Den nye 3-stegsmetoden for teknikktrening i barnefotballen

Jeg har tatt skammelig feil.

Guruene jeg har lyttet til har ført meg på ville veier. Kanskje har de gjort det samme med deg?

Det var en septemberkveld i 2023 og på banen så jeg noen nybegynnere spille fotballkamp inne i ballbingen. De kunne nesten ingen ting. Noen av de var 5 år gamle. Andre var 6 år. Dette var en helt annen verden enn den jeg var vant til.

Hverdagen min frem til denne septemberkvelden hadde bestått av å jobbe med de mest talentfulle ungdomsfotballspillerne i Norge. Men denne gjengen jeg nå satt og så på var noen helt andre skapninger.

Så jeg begynte å gruble.

Hvordan er reisen fra å være en slik hjelpeløs nybegynner til å bli en effektiv fotballspiller?

Hvordan kunne man forvandle en slik nybegynner totalt blottet for fotballferdighet til de jeg var mer vant til å jobbe med?

Den første tanken jeg hadde kom helt på instinkt. Eller det vil si: Mange år med trenerutdanning hadde satt dype spor i meg, og det var dette som fikk meg til å anta at smålagsspill var riktig svar.

Oss nerdene i treningsmetodikkmiljøet har i årtier kjempet en bitter strid oss imellom.

På den ene siden: De som hardnakket argumenterer for at all undervisning skal foregå med en spillsentrert tilnærming. Det vil si at fotballferdigheter må læres i øvelser med medspillere, motspillere og alt annet som fotballkampen bærer i seg.

På den andre siden: De som mener at man må ha mye isolert teknisk terping for å bygge ferdigheter.

Jeg har alltid tilhørt skolen som hardnakket har insistert på en spillsentrert tilnærming.

Men så hadde jeg også levd i en boble blottet for totalt nybegynnere til fotball.

Etter å ha brukt et nesten usunt antall timer over et helt år på å fordype meg i nybegynnere, har jeg kommet ut på den andre siden av grublingen med et svar.

Jeg har dykket dypt ned i biologien og fysiologien for å finne ut av hvem disse nybegynnerne er. Hva motiverer dem? Hvordan lærer de?

Og jeg har søkt nært og fjernt etter bestepraksiser når det kommer til hva disse nybegynnerne skal lære seg og i hvilken rekkefølge de burde lære hva.

Skal man jobbe mest med spillsentrerte øvelser eller må man prioritere teknisk terping?

Straks vil jeg gjerne dele med deg hva jeg har funnet ut. Og jeg vil gjerne vise deg en svært effektiv 3-stegsmetode for å ta nybegynnere fra å være en nybegynner til, tja, skal vi kalle de viderekommende.

Men før vi ser på denne metoden, la oss starte med å se på hvem disse nybegynnerne er.

De fleste av oss startet vår fotballdeltakelse omkring 6-årsalderen. Da du først begynte å spille kunne du ingenting om føring av ball, skudd eller pasningsspill. Ingenting kunne du. Men du kunne likevel delta. Og måten du deltok på var gjennom å tuppe ballen med tåa og løpe etter den.

Ballen var vanskelig å håndtere og det krevde din fulle oppmerksomhet når du først hadde den i beina. Det å løfte blikket for å se etter medspillere var helt unaturlig. Hvorfor skulle du sparke ballen til noen andre nå som du først har fått tak i den selv, egentlig?

Så hvem er nybegynneren? Kort fortalt, et ungt barn som har mer enn nok med seg selv. Og til nød ballen.

I litteraturen kaller man utviklingsstadiet til disse unge barna for «egosentrisk», og betyr at de ikke klarer å spille sammen med andre, kun ved siden av andre. Dette kaller man ofte parallellek. Det er ingen innslag av samarbeid i parallellek. Derfor ser man heller ikke noe pasningsspill mellom nybegynnere. De er ikke modne for det, og trenger ro til å fokusere på seg selv og ballen.

Et senere utviklingsstadie er det man kaller «sosiosentrisk». Her har man fokus på de rundt seg, samspill og samarbeid. Men for nå, er dette bare en fjern fremtid for nybegynnerne.

Dette leder oss videre inn på hva slags spill en nybegynner skal spille. Og som kjent er jo 3v3 den første spillformen man skal beherske.

I realiteten vil man raskt se at dette ikke er 3v3 i det hele tatt, men faktisk 5v1. Til å begynne med er en medspiller faktisk et like stort hinder som en motspiller. Alle flokker seg rundt den som har ballen, og selv Caroline Graham Hansen ville funnet utfordringer med å drible seg ut av disse trange rommene.

Så spillet som nybegynnerne skal spille består av føring av ball, skudd og taklinger. Noe som raskt tar oss over til hva slags pensum man skal undervise til disse nybegynnerne.

Hvis spillet de skal spille krever at man kan føre ball, skyte og takle, hva burde man trene på da?

