Skråblikk: Åssen får jeg til sjølgående unger og fotballspellere?

Var på en kretskamp her om dagen. Poden skulle spelle. Tidlig ute. Veldig tidlig ute. Alltid. Det er det flotte med fotballen. En fotballkamp er mye mer enn en fotballkamp. Snakke med kjentfolk. Fortid i retro. Smil og ramsalt humor. Felles språk. Felles bakgrunn. Felles opplevelser. Spise pølse med lompe – uten dårlig samvittighet. Eller vaffel. Det er inkludert. Det hører med – i kampmenyen. Den eneste «All Inklusive» - for meg. Resten av livet.

Så kampen i forkant. Satt foran en far. Til en sønn som spelte. Tydeligvis et talent. Ifølge farens forhåndsomtale. Faren var ivrig. Reine Bjørge Lillelien. Kommenterte hvert spark til sønnen. Og dertil medspillere som var involvert i sønnens involveringer. Laget til sønnen møtte et bedre lag. De fikk så det holdt. De fikk bakoversveis. Sønnen og laget. Lå under 0 – 3 etter et kvarter. Alle «fikk» fra faren. Utenom sønnen. Medspillerne forsto ikke. Trener’n forsto ikke. Sønnen blei bytta ut i pausen. Faren, mora, besteforeldra, og lillebroren forsvant. Hele «støtteapparatet» forsvant.

Det finnes mange sånne pappaer. Mammaer å. Som han. Trenere åsså. Som finner årsaksforklaringer uttaforre seg sjøl. Som finner årsaksforklaringer som ikke fører til trygghet. Som fører til utrygghet. Som fører til at spiller ikke tar utfordringer. Som ikke fører til framgang.

Ellers: Det blei en rent trivelig 2. omgang. 4 – 4 blei sluttresultatet.

Den neste kampen blei åsså trivelig. Poden fikk en omgang. Skulle sikkert hatt to.

Jeg sutra ikke. Han sutra ikke.

Spelte så det smalt.

Pappa’n jeg beskriver er gla’ i sønnen sin. Han elsker sønnen sin over alt på jorda. Han lar følelser styre. Følelser er flott. Følelser må åsså kontrolleres. Ellers så ser man ikke lengre enn nesa rekker.

Inngang

Jeg har hatt et liv i fotballen. Jeg har et liv i fotballen. Jeg har hatt et liv i fotballen med unga mine. Vi har tre unger. To i fotballen. Ei som var i fotballen. Helt til hu var nitten. Alle har nysgjerrigheten i seg. Alle har tilstedeværelsen i seg. Alle har gjennomføringskraft. De gir seg ikke før de har fått det til. De er i stor grad sjølgående. Til slutt: ingen av dem er ego: de har øye for åssen andre har det.

Åssen har unga blitt sånn?

Jeg starter med noen forutsetninger for å få til sjølgående fotballspellere. Det blir en del 1.

Del 2 blir ei reise i fortia. Til mine grep som pappa og fotballtrener. Ei artig og nyttig reise – for meg sjøl. I medgang og motgang. I latter og gråt. Har nøsta i innganger og grep. Lista er lang.Reisa er lang. Den gått så altfor fort. Den ække ferdig. Unga blir du aldri «kvitt». Til dem må passe på meg.

Punktene kan være ledetråder for å få ut et potensial. Ikke alle punktene vil treffe – alle. Til det er vi for forskjellig. De fleste punktene vil treffe på veien til trivsel og et fint liv. De fleste punktene vil treffe på veien til å bli et dugelig menneske.

Mange av punktene vil du være enige i. Da gjelder etterlevelse i praksis. Det krever tilstedeværelse. Flere punkter vil gi et lite stikk i hjerte. Da er refleksjon over egen praksis tingen. Sikkert noen punkter du er dønn uenig i. Her er det mest å hente. For deg. Sånn er det hos meg. Til slutt: noen punkter vil kanskje gi et «aha». Da blir jeg gla’. 

DEL 1

Gener

Unga arver oss. De fleste tar med seg det beste fra oss. Om omsorg og trygghet finnes.

Finnes det ikke, tar de med seg det verste – fra oss.

Unga av samme opphav har ulik grunntone. Følgelig passer ikke samme resept på alle. Jeg har en som er for nøye, en som er en rotekopp og en som har så mye omsorg i seg at omsorgen tar overhånd. Å vektlegge treningsdagbok og alskens fokus på fokusområder for førsten vil være dumt. For den andre vil det derimot være bra. For den tredje må fokuset faktisk dreies mer mot egenpleie.

Som foreldre eller trener må vi trykke på ulike knapper.

I et lag er spillere forskjellig. Å kjenne sine spillere er en forutsetning for riktig tilnærming

Arv og miljø

Vi ser at mange sønner og døtre av tidligere toppspillere – blir goe fotballspillere. Er det arven av muskelfiber som er årsaken? Er det arv eller er det miljø?

Begge deler. Garantert. Trenere av sønner og døtre til toppspillere melder dog ett fellestrekk:

«De tidligere toppspillerne – som nå er pappa eller mamma – blander seg ikke inn. De lar unga være unger. De lar ungdommen være ungdom. De er veldig avslappa til videre karriere».

En ting er sikkert. Unga er forskjellige. Åkke som opphav. De lærer i ulik takt. Noen modnes tidligere i hue. Noen modnes tidligere i kroppen. Noen blir fortere sjuk. Noen tåler mer trening enn andre. Noen blir «aldri» skada. Noen er oftest skada. Noen tar framgang som stimulans for mer ærgjerrighet. Noen tar imot framgang som en velfortjent sovepute. Noen er mer hardfør i motgang. Takler stillstand eller motgang. Andre mindre robust for sånt.

I et lag er spillere forskjellig. Å kjenne sine spillere er en forutsetning for riktig tilnærming.

Talentbegrepet

Dette byr opp til å se påtalentbegrepet. Min påstand er at vi bruker ordet talent i hytt og pine. Min påstand er at vi gir noen merkelappen talent altfor tidlig. Min påstand er at talentbegrepet ofte blir mer en belastning enn et plussord. For mange.

Snur vi på det – blir det bedre: talent er å utnytte det potensialet du har. Eller om du vil: talent er å ta vare på og utnytte talentet du har. Eggen kalte det «Go’fot teorien».

Med ett blir talent et allemannseie: Alle har et talent. Alle har et potensiale.

