Spillerutvikling handler om mer enn å finne de beste

Viking skal spille Champions League. Samtidig topper klubben den siste akademiklassifiseringen i norsk toppfotball, med fem stjerner og 170 av 195 mulige poeng. Klubben scorer høyt både på arbeidet rundt akademiet og på evnen til å utvikle spillere som senere spiller toppfotball.

Forutsetningene i andre klubber vil være annerledes, både økonomisk, organisatorisk og sportslig. Men spørsmålene er de samme mange steder i fotballen: Hva trener vi egentlig på over tid? Hvordan følger vi opp enkeltspilleren? Får spillerne utfordringer som passer der de befinner seg? Og henger det vi gjør på trening sammen med det spillerne møter i kamp?

Hva er akademiklassifiseringen?

Akademiklassifiseringen er Norsk Toppfotballs vurdering av spillerutviklingsarbeidet i norske toppklubber. Klubbene vurderes på 11 kjerneområder og mer enn 200 underliggende kriterier, før de får en samlet poengsum og klassifiseres fra én til fem stjerner.

Det er altså ikke en rangering av hvem som har det beste G15- eller G17-laget akkurat nå. Klassifiseringen forsøker å si noe om systemet som skal utvikle framtidige toppspillere: organiseringen rundt spillerne, trenerkompetansen, treningsarbeidet, den individuelle oppfølgingen og til slutt om klubben faktisk utvikler spillere som når toppfotballen.

En god økt er ikke nok

Treningskvalitet blir fort redusert til spørsmålet om hvilke øvelser treneren bruker. Men gode øvelser alene skaper ikke nødvendigvis en god utviklingsprosess.

Det som betyr mest, er hva spillerne får arbeide med over tid. Dersom et lag ønsker å bli bedre til å spille seg gjennom motstanderens første pressledd, bør dette være synlig i mer enn én enkelt økt. Temaet bør påvirke hvilke spillsituasjoner treneren organiserer, hva trenerteamet ser etter og hva man følger med på når laget spiller kamp.

Så kommer neste økt. Kanskje spillerne løste noen situasjoner godt, men fortsatt slet når motstanderen stengte sentralt. Da bør det få konsekvenser for hva laget arbeider videre med.

Planlegging handler derfor ikke bare om å fylle en øktplan. Treneren forsøker å skape mange nok relevante situasjoner til at spillerne faktisk får anledning til å utvikle seg.

Også i en vanlig breddehverdag går det an å velge noen utviklingsområder for de neste ukene og la både treningene og observasjonene i kamp ta utgangspunkt i dem.

Laget trener – enkeltspilleren utvikler seg

Samtidig utvikler ikke alle spillerne seg på det samme.

En midtstopper kan arbeide med å spille seg forbi spisspresset og finne pasninger gjennom neste ledd. En kantspiller kan ha oppmerksomheten på valgene sine i én-mot-én-situasjoner, mens en sentral midtbanespiller kan jobbe med orienteringen før ballmottak.

De kan gjøre dette i den samme spilløvelsen.

Individuell oppfølging trenger derfor ikke bety at spilleren tas ut av lagstreningen for å gjennomføre en egen økt. Ofte ligger individualiseringen i hva treneren følger med på, hvilke utfordringer spilleren får og hvilke tilbakemeldinger som gis.

Det er mulig å gjennomføre en god økt uten å ha et tydelig bilde av hva den enkelte spilleren faktisk forsøker å bli bedre på. Der ligger en viktig forskjell mellom å organisere trening og å drive spillerutvikling.

Kampen må henge sammen med treningen

Har laget arbeidet med å spille seg gjennom det første pressleddet, bør trenerteamet også følge med på disse situasjonene når laget spiller. For spilleren som arbeider med orientering før mottak, blir kampen en anledning til å se hvordan dette fungerer når tempoet øker og motstanderen faktisk forsøker å hindre ham.

Dette krever ikke nødvendigvis omfattende videoanalyse eller store mengder data. Ofte holder det at trenerteamet på forhånd er enige om hva de skal se etter.

Da kan kampen gi informasjon om hva spillerne mestrer, hva de strever med og hva treningen bør inneholde videre.

Men spilleren må faktisk få spille

Dette blir særlig viktig når unge spillere nærmer seg seniorfotballen.

En spiller kan være god nok til å trene med A-laget og god nok til å sitte på benken, men fortsatt et stykke unna å få særlig mange minutter. Samtidig kan spilleren bli holdt unna G19- eller B-lagskamp fordi han skal være tilgjengelig for A-laget.

Én slik helg betyr lite. Hvis det skjer igjen og igjen, ser situasjonen annerledes ut.

