Enten vi ser på Bodø/Glimt, skolesystemer eller toppidrettsfamilier, dukker det samme spørsmålet opp: Hvorfor ser noen miljøer ut til å få mer ut av potensialet som finnes? Kanskje er svaret både enklere og mer krevende enn vi liker å tro.
Tekst: | Publisert:
Det snakkes mye om utviklingskulturen til Bodø/Glimt for tiden. Ikke uten grunn. Når en klubb fra Bodø igjen og igjen klarer å utvikle spillere, lag og prestasjoner som vekker oppsikt langt utenfor Norges grenser, begynner folk å stille det samme spørsmålet: Hva er det egentlig de har fått til? Hva ligger i ordet utviklingskultur når det faktisk ser ut til å gi resultater? UEFA beskrev nylig Bodø/Glimts europeiske vekst som sensasjonell, og satte ord på hvordan klubben over få år har tatt steg som tidligere ville virket usannsynlige for en norsk klubb fra et lite marked.
(Kilde: Bodø/Glimt's sensational six-year European rise | UEFA Champions League | UEFA.com)
Det er noe interessant som skjer når et spørsmål er godt nok: Det nekter å holde seg innenfor sitt eget felt. For tankene om Bodø/Glimt ledet meg etter hvert videre til TIMSS-resultatene fra 2023, som jeg tilfeldigvis snublet over.
TIMSS er en stor internasjonal undersøkelse av elevenes ferdigheter i matematikk og naturfag. Forkortelsen står for Trends in International Mathematics and Science Study, og testen gjennomføres jevnlig blant skoleelever i en rekke land. Enkelt sagt er det en internasjonal sammenligning som gir oss et bilde av hvordan ulike land lykkes med å utvikle barns kunnskaper i blant annet matematikk. Et skoleelevens Champions League, om du vil.
(Kilde: International Results - TIMSS 2023)
Og når man ser på resultatene, er det vanskelig å ikke stoppe opp litt.
På 4. trinn i matematikk var topp 5 i TIMSS 2023 slik: Singapore, Taiwan, Sør-Korea, Hongkong og Japan. På 8. trinn så topp 5 slik ut: Singapore, Taiwan, Sør-Korea, Japan og Hongkong.
Når man ser slike lister, begynner undringen nesten av seg selv. Hva er det egentlig vi ser på her? Gener? Arv? Miljø? Kultur? Eller en komplisert blanding av alt sammen?
Det er fristende å hoppe raskt til bastante forklaringer. Noen vil trekke i retning biologi. Andre peker på skolesystemet. Andre igjen snakker om kultur, forventninger og arbeidsmoral. Men kanskje er det mest interessante å stoppe litt opp ved nettopp det ordet: kultur.
For kultur er et ord vi bruker hele tiden, men ofte uten å forklare hva vi mener. Læringskultur. Prestasjonskultur. Utviklingskultur. Det låter viktig, men blir fort litt ullent.
Jeg tror kultur i praksis er langt mer konkret enn vi ofte gjør det til. Kultur er ikke først og fremst det vi skriver i strategidokumenter eller sier fra talerstolen. Kultur er det som forteller mennesker hva som er normalt. Hva det er normalt å bruke tid på. Hva det er normalt å bry seg om. Hva det er normalt å rose. Hva det er normalt å tåle. Hva det er normalt å fortsette med når noe blir vanskelig.
Med andre ord: Kultur er summen av de signalene et menneske får om hva som teller.
Kanskje er utviklingskultur mindre mystisk enn vi liker å tro. Kanskje handler det først og fremst om hvilke handlinger, vaner og reaksjoner et miljø gjør normale.
Hva er det foreldre til fjerdeklassinger og åttendeklassinger i Singapore normaliserer, belønner, forventer og sanksjonerer? Hvordan i all verden klarer Singapore, Japan, Taiwan, Sør-Korea og Hongkong å «vinne skoleelevenes Champions League gang etter gang»?
