Skråblikk: Je tek alle sju. Itt’no knussel

Marte Svennerud var bygdas sjef. Hu eide alt. Butikken, den største gården, fiskeværet og stornaustet. Hele skauen rundt. Hu var streng, men godhjerta. Om fattigfolket ikke hadde råd til å betale, sa hu: «Je stryk regninga, Itt’no knussel».

Plutselig var sju unger både foreldreløse og husløse. Det var prestens oppgave å finne ei rå. Som leder for Fattigkommisjonen. Alle unga ville til hu Marte Svennerud. I forkant av utvalgsdagen hadde unga trekki hvem som skulle til Marte. Det blei han Mikkel som vant. På dagen fikk – som seg hør og bør - Marte Svennerud velge først. Hu tok han Nils. Nils bynte å grine. «Hva er det med deg gutt», sa Marte Svennerud. «Vi har spelt om deg, det var’n Mikkel som vant».

Hu Marte smilte om munnen. Så kom det:«Je tek alle sju. Itt’no knussel».

Jeg tar med meg Martes verdisett inn i dette «Skråblikket». Jeg argumenterer for en langt breiere inngang til hva et talent er. Og kommer med virkemidler for Lengst Mulig – Best Mulig. Til sjølve Fotball – Norge. Til klubber, trenere og foreldre. Til talentet.

«For et talent!»

Sa han ved siden av meg. En trettenåring hadde dundra inn fem mål. Dobbel så hurtig var han. Dobbel så utholdende var han. Dobbelt så sterk var han. Dobbel så gammel var han… Ikke riktig, men iallfall fire år eldre. Enn resten av gjengen. Medspillere som motspillere. Ikke i kronologisk, men i fysiologisk alder.

En ting er sikkert. Vi er forskjellige. Vi lærer i ulikt takt. Noen modnes tidligere i hue. Noen modnes tidligere i kroppen. Noen blir fortere sjuk. Noen tåler mer trening enn andre. Noen blir «aldri» skada. Noe er oftest skada. Noen tar framgang som stimulans for mer ærgjerrighet. Noen tar imot framgang som en velfortjent sovepute.

Noen er mer hardfør i motgang. Takler stillstand eller motgang. Andre mindre robust for sånt.

Talentbegrepet

Inngangen innbyr til å problematisere talentbegrepet. Min påstand er at vi bruker ordet talent i hytt og pine. Min påstand er at vi gir noen merkelappen talent altfor tidlig. Min påstand er at talentbegrepet ofte blir mer en belastning enn et plussord. For mange.

Snur vi på det – blir det bedre: talent er å utnytte det potensialet du har. Eller om du vil: talent er å ta vare på og utnytte talentet du har.

Med ett blir talent et allemannseie: Alle har et talent. Alle har et potensiale.

Talentbegrepet blir også mer konkret. Ikke en nådegave fra himmelen. Det blir et verb. Det er noe vi lærte på skolen: verb er å gjøre. Talent er noe du kan og skal påvirke. Talentet blir å forvalte, ta vare på det talentet du har. Å utvikle utgangspunktet. Å optimalisere utgangspunktet.

Jeg vil skrote talentbegrepet. Til spillerens potensiale.

Til spillerens beste. Dermed basta.

Foreldrene – trenerne

Jeg utvider forutsetningene enda mer. Eller begrenser dem:

Omgivelsene må også ha talent: Et talent for å se ståsted, utvikling eller stillstand hos utøveren. Blod er tjukkere enn vann. Kjærlighet gjør blind sies det. Er noe i det. Enda mer presist: Du har det ikke bedre enn hva unga dine har det. Å handle rasjonelt i medgang og motgang er en utfordring for oss foreldre. Ikke minst kan ungdommens frigjøringsprosess være problematisk. For begge parter. Foreldre kan bidra til at potensialet nås. Foreldre kan forkludre potensialet. Det er synd. For kjærlighet skal brukes til det det er godt for: Det er det inderligste og flotteste vi har fått.

Det er mulig å dele inn type folk i kategorier. Vanskelig – men mulig. Så åsså med foreldre: Gode i medgang og motgang. Gode i motgang. Dårlige i medgang. Gode i medgang. Dårlige i motgang.

Spillernes viktigste voksenperson. Utenom foreldra – er treneren. Han eller hun er sentral i spillers forvalting av potensialet. Jeg er både trener og pappa. Mange er det. Det kan være et strålende utgangspunkt. Jeg skriver like mye til meg sjøl, som til trenere og foreldre – i denne artikkelen. Mange er trenere.

