Skråblikk: Langpasningen – Den stygge andungen

H C Andersen skrev eventyret om Den stygge andungen. Historia handler om en svaneunge som blir klekka ut på feil sted. I en andegård. Svaneungen blir bitt, slått og sparka fordi den ser annerledes ut. Svanungen vokser til. Blir den flotteste av alle. Den stolteste av dem alle.

Jeg har en drøm om at langpasningen skal oppleve det samme. Å gå fra noe dritt, noe man må ty til om en er dønn nødt, noe annenrangs. Til noe av det flotteste som finnes – på denne fotballjord.

For langpasningen – som den stygge andungen – sliter med å bli godtatt som et flott virkemiddel på fotballbanen. Den er ikke inkludert i idealmodellen på «the Beautiful Game» der alt skal foregå nede på bakken. I «min tid» levendegjort gjennom spesielt Ajax, Nederland, Barcelona, Spania og nå Manchester City.

Nå må jeg skynde meg å tilføye: langpasningen benyttes også av de beste laga i verden. Det er ikke få mål Haaland har scora for Manchester City der han og langpasningen har huggi sammen – rett inn i bakrommet. Men langpasningen er aldri med i festtaler.

Langpasningen var en viktig del av landslagets suksess på 90 – tallet. «Flo – pasningen» var inkludert i FIFAs 10 fotballnyvinninger i USA VM – 1994. Drillo bidro ikke til flere langpasningsfans. Snarer tvert imot. Drillos langpasning fikk flere fiender enn venner. Langpasningen forblei «Den Grimme Elling».Langpasning forblir «Den Grimme Elling». Det blir fortsatt rævafotball mot ordentlig fotball. «Vi tapte mot et lag som ikke spilte fotball» blir fort hovedoppslaget fra et tapende lag. Det er å høre en dårlig taper. I fotball er alt lov. Innaforre regelverkets rammer. 

Rare greier. At skottenes «shortpassing play» introdusert på 1880 – tallet fortsatt har sånt fotfeste. Når langpasningen er dønn effektiv. Og brukes av alle. Av de fleste – kun når de må.

I dette «Skråblikket» argumenterer jeg for at langpasningen må finnes i en hvert lags spillestil. Den må finnes i verktøykassa. Dvs. laget må øve på langpasningens når, hvor og hvordan.

Dere lesere må ta et forbehold. Artikkelen er skrevet av en hedning. I dobbelt forstand: ikke trur jeg på mirakler og jeg elsker langpasningen. I så måte er artikkelen et partsinnlegg. Jeg kunne skrivi ei bok om den. Her kommer et skall. Håper det gir mening. Og retning.

Spillestil

De fleste klubber og lag prøver å spille fotball på en bestemt måte. Dette er treningshverdagens røde tråd: man øver på hvordan man skal spille fotball. Individuelt, relasjonelt og strukturelt. Pr. dato kalles dette lagets spillmodell.

Figuren over er genial. For å si det sjøl. Skjønner du den har du lagt en alen til din fotballforståelse.

I forkant av sesong – i klubb – vil det ligge føringer hvordan fotball skal spilles. Det kan dels være trender internasjonalt. Med TV – bilder rett inn i stua, med Instagram og Tik Tok, påvirkes vi mer av trender enn før.

Klubber kan ha en spillestiltradisjon som sitter i vegga. Trenere kan ha sin spillestilhistorie. Det velges bevisst eller ubevisst en spillestilstrategi.

På treningsfeltet

Med spillerstallen som utgangspunkt velges en utgangsformasjon. Eller på toppnivå: med spillestilen og formasjon som utgangspunkt settes en spillerstall sammen.

Så vektes virkemidler i angrep og forsvar. Det trenes mest på angrepsspill. Mange lag skulle trent mer på forsvarsspill. Da hadde de blitt bedre i angrep åsså. Noen lag øver mye på å vinne ball i spill og påfølgende angrep. Noen går raskt i angrep. Mange bruker mer tid. Mange trener mye på bearbeiding for å nå prioriterte rom. Det er en trend å spille seg ut bakfra. Det øves mye på det. 