Da kan en spiller som tilsynelatende har tatt et stort steg opp i klubbhierarkiet ende med å spille svært lite fotball. Derfor bør klubbene planlegge kampminutter like bevisst som de planlegger treningshverdagen.

Noen ganger er A-lagsbenken riktig sted. Andre ganger kan 90 minutter på B-laget gi langt mer. Spørsmålet er hvor spilleren faktisk får de utfordringene han trenger.

Riktig nivå er også en del av utviklingen

Antall minutter sier heller ikke alt. 90 minutter er ikke automatisk bedre enn 30.

En spiller som kontrollerer kampene på G19-nivå uten å bli satt særlig på prøve, kan ha behov for seniorfotball. En annen spiller kan fortsatt møte mer enn nok motstand i ungdomsfotballen. For mange vil den beste løsningen være å bevege seg mellom flere arenaer.

G19, B-lag og A-lag bør derfor ikke først og fremst forstås som en stige hvor utviklingen alltid går raskere jo høyere spilleren befinner seg. De er ulike utviklingsarenaer, og verdien av dem avhenger av hva spilleren trenger akkurat nå.

Trenerteamet må også være i utvikling

Det er vanskelig for én trener å se alt som skjer i en økt. Med flere trenere til stede kan oppmerksomheten fordeles.

Én trener kan styre organiseringen, mens en annen følger noen bestemte spillere eller ser spesielt etter situasjoner laget har arbeidet med. Da blir trenerteamet noe mer enn flere voksne som fordeler øvelser mellom seg.

Det samme gjelder i breddeklubben. Tre foreldretrenere kan være tre voksne som passer hver sin aktivitet, eller de kan opptre som et trenerteam. Forskjellen trenger ikke være stor. En kort prat før økta om hva man skal trene på og hva man ønsker å se, etterfulgt av noen minutters refleksjon etterpå, kan være nok til å gjøre trenernes blikk mer samordnet.

Trenerutvikling skjer heller ikke bare på kurs. Mye av læringen foregår i hverdagen, når trenere planlegger sammen, observerer hverandre, diskuterer kamp eller prøver å forstå hvorfor en økt fungerte annerledes enn de hadde sett for seg.

Viking har også brukt ressurser på trenerutvikling utenfor eget akademi. Gjennom Fotballøftet, et samarbeid mellom Viking og breddeklubber i regionen, har klubben blant annet arbeidet med trenerveiledning ute i miljøene hvor spillerne allerede trener.

En toppklubb kan dermed påvirke spillerutviklingen uten å hente spilleren. Dersom trenermiljøene rundt spilleren blir bedre, kan også treningshverdagen bli bedre lenge før et eventuelt akademibytte er aktuelt.

Til slutt må systemet utvikle spillere

Planer, modeller og gode organisasjonskart har begrenset verdi dersom spillerne ikke utvikler seg.

Derfor inngår også produktivitet i akademiklassifiseringen. Målet er å fange opp hvor mye toppfotball og landslagsfotball spillere som er utviklet i akademiet faktisk spiller.

Viking har hatt framgang på dette området. Klubben økte fra 29 til 36 produktivitetspoeng i den siste klassifiseringen, klubbens høyeste resultat på området. I 2025 spilte 20 spillere utviklet i Viking-akademiet toppfotball eller landslagsfotball.

Tallene sier ikke alt om et utviklingsmiljø, men de viser om spillerne faktisk tar steg og når nye nivåer.

Hva betyr dette for den vanlige treneren?

Mye av dette kan høres langt unna hverdagen til en trener i barne- eller ungdomsfotballen. Viking har ansatte trenere, et akademi og ressurser de fleste klubber ikke er i nærheten av.

I stedet for å planlegge én økt av gangen kan treneren bestemme seg for hva laget skal arbeide med de neste ukene. Enkeltspillere kan få forskjellige utviklingsfokus innenfor den samme treningen. Kampen kan brukes til å se etter det laget faktisk har trent på. Trenerne kan fordele oppmerksomheten mellom seg. Og når spillere beveger seg mellom ulike lag eller nivåer, kan man diskutere hvor de faktisk bør få kampminuttene sine.

Det er langt enklere å forsøke å finne de beste spillerne tidlig enn å bygge en hverdag som gjør at flere fortsetter å bli bedre. Det siste krever at vi følger med på hva spilleren møter på trening, hvilken motstand han får, hvor mye han spiller og om utfordringene endrer seg i takt med utviklingen.

Å oppdage det neste store talentet får mer oppmerksomhet. Det daglige arbeidet med å utvikle spillere er mindre synlig.