Hvor sitter potensialet?

Fotball er en idrett med mange ulike roller i et lag. Rollene i laget har ulike krav. I så måte er fotballen kroppstolerant. Ingen trenger å være syltynne. Ingen trenger å være kjempesvære. Ingen trenger å være kjempesterke Vi trenger raske spillere. Men spillere som er langsommere er slettes utelukka fra et langt liv i fotballen. Også i de høyere divisjoner. Mye fotballhurtighet sitter i hue. Vi trenger høye spillere. Vi trenger kjappe føtter, vi trenger små spillere. Vi trenger utholdende spillere. Vi trenger spillere som dekker store områder og vi trenger spillere med spisskompetanse i trange rom. Vi trenger spillere som er gode sammen med. Vi trenger spillere som har råskap en mot en. Vi trenger spillere med høy grad av fotballforståelse. Vi trenger spillere – som nær sagt – handler på innsikt.Vi trenger både Gattuso`er og Messi`er, Ødegaard`er og Haaland`er. Vi trenger Mjelde`er og Hansen`er.

Både på banen og i garderoben trenger vil ulik innsikt og temperament. Vi trenger kapteinsemner, vi trenger humørspredere, vi trenger lemener.

Fotballen er ikke bare kroppstolerant. Den er typetolerant. Den har plass til alle typer karakterer. Bare ikke de er «tappere» over tid. Tappere av i en gjeng tar krafta vekk fra banen. Tappere er opptatt av seg sjøl. Fotballgarderoben skal være fylt av spillere som «fyller» miljøet med kraft. «Påfyllere» er tingen. Da tåler miljøet både med– og motgang.

Er potensialet noe medfødt?

Egenskaper er noe vi er født med. Vi er født med ulike egenskaper. Noen har gener som gir hurtighet. Noen har gener som gir utholdenhet. Noen har grublegener. Noen har «jeg går rett fram – samme hvem jeg støter på»-gener. De modnes og påvirkes av oppvekst og miljø. Det modnes og påvirkes gjennom ved trening og gjennom erfaring.Egenskaper blir ferdigheter. Fotballen, laget og miljøet trenger mangfold av ferdigheter. Gudskjelov.

Alt som kommer innenfra – gror best. Ikke se for seg alle fordelene som følger med å bli god, men det å bli god i seg sjøl.

Vi ser spillerkarriere ofte går «i arv». Foreldre med erfaring fra toppfotballen. Foreldre med et liv i toppfotballen får unger – som fortsetter det løpet.

Er det arv eller er det miljø? Begge deler. Garantert. Trenere av sønner og døtre til toppspillere melder dog ett fellestrekk:

«De blander seg ikke inn. De lar unga være unger. De lar ungdommen være ungdom. De er veldig avslappa til videre karriere».

Å påvirke der man kan påvirke

Jeg kan ikke påvirke valg av statsminister mer enn å stemme. Jeg kan ikke påvirke klimaforandringer, mer enn å kildesortere, ikke være «bruk og kast-konge», samt å kjøre elektrisk.

Jeg kan ikke påvirke om eldsten er med på NEC eller Häcken

Under oppvekst og oppdragelse har jeg vært konsekvent på en sak: da og når en disputt blir konflikt: mine unger har alltid skylda – til det motsatte var bevist.

Jeg opplever til stadig at foreldre og trenere finner årsaker utover seg sjøl og sitt herredømme: «Vi tapte fordi vi hadde skader. Dommer`n har skylda. Kretslagstreneren har skylda. Klubben har skylda. Trener `n har skylda. Uttaket har skylda. Spillestilen har skylda. Midtbanen har skylda. Medspiller har skylda. De dårlige får skylda».

Dette forsterker «lært hjelpeløshet»: vi angriper en utfordring som vi ikke kan påvirke. Dette fremmer ferdigheter vi ikke vil ha med i krigen. Dette fremmer ferdigheter vi ikke vil i et lag. Dette fremmer ferdigheter vi ikke vil ha i et miljø. Vi skaper tappere av et miljø. Framfor bidragsytere.

Å snu på flisa er åpenbart det beste. For endring til mestring, framgang og klar for nye utfordringer:

Påvirk det som kan påvirkes.