Talentbegrepet blir også mer konkret. Ikke en nådegave fra himmelen. Det blir et verb. Det er noe vi lærte på skolen: verb er å gjøre. Talent er noe du kan og skal påvirke. Talentet blir å forvalte. Å utvikle utgangspunktet. Å optimalisere utgangspunktet.

Jeg vil skrote talentbegrepet. Til spillerens potensiale. Til spillerens beste. Dermed basta.

Alle har et talent – finn det og dyrk det.

Tålmodighet er en dyd

Tålmodighet. Ved framgang. Ved stillstands. Ved tilbakegang. Når du er på benken.

Thomas Wassberg blei en gang spurt hvorfor han ikke var i form - tidlig i januar

«Jag åker inte for halva griser».

Mye visdom i det. Å være tålmodig. Å være god når det gjelder. I et tids- og meningsperspektiv: være i form og ha kamerater livet ut.

Jeg møter på mye utålmodighet. I fotballen. Via jobben og som frivillig. På fritida. Der råder – nær sagt den den totale utålmodighet - blant særs mange «idrettsforeldre» og såkalte utviklingsklubber: man må spille i Interkrets. Man må spille i nasjonal serie i en alder av 14-år. Hvis ikke - er løpet kjørt. Spillere rives ut av hjemmemiljø. Hjemmemiljø raseres. Spillere bytter klubb. De læres opp i rastløshet og utålmodighet.

«Dette er spillerutvikling. Vi er like gode mennesker for det» var det en som sa til meg. Jeg er den første å forstå, vite og hevde at homogene ferdighetsgrupper gir gode læringsforutsetninger. Men dette rettferdiggjør ikke å rasere andre homogene ferdighetsgrupper. Eller å vrake spiller A framfor spiller B. Når en slettes ikke er sikker på noe som helst. Eller å glemme spiller B framfor A fordi spiller B gulper mannlige kjønnshormon, vokser 10 cm på et kvarter og akkurat der og da har et mottak som et skudd.

De som er sirkusdirektører for dette sirkuset – har vel ikke ondskap i seg.

Men å forringe verdifull mening for andre – havner i alle fall ikke på plussida.

Og. Det er nok av empiri. Empiri på at unga blir sjuke av det. Av jaget. Av lykke- og utålmodighetsjaget. Alarmerende empiri.

Alle trenere skulle hatt en unge som er sein i modninga. Alle foreldre skulle hatt en førstefødt som er litt seint ute. Om ungen din sjøl ikke står fremst i rekka vil du i større grad forstå viktigheten av tålmodighet som virkemiddel for mestring, trivsel og utvikling.

Tålmodighet er en dyd. Det er kanskje den viktigste ferdigheten en må ha for å få ut et potensial.

Trygghet og utfordringer

En ting er sikkert. Alle må ha trygghet i bånn for å få trives. Trives du – føler du mening. Det blir meningsfullt. Du får motivasjon til «å gjøre» mer.

For å ta utfordringer må du ha altså ha tryggheten i bånn. Du kan ikke være livredd når du spiller fotball. Du kan ikke være ballredd når du får ballen. Du kan ikke være utrygg når du skal drible. Jo mer trygg – jo flere utfordringer tar du.

Jo tryggere du er – jo mer kan trener eller foreldre – om du vil – spenne buen. Jo mer kan vi utfordre.

Kjærlighet – åkke som

Er det kjærlighet i bånn – uavhengig av grad av vellykkethet på banen – da er utgangspunktet der:

«Jeg er glad i deg uavhengig av om du satser på fotball – eller ikke». «Jeg er verdsetter deg for den du er».

Om spilleren trur jeg som pappa eller som trener, vurderer han eller hun som god eller dårlig, vellykka eller håpløs – ut ifra fotballprestasjoner – da er vi på ville veier.

Dette er et tillitsforhold treneren eller foreldre må bygge opp gjennom handling.

Det er en stor misforståelse at de som lykkes kun er «tøffe i trynet», kun tar utfordringer på strak arm. Kanskje nøkkelen nettopp ligger i at den som lykkes tidlig skjønte at kjærlighet og tillit ikke var avhengig av grad av vellykkethet på banen?

Kjærligheten og tilliten ligger der – uavhengig av stang et eller stang inn. Kjærligheten og tilliten ligger der – uavhengig av grad av vellykkethet.

Det er en stor misforståelse at de som lykkes kun er kun er lykkelige og tar alle utfordringer på strake armer! Alle møter tunge perioder. Alle møter utfordringer som synes vanskelige. Alle møter situasjoner der trygghet er det eneste saliggjørende. For å gå på utfordringene – litt seinere.

En visjon for oss trenere. En visjon for oss foreldre bør alltid være: Best i motgang.

Det neste nøkkelordet i barne- og ungdomsformelen er mestring. Altså å få til det du øver på. Å lykkes med det du er glad i.

For å «få til det» må vi trenere og foreldre finne rett mestringsnivå. På trening og i kamp. For vanskelig mestringsnivå gir utrygghet. For lett mestringsnivå – skaper kjedsomhet og ofte feil fokus.

Et par ord om mestringsfokus.

Du kan alltid skryte i fotball. Som trener. Som medspiller. Fotball er øyeblikkets kunst. Og de kommer igjen og igjen. Nesten de samme spillsituasjonene. Ikke som i høydehopp – her har du tre forsøk. Ikke som i sprint. Rører du deg før det smeller – er du ute. Som trener kan du åsså skryte om pasningen gikk feil. Valget var godt og dristig, men motstanders forsvarspiller leste ballbanen godt. Eller: Tilslaget var fantastisk, pasningen hadde både kraft og retning. Men løpet kom for seint. Neste gang gjør du det samme, bare la bevegelsen utløse pasningen. Altså: man kan skryte av både valg og handling. Eller en av delene.

Treffer man – over tid – på vekslinga mellom trygghet og utfordringer, samt finner rett mestringsnivå legger man grunnlaget for trivsel og utvikling.

Å finne balansen mellom trygghet og utfordringer er en forutsetning for trivsel, mestring og utvikling

Mestringsskalle kontra vinnerskalle

Jeg gir meg ikke helt her. Kjennetegnet på folk som får til ting - er at de ikke gir seg. De gir seg ikke før de får det til.

"De har vinnerskalle" - sier noen. Det er helt feil. De kan gå på smell eller smell - men kommer tilbake.

"De har mestringsskalle", sier jeg.

Vinnerskalle og mestringsskalle er to forskjellige greier.

