Kvinnefotballen utvikler seg raskere enn noen gang. Men hva skjer på veien fra den ivrige åtteåringen til spilleren som skal etablere seg i toppfotballen? Ser vi på hele utviklingsløpet, finnes det flere steder hvor verdifull utvikling kan gå tapt underveis.
Tekst: | Publisert:
Internasjonal kvinnefotball er i kraftig utvikling. Tempoet øker, de fysiske og taktiske kravene blir større, og stadig flere klubber profesjonaliserer både A-lagene og miljøene rundt unge spillere. Det stiller også større krav til utviklingsarbeidet.
Vi er ganske gode til å diskutere hvem som bør tas ut, hvem som bør hospitere og hvilke spillere som har størst potensial. Jeg tror vi snakker mindre om selve veien fram. Fra en spiller er åtte år til hun skal etablere seg i seniorfotballen, skal mange ting fungere over lang tid. Hun trenger nok fotball, utfordringer som passer nivået hennes, støtte gjennom puberteten, en treningshverdag som gradvis nærmer seg seniorfotballens krav og til slutt nok kamper til faktisk å utvikle seg videre.
Det er sjelden én stor feil som stopper en spiller. Oftere er det små mangler som får vare for lenge.
8–11 år: Får de som vil spille mye, muligheten?
Tenk deg en åtteåring som elsker fotball. Hun møter på begge lagstreningene hver uke, spiller i friminuttene og spør treneren om det finnes noe mer hun kan være med på.
Hva slags svar får hun?
For noen finnes FFO, ekstratreninger eller andre lag de kan delta med. Andre har lagets to økter som nesten hele fotballtilbudet sitt. Allerede her kan utviklingsløpene begynne å bli ganske forskjellige, uten at noen ennå snakker om talent.
En studie av kvinnelige spillere som hadde vært gjennom engelske utviklingsmiljøer, fant tydelige forskjeller mellom dem som senere ble profesjonelle og dem som ikke ble det. Mellom seks og tolv år hadde de framtidige profesjonelle spillerne samlet omtrent dobbelt så mye trenerledet fotballtrening og tre ganger så mye egenorganisert fotballspill.
Det gir ingen oppskrift på hvor mye en niåring bør trene. Det interessante er forskjellen i hvor mye fotball spillerne faktisk hadde fått erfare over flere år. Skal du bli veldig god til å spille fotball, hjelper det å ha spilt mye fotball.
Studien: https://doi.org/10.1080/02640414.2024.2356434
FIFA viser samtidig at jenter mellom U12 og U15 i de 20 høyest rangerte fotballnasjonene i gjennomsnitt har 28 prosent færre ukentlige treningsmuligheter enn gutter.
Kilde: https://publications.fifa.com/en/talent-development/spotlight/
For meg er ikke konklusjonen at jenter trenger akademi fra de er åtte. Det viktige er at klubben har flere svar enn «du kan komme på trening tirsdag og torsdag».
FFO kan være ett av svarene. Men når få jenter bruker tilbudet, bør vi være forsiktige med å tolke det som manglende interesse. Det kan like gjerne handle om at miljøet oppleves som guttedominert, at terskelen for å komme alene er høy, eller at foreldrene ikke vet hva tilbudet faktisk er.
Noen ganger skal det heller ikke så mye til. Flere jenter kan inviteres samtidig. Trenerne på laget kan aktivt anbefale tilbudet til spillere som ønsker mer. Eldre jentespillere kan brukes som trenere eller rollemodeller. Og FFO kan presenteres som et sted for barn som har lyst til å spille mye fotball, ikke som et tilbud for dem som allerede har fått merkelappen «best».
11–14 år: Når eget lag ikke utfordrer nok
Noen år senere kan problemet være et annet. Spilleren trener mye, men blir ikke ordentlig utfordret.
Dette kjenner mange som jobber i jentefotballen igjen. Et stort guttekull kan ha flere lag og flere nivåer å bevege seg mellom. På jentesiden kan samme årskull bestå av én treningsgruppe med svært store forskjeller i erfaring, ferdigheter og motivasjon.
Da blir ikke et likt tilbud nødvendigvis et like godt tilbud.
FIFA viser at jenter fra U12 til U21 har 22 prosent færre kampmuligheter enn gutter i de 50 høyest rangerte fotballnasjonene. Dermed handler forskjellene ikke bare om treningsmengde. Det handler også om hvor ofte spillerne får møte motstand som faktisk utfordrer dem.