Noen lag er mer «individuelle» enn andre. De innehar spillere som er dyktige 1 mot 1 og løser gjennombrudd – ofte på egenhånd. Andre lag er mer relasjonelle. De skaper gjennombrudd via samhandling. Andre lag igjen har en stram struktur. De har klare retningslinjer på hvordan laget og lagdelene skal opptre. Noen både i angrep og forsvar. Ofte er strukturen strammere i forsvar enn i angrep.

De fleste lag er litt av hvert.

Ofte blir treningsprosessen påvirka av prestasjoner fra kamper. Trenere forsterker eller reparerer. Dette er en kontinuerlig avveiing. Hvor mye utvikling og videreutvikling? Hvor mye reparasjon og førstehjelp.

Noen trenere er verdensmestre til å trene generelt. Åkke som hvordan de skal spille. Åkke som hvordan det går. Rare greier.

Kampen

Så kommer ukas høydepunkt. Brann møter Bodø/Glimt. Rana møter Junkeren. Lyn møter Vålerenga. Jevnaker møter Holeværingen. Donn møter Vigør. Vi skal ut å vise fram hva vi kan. Verktøykassa er vår spillestil. Den skal takle ulik motstand. Noen ganger lykkes vi, og spillet ligner det vi har planlagt og øvd på. Andre ganger ligner det ikke – i det hele tatt. Ofte hører vi: «vi skal spille vårt spill – åkke som». Det går – på den ene sia ikke i fotball. For fotballspillet skapes av de to laga sammen. Klimaet skapes Sammen. Møter du et lag som spiller lavt – gir de både muligheter og begrensninger for oss. Møter jeg en raskere back – enn jeg er ving – gir det andre utfordringer. Enn om jeg hadde vært raskere enn backen.

Så må jeg skynde meg å tilføye – så dere ikke mister motet: inneholder verktøykassa i vår spillestil virkemidler som takler lavt press - ja da spiller vi vårt spill. Inneholder verktøykassa mi virkemidler for å takle en som er raskere enn meg, da kan jeg spille mitt spill.

Det handler om at kampens klima – ikke kommer som julekvelden på kjerringa.

Et fint eksempel er Bodø Glimts to kamper i Champion League Play off’ n. Bodø – Glimt dominerer den første kampen. Kampens klima gir rom for å spille sitt spill. I den andre kampen blir alt snudd på hodet. Røde Stjerne presser høyt. Bodø Glimt mestrer ikke dette presset. Og Røde Stjerne får kampen inn i sitt spor.

Alle trenere og alle spillere har opplevd dette. At verktøykassa mangler virkemidler – der og da.

Tre poeng – ett poeng – null poeng

Resultatet trenger ikke å gjenspeile prestasjonen til laget. Tilfeldigheter er en viktig faktor for resultatet i fotball. Stang ut eller stang inn. En flikk og et sjølmål. Motvind i 2. omgang. Høljeregn i 1. omgang. Staffe eller ikke.

En god fotballtrener ser bak resultatene. En god fotballtrener evaluerer lagets og spillernes prestasjoner. Og luker vekk ikke kontrollerbare forhold i evalueringa. Både når en taper. Og når en vinner. Spesielt når en vinner – glemmes «den billige straffa». 

Vi møter ulik motstand

Vi møter motstand som står godt, greit eller dårlig til oss. Vi møter motstand som vi er bedre enn – vi er like gode som – og vi er dårligere enn.

Møter vi lag vi er bedre enn – kan vi egentlig – nær sagt – gjøre hva vi vil. Mine lag øver da mye på å diktere kampen – med mye ballinnehav. Vi øver i angrep på å skape målsjanser med motstander i balanse. Denne lagferdigheten kan vær god å ha – seinere. Når vi leder. Når vi trenger «å hvile». Når vi trenger ro i rekkene. Possession spill må vi ha i verktøykassa.

Møter vi lag som er lang bedre enn oss – tar langt mindre risiko. Mange lag er gode til å presse høyt når vi har målspark. Det er en dødball for oss. Mot gode lag kan dette være mer enn 20 angrep i kampen. Jo bedre motstanderlag – jo flere målspark.

I A – landskampen Norge – Østerrike (09.10.24) slo Norge konsekvent langt fra målspark. Østerrike var en av de beste i EM – sluttspillet 2024 til å presse høyt. Dette hadde Ståle et co merka seg. Fotballfaglig klokskap. Som åpenbart påvirka kampens klima.