Sammenligningssjuka

Vi skal på død og liv sammenligne. Og være like gode «som naboen». Har naboen Tesla, skal jeg ha Tesla. Har naboen malt huset svart, skal jeg male huset svart. Har naboen bikkje, skal jeg ha bikkje. Har naboen hytte, skal jeg ha hytta. Har naboen plysj, skal jeg ha pysj.

Vi snakker nok en gang om tålmodighet og sjølstendighet. Og ikke minst om identitet.

Å falle sammen etter negativt soneuttak eller laguttak som 13-åring – særdeles unødvendig. Med trygghet i bånd – er det et fantastisk utgangspunkt for utvikling og revansj.

Med tålmodighet og sjølstendighet kan vi og jeg få ut potensialet. I laget. I spilleren. Men blomster springer ut – til ulik tid. Bare du vanner og gjødsler i riktige doser. Da blir du like god som backen – som var bedre enn deg i går. Da blir du like god – om ikke bedre – enn laget du tapte for i går.

Det er lov å herme, det er lov å ape etter. Det er en fantastisk læringsmetode. Dog lønner seg å ta med deg det beste fra de du aper etter.

VI – som en verdi

Du skal hvile beina i en park. Øyet leiter etter en benk. Du leiter etter en benk der det ikke sitter noen. Fra før. 9 av 10 setter seg ikke på en benk sammen med ukjente. Sånn er vi. Du er i samme park. Parken er rett ved stadion. Du skal på kamp. Du har på deg drakta. Du skal hvile beina. Skal stå i 2x45. Du leiter etter benk. Om det sitter noen der - æ’kke nøye. Om det er kjentfolk eller ikke - ækk’e så nøye. Bare han eller hun har samme drakta. Drakta er det sterkeste symbolet på identitet - jeg kjenner til. Symbol på felleskap, lidenskap i medgang og motgang. I opprykk. I nedrykk. Symbolet på klubben i mitt hjerte. Drakta kan være symbolet på flott oppvekst, voksenliv og alderdom.

Jeg er født inn i en idrettsforening. Jeg vokste opp, blei voksen i den. Jeg eldes og skal død i samme klubben. Trur dette har gjort noe med unga våre. Har du VI – under huden – er du ikke så lett å rikke på. Har du sett et godt fotballag uten sterk VI- følelse?

VI – som en verdi gir mer motstandskraft hos unga. VI – som verdi styrker laget, klubben og lokalmiljøet. VI – som verdi styrker samfunnet – mer enn vi aner.

Mening gir ballast for å tåle det meningsløse

Samfunnet er i endring. Det har den alltid vært. Det er endringstempoet som er forskjellen. Å nå månen var et stort skritt. I 1969. Neil Armstrong tok 15 bilder da han var der. 5 av seg sjøl. Det skulle vært i dag.

Idrettslaget er vevd inn i samfunnet. Endres samfunnet, endres forutsetningene for idrettslagets virke. Endringstempo påvirker idrettslagets ve og vel. Mobilitet – i utvida forstand Vi flytter mer. Vi flytter oftere. Flere er innflyttere. Det er lengre å reise til besteforeldre. Vi bytter jobb. Vi bytter jobb oftere. Vi bytter yrke. Vi bytter yrke oftere. Vi tar mer utdanning. Et utdanningsløp – etter videregående – er sjeldent under fire år.

Vi stemmer fortsatt. Litt færre stemmer. En før. Vi stemmer ved stortingsvalg og kommune- og fylkestingsvalg. Vi bytter stemmeseddel oftere. Vi skifter politisk ståsted oftere. Vi skiller oss. Flere skiller seg. På godt og vondt. Det er igjen større forskjell på folk. De rike blir rikere. Flere blir fattige. De fattige blir fattigere. Det påstås at vi er blitt mer sjølsentrerte. Vi tenker mer på oss sjøl – enn fellesskapet.

Vi kan slå fast at flere ungdommer sliter. Flere ungdommer sliter – enn før. Mange sliter med å finne mening. Noen påstår at ungdommen er en dessertgenerasjon. Det er den ikke. Jeg hadde det lettere. Vi hadde det lettere. Mange yrker gikk i arv. Du visste hva du skulle bli. Jeg kunne bli hva jeg ville. Kom inn «overalt». Nå må de fleste inn på studiespesialisering på videregående skole. Mange er ikke laga for slikt. Nåløyet for å komme videre blir stadig trangere. Vi leser om frafall fra skole og om psykisk syke. Langt flere begår selvmord nå – enn da jeg var ung.

Avgjørende for en god ungdomstid – er å finne mening. Å finne sin plass i et større hele.

Finner’u mening – tåler’u mer – det meningsløse. Mening gir ballast for å tåle det meningsløse. Identitet, engasjement og patriotisme er særs meningsskapende. Det finner du i drakta. Det finner du i lokalmiljøet. Det finner du i idrettslaget.

Sterk VI – følelse er en verdi i seg sjøl. Vi – følelse gir mening. Unger tar flere hjemløp og gir flere klapp på skuldra til kameraten med sterk VI – følelse.

DEL 2

Å bli gla`i å røre seg – å bli gla’i fotball

Å bli pappa var stort. Håpet om å være sammen på banen – mye, lå i bakhue. Huset var fullt av baller. I alle størrelser. Det var leikene jeg kjøpte. Kjøpte ikke Lego. Aldri likt det sjøl. Lego tar vekk fokus på ball, tenkte jeg. Ikke bra, tenker sikkert andre. Det gir jeg blaffen i. Trur’e virka.

Å leike med småtasser er monotoniens leik. Å leike er en tålmodighetsprøve. Om att og om att. Jeg likte å leike med ball. Da blei jeg mer utholdende. Vi leika mye – med ball. Små rom er bra for balleik. Ballkongen i blokka var perfekt. Ball kommer rullende tilbake. Mini – binge var det. Jeg elsker ballvegger. For få av dem.

Ball som leike – ække dumt

Å prioritere (rett)

De fleste får unger når de tjener minst, er ferskest i jobben og bor som trangest. Og har det travlest. Tidsklemma kalles det visst. Sånn var det med oss åsså. Blakk som ei kjærkerotte. Renta på rundt 15 prosent. Jeg hadde alltid to jobber. Pluss frivilligheta etter hvert. Noen bruker mye tid på seg sjøl. Noen fortsetter å spille golf. Vi brukte all tid sammen med unga. Tru’kke det var dumt. Blei ei fin rytme ut av det. Ikke heseblesende. Fikk tid til en strekk åsså. Det har jeg fortsatt med.