Når det skjærer seg

Å drifte et idrettslag er på mange måter vanskeligere enn å drifte et multinasjonalt selskap. Idrettslaget drives delvis eller fullt og helt av frivilligheta. Det står ofte ikke på dyktighet og kompetanse. Men i motsetning til det multinasjonale selskapet – knyttes følelser til et idrettslag. Idrettslaget forvalter unga våre. Følelser preger tankegang. Følelser forkludrer ofte rasjonalitet.

Å løfte utfordringer opp der det hører hjemme – er en forutsetning – for gode løsninger. For veien videre.

Å involvere unga i slike prosesser – er ikke lurt.

Alt for ofte blir unga involvert – gjennom voksenfrustrasjoner «ved frokostbordet». Det blir bare surr.

Tålmodighet som verdi

Thomas Wassberg blei en gang spurt hvorfor han ikke var i form - tidlig i januar:

«Jag åker inte for halva griser».

Mye visdom i det.

Å være tålmodig. Å være god når det gjelder. I et tids- og meningsperspektiv: være i form og ha kamerater livet ut.

Møter på mye utålmodighet. I fotballen. Via jobben og som frivillig. På fritida. Der råder – nær sagt den den totale utålmodighet - blant særs mange «idrettsforeldre» og såkalte utviklingsklubber: man må spille i interkrets. Man må spille i nasjonal serie i en alder av 14-år. Hvis ikke - er løpet kjørt. Spillere rives ut av hjemmemiljø. Hjemmemiljø raseres. Spillere bytter klubb. De læres opp i rastløshet og utålmodighet.

«Dette er spillerutvikling. Vi er like gode mennesker for det». Var det en som sa til meg.

Jeg er den første å forstå, vite og hevde at homogene ferdighetsgrupper gir gode læringsforutsetninger. Men dette rettferdiggjør ikke å rasere andre homogene ferdighetsgrupper. Eller å vrake spiller A framfor spiller B. Når en slettes ikke er sikker på noe som helst. Eller å glemme spiller B framfor A fordi spiller B gulper mannlige kjønnshormon, vokser 10 cm på et kvarter og akkurat der og da har et mottak som et skudd.

De som setter i gang dette sirkuset - har vel ikke ondskap i seg. Men å forringe verdifull mening for andre – havner i alle fall ikke på plussida.

Og. Det er nok av empiri. Empiri på at unga blir sjuke av det. Av jaget. Av lykke- og utålmodighetjaget. Alarmerende empiri.

Tålmodighet og sjølstendighet er en dyd. Det er kanskje den viktigste ferdigheten en må ha for å bli god.

Fristed

Spør du en toppspiller hva han eller hun husker best fra bare- og ungdomsfotballen så er ofre svaret:

«Spellet og leiken på løkka». Dette må vi ikke glemme. I vår organiseringstrang. Uorganisert - egen initiert aktivitet er gull verdt. Det gir leike fotball. Frihet fra oss. Det gir sjøljustis. Det gir latter.

Vi har en lei tendens å flytte voksengreier – tredd nedover i rekkene. rekkene. Periodisering, restitusjon, treningsdagbok, rapportering om form etc. må ikke komme for tidlig. Lag lommer for at unga og ungdommen speller sjøl.

Så må de også få mer fred fra oss foreldre. Etter hvert. Når de ikke trenger oss. Når de trenger oss – skal vi være der.

Den balansegangen er det mange – som ikke ser.

Å sammenligne-sjuken

Vi skal på død og liv sammenligne. Og være like gode «som naboen». Har naboen Tesla, skal jeg ha Tesla. Har naboen malt huset skal jeg male huset. Har naboen bikkje, skal jeg ha bikkje. Har naboen hytte, skal jeg ha hytta. Har naboen plysj, skal jeg ha plysj.

Vi snakker nok en gang om tålmodighet og sjølstendighet. Og ikke minst om identitet.

Å falle sammen etter negativt soneuttak eller laguttak som 13-åring – særdeles unødvendig. Med trygghet i bånd – er det et fantastisk utgangspunkt for utvikling og revansj.

Med tålmodighet og sjølstendighet kan vi og jeg få ut potensialet. I laget. I spilleren. Men blomster springer ut – til ulik tid. Bare du vanner og gjødsler i riktige doser. Da blir du like god som backen – som var bedre enn deg i går. Da blir du like god – om ikke bedre – enn laget du tapte for i går.