Skal vi ikke utfordre spillerne?

I laget vårt skiller vi mellom igangsetting ved målspark og kast og bearbeiding etter ballerobring mot lag som er bedre enn oss.Noen sier vi er feige. Noen sier vi ikke tørr. Noen sier vi må utfordre fotballferdigheten for å få framgang. Jeg sier: mestring er utgangspunktet for all læring. Mestring gir motivasjon for å lære mer. For å trene mer. Aleine og sammen. Possessionspillet mot dårligere motstand tar vi med oss i frispillinga der vi har vunnet ball i spill – mot god motstand.

Kampens mange ansikt

Klimaet i en og samme kamp er ulik. Eller det bør være det.Ofte er det bare «tut og kjør». Eller det er kun «slow motion». Vi bør evne å påvirke klima i kampen. Hyppige langpasninger i bakrom flytter spillet over på motstanders halvdel. Høyt press kan ødelegge angrepsrytmen til motstanderlaget. Lavt press skal gi forsvarskontroll. Og kanskje gjøre motstander overmodig?

Er vi gode i O – situasjoner får vi flere gode angrepsstarter.Possessionspill er fornuftig for å hente krefter og la motstander løpe.

Å være bevisst kampens mange ansikt er et viktig for taktiske grep.

Gode spillere og lag har dette i spillestilporteføljen.

Å se mulighetene

Jeg vil ha spillere som har utvikler hovmesterblikket. Vi vil ha hovmesterblikkspiller. Som vurderer bak, over, gjennom eller rundt. I den rekkefølgen. Jeg ser alt for mange spillere som er lukka i kroppsstillinga. Jeg vil ha sidestilte spillere. Jeg ser alt for mange spillere som ikke søker med øya og hue mot der det skapes målsjanser. Jeg ser alt for mange spillere som ikke er rede for å bli ballfører. Jeg vil ha spillere inn i prioriterte rom: bak og mellom. Jeg elsker engelsmennenes uttrykk «behind the Lines»

Hvordan gjøre langpasningen enda mer effektiv i eget lag?

Langpasningen er effektiv. Selv når lag ikke øver på den. Følgelig har mange – mye å gå på. Jeg følger opp med læringsmomenter for spillere og laget i resten av artikkelen. 

Keeper som kan prikke

Keeperrollen har endra seg radikalt. Fra skuddstopper til utespiller. Jeg trur vi kun har sett starten på keeperrolleutviklinga. Spennende.

Vi har en keeper med god fot. Etter målspark og igangsetting fra midtstopper slår han konsekvent langt mot lag som er gode til å press høyt:

• direkte i bakrom mot vår raskeste kant
• Mot vår beste hodespiller i duell – intensjonen er å flikk- stusse vider i bakrom
• En keeper med lanpasningsfot ser selvsagt også høy back el lav kant – om en av dem har plass.

Det må legges til at laget øver på dette. Dette er en forutsetning. I nedslagsfeltet har vi fem spillere. Mottakere har øvd på innløp, stuss/flikk og innløp bak.

Årets overraskelseslag Kåffa har lange tradisjoner for å spille «fin» angrepsfotball.Det svenskene kaller «sjampanjefotboll». Mye kortpasninger på fot. Mange alternativer. Gikk det fort var de vanskelig å få tak i ballen. Kåffa – fotballen satt i vegga. Det sitter i vegga. De har en gløgg trener. Johannes Moesgaard. Han bruker hue. Ta dere en tur opp på Ekebergsletta, Kåffa spiller konsekvent langt ved målspark – mot bedre motstand.

Kast i egen forsvarssone

Dette er en dødball som ofte volder oss besvær mot lag som er bedre enn oss. Vi «kommer ikke ut» - vi taper ball på egen banehalvdel. Motstanderlaget fester grepet. Her benytter vi oss også av den lange pasningen

• For å flytte spilt opp på motstanders halvdel
• for å oppnå gjennombrudd høyere på banen

Av erfaring trengs det mye øving hos de involverte (den som kaster, den som skal slå langt, de som angriper rom. den som skal motta)

Kvaliteten på langpasningen?

Langpasningen kommer med puberteten. Å øve på den før puberteten – er bra. Det viktigste er å se muligheten den gir. Øve kroppsstilling. Øve hovmesterblikket. Det gjorde Pirlo. Det gjorde Modric. Selv om kroppene var små som fugleunger.

I fotball jobber tida for det forsvarende lag. Følgelig: jo raskere en pasning tar fra A til B er en fordel for angrepslaget. Harde, rette og lave langpasninger er kjappest. Så må det tilpasses spillsituasjonen. Skal den overraske?Må den over motstander, må den slås diagonalt for å time løpet til medspiller?

En ting er sikkert: en for kort langpasning er vondt verre. Det ender som oftest i balltap i ubalanse.

Langpasningsferdighet er å gjenta og gjenta – stabilt. Ikke en innertier – i ny og ne. Dette krever trening.

Hvilke føtter har vi i laget?

Har vi «bare» høyrebeinet spillere i bakre ledd – blir ofte spillet venstredreid. Det er dumt. Å kunne spille over – gjennom – rundt: mot begge sider er en stor fordel. Det øker uforutsigbarhet. Jeg ønsker meg alltid en venstrebeint back og en venstrebeint stopper. Og en høyrebeint stopper og høyrebeint back. Genetikken gir oss langt flere høyrebeinte enn venstrebeinte.

Å øve spillere til å «slå begge veier» er et virkemiddel. Det krever at du er på – som trener. Å ha tobeinte spillere – er en gave. Det er et lengre løp. 

Langpasningen – tilrettelegge i bearbeidinga

Å bruke langpasningen krever en plan bakfra. Akkurat som trenere og lag bruker tid til å spille seg ut i bearbeidingsfasen. Det er ikke bare å dælje langt. Man må øve på å komme i gunstige «startposisjoner». I så måte er det like mye «frispilling» for å slå langt – som når man bruker andre virkemidler. For å nå prioritere rom.

Møter man to spisser i press – må det bearbeides annerledes.

Avsenderapparatet – mottakerapparatet

Er det ferdigheter i og samhandling mellom avsenderapparat og mottakerapparat er sjansene store for at laget mitt oppnår gjennombrudd eller beholder ballen.

• Posisjonering i forhold til avsender og motstander lag.

Står motstander ukritisk høyt er det egentlig fritt vilt. Forsvarspillere er «alltid» ballwatchere. Å ligge på rygg til back eller stopper er gunstig. Å se både avsender og motstanders mål er alltid en fordel. Vinkla pasning og løp gir susen

• Hvem som har ballen bak er avgjørende for posisjonering i mottakerapparatet.

Mottakerapparatet posisjonerer seg kontinuerlig i forhold til hvor ballfører er. Vinkla pasninger og vinkla løp krever jobbing i forkant.

• Duell?

Blir det duell er avgjørende at angriper har innløp mot ball. Som en høydehopper. Alltid med brøstet nesa halvendt mot mål. Er du feilvendt – har du trolig vis tapt. Da har forsvarer fordelen. I n-te potens.

• Bakrom?

Jeg elsker bueløp. Først stå dønn stille. Det lurer forsvarer. Så eksplodere i et bueløp. Da reiser nakkehåra seg. Jeg kunne det. Haaland er verdens beste. Tenk det; verdens beste.

• Flikk eller suss?

«Dere må trene flikk og stuss», sa jeg til spissa på A – laget. «Hva er det?», svarte spørsmålstegna. Man må øve for å mestre. Fram fra glemsel’n, folkens. Pappa Sørloth var langt bedre på denne detaljen – enn sønnen.

Vellykka stuss eller flikk er det nesten umulig å gardere seg mot.

• Bevegelse bak, forbi, rundt?

Allslags fotball uten bevegelse er kjønnsløs fotball. Langpasning uten bevegelse er verst. Ettertrøkk fra bakre ledd gir rette avstander.Løpet forbi duellanten er en selvfølge. Innløp fra kanten og gjennomløpet fra indreløper gir gjennombruddsmuligheter i neste trekk. Støttespiller søker støtte om det blir «møtende spiss» istedenfor duellspiss (jamfør opp – tilbake – igjennom).