Å investere i tid med unga er den beste investeringa du gjør.

Det er ikke nok å bruke tid sammen. Når foreldra trives i aktiviteten er sannsynligheten trivselen der hos unga å. Visa versa. Jeg valgte bekken framfor sandkassa. Jeg valgte banen framfor Lekeland. Da var jeg med på leiken. Da var vi i leiken.

Å velge aktiviteter som både voksne og barn liker er vinn – vinn. Unga merker det.

Ut på tur – Aldri sur

Jeg har aldri vært gla’i kaffeslabberas. Maur i rompa. Lopper i blodet. Vi var gla’ i å være ute. Lørdag og søndag var turdag. For unga var det like naturlig som å gå i barnehagen. Med naboer og kamerater. Først i bæremeis. Så på oppdagelses- og klatretur. Hva kan en ikke få ut av en sildrende bekk, en krokete furu eller ei ur der jeg garantert så reven! Førstemann hit. Førstemann dit. Sjøllagde eventyrhistorier – innunder treet. Historier som jeg var mest gla’ i – til slutt. Og satt igjen – aleine.

Boksen går. Sisten. Gjømsel. Sikre vinnere. Mulig du har glemt det: å ligge bak en busk – der fattern eller kameraten prøver å finne deg – er definisjonen på spenning, iling i magan og fryd – på samme tid.

Tur med noe godt i sekken. «Fri bar» på Sportsstua; vaffel- og kanelsnurrefest hver gang. Vi var blakke småbarnsforeldre. Man kan spare seg til fant. Trur det sparte seg. 

Så utvida vi repertoaret. Med bading og skøyter. Og langrenn. Mye oppover fra oss. Til skistua. I førsten kjørte jeg dem til toppen. Noen rista på hue. «Unga må tidlig krøkes…». Den hakke jeg trua på. Visste at flater og nedoverbakker ga iling i magan og langt mer skiglede enn oppoverbakke. Oppoverbakkene kommer tidsnok.

All aktivitet som gir positive opplevelser – er go ’aktivitet

Kamerater er gull

Kamerater gir sjøgående aktiviteter på tur. De blir i leiken sammen. De største leder an. De yngste dilter etter. Vi dro på tur med hele nabolaget. Det varte hele dagen. Vi voksne bytta på. Med initiativ og overoppsyn. Fint for oss foreldre åsså. Reine cooprativen. Alle var vi innfløttere. Vi skapte bånd. Bånda er der ennå. Det jeg husker best er ettermidagsstrekken. Gu’bevaremegvæl så godt.

Voksne og barn sammen på tur gir uante muligheter.

På banen

Mitt andre hjem – som guttunge og ungdom – var på banen. Der fant jeg kamerata, der fant jeg idolene. Der fant jeg grassmatta. Der var det kamper hele tia. Der var det liv. Det var ramma for det jeg elska. Der fikk vi styre sjøl – i ei trygg ramme. Det var mitt univers. Det sitter i ryggmargen – ennå.

Det blei unga mines sandkasse – åsså. Her var vi – støtt og stadig med dem. Veien fra sammen med – til aleine ned til banen blei derfor ikke så lang. Den eldsten var ikke mer enn seks år, da han rusla ned aleine. Med ball, niste og drikke i sekken. Jeg lå i buskene. Så at han kom seg ned og møtte en par kamerater. Fra barnehagen. Da var det gjort. Siden har de vært der. Seinest i vinterferien. Da var minsten der hver dag. Maratonøkter på 4 – 6 timer. Innebygd lunch. Sikkert på Mac’ern. Mellom slaga. Alt feil i forhold til boka. Til hva fysiske trenere og ernæringsspesialister prediker. Jeg fryder meg. La de være unger så lenge de kan. Før Excel – ark, treningsdagbøker og spillerutvikleren tar dem.  

Sjølgående aktiviteter i ei trygg ramme er en vinner

Trampolina

Det stemmer at unger før var mer i leiken ute i det fri. Det stemmer at unga leika mer – uten sammenblanding fra voksne. Det stemmer at unger før gikk eller sykla til og fra skolen, gikk og sykla til og fra banen. Det stemmer at mange har mindre bevegelseserfaring – nå enn før. Men vi hadde ikke trampolina før. Det har vært en viktig leikearena for våre unger. Fra stabbestadiet til tidlig ungdom. De har formelig levd der – til tider. Alltid på spretter’n. Med og uten kamerater. Med og uten baller. Små baller. Store baller. Baller med og uten luft. Her har de sjøl utvikla aktiviteter og leiker. Trampolina har vært en vinner. Trampolina er som aking: higen etter gleden av å renne ned overskygger slitet med å trekke kjelken opp bakken. Det glemmer motbakken.

Trampolina er en magisk aktivitetsmagnet som både gir sjølgående bevegelsesglede og bevegelsesutfordringer.

Barnehagen

Med begge i jobb bar det rett i barnehagen med unga. Der møtte jeg unger i alt for store parkadresser og tunge sheroxstøvler. Unga bevega seg som viljeløse zombier. Alt i slow motion.

På leit etter varme støvler. På leit etter lette parkadresser. Med mye ull under. Jeg lyktes med det. De løp som Zorro og Supermann. Eller Leo.

Jeg fylte barnehagene med baller. Overalt. Sånn blir det aktivitet av. Sånn blei det aktivitet av. Sånn blir det motorikktrening av. Da blei det faktisk mening – med perling – mellom slaga.

Det er en klar sammenheng mellom grad av aktivitet og tilgjengelig uteareal, klesplagg, fottøy og tilgengelig utstyr. Overalt. Også i barnehagen. Spesielt i barnehagen.

Med barnehagen og fotballaget inn i 1. klasse

Unga våre by’nte med fotball i femårsalder’n. Ett års tid før skolen. Det var en vinner. De kjente skolegården før de by’nte. De kjente klassekameratene og de eldre – før de by´nte. Det tok med seg barnehagen og fotballaget inn på skolen. Det var trygghetskapitalt å ta med seg – inn i mye annet som var ukjent.

Tidlig idretts- og fotballstart gir trygghet ved skolestart.

Favorittlag og idoler gir retning

For oss var engelsk fotball det nærmeste du kunne komme lykke. Vi fikk for første gang engelsk fotball på TV’n. Det var mer enn høytidsstund. Vi fikk favorittlag og favorittspillere. Jeg fant mitt Sheffield United og min Tony Currie. Det ga enda mer fotball på løkka. Det ga moter. Det ga hårsveis. Det ga rivalisering. Det ga rett og slett mening.