Kilde: https://publications.fifa.com/en/talent-development/playing-opportunites-for-talents/
Jeg mener vi noen ganger er for forsiktige med å bruke de virkemidlene vi faktisk har. En langtkommen 11- eller 12-åring kan trenge sterk differensiering på egen trening. Hun kan hospitere med eldre jenter. I enkelte tilfeller kan trening med gutter være den beste arenaen. Andre ganger finnes løsningen i samarbeid mellom lag eller klubber.
Jeg har sett flere eksempler på spillere som trives svært godt sosialt på eget lag, men som sportslig trenger noe annet i deler av uka. Da trenger vi ikke velge mellom tilhørighet og utvikling. Spilleren kan beholde laget sitt og samtidig få noen økter eller kamper i et miljø som utfordrer henne mer.
Hospitering bør først og fremst løse et utviklingsbehov. Det er mer interessant å spørre hvor spilleren får best mulig utfordringer enn hvem som «fortjener» å hospitere.
13–16 år: Pubertet og fysisk utvikling
Så kommer en periode vi burde snakke langt mer med spillerne om før de står midt i den.
Gjennom puberteten vokser jentene, kroppsvekten øker og kroppssammensetningen endrer seg. Mange får mer fettmasse enn tidligere. Samtidig kan fart, styrke, koordinasjon og opplevelsen av kontroll over egen kropp utvikle seg ganske ujevnt.
En forskningsoversikt over unge kvinnelige fotballspillere viser at kroppssammensetningen endrer seg gjennom modningen, og at tidlig modne spillere blant annet ofte er tyngre og har mer fettmasse enn senere modne spillere. Forskerne finner også store individuelle forskjeller i hvordan fysiske egenskaper utvikler seg.
Forskningen: https://doi.org/10.1177/17479541251380019
Tenk på hva det kan bety for en spiller som alltid har vært den raskeste på laget. I løpet av ganske kort tid kan kroppen kjennes annerledes. Hun kan føle seg tyngre, miste noe av eksplosiviteten hun tidligere tok for gitt, eller oppleve at andre spillere plutselig tar henne igjen.
For en 14-åring er det ikke nødvendigvis lett å forstå at dette kan være en helt normal del av utviklingen. Hun ser bare at hun ikke lenger er like god til det hun tidligere var best til.
En fersk studie fra et profesjonelt jenteakademi fant perioder med midlertidig svakere resultater på enkelte fysiske områder rundt fasen med sterk vekst. Dette varierer fra spiller til spiller, men det viser hvor misvisende det kan være å forvente en jevn forbedring fra måned til måned.
Studien: https://doi.org/10.1080/24748668.2026.2664340
Her tror jeg trenere kan gjøre en stor forskjell gjennom ganske enkle samtaler. Fortell spillerne på forhånd at kroppen kommer til å endre seg. At enkelte perioder kan føles tunge. At det er mulig å oppleve mindre framgang uten at utviklingen faktisk har stoppet.
Det er også en fase hvor trenerens språk om kropp og vekt betyr mye. Normal vektøkning gjennom puberteten må få være nettopp det: normal. Kroppen trenger energi til vekst, utvikling og trening. Forskning på unge kvinnelige idrettsutøvere viser at for lav energitilgjengelighet over tid blant annet kan påvirke menstruasjon, beinhelse og normal utvikling.
Forskningen: https://doi.org/10.1007/s40279-025-02333-z
Vi kan neppe fjerne all usikkerhet som følger med puberteten. Men vi kan sørge for at spillerne forstår bedre hva som skjer med dem.
15–17 år: Trener vi på fotballen de skal møte?
I denne alderen begynner et annet spørsmål å bli stadig viktigere: Hva forbereder egentlig treningsuka spilleren på?
En fersk studie av U12–U15-spillere i et profesjonelt engelsk jenteakademi fant at treningene ga mye teknisk aktivitet og mange ballinvolveringer, men at enkelte av de fysiske kravene var lavere enn i kamp. Det gjaldt særlig løping i høy fart og sprint. Større spillformer kom nærmere kravene i kamp enn aktivitet på små flater.
Studien: https://doi.org/10.1080/24748668.2026.2664340
Studien er gjort i ett akademi, så vi skal ikke trekke for store konklusjoner fra den. Men selve spørsmålet er relevant langt utover dette ene miljøet.
Vi trenere liker aktiviteter med høy involvering. Smålagsspill gir mye ballkontakt, mange valg og mange situasjoner der spillerne må løse fotballproblemer. Det er gode grunner til å bruke dem mye. Men kampene spilles ikke bare på små flater.