Hva er standarden på innsiden av Bodø/Glimt-garderoben når det kommer til planlegging, gjennomføring og evaluering av trening og kamp?
Spørsmålet blir straks større enn både Bodø/Glimt og matteprøver. For dersom noen miljøer ser ut til å være svært gode til å utvikle ferdigheter over tid, er det kanskje ikke først og fremst fordi de har funnet en magisk oppskrift. Kanskje er det fordi de har blitt gode til å gjøre visse ting normale.
Talent er ikke bare noe du har. Det er også noe et miljø kan foredle.
Her er det nyttig å stoppe ved et skille som ofte blir borte i hverdagspraten. Vi snakker gjerne om talent som noe barn enten har eller ikke har. Men i talentutviklingslitteraturen skilles det ofte mellom rå forutsetninger og utviklet dyktighet. François Gagnés DMGT-modell beskriver talent som ferdigheter som utvikles systematisk over tid, påvirket av både personlige faktorer og miljømessige katalysatorer. Med andre ord: potensial er ikke det samme som ferdig talent.
Det er derfor begrepet kapitalisering av talent er så nyttig. Med det mener jeg hvor godt et miljø klarer å fange opp, forsterke og videreutvikle barns gryende interesser og forutsetninger.
For noen miljøer er svært gode til å kapitalisere på de råvarene som finnes i barn. De omsetter interesse til vane. Vane til mengde. Mengde til ferdighet. Ferdighet til identitet. De gjør det mer sannsynlig at et barns gryende nysgjerrighet ikke bare blir et lite glimt, men starten på et langt utviklingsløp.
Andre miljøer sløser. Ikke fordi barna mangler potensial, men fordi de voksne og omgivelsene ikke klarer å gjøre de riktige tingene sannsynlige nok.
Tenk på Canada og ishockey. Der handler utvikling ikke bare om at noen barn tilfeldigvis liker hockey. Barn vokser opp i et samfunn der hockey er overalt: i infrastrukturen, i språket, i mediebildet, i vinterhverdagen og i de nasjonale fortellingene. Statistisk sentralbyrå i Canada registrerte i 2020 hele 2 569 innendørs skøyteanlegg og 4 275 utendørs skøytebaner, og Hockey Canada rapporterer fortsatt svært høy deltakelse og over 70 000 nye registrerte spillere i 2024–25-sesongen. Det betyr ikke at alle blir gode. Men det betyr at systemet eksponerer enorme mengder barn for sporten, senker terskelen for deltakelse og gjør hockey til en naturlig del av oppveksten. Det er kapitalisering av talent i praksis.
Det samme prinsippet kan brukes i mange domener. Brasil har lenge kapitalisert på fotball gjennom tilgjengelighet, gatekultur og konstant sosial eksponering. Østasiatiske utdanningssystemer ser ut til å kapitalisere bedre enn mange andre på barns skolefaglige potensial gjennom tydelige forventninger, høy verdi knyttet til skole og et miljø der innsats lettere blir normalisert. Poenget er ikke at alle må gjøre det likt. Poenget er at dyktighet sjelden oppstår i vakuum. Den vokser lettere i kulturer som bærer den frem.
Hva barn lærer av voksne, er ofte ikke det voksne sier. Det er det voksne reagerer på.
Det er her kultur blir levende.
Barn lærer ikke bare av de store talene. De lærer av mikroreaksjonene våre. Av hva som får ros. Av hva som får et skuldertrekk. Av hva som får en liten irritert kommentar. Av hva vi tar oss tid til å legge merke til.
Hvis et barn viser interesse for piano, hva skjer da? Blir det møtt som en flyktig hobby, eller som noe familien gir plass til? Blir det normalt å øve, eller normalt å droppe fordi man «ikke føler for det i dag»? Hvis et barn elsker fotball, blir det da tilgang på ball, tid, rom og anerkjennelse? Eller bare kjøring til trening to ganger i uka?
Dette er kapitalisering av talent på mikronivå.