I dag får unga alt gjennom TV. Bare fattern betaler. Fri bar her åsså. I dag får unga alt gjennom sosiale medier. Det kan følge hvert skritt til favorittlag og favorittspillerne.

Unga mine fikk favorittlag og favorittspillere. Tidlig. Det blei enda en fellesnevner blant kamerata. Effekten dønn lik min: mer fotball på løkka, moter, hårsveis og rivalisering:

Yngsten – som er Man Utd tilhenger skulle sove over hos en Liverpool-fan. Trukke han var seks år. Rommet til kameraten var tapetsert med Liverpoolspillere. Yngsten tok med seg sovemaske! Så han slapp å våkne til det «møkkalaget».  

Det blei enda en fellesnevner mellom meg og unga. Det er en fellesnevner. Felles interesse og lidenskap – om du vil.

Favorittlag og idoler gir tettere bånd mellom unga og foreldra. En fellesnevner for barn og voksne ække dumt. En lidenskap sammen ække dumt.

Å se på fotball – sammen

Med favorittlag og idoler blir det TV – titting. Å se fotball sammen er fint. Å se fotball sammen der følelser er i sving – lidenskap. Fotball TV – titting var en måte å få lidenskapen under huden. Han eldsten så – for så å forsvinne ut verandadøra til veranda’n eller plenen: øvde på noe han hadde sett. Ut og inn – hele kampen. For meg var og er TV – kampen en måte å snikutvikle fotballforståelse hos unga. Å se fotball – sammen har blitt en måte å diskutere valg og mulige løsninger. Ikke for mye, bare innimellom. Med dagens digitaliserte sendinger kan vi i tillegg spole fram og tilbake. Sendingene koster flesk. Det handler om prioritering. Som alt annet.

Å se på fotball på TV – sammen – stimulerer både fotballhjernen, fotballhjertet og fotballbeina. Det kan gi rå tilstedeværelse. Er du «til stede» er du motivert. Motivasjon er en forutsetning for læring. 

Å være til stede

Fattern og muttern var første kull ut fra Lærerskolen etter krigen. Gikk på Hamar. Måtte trekke hvor de skulle ut på post. Sto mellom Sarpsborg og Drammen. Blei Drammen. Bra valg. Selv om Sarpsborg også hadde blåhvit – stripete drakter. Begge var «integrert» i lokalmiljøet etter et kvarter. Fattern blei formann. Jeg stolt som en hane. De var alltid rundt oss. Ikke som trenere eller oppmenn. Men de var der. Alltid. I bakgrunnen. Jeg likte det. Jeg mer enn likte det. Stolt og trygt var det. Stolt og trygg er veldig nær kjærlighet. At de var der, ga motivasjon til mer. Mer idrett, mer trening. Fattern ga alltid en hundrelapp til 2. laget – da de vant. Aldri til oss på 1. laget: «Dere vinner alltid, dere får mest skryt: det er belønning godt nok».

Som pappa og mamma trenger du ikke kunne en døyt. Tilstedeværelse er godt nok.

Det er et paradoks: jo nærmere ungdomsliv man kommer, jo mindre ser man til foreldra rundt trening og kamper. Der bommer mange.

Å være til stede gir unga og ungdommen lyst på mer idrett, på mer trening.

Å ha sin egen lomme

Noen foreldre er aldri til stede. Det er dumt. Det kan være mange grunner til det. Mange er tett på unga. Å være tett på kan være så mangt. I planlegging, i kjøring og henting. I skolearbeid. I fritidsaktiviteter. Innimellom – i samtalen. Jeg har vært fått lov til å være tett på unga i felles lidenskap. Dog må jeg ikke glemme at jeg kun har dem på lån. De skal bli sjølstendige, sjølgående mennesker. Sjølstendighet kommer ikke over natta. Den kommer – alen for alen. Idretten er en fantastisk arena i en sjølstendighetsprosess. Jeg har vært pappatrener for alle tre. Men ikke lengre enn ut barnefotballtida. Vært med videre, men da som alt-mulig-mann. Har – etter beste evne – heist ungas sjølstendighetsfane høyt. Ikke lett, men å være bevisst hjelper. Best i motgang – er et fint apostolat. Ikke minst for oss foreldre. Mange foreldre er for tett på. Mange foreldre slepper ikke unga. De er så tett på at de skulle ha vært frimerke. Pakker baggen, lager nista, fyller vann i vannflaska, planlegger uka for ungdommen. Tolker hvert ansiktstrekk. Teller hvert skritt. Evaluerer i hjæl. Lar resultat og prestasjon styre følelsene. Da blir det rør. De gjør – dem de elsker – en bjørnetjeneste.

Idretten er en fantastisk arena i sjølstendighetsprosessen fra barn til ungdom og fra ungdom til voksen. Fotballen skal være ei lomme for dette. Foreldre kan være katalysatorer for en god sjølstendighetsprosess. Men foreldre kan også forkludre den – til de grader. 

Fri bar igjen – i Sportsbutikken

Jeg tilbrakte mye tid i Sportsbutikken. I Drammen hadde vi flere. Støa Sport var favoritten. Eid av Johan Støa. Vinner av Ekebergs Ærespris. En kløpper på ski, terrengløp og sykkel. Gikk Norge på langs i en alder på 77 år. Ærverdig å gå inn der. Enda bedre blei det Ingar Pettersen jobba der. Strømsgodsets venstre ving i glandstia. Med 227 kamper, 99 mål. Fire av dem i cupfinaler. Han kunne fotball. Han kunne fotballstøvler. Periodevis var jeg mer på Støa Sport eller Stærnes Sport eller Hauk Sport enn på gymnaset.

All sponsing fra fattern gikk til sportsutstyr. Muttra sto for husholdninga. All lønn fra sommerjobbing gikk til sports- og friluftslivutstyr. Alt dette har gått i arv. Nær sagt fri bar på Torshov Sport.

Man kan spare seg til fant. Det gjør du om unga blir nedprioritert. Det gjelder på utstyrsfronten åsså.

Interessen for Sportsbutikker og idrettsutstyr lever videre. Torshov Sport var og er som Opera’n for operainteresserte. Som Nasjonalteateret for teaterinteresserte. Unga mine har tråla og tråler Sportsbutikker.