En kantspiller må også kunne akselerere over større avstander. En midtstopper må håndtere rom bak seg. En spiller må kunne gjøre et høyintensitetsløp, hente seg inn og gjøre det samme igjen noen minutter senere. Slike situasjoner oppstår ikke nødvendigvis dersom nesten hele treningsuka foregår på begrensede flater. Derfor bør vi se på uka samlet. Ikke bare om hver øvelse isolert sett er «god».
I samme periode blir kompetanse om kvinnelig helse viktigere. Et seriøst utviklingsmiljø bør ha kunnskap om menstruasjon, ernæring, belastning og restitusjon. Samtidig er det lett å gå for langt den andre veien og gjøre kvinnelig fysiologi mer komplisert enn forskningen gir grunnlag for.
UEFAs konsensus om menstruasjonssyklusen konkluderer for eksempel med at kunnskapsgrunnlaget foreløpig ikke er sterkt nok til å anbefale generell treningsplanlegging etter bestemte faser i syklusen. Individuell oppfølging av symptomer kan derimot være nyttig for spillere som opplever plager.
Forskningen: https://doi.org/10.1136/bmjsem-2025-002769
Når vi begynner å stille toppidrettslige krav til unge spillere, må også støtteapparatet rundt dem bli mer toppidrettslig.
17–19 år: Overgangen til seniorfotball
Dette er kanskje den delen av utviklingsløpet jeg synes vi snakker minst om. Spilleren har nådd A-laget. Hun trener med de beste. Hun er med i kamptroppen. Alt ser riktig ut utenfra. Men hun spiller kanskje nesten ikke.
Jeg har sett denne situasjonen mange ganger i fotballen: Spilleren er blitt så god at A-laget vil ha henne tilgjengelig, men fortsatt ikke god nok til å spille mye. Dermed står hun over junior- eller rekruttkampen, sitter på benken for A-laget og avslutter helgen med svært få minutter fotball.
Det gjør ingenting én helg. Problemet oppstår når det blir normalen.
FIFA peker på overgangen fra ungdoms- til seniorfotball som en svakhet i utviklingssystemet på kvinnesiden. Bare 39 av de 100 høyest rangerte nasjonene har en egen strategi for denne fasen.
Kilde: https://publications.fifa.com/en/talent-development/spotlight/
FIFA understreker også behovet for individuelle kampforløp og at unge spillere må få erfaring gjennom faktisk spilletid.
Kilde: https://publications.fifa.com/en/talent-development/the-transition-of-talent/
Jeg tror vi bør behandle kampminutter som en langt tydeligere del av spillerens utviklingsplan. Ikke ved å lage rigide regler for hvor mye en 17-åring skal spille, men ved å vite hva vi ønsker å oppnå.
Noen helger er 20 minutter på høyeste nivå en svært god erfaring. Andre ganger er 90 minutter på rekruttlaget mer verdifullt enn å sitte på benken for A-laget. Det viktige er at dette er vurderinger klubben faktisk gjør, og ikke tilfeldigheter som oppstår når kamptroppene settes.
Et spørsmål jeg liker i denne fasen er: Hvor skal denne spillerens neste 500 gode kampminutter komme fra? Det tvinger oss til å se litt lenger enn neste helg.
Et utviklingsløp må henge sammen
Når vi følger en spiller fra barnefotballen og inn mot seniorfotballen, blir det tydelig hvor mange små ting som skal falle på plass.
Niåringen som ønsker mer fotball, trenger en mulighet til å få det. Tolvåringen som har kommet langt, trenger motstand som utfordrer henne. Spilleren midt i puberteten trenger voksne som forstår at utvikling ikke alltid ser lineær ut. Senere må treningshverdagen gradvis nærme seg kravene i seniorfotballen. Og når spilleren først kommer opp i A-lagsmiljøet, må vi passe på at hun fortsatt spiller fotball.
Ingen enkelt arena trenger å løse alt dette. Spilleren kan få noe fra eget lag, noe fra FFO, noe sammen med eldre spillere eller gutter, noe gjennom skole eller krets og senere noe i toppklubben. Det viktige er hva summen blir.
Kanskje bør vi derfor være litt mindre opptatt av å telle hvor mange spillere klubben har på kretslag, landslag og A-lag, og litt mer opptatt av hva slags utviklingshverdag de faktisk får mellom disse uttakene.
For internasjonal kvinnefotball kommer neppe til å vente på oss. Kravene vil fortsette å øke. Da holder det ikke å finne gode spillere tidlig.
Vi må klare å utvikle dem gjennom hele veien.