Og hvis utviklingsstadiet barna er på er egosentrisk og ikke sosiosentrisk, skal man i det hele tatt prøve å undervise pasningsspill da?

Vi kan si at pensumet som burde undervises til nybegynnerne er teknisk repertoar innenfor føring og skudd.

Og det tekniske repertoaret kan vi se på som en tabell.

I kolonnene: hvilke tekniske ferdigheter har du?

Og på de horisontale linjene: hvor godt behersker du de tekniske ferdighetene?

Så hva skal man trene på? Jo, man skal trene på det tekniske repertoaret til nybegynneren.

Så blir det neste spørsmålet: Hvordan trener man på det tekniske repertoaret?

Vel, vi ønsker jo at det tekniske repertoaret skal ende opp i fotballferdighet. Og fotballferdighet er evnen til å ta valg og utføre valg for å vinne spillsituasjoner.

Og da er vi plutselig tilbake til spillsituasjoner og en spillsentrert tilnærming igjen.

Men det er bare et problem.

Det å bli introdusert til Cruyff-vendingen i en spillsituasjon hvor noen prøver å takle deg, skaper ikke den nødvendige roen som nybegynneren trenger for å forstå hvordan man gjør en Cruyff-vending. Nybegynneren har store problemer med å koordinere kroppen sin på en måte som kan likne på en Cruyff-vending.

La meg fortelle deg noe kult.

Da Kroatia plutselig ble en av verdens beste landslag for noen år tilbake, begynte mange å spørre hva de drev med der nede. Med færre innbyggere enn Norge, hadde de klart å få frem både et landslag som spilte VM-finale i 2018, og verdensstjerner i enkeltspillere som Luca Modric.

En av mesterhjerne bak Kroatias reise til toppen var Romeo Jozak. En supernerd når det kommer til treningsmetodikk. Jeg anbefaler deg å søke opp noen av hans intervjuer på YouTube.

Romeo har en svært vitenskapelig tilnærming til treningsmetodikk hvor han påpeker at man må ha rolige omgivelser når man skal lære en teknisk ferdighet. Man må repetere den tekniske ferdigheten svært mange ganger i isolerte omgivelser for å automatisere den. Det er først når den er automatisert at man kan bruke den tekniske ferdigheten stabilt i en spillsituasjon.

Så på den ene siden trenger man Romeo sin tilnærming til isolert teknisk terping for å bygge den koordinative delen av fotballferdigheten. Man må ha ro og mange nok repetisjoner for å få kroppen til å bevege seg på en måte som kan likne på en god Cruyff-vending.

På den andre siden har man mesterhjernen Raymond Verheijen. Raymond er nederlenderen som posisjonerte seg som en av de største guruene innenfor treningsmetodikk i fotball. Også her vil jeg anbefale deg å finne frem til ett av hans mange intervjuer på YouTube.

Raymond fører en logisk tankerekke som sier at fotballferdighet kan kun komme til uttrykk i en spillsituasjon. Fordi det å kunne utføre en teknikk isolert er noe helt annet enn fotballferdighet. Fotballferdighet er å utføre teknikken fra riktig posisjon, til riktig tid, med riktig fart og i riktig retning. Og det gir jo mening. Cruyff-vendingen er jo meningsløs dersom man gjør den på feil plass på banen (for nærme motstanderen for eksempel), i feil tempo, i feil retning (vende inn i et press for eksempel) eller til feil tid.

Og her har den treningsmetodiske striden stått i flere tiår. Hvem har rett? Hvordan bygger man fotballferdigheter på best mulig måte?

Skal man lære teknikk gjennom isolert terping?

Eller må man lære fotballferdigheten som helhet inne i en spillsituasjon?

La meg nå vise deg en tredje dør.

Litt tidligere i denne teksten så vi at den tekniske ferdigheten kan graderes etter hvor godt man behersker den.

Det første nybegynneren gjør er å prøve å forstå hvordan man koordinere kroppen sin for å få til den tekniske ferdigheten. La oss ta eksempelet med Cruyff-vendingen. Her er man alene med ballen og jobber med hvor man setter standfoten i forhold til ballen, hvordan man vrir hofteleddet, roterer med armene og fører innsiden av den andre foten mot ballen.

Her er man definitivt i Romeo-land. Fokus på detaljene i den korrekte tekniske utførelsen.

Det gir lite mening å prøve ut Cruyff-vendingen i spill hvor noen prøver å ta fra deg ballen, hvis du ikke har skjønt hvordan du beveger kroppen din ennå.

Så steg 1 av teknikktrening i barnefotballen er å jobbe isolert uten motspill.

La oss se på hvordan dette kan se ut i praksis.

La oss bruke et eksempel med en 6-årig jente som skal prøve å utvikle tre ulike teknikker. I denne videoen ser du hvordan denne 6-årige jenta prøver å gjøre seg kjent med hvordan hun koordinