt få rød tråd

La oss si at temaet for økta er spillfasen spille seg fremover i banen.

Da kan treneren starte med spørsmålet: Hvilke delferdigheter trenger spillerne for å komme seg fremover med ballen?

I “sjef over ballen” kan spillerne øve på føring, vending, dribling og retningsforandringer. De kan føre med begge bein, bruke innsiden, utsiden og sålen, vende bort fra press og sette fart i ny retning. Poenget er at spillerne får mange repetisjoner på teknikker som kan hjelpe dem å komme seg fremover, skape rom eller komme seg ut av press.

Deretter kan økta skaleres opp til 1 mot 1. Angriperen skal prøve å føre, finte, vende eller drible seg forbi en motspiller og inn i et nytt rom. Motstanden kan starte passivt og gradvis bli mer aktiv.

Så kan man gå videre til 3 mot 3. Nå må spillerne vurdere når de skal føre selv, når de skal vende bort fra press, når de skal utfordre, og når de skal spille til en medspiller. Til slutt kan økta avsluttes med smålagsspill, der temaet fortsatt er å spille seg fremover i banen.

Da får økta en tydelig rød tråd: Vi velger spillfase, finner relevante delferdigheter, øver på dem med økende motstand og lar spillerne prøve dem i spill.

Dette hindrer at “sjef over ballen” blir en løsrevet oppvarming. Delferdighetene blir valgt fordi de passer til dagens spilltema.

Etter hvert må repertoaret utvides

I de første årene bør 1v1-repertoaret få stor plass. Barn må bli trygge med ballen ved føttene. De må tørre å utfordre. De må kunne bevege seg med ball i flere retninger. De må kunne bruke begge bein og ulike deler av foten.

Men etter hvert som spillerne beveger seg gjennom barnefotballen, må repertoaret utvides.

Da må vi også bygge et repertoar for tilslag. En spiller bør gradvis få erfaring med flere måter å treffe ballen på: korte innsidepasninger, hardere pasninger langs bakken, skru med utsiden av foten, pasninger med vrist, innlegg, avslutninger med innsiden, avslutninger med vrist, løftede pasninger, ulike typer skudd, ulike kraftnivåer og ulike vinkler.

Vi må også bygge et repertoar for medtak og mottak. Kan spilleren ta med ballen framover? Kan hun ta med til siden? Kan hun vende opp? Kan spilleren dempe ballen? Kan hun la ballen gå på tvers av kroppen? Kan hun bruke førsteberøringen til å komme unna press? Kan spilleren ta imot med begge bein? Kan hun gjøre seg klar for neste handling før ballen kommer?

Jo eldre spillerne blir, desto viktigere blir dette. Spillet går raskere. Tid og rom blir mindre. Spilleren må ofte løse situasjonen før ballen kommer. Da er førsteberøringen ikke bare en teknisk detalj. Den er en del av valget.

Et godt medtak kan skape rom. Et dårlig mottak kan lukke rommet.

Barnefotballens tekniske prosjekt

Barnefotballen har mange viktige oppgaver. Den skal skape glede. Den skal gi tilhørighet. Den skal gi aktivitet. Den skal lære barn å spille sammen med andre. Den skal gi gode opplevelser med fotballen.

Men den bør også ha et tydelig teknisk prosjekt.

Når spillerne går ut av barnefotballen, bør de ha mer med seg enn erfaring fra mange treninger og kamper. De bør ha en rik teknisk grunnmur. De bør ha prøvd mange måter å behandle ballen på. De bør ha kjent på hvordan det er å lure en motspiller, vende bort fra press, bruke begge bein, stoppe og starte, treffe ballen på ulike måter og ta med ballen inn i nye rom.

Alle vil ikke mestre alt. Det er heller ikke poenget.

Poenget er at alle skal ha fått muligheten til å bygge et bredt repertoar. For uten repertoar blir spillerens valg færre. Med et bredere repertoar blir spilleren friere.

Derfor bør vi bruke de første årene godt. Ikke bare til å spille kamper. Ikke bare til å ha aktivitet. Ikke bare til å forsterke det som allerede fungerer.

Men til å bygge det spillerne trenger senere.

Spillet er fortsatt den viktigste læringsarenaen. Men barna får mer ut av spillet når de har flere verktøy å spille med.