Det er lov å herme, det er lov å ape etter. Det er en fantastisk læringsmetode. Dog lønner seg å ta med deg det beste fra de du aper etter.

Balansen mellom trygghet og utfordringer

Vi har laget en modell. En formel. En barne- og ungdomsformel.

For å ta utfordringer må du ha trygghet. Du kan ikke være livredd når du skal spille fotball. Du kan ikke være ballredd når du skal få ballen. Du kan ikke være utrygg når du skal drible. Jo mer trygg – jo flere utfordringer tar du.

Jo tryggere du er – jo mer kan trener eller foreldre – om du vil – spenne buen. Jo mer kan vi utfordre.

Er det kjærlighet i bånd – uavhengig av grad av vellykkethet på banen – da er utgangspunktet der:

«Jeg er glad i deg uavhengig av om du satser på fotball – eller ikke»

«Jeg er verdsetter deg for den du er»

Om spilleren trur jeg som pappa eller som trener, vurderer han eller hun som god eller dårlig, vellykka eller håpløs – ut ifra fotballprestasjoner – da er vi på ville veier.

Dette er et tillitsforhold treneren eller foreldre må bygge opp gjennom handling.

Det er en stor misforståelse at de som lykkes kun er «tøffe i trynet», kun tar utfordringer på strak arm. Kanskje nøkkelen nettopp ligger i at den som lykkes tidlig skjønte at kjærlighet og tillit ikke var avhengig av grad av vellykkethet på banen? Kjærligheten og tilliten lå der – uavhengig av stang et eller stang inn. Kjærligheten og tilliten ligger der – uavhengig av grad av vellykkethet.

Det er en stor misforståelse at de som lykkes kun er kun er lykkelige og tar alle utfordringer på strake armer! Alle møter tunge perioder. Alle møter utfordringer som synes vanskelige. Alle møter situasjoner der trygghet er det eneste saliggjørende. For å gå på utfordringene – litt seinere.

En visjon for oss trenere. En visjon for oss foreldre bør alltid være: Best i motgang.

Det neste nøkkelordet i barne- og ungdomsformelen er mestring. Altså å få til det du øver på. Å lykkes med det du er glad i.

For å «få til det» må vi trenere og foreldre finne rett mestringsnivå. På trening og i kamp. For vanskelig mestringsnivå gir utrygghet. For lett mestringsnivå – skaper kjedsomhet og ofte feil fokus. Eller mangel på fokus.Her kommer differensieringsgrepet inn. Det får jeg skrive om – neste gang.

Dog et par ord om mestringsfokus.

Du kan alltid skryte i fotball. Som trener. Som medspiller. Fotball er øyeblikkets kunst. Og de kommer igjen og igjen. Nesten de samme spillsituasjonene. Ikke som i høydehopp – her har du tre forsøk. Ikke som i sprint. Rører du deg før det smeller – er du ute. Som trener kan du åsså skryte om pasningen gikk feil. Valget var godt og dristig, men motstanders forsvarspiller leste ballbanen godt. Eller: Tilslaget var fantastisk, pasningen hadde både kraft og retning. Men løpet kom for seint. Neste gang gjør du det samme, bare la bevegelsen utløse pasningen. Altså: man kan skryte av både valg og handling. Eller en av delene.

Treffer man – over tid – på vekslinga mellom trygghet og utfordringer, samt finner rett mestringsnivå legger man grunnlaget for trivsel og utvikling.

Barne- og ungdomsformelen er min ledetråd.Jeg bruker den aktivt. Som trener. Som pappa.

Den er min sunne fornuft.Den er min pedagogiske og læringsteoretiske modell. For å si det vanskelig.

I dette forsøket på modelleringa av virkeligheten lurer flere utfordringer. Eller fallgruver.

Å vurdere prestasjon. Å vurdere motstand

Å vurdere prestasjon på 100 meter`n er rimelig greit. «10.3» er tallenes tale. Leif Olav Alnes vil helt sikkert dvele over gjennomføringa. Hva som ligger bak resultatet. Her er han god. Her er han fabelaktig. Her er han verdensmester. I fotball – blir alt mer komplisert. Tre, fem, sju, til slutt elleve spillere står for prestasjonen sammen. Ikke nok med det. Motstander gjør – etter beste evne – det vanskeligst mulig å prestere. I «fotball – 100 meter`n» hadde de andre løperne prøvd å takle deg. I «fotball – høydehopp» hadde en annen hopper prøvd å nå lista – før deg. Sånn kunne jeg fortsatt.