Overraskelsens øyeblikk

Langpasning knyttes ofte til noe traurig. Langpasning som gjennombruddspasning er kunst. Det flotteste av det flotte. Langpasningen kommer slettes ikke alltid fra det bakre leddet. Den komplette sentrale midtbanespilleren har hovmesterblikket. Skaffer seg rom. Trenger et par touch. Trenger nesten ikke tilslag, den er nær kamuflert. Timer en 50 meters ball i beina på spissen rett inn i bakrommet. Aleine med keeper. Mål. Jeg elska Andrea Pirlo.

Opp – tilbake – gjennom

Før USA – VM spilte i 1994 spilte Norge sin siste oppkjøringkamp mot Sverige på Råsunda. Norge kom fra 0 – 0 mot England på Wembley og 2 –1 og festfotball mot Danmark på Ullevaal.

Norge tapte 2 – 0 mot Sverige. I en dårlig kamp. Drillos første to – måls tap. Jeg dvela litt over kampen. I ettertid. Sverige hadde en klar spillestil i sin 4-4-2 formasjon. Angrepene var prega av opp – tilbake – gjennom. De var dyktige på det. En detalj var de eksepsjonelle på. Den vinkla korte støttepasningen. Fra Brolin eller Dahlin. Den var så kort at vårt bakre ledd ikke klarte å falle. Den var vinkla sånn at Thern eller Scharz kunne slå spissa gjennom mellom stopperne eller mellom stopper og back. Halvannen måned seinere tok Sverige bronse i VM. Jeg blei forelska i Sveriges opp – tilbake – gjennom. Jeg skulle ønske at Ødegaard hadde oftere hadde vært nærmere Haaland enn Østigård. Egentlig enkel matematikk.

Opp – tilbake – gjennom er ofte et langpasningspill opp i motstander bakre ledd. Et «behind the lines» - spill. Det er effektivt. Det krever ofte en hard lavere rett fram langpasning. Det krever mottaksferdigheter på topp. Og samtidig bevegelser. Opp – tilbake – gjennom kan fint bli et effektivt spillestilkjennetegn i ditt lag.

«Å flytte spillet – spill»

De fleste lag slår langt ved avspark. Ofte inn i de 10 minuttene i starten av kampen åsså. Eller når tia renner ut og laget ligger under. «Å flytte spillet – spill» - med langpasning – opp motstanders banehalvdel er gunstig. Også i andre perioder av kampen. Særlig når vi er blitt pressa bakover. Men igjen: det krever en plan.

Vårt lags keeper har vunnet ball etter vedvarende trøkk. H. back har rom og viser seg. Får ball. Slår diagonalt. Samtidige bevegelser: Spiss tar bueløp mot venstre bakrom. Kant truer v. bakrom. H. kant skjærer pasningsmulighet til keeper. Resten av laget: ut. Sentral midtbane og v. indreløper jager ev. 2. ball.

Når du er pressa djupt bakover

I perioder av kamper blir man pressa bakover. Vedvarende press tærer på. En spiss med kraft og mottaks ferdigheter er her en nøkkelspiller.

Back har delvis fått kontroll på ball. Ballfører veit at spiss alltid er på ball sia. Spiss veit at

han/hun er nøkkelspiller for å etablere spill høyere på banen. Spiss er ALLTID på ballside i slike situasjoner. Back veit å slå i rom på ballside vil «lette trøkket». Laget kan – med kløkt oppnå ballbesittelse, kanskje få et gjennombrudd etter vedvarende trøkk. Å få frispark eller kast er også gull verdt i slike faser av kamper.

Push out av laget og harde løp fra midtbanespillere kan også gi overgangsmuligheter. Laget går fra å ta imot til å angripe.

Alt for ofte ser jeg spisser som «står og ser på» - i sånne spillsituasjoner. Det er tjeneste-forsømmelse. 

Når motstander har parkert bussen

Det hender vi møter lag som ligger lavt. Bare venter på oss. 10 mot elleve fra 30 meter og inn. Det kan være en nøtt å knekke. Ofte vil spillvending på spillvending på spillvending løse det hele opp. Kombinert med utnyttelse av 2 mot 1 situasjoner kombinert med individuelle ferdigheter og mot. Ofte ender vi også opp med seine innlegg.

