Løkka lever. Men bare hvis vi lar den.

Du står der en tirsdag i høstmørket med femten unger, en pose vester og et kvarter på å rigge. Kanskje er du utdannet trener, men mest sannsynlig er du en forelder som rakk opp hånda da klubben spurte. Og uansett hvem du er, har du nok tenkt tanken av og til. Gjør jeg egentlig dette riktig?

Og svaret er jo egentlig at du har en viktigere jobb, og en enklere, enn du tror.

Jeg trodde jeg visste hvordan man ble god

Jeg sto tretten år i verdenscupen i alpint. Men det som egentlig formet meg var ikke årene med proffapparat rundt meg, det var alle timene før noen hadde begynt å lage system av meg. Løkka, sykling, klatring i trær, golf, tennis, allidrett. Jeg har for lengst mistet tellingen på hvor mange idretter jeg var innom, men aller mest var det lek og eksperimentering. Vi lekte oss gode, uten at noen kalte det utvikling.

Selv spilte jeg fotball til jeg var fjorten-femten, og tok ikke valget om alpint før omtrent da. Løkkefotballen forsvant ikke med det heller, vi spilte mye av den på alpinlandslaget også. Og som gutt hadde jeg like stor lyst til å bli like god som Peter Schmeichel som Kjetil André Aamodt. Begge drømmene fikk plass, samtidig.

Det er samme historie i idrett etter idrett. Haaland drev med håndball, friidrett og langrenn ved siden av fotballen, og Alf Ingve Berntsen, som hadde ham i Bryne i alle år, kalte boka si «Fotballprosjektet», med undertittelen «Flest mulig. Lengst mulig. Best mulig.» Og hører du Klæbo eller Warholm snakke om oppveksten sin, sier de mye av det samme.

Eller se på Lyn-kullet der Oscar Bobb vokste opp, en breddeklubb på nivå fire der halve laget endte som proffer. Idrettsprofessor Dag Vidar Hanstad har gått grundig inn i det, og det han peker på er ikke tidlig spissing. Laget fikk holde sammen, miljøet var sterkt, og løkka varte helt til de var fjorten-femten. Og han sier det rett ut, at hvis alt blir organisert og systematisert fra ungene er åtte, da har fotballen tapt. Boka hans heter «Løkka lever». Og den lever fortsatt. Men bare hvis vi lar den.

Og så er det dette med drømmer og forbilder, som jeg tror betyr mer enn vi voksne tenker over. Unger i dag vil bli like god som Ada Hegerberg eller Erling Braut Haaland, og kanskje som Klæbo når snøen kommer, og det skal være helt greit å ha to slike drømmer på en gang. Når du er ti år er jo sky is the limit. Så heia på entusiasmen, men heia like mye på dem som bare synes det er gøy å møte opp.

Og forskningen peker samme vei

I fjor oppsummerte Science forskningen på hvordan folk når verdenstoppen, på tvers av over 34 000 utøvere, musikere og sjakkspillere. De beste barna og de beste voksne er i stor grad to ulike grupper. Rundt åtte av ti som nådde internasjonalt seniornivå hadde ikke vært på internasjonalt nivå som juniorer.

Tallene er omstridt, og kritikerne har etter min mening et poeng, så jeg leser ikke dette som at det er en fordel å være middels som tolvåring. Jeg leser det som at ingen av oss klarer å peke ut vinnerne tidlig nok, og for min del er det egentlig nok.

Og det jeg tror på, er at den norske modellen, med allsidighet, sen seleksjon og bestemmelser om at det ikke skal måles og rangeres før ungene er store nok, holder flere med lenger. Det er en verdi i seg selv.

Men hva med de som bare vil spille fotball?

Dette er ikke svart-hvitt. Noen unger er rett og slett ivrige, de vil fotball, bare fotball, hele året. Og jeg har ingenting imot det. Poenget er ikke å nekte noen å drive med det de elsker.

Men da blir det desto viktigere hva fotballtreningen inneholder. Den ungen må møte en allsidig og leken fotball i klubben sin, med rom for det uorganiserte og det som ser ut som tull. For når kalenderen fylles med fire eller fem organiserte treninger i uka, pluss kamp, blir det ikke mye tid igjen til den frie leken. Og det er nettopp dit alle sporene peker.