Å bruke penger på sportsutstyr er vinn – vinn. Det nører positivt opp under en lidenskap.

Hva har unga øvd på – på banen – aleine?

Eldsten dro ut i verden – aleine – som seksåring. På banen. For å møte kameratene sine. Akkurat på den tia dukka det opp en pussig sak på fotballbanene: stiger. Stiger unga skulle løpe gjennom – i ulike fot i sett. Med øya godt planta i bakken. Det blei en farsott. Treningstia blei åsså brukt til stigeløping. Mange blei goe til det. Reine Fred Astaire eller Sammy Davis jr. Mange trenere blei goe på dette. Noen leide inn personlige trenere til unga sine. For å bli god i stigeløp. Jeg forbøy stiger på Årvoll.

Jeg har påvirka unga mine. På godt og vondt. Kameratene deres åsså. Her var resepten de tok med seg på banen:

De har spelt mest 1 mot 1, 2 mot 2 og 3 mot 3. Ofte har vinnere stått. Til de har tapt. Mellom slaga har de drivi med prikkeleiker: skyteleiker. Som de elska. Eller dratt på butikken. De har krydra øktene med fotballtennis. Og ikke minst: Spretten. Enspretten. Eller tospretten. Eller Gris. Eller Basse. Kjært barn har mange navn. Både fotballtennis og «Spretten» har noe fenomenalt i seg. Unga får masse repetisjoner uten at det er helt likt – hver gang. «Repetisjon uten gjentakelse» kaller vi trenere det.

Fotballtennis og «Spretten» synes både toppspillere og breddespillere er dønn artig. Det «kiler i magan» for alle. At aktivitet gir motivasjon – til mer – er en forutsetning for framgang. Det er åsså er forutsetning for at spellera samles på banen – på egen hånd – i morra.

Resepten er herlig fri for instruksjon. Unger blei og blir veileda nok. Sikkert i overkant for mye. På treningene ellers.

Tik Tok og YouTube er i dag full av forslag til egentreningsaktiviteter. Mye gir inspirasjon. Mye gir inspirasjon til mangt.

Resepten min er ingen hokuspokus. Men resepten har tar utgangspunkt i fotballspillet. Om noen av spellera blir brannmenn og gode i stiger – er det ikke min fortjeneste. At de er blitt kjappe i hue og beina tar – jeg gjerne en prosent ære for.

Egentreningsinnholdet må gi motivasjon til mer egentrening. At treninga gir framgang, er heller ikke å forakte. Egentrening fri for instruksjon skaper sjølgående spillere.

Hvilke ferdigheter heier du på?

Jeg så Tony Currie live – tre ganger på fem år. Jeg sykla når det kunne sykles til jernbanestasjonen – hver søndag – for å få tak i engelske aviser. 3 km hver vei gikk i en fei. Jeg brukte alle lommepenga mine på fotballmagasinene Shoot og Goal.

Nå får’u favorittlag og idoler rett inn i stua via TV’n eller via Tik Tok, Instagram og YouTube.

Det blåste en Cristiano Ronaldo – vinn da eldsten blei bitt av basillen. Med det: triple overstegsfinter fem meter unna forsvarer. I tillegg: med gester i hytt og pine da det ikke gikk Ronaldos vei. Jeg kontra med Pirlo og Modric. Jeg hylla Gattusos hjemløp og kontroll over vitale områder på banen. Jeg fikk sklitaklinga opp fra glemselen. Mulig både Nobby Stiles, Vinnie Jones og Roy Keane blei nevnt. Det husker jeg ikke.

Du får hva du heier på – åsså i fotball.  

Rolleferdigheter

Et fotballag må ha ulike ferdigheter i seg. Et lag med elleve Messier ville tapt. Det glemmer vi fort. I higen etter individualisme, penger og gull. Av mine tre unger spiller – spilte to i det bakre leddet. Ligger du an til å bli 1.96 i Italia blir du heia inn på stopperplass. Hvor mange har jeg ikke sett blitt definer som keiete i en vekstspurt. Og vraka fordi hun eller han hadde pr. dato «et mottak hardere enn skudd». Eller glemt fordi han eller hun ikke har et stort nok «ferdighetsrepertoar». Er vi felt av eget grep? Av fotballfolket som ikke forstår fotballs mangfold av ferdigheter. Pr. dato lider vi – så vi blør. Vi er framtunge – så det holder.

Fotballens krav til ulike rolleferdigheter gir fantastiske muligheter for mange. Det er faktisk noe av det flotteste utgangspunktet vi har.Sånn er det ikke i hoppbakken. Eller på turnmatta. Dette må vi ikke skusle bort.

Vil du skape et godt fotballag må du dyrke mangfoldet i de ulike rollene fotballaget skal ha. 

VI – ferdigheter kontra JEG – ferdigheter

Litt i samme gata. Et fotballag trenger like mange løp bakover – som framover. «Første mann hjem» var det første jeg lærte laga mine om forsvarsspill.

Et fotballag trenger løp bak, forbi og foran ballfører så ballfører får mer rom og flere pasningsvalg. «Store som hele Norge» var mine lags mantra i angrep i femmerfotballen. VI – ferdigheter i laget fordrer opp med blikket hos ballfører. VI – ferdigheter fordrer at fornuftige 1. og 2. touch hos ballfører. JEG – ferdigheter er ikke et kontra for VI – ferdigheter. De henger i hop.

VI – og JEG – ferdigheter er gjensidig avhengig av hverandre. Får vi til dette samspillet – snakker vi FOTBALL. 

Er’u god på 0-3?

Belgia var engang en C – nasjon i fotball. De tok rev i seila. Snudde opp ned på barnefotballen og spillerutviklingsmodeller. Gikk fra 11’er fotball til 4’er og 8’er fotball.

De skilte klinten fra veten ved uttak til aldersbestemte landslag ved å se hvor god spiller var i motgang. Oversatt til «best på 0 – 3».

Fram kom Courtois, Company, De Bruyne, Lukaku, Hazard, Witsel og mange flere. Sikkert mange årsaksforklaringer til at Belgia blei kanon go’e.

Har i alle fall tatt med meg mantra: best på 0 – 3 videre. Til mine. Hvor god er du til snu nederlag til seier? Hvor god er du til å fokusere på arbeidsoppgaver når du ligger under? Hvor god er du til å være positiv når det butter? Har du like god gjennomføringskraft i finvær som i møkkavær?