Spillvendinger som går sakte – virker mot sin hensikt. Motstanderlaget forblir i balanse.

Å løse opp med tidlige innlegg er et godt virkemiddel. Denne kan skape «vei i vellinga». Den skaper nye uoversiktlige situasjoner for det forsvarende lag. Det skaper 2. ballsituasjoner som vi som angripende lag kan utnytte. Den kan trigge fram tilfeldigheter. Stang ut kan bli stang inn. Det krever duellkraft og vilje. Fra samtlige.

Hvilke føringer ligger med valg av spillestil?

For å skape målsjanser og scoringer må det skapes gjennombrudd. Veien til målet er mange. Føringer finnes. I Landslagsskolen. I de fleste klubber finnes det spillestilsføringer.

En føring er å se etter bakrommet først. Finnes ingen muligheter der, leier man etter gjennombrudd i mellomrommet.For å lykkes kreves både hovmesterblikk, brei ytre fokus og gjennombrudds ferdigheter i laget.

I NFF’s sportslig plattform er gjennombruddet sentralt og vi er hele veien på søken etter å skape og utnytte ubalanse hos motstander i form av pasninger eller driblinger.

Jeg synes «Gjennombruddskampen» for ofte drukner i «Bearbeidingskampen». Jeg må skynde meg å tillegge: Jeg er ingen «husker du» kar – som roper på det glade 90 – tallet. Jeg har gang på gang påpekt fotballens voldsomme utvikling. Fra da til nå. Jeg har også påpekt trenders påvirkningskraft. Og å sluke trender rått. Uavhengig av nivå og motstand.

Rolleforståelse og rolleaksept

For å få inn spillestilen i laget må spillerne ha virkemidlene under huden. Klubben og/eller har regien for innsalget.Lavt press, soneforsvar, langpasninger og vektlegging på angrep mot ubalansert forsvar selger dårlig. Vekting på frispilling og possession: såkalt «teknisk fotball» eller «angrepsfotball» selger bedre. Fotball er ikke er ikke sort – hvitt. Noen ganger kan man ta fram champagnefotballen. Andre ganger må man ta på seg strieskjorta.

Veldig mange spillere har en forståelse på hvordan fotballspillet og fotballrollen skal løses. Men de mangler rolleaksept: måten det spilles på tiltaler dem ikke. Spillestilmakt fins i mange garderober.Mer nå enn før?

Erik Myggen Mykland var en fotballspiller for lenge siden. Erik Myggen Mykland kom fra Sørlandet. Myggen var en dribler. En «teknikker». Sørlandet og Myggen var ikke glad i langpasningen. Han blei «stiv i nakken» av å se pasningen «over seg». Myggen kom på landslaget. Her han vant ballen høyere. I gunstigere posisjoner. Mot motstand i ubalanse. Myggen blei en av Norges viktigste ballvinnere.Myggen blei nasjonalhelt. Myggen blei fotballens «rockestjerne». Rolleforståelse og rolleaksept kommer når spiller ser det lønner seg. Rolleforståelse og rolleaksept kommer med mestring.

Langpasningen må inn i spillestil – porteføljen

Den tidligere assistentlandslagstrener Bjørn Hansen hadde sett Nederland i forkant av VM – kval hjemmekampen på Ullevaal i 1992. «De kommer som horder i det høye presset». «Da må det være plass andre steder», replisere Olsen. Vi vant kampen 2- 1. Langpasningen med dens læringsmomenter var med i spillestilporteføljen. Det er den hos – nesten – alle gode lag. Det bør den være hos ditt åsså. Særlig om du møter motstand – som i utgangspunktet er bedre enn ditt eget. Særlig da.

Citius, altius, fortius

Raskere, høyere, sterkere er idrettens og fotballens evolusjonskjennetegn. Jeg kan legge til: smartere. Men noen karakteristika vil alltid forbli. Som vil overleve. Ubalanse i motstanderlaget vil alltid være der innimellom. Noen ganger hyppig. Noen ganger sjeldnere. Å utnytte ubalanse – individuelt – relasjonelt og strukturelt – vil alltid være et sentralt angrepsvåpen. Langpasningen vil også bestå. Det er opp til oss å gjøre den enda skarpere. Enda mer effektiv.