Foreldre kapitaliserer ikke på talent først og fremst ved å holde TED Talk hjemme i stua. De gjør det ved å bygge rytmer. Ved å sette standarder. Ved å gjøre det lett å gjøre de riktige tingene ofte.
Det er også her mange misforstår ros. Ros er ikke bare noe hyggelig vi strør utover. Ros er styring av oppmerksomhet. Det vi roser, forteller barnet hva som teller. Hvis vi roser resultater alene, lærer barnet å jage resultater. Hvis vi roser innsats alene, uten standarder, kan rosen bli hul. Men hvis vi roser innsats, utholdenhet, konsentrasjon, kvalitet og vilje til å stå i noe vanskelig, begynner vi å forme et indre kompass.
Treneren, læreren og forelderen gjør egentlig samme jobb
Selv om min bakgrunn er som fotballtrener, er lærdommen den samme i skole, musikk, idrett, språk eller kunst.
Den voksne, eller lederen, setter standarden for hva som er normalt.
Læreren gjør det i klasserommet. Treneren gjør det på feltet. Arbeidslederen gjør det på arbeidsplassen. Forelderen gjør det rundt middagsbordet, i bilen, i måten helga organiseres på og i hvilke reaksjoner barnet møtes med når det blir vanskelig.
Og standard handler om mer enn regler. Det handler om hvilken verden barnet inviteres inn i.
I noen miljøer er standarden: «Det holder å møte opp.»
I andre er standarden: «Her forsøker vi ordentlig.»
I noen miljøer er standarden: «Det viktigste er at barnet slipper å bli frustrert.»
I andre er standarden: «Frustrasjon er en naturlig del av å lære noe vanskelig.»
I noen miljøer er standarden: «Vi skjermer barnet mot motstand.»
I andre er standarden: «Vi hjelper barnet gjennom motstand.»
Det siste er ikke nødvendigvis mer brutalt. Ofte er det mer omsorgsfullt. For hvis målet er at barn faktisk skal ta ut potensialet sitt, kan ikke voksenrollen bare være å fjerne all friksjon. Den må også være å lære barnet at friksjon ikke er farlig.
Dette kan være noe av hemmeligheten til akademisk suksess hos barn i Singapore: foreldrenes krav, forventninger og standarder.
Samtidig ligger det et viktig dilemma her. For høye standarder er ikke automatisk det samme som en god utviklingskultur. Standarder uten varme kan bli press. Forventninger uten relasjon kan bli kontroll. Et miljø som gjør høy innsats normalt, kan også gjøre selvverd betinget dersom de voksne ikke er varsomme. Derfor er spørsmålet ikke bare om et miljø har tydelige standarder, men hvordan de holdes oppe, og hva barnet opplever at det blir verdsatt for.
Det er nettopp derfor skillet mellom utviklingskultur og ren prestasjonskultur er så viktig. En god utviklingskultur handler ikke først og fremst om å maksimere resultater her og nå. Den handler om å gjøre læring, øving, robusthet og langsiktig mestring mer sannsynlig over tid.
Det store spørsmålet er ikke bare hva barnet kan bli. Det er hva miljøet gjør sannsynlig.
Og noen ganger trenger vi ikke se til hele nasjoner eller eliteklubber for å forstå hvordan utviklingskultur virker. Noen av de mest interessante eksemplene finnes helt nede på familienivå. For også familier kan ha en kultur. Også familier kan gjøre visse vaner, holdninger og standarder mer sannsynlige enn andre.
Et interessant innblikk i dette finner vi i forskningen til Martin K. Erikstad og kolleger på far-sønn-relasjoner i toppfotballfamilier. Studien viser at fedre som selv hadde vært toppspillere, ikke bare ga sønnene tilfeldige fordeler eller gode gener. De skapte en kultur rundt dem. Fotballen var nær. Vanene var synlige. Standardene var tydelige. Sønnene vokste opp tett på fedrenes arbeidsmoral, interesse, språk, vurderinger og blikk for hva som teller. Fedrene var ofte rollemodeller, lekekamerater, treningspartnere, rådgivere og døråpnere på én og samme tid. Samtidig er noe av det mest interessante at de ikke først og fremst ser ut til å ha presset sønnene inn i elitesatsing. Snarere kombinerte de kompetanse og tydelige standarder med varme, tilgjengelighet og en relativt avslappet holdning til prestisje. Det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på hvordan kultur virker i praksis: ikke som store ord, men som et hverdagsmiljø der det blir normalt å bry seg, normalt å øve, normalt å holde ut og normalt å gjøre ting ordentlig.
Poenget er selvsagt ikke at barn må ha en tidligere landslagsspiller ved middagsbordet for å utvikle seg godt. Poenget er at disse familiene synliggjør noe mange andre kan lære av: hvor mye kultur som faktisk kan bygges i det små. I måten voksne reagerer på. I hva de gir oppmerksomhet til. I hva de normaliserer. I hvilke standarder de holder fast ved, også når barnet møter motstand.
Det er her jeg tror mange diskusjoner om talent går litt feil. Vi ser etter de spesielle barna, når vi kanskje burde bruke mer tid på de spesielle miljøene.
For noen miljøer gjør utvikling mer sannsynlig enn andre. De gjør det sannsynlig at barn blir lenge nok i aktiviteten. De gjør det sannsynlig at barn øver mer. De gjør det sannsynlig at øving får sosial verdi. De gjør det sannsynlig at barn tåler motgang uten å tolke den som et tegn på manglende evner. De gjør det sannsynlig at voksne holder fast ved standarder, samtidig som de holder relasjonen varm.
Og det er kanskje dette som ligger i ordet utviklingskultur, enten vi snakker om matte, musikk, hockey eller fotball: Et miljø som gjør de utviklingsfremmende handlingene normale.
Kanskje er det også dette mange egentlig peker på når de snakker om Bodø/Glimt. Ikke bare gode trenere, gode analyser eller gode systemer isolert sett, men et miljø der læring, grundighet, forberedelse og utvikling ser ut til å ha blitt normalen. Der de utviklingsfremmende handlingene ikke framstår som ekstraordinære, men som en naturlig del av hverdagen.
Så hva kan man faktisk gjøre?
Hva tar man med seg inn i hverdagen som leder, forelder, trener eller voksen rundt barn?
Kanskje noe så enkelt og så krevende som dette:
Gjør det tydelig hva som er normalt hos dere. Ikke bare hva dere håper på, men hva dere faktisk forventer. At man prøver. At man fullfører. At man øver. At man møter opp. At man ikke gir opp ved første motstand.
Gjør det også tydelig hva som er viktig. Ikke bare prestasjon her og nå, men vanene som over tid bygger prestasjon. Konsentrasjon. Utholdenhet. Nysgjerrighet. Kvalitet. Gjentakelse.
Vær bevisst på hva du belønner. Gi oppmerksomhet til det du vil se mer av. Ikke bare resultatet, men måten barnet arbeider på. Ikke bare talentglimtet, men vanen.
Vær bevisst på hva du slår ned på. Ikke slå ned på strev. Ikke slå ned på modige feil. Slå heller ned på likegyldighet, dårlig innsats og mangel på forsøk.
Og kanskje viktigst av alt: Skill mellom varme og ettergivenhet. Barn trenger varme. Men de trenger ikke grenseløs lavstandard-omsorg. De trenger voksne som både bryr seg og holder linja.
Det er kanskje den mest presise definisjonen jeg klarer å lande på:
En god utviklingskultur er et miljø der voksne (eller ledere), med varme og tydelighet, gjør det normalt å gjøre de tingene som utvikler høy kompetanse over tid.
Det er slik man kapitaliserer på talent.
Ikke ved å lete etter magiske barn.
Men ved å bygge miljøer som gjør at flere barn får brukt mer av det som bor i dem.