Fotball er et spill – motspill. Det ene laget prøver å skape – det andre laget prøver å ødelegge. Fotball er å skape sjøl – sammen og ødelegge for andre – sammen.

Fotballens egenart gjør det vanskelige å vurdere prestasjon

Noen ganger flyter det fenomenalt.

Fordi backen jeg spiller mot er langt langsommere enn meg. Og jeg er bedre enn han.

Fordi laget vi spiller mot ikke er på det nivået vi har inne.

Noe ganger flyter det ikke. Fordi backen er raskere enn meg. Fordi jeg er bedre enn han.Fordi laget vi møtte er på et høyere nivå enn oss.

To eksempler med ulikt utfall. Vi vant så det sang. Vi tapte så det sang.

Ofte blir slikt – på den ene sia: hylla. På den andre sia: slakta.

Jeg har opplevd at poder og lag er blitt hyllet for middelmådige prestasjoner. Og fått grov kjeft, da motstanden har vært overlegen.

Opplevelsene er opplevd – på toppnivå. Opplevelsene er opplevd – på spillerutviklingsarenaer i toppklubbs regi. Opplevelsene er opplevd – i breddefotballen.

Å se bak et resultat – er i fotball særs avgjørende for framgang og troverdighet. For å forstå mestring. For å forstå mangel på mestring. I særdeleshet.Presise tilbakemeldinger er en forutsetning for framgang. Da må man forstå spillets egenart: spill – motspill.

Å se alle like mye er en kunst

Jeg gjentar til det kjedsommelige: alle spillerne på laget har et potensiale. Spillerne på laget har ulike styrker. Ta tak i det. La spillerne dyrke det. Trenerne og miljøet legger til rette for dyrkinga. Eggen kalte det Go `fotteorien.

Flere enn en trener må følge opp. Fordel spillerne på flere trenere. Å bli sett er avgjørende. Å bli fulgt opp gir troverdighet og tillit. Å holde ord er Alpha Omega.

Vi har en trasig tilbøyelighet – vi mennesker: vi unngår det vanskelige. På jobb, i ekteskap, i vennskap og i familie. Sånn er det åsså i fotball. Treneren snakker alltid minst til de som trøbler. De som er satt ut av laget. De som står stille. De som ikke har framgang.Det er lett å samhandle når sola skinner og du har vind i ryggen.

En eller ei som kommer med på kretslaget krever mindre oppmerksomhet enn en eller ei som ikke kommer med på kretslaget.

Dette krever sunn fornuft og systematikk. Fra treneren. Fra trenerteamet. «Sunn fornuft – systematikk». Oppmerksomhetssystematikk. Dette er viktigere enn 4-4-2 og «opp – tilbake – gjennom».

Sier IKKE at fotballfaget skal nedprioriteres. Det må alltid ligge i bånd. Uten fotballfaglig troverdighet – taper du alltid. Har du ikke det – blir du en pratmaker.

Men å være ensidig pratmaker eller fagidiot – lønner seg aldri.

Egil Olsen trudde han var det. Fagidiot. Allierte seg med co – trenere som hadde andre kvaliteter enn han. Han bygde team som besto av andre kvaliteter enn seg sjøl. Det er en nøkkel når trenerteamet snekres i hop.

Egil undervurderte seg sjøl. Han var langt mer relasjonell – enn han sjøl trudde

Å investere i tid som gir framgang – lønner seg. Å investere i gjensidig tillit er ikke dumt.

Hvordan gi og få tillit?

Tillit er noe relasjonelt. Tillit er å stole på. Gjensidig. Gjensidig tillit. Trenene som har den genuine interessen for deg – får tillit. Treneren som treffer med veiledning som gir framgang – får tillit.Treneren som bruker tid på deg – får tillit. Treneren som ser du sliter – får tillit.

Lytter du – får du tillit. Er du tålmodig – får du tillit. Da blir du en trener med stor T. Som spilleren aldri glømmer. Som spilleren tar fram i festtaler. Som spilleren tar med seg til sine barn. Til sine spillere.

Å være bevisst hvordan du som trener virker ovenfor spilleren og spillerne er avgjørende for tillit. Jeg må snakke samme språket. Jeg må snakke så de forstår. Jeg må snakke spillerens språk.

Jeg må kunne se deg sjøl utenifra: hvordan virker jeg som person og trener på spilleren?

Innbyr min væremåte til tillit eller er jeg et orakel i en altfor stor coachjakke?

Til slutt: Jeg må – etter beste evne - evne å se utøveren innenfra. Hva tenker han eller hun om meg?

Gir min væremåte åpning for tillit fra spilleren?

Alt starter med en bevisst refleksjon hos meg som voksenperson. Sjølrefleksjon. Da øker forutsetningene får å kunne både gi og få tillit.

Om refleksjonen mangler – fortsetter jeg med mine mangler. Dette kan jeg mye om.

Å investere i tid til det som gir framgang – en mestringsorientert tilnærming

Hva «vinner vi» av å investere tid i å lytte, se og å reflektere. Hva «vinner vi» av å involvere spiller og spillergruppe? Hva «vinner vi» med å jobbe med trivelig inkluderende miljø? Hva vinner vi med å sette søkelys på mestring og framgang?

Vi får spillere som i større grad gløder. Vi får spillere som i større grad har en indre motivasjon. Vi får spillere som er nysgjerrige, lærevillige og som er hissige på tilbakemeldinger. Som ser framgang.

Det må da være dønn mye artigere enn å ha spillere der grad av vellykkethet står og faller på seier eller tap. Som kun øver på det de kan. Som måler vennskap i suksess.

Mening og verdi

Steller man med spillerutvikling støter man til stadig på verdispørsmål. Å være med på å skape et meningsfullt ungdomsliv er en fantastisk verdi. Å ta vekk mening fra ungdom er et verdispørsmål. Å selektere er et verdispørsmål. Å ta spillere fra gode hjemmemiljø er et verdispørsmål.

Det er en stor misforståelse at vi ikke tar hensyn til de aller beste. I ungdomsfotballen tar vi mest hensyn til de beste. Både på systemnivå og på oppmerksomhetsnivå. Min påstand er at vi ikke tar godt nok hensyn til de spillere som er de nest beste pr. dato. Men som kan og kunne blitt de beste. Vi tar definitivt ikke godt nok vare på de som elsker fotball – men som ikke kan bli toppspillere. Men som kan og kunne hatt et langt liv i fotballen. Hvilken verdi hadde ikke det vært. For fotballfamilien.

Fotballen bør ha Marte Svennerud som ledestjerne. Da sju unger blei foreldreløse tok hu verken den sterkeste, den høyeste eller den eldste. «Je tek alle sju. Itt`no knussel», sa hu Marte.

Vi må alle ha ei Marte Svennerud i bakhue eller i magen når vi tilhører fotball – familien.

Her er huskelista mi for å bli en bedre trener, trenerpappa og pappa. Jeg blir 66. Wenche Myhre synger «Når jeg blir 66 – først da tar livet til». Jeg gleder meg. Under følger ei huskeliste lagd på erfaring før fylte 66. Det er noe å ta med seg. For noen og enhver.

•Alle har et potensiale – det skal jeg forvalte og utvikle

•Laget trenger alle type roller og karakterer. Dyrk mangfoldet

•‘Miljøet trenger påfyllere – ikke tappere. Jeg er en påfyller åsså

•Omgivelsene må se ståsted, utvikling og stillstand

•Trener, pappa og mamma: god i motgang – da trenger spillere meg.

•Påvirk det jeg kan påvirke, la alt annet ligge

•Å sammenligne er lite fruktbart, å ape etter det beste hos de beste er bra

•Tålmodighet er den viktigste ferdigheten – for alle

•Trygghet må alltid være i bånn. Er spilleren trygg – spenn buen.

•Utfordringene må stemme med ferdighetsnivå. Da mestrer mann og blomstrer

•Ferdighetsnivå må stemme med motstand. Jevnbyrdighet er en nøkkel

•Å se alle er en kunst. Det fordrer «oppmerksomhetsystematikk»

•Tillit er avgjørende for relasjoner. Tillit fås gjennom å investere i tid og relasjoner

•En trener som ser framgang er mestringsorientert.

•Et mestringsorientert miljø får nysgjerrige og læringsorienterte spillere. Og spillere med tæl.

•Å skape et meningsfullt ungdomsmiljø er en fantastisk verdi

Til klubb, trener, pappa og mamma.

Og ikke minst til deg og laget som skal spille fotballen.

Til alt det som kommer innenfra. Til det vi elsker.

Fotballen.

Lykke til med planlegging for ny sesong.