For det er jo ikke mengden i seg selv som er problemet, det er at leken forsvinner ut av den.

Så hva betyr det for deg?

Jobben din er ikke å finne den neste Bobb, den er å sørge for at flest mulig er med lengst mulig, og har det bra nok til at de fortsatt spiller den dagen kroppen og hodet deres er klare for mer.

Enklere enn talentspeiding, men med sine egne utfordringer. Hva gjør du med spilleren som vil mer, uten å miste de fjorten andre? Og hva svarer du når en ivrig tiåring spør hva hun kan gjøre hjemme? Det var de spørsmålene som gjorde at vi bygde Chall.

Timene mellom treningene

Chall er en norsk læringsapp for barn og unge i idretten, og for deg som trener dem. Kjernen er et læringsbibliotek, øvelser og ferdigheter forklart enkelt og visuelt, på ulike nivåer.

For deg som trener er det en idébank, øvelser du kanskje ikke hadde kommet på selv, og som funker like godt i en hage eller på løkka som på trening. Er du foreldretrener uten trenerutdanning, er det nettopp deg vi har hatt i tankene. Du skal ikke måtte finne opp alt på nytt hver tirsdag. Du kan også gjøre en øvelse om til en utfordring for laget, ukas challenge eller månedens. Det er en enkel måte å oppmuntre til litt egen lek med ball mellom treningene, og det er her vi har hatt best erfaring med pilotklubbene våre, så lenge det oppleves som noe gøy og ikke som enda en lekse.

Men mest av alt er vi der for ungene selv, og det er et bevisst valg. For det skjer noe eget den dagen en unge oppdager et triks hun har lyst til å få til, ser tydelig hvordan det gjøres, og går ut i hagen for å prøve. Ikke fordi en voksen ba henne, men fordi hun bestemte det selv. Da kan hun logge at hun har øvd, skrive et notat, og se sin egen fremgang. Vil hun laste opp en video for å få et tips, kan hun det, men hun må ikke. Vi er ikke ute etter bevis. Det lærte vi i vinter, i en studie vi gjorde sammen med klubbplattformen Hoopit, for da var video eneste vei inn, og det var nettopp kameraet som stoppet dem som aldri kom i gang, særlig jentene.

Biblioteket er dessuten fleridretts, og vi legger til nye idretter fortløpende. En unge skal kunne prøve en fotballøvelse, så noe fra freeski, så noe helt annet, og kanskje oppdage en idrett hun ikke visste hun ville like. Vi vil ikke lage et verktøy som ber en tolvåring bestemme seg. Vi sier gjerne at vi demokratiserer læringen i idretten, og det høres jo stort ut, men egentlig er det ganske jordnært. Kunnskap om hvordan man lærer seg ting skal være tilgjengelig for alle som vil prøve, ikke bare for dem med en far med riktig bakgrunn eller en klubb med ressurser.

Og er du inne i øvelsesbanken her på tiim, har du kanskje lagt merke til de lettbente rolletreningsøvelsene som har kommet på video. De leveres av oss, og det kommer mer, både her og på Chall.

Fire ting du kan ta med deg til neste trening

Ikke fell dommer, verken opp eller ned. Den som er minst og tregest nå kan bli den som når lengst. Jobben din er at han fortsatt er der når det snur.

La litt av treninga være løkke. Frilek, smålagsspill uten instruksjon, la dem finne ut av det selv. Det som ser ut som kaos er ganske ofte der læringa skjer.

Heia på de andre idrettene. Han som forsvinner til håndball i vinter kommer sjelden tilbake som en dårligere fotballspiller.

Gjør terskelen lav, ikke standarden. Den ivrige skal få noe å strekke seg etter, og den som trenger tid skal få øve i fred. Spør hva de vil bli bedre på, og pek på steder de kan finne inspirasjon selv.

Og du som stiller opp uke etter uke betyr mer enn du tror. Du utvikler kanskje ingen stjerner, men du er grunnen til at ungene kommer tilbake neste tirsdag. Og kommer de tilbake lenge nok, finner vi ut av resten sammen.

Les mer om Chall på chall.no. Appen laster du ned i App Store eller Google Play.