Mange ferdigheter har tette koblinger mellom hjerne, hjerte og beina. Mellom følelser og fornuft. Det er lett at følelser tar overhånd.

Å være best på 0 – 3 gir ferdigheter som er gull verdt for spiller, lag og livet. «Best på 0 – 3» må konkretiseres i situasjoner og hendelser med tilhørende grep. Noen trur de aldri kommer under. Unga mine har øvd mye på 0 – 3.

Lære krype – lære gå – lære hate DBK

Dette var min første vuggesang jeg hørte – på fatterns fang. Jeg har skrivi om vi – følelse og sterk identitet til stedet ditt og vårt – som viktige faktorer for å bygge opp gode lokalmiljø.

Oss og dem – i idretten – er den mest uskyldige «krigen» som finns. Det er den artigste rivaliseringa som finns. Pave Johannes Paul II har sagt det sånn: «Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste». Jeg er vokst opp i et herlig rivaliseringsmiljø. Der gloser satt løst. Der taklinger smalt. Replikker blei grønne gloser skapt på grasmatta og i garderoben. Der smilet og latter var en viktig ingrediens. Det skapte motivasjon og retning. Rivalisering skaper mer trening – mot neste lokaloppgjør. Vi trenger mer lokalpatriotisme. Noen trenger utløp for kraft og uskyldig rølp i et samfunn der vi skal gå i takt. Der konformitet blir tvangstrøye.

Hjemme hos oss er lokalpatriotisme blitt flagga høyt. Det har blitt en greie – i seg sjøl. At det har gitt motivasjon og inspirasjon for mer idrett og mer trening – er udiskutabelt. Å blø for drakta – kommer ikke av seg sjøl.

Lokalpatriotisme er en verdi i seg sjøl. Lokalpatriotisme gir sterk identitet. Sterk identitet i idretten skaper frivillighet på og utenfor banen. Sterk identitet til et lag skaper samhold og retning. Sterk identitet til idretten din skaper økt aktivitet og egendrive. 

Lokalpatriotisme er mer enn å heie – kun på juleaften

Lokalpatriotisme krever litt mer enn å heie. Lokalpatriotisme krever stø hånd. En stø sti. Da kan du ikke ta ut ungen din fra offentlig ungdomsskole og sende han eller hun på privat idrettsskole. Til tross for at skolene frister – alle – med veien mot suksess. Du kan ikke ta ut bautaer fra klassen. Å la resten sitte igjen. Du kan ikke hoppe fra blomst til blomst. Du må se på lokal identitet som en verdi.

Du må tåle at ungen din spiller på et lag som ikke alltid er i toppen. Du må tåle at ungen din ikke får pasninger. Ikke fordi medspiller aldri slepper ballen, men fordi pasningen ikke komme fram.

Du må stå på for at det lokale laget – så aktivitetsnivået er høyt. Du må være god på differensiering.

Du må ha tru på tru på egne og ungas ferdigheter. Du må ha tru på at du og unga sitter på humankapitalen. Du må ha tru på det lange løp. At det lange løp både har et en egen- og en nytteverdi.

Utholdenhet og stahet i hue er avgjørende for et langt liv som spiller i fotballen.Jeg har alltid heia på det lokale laget. Det har lønt seg for unga. Og dem rundt.

Å påvirke det du kan påvirke

Jeg kan ikke påvirke valg av statsminister mer enn å stemme. Jeg kan ikke påvirke klimaforandringer, mer enn å kildesortere, ikke være «bruk og kast-konge», samt å kjøre elektrisk.

Jeg kan ikke bli forbanna og ringe trener’n om eldsten ikke er med i startelleveren på NEC Nijmegen.

Under oppvekst og oppdragelse har jeg vært konsekvent på en sak: når en disputt blir konflikt: mine unger har alltid skylda – til det motsatte var bevist.

Jeg opplever til stadig at foreldre og trenere finner årsaker uttaforre seg sjøl og sitt herredømme: «Vi tapte fordi vi hadde skader. Dommer`n har skylda. Kretslagstreneren har skylda. Klubben har skylda. Trener`n har skylda. Uttaket har skylda. Spillestilen har skylda. Midtbanen har skylda. Medspiller har skylda. De dårlige får skylda».

Dette forsterker «lært hjelpeløshet»: vi angriper en utfordring som vi ikke kan påvirke. Dette fremmer ferdigheter vi ikke vil ha med i krigen. Skylder foreldre på andre – vi unga leite etter årsaker uttaforre seg sjøl. Dette fremmer ferdigheter vi ikke vil i et lag. Dette fremmer ferdigheter vi ikke vil ha i et miljø.

Sutring er det verste. Ingen trener liker sutrete spillere. Ingen medspillere liker sutrete medspiller. Ingen trenere liker sutrete foreldre. Tappere av et miljø er noe dritt. Framfor bidragsytere.

Påvirk det som kan påvirkes. Motiver for mer trening. Mer positiv oppmerksomhet. Tren mer. Jobb med humøret.

Når det er gææ’rnt i klubben - ordne opp - men ikke ved frokostbordet

Spillere skal ikke tåle urett. Det skjer handlinger fra trener og klubb som kan gå under kategorien klokt. Det skjer handlinger fra trener og klubb som ikke kan gå under kategorien uklokt. Det tas opp med dem det gjelder.

Ukloke handlinger fra trener eller klubb blir ofte samtaleemner «ved frokostbordet». Jeg unngår sånt. Innholdet rundt frokostbordet kan blir fort bli «sannheter».

Jeg har en slektning som klaga over at han var uvenner med fire av fire naboer. Jeg ymta frampå at han muligens sjøl var årsaken til disputtene. Jeg nådde ikke fram.

Puste med magen eller telle ti er alltid en fordel – åkke som. Blod er tjukkere enn vann. Følelser påvirker fornuften.

Skjer det urett fra trener og klubb – skal det tas opp med dem et gjelder. Men pust med magen først. Å se en sak fra to sider er ofte greit.

Tålmodighet og tilstedeværelse

Tålmodighet har mange lag.

Toppklubba er utålmodige. De skal finne talentet raskest mulig. Salgsobjektet som gir 10 mill i kassa. Eller mer. Det er sånn det er. Det er forretningsmodellen.

Mange spillere går fra talent til ikke talent – i en fei. Og må ta bussen hjem. Aleine.

Toppklubba skaper utålmodighet rundt oss.

Vi må hjelpe spillerne til å være tålmodig i hue. Så spiller gir i nuet. På det laget de er på. På den treninga de er på.

Vi har toppklubber rundt oss – som snakker om hvor unga skulle ha vært.

Jeg har pappaer – rundt meg – som kun har fokus på at poden skulle ha vært et lag opp, skulle ha vært to lag opp. Og snakker om hvor poden skal være om tre år.

Jeg har aldri snakka med unga hva som skjer om to – tre år.

Har du tankene for langt fram i tid – da mister du fokus på nå – tia. Du mister tilstedeværelse. Du må være der – der og da.

Tilstedeværelse er forutsetning nr. 1 for å mestre, lære og å få utvikling. Da må du være PÅ treninga.

Hospiteringsjag

Å trene med spillere som er bedre enn deg – er bra innimellom. Trene med laget «over deg». Men ikke hele tida. Har vært på mange studieturer. Vært på mange seminarer. Tatt mange studiepoeng. Ikke mye som satt. Ikke mye som sitter. Lært mest på prøving og feiling. Smertefullt innimellom. Tok med meg noe fra Lyngby. Danskene er go’e på pedagogikk. De hadde innført 1/3 dels regelen i spillerutviklinga. Unga og ungdommen skulle gjennom et år, en periode eller en uke spille:

• en tredjedel av tia med og mot spillere som var bedre enn seg.
• en tredjedel av tia med og mot spillere som var på samme nivå som seg sjøl.
• en tredjedel av tia med og mot spillere som holdt et lavere nivå enn seg sjøl.

Med den organiseringa fikk spillerne både spenne buen, møte jevnbyrdighet og være best. Dette har jeg tatt med meg videre. Forutsetninga for framgang er at spillene har tilstedeværelse på alle de tre nivåene. At alle nivåene er like mye verdt.

Vi har en lei tendens kun å hospitere opp. Det kan gå bra. Men jeg sett mangt eksempel på at spillere gradvis har mista sjøltillit og gnist. Å kjempe for å holde et nivå som er to knepp høyere enn kapasitet – tar på.

Mange miljø hospiterer i stor skala. Spillere veit ikke hvor de er – i neste uke. Verken på trening eller kamp. Snakka med en aldersbestemt landslagsstopper. Han kunne ikke navnet på klubbstoppermakker. Det gir dårlig forutsetninger for utvikling av relasjonelle ferdigheter. Ferdigheter som er avgjørende for god utvikling.

Klubber kan hospitere spillere og lagsmiljø i hjæl. Det er ikke ferdighetsutviklende. 1/3 dels reglen er en nøkkel til mestring, læring og utvikling.  

Referanser og økta

Referanser er in. Mange reiser land og strand. For å leite etter referanser. Jeg trenger ikke å dra til utlandet for å kalibere meg. Jeg sykler ned til Hasle/Løren. Der finner jeg landets beste 16 – års lag. Resten av referanseinnhentinga tar jeg på TV’n.

De fleste av oss har utfordring nok – med å få sammenheng mellom øktene og det vi vil påvirke. Vi har alt for lett å dette ned på det generelle. Med øvelser der spellera verken veit inn eller ut. Det blir ikke nok «To-The-Point». Ikke nok rollespesifikt. Jeg blir mer og mer «Bradley – coach»: løpende coaching i helt spell. Spellera liker det. De fryser ikke. Jeg liker det. Jeg fryser ikke.  

Løpende coaching i helt spill gir gode muligheter for å være konkret. Treffer du spellera blir de mer sjølgående.

Evaluering

Mange spillere blir ikke evaluert. Ofte sitter de på benken. Trenere har en lei tendens til å snakke mest med de som er i elleveren. De trenger det faktisk minst. Uttaket er feedback – godt nok.

Den daglige samtalen med spilleren er best. Før trening, under trening og etter trening. Det er go’ investering av tid. Spellera elsker samtalen. For du er en av de viktigste i liver dems. Er det et trenerteam – kan feedback og oppmerksomhet fordeles. Dog: hovedtrener teller mest.

Ofte blir spillermøter for lange. Evalueringsmøter åsså. De fleste av oss er ikke lagt for sånt. Det virker mot sin hensikt. Her var Drillo på sitt beste. «To the Point». Sett tidsfrister på møter. 8 min video er toppen. 12 minutter prat er toppen.

Glimt fra kamper er blitt allemannseie. Mange trenere er dyktig til å involvere. Spillera skal plukke involveringer. Et apropos: å se seg sjøl – er den sterkeste feedbacken som fins. Den kan være brutal. Den er brutal – når det butter. Å se sånt i plenum kan rett og slett være «drepen».

Vær varsomplakaten – må heises.

Foreldra vil også evaluere. De har åsså tilgang på kamper. Ivrige foreldre vil se kampen – sammen med – hele tia. Det blir alltid for mye. Magamål finnes sjelden. Kommer unga sjøl og spørr: «Vil du se på noen glimt?» - da nærmer vi oss noe.

Evalueringsskjemaer er det mange av. For noen Kanskje fra mange arenaer. For noen. Kanskje fra mange trenere. For noen. Det blir ofte for mye. For noen.  

God evaluering og oppfølging er en kunst. Hvem gir? – hvem får? – hvordan gi?- hvordan individualisere? kan skape mer sjølgående spillere.  

Troverdighet

Trener’n i barne- og ungdomstia er den nest viktigste personen i ungas liv. Nest etter foreldra. Er du foreldretrener skjønner’u at du har påvirkningskraft. Du kan flytte fjell. I trivsel og miljø. I utvikling.

Men du blir fort avslørt. Om ord og handling ikke stemmer overens. Om du ikke følger opp. Om du ikke holder ord. Om du ikke er konsekvent. Om du gjør noe annet enn du sier. Da mister du tillit. Da blir ord fort ord. Da blir ord fort luft. Det går fint an å bomme. Det gjør vi innimellom. Jeg har bomma inn i granskauen. Unger tilgir. Men vedvarende juging gir banesår. Det kan gi varige banesår.

Unga mine veit hvilke verdier jeg har. De veit hvilke verdier vi har. Unga mine er på banen. De kommer tidsnok til trening og kamp. De elsker de drakta si. De tar hjemløpa. De sklitakler. De veit at fotballstøvla må være tørre i 20 minus. De veit at ull er best under i 20 minus. De veit at alle er like mye verdt. De veit det er lov til å mislykkes. De veit faktisk veldig godt at faren kan tilte – når som helst.

For størst av alt – er kjærligheta. Den er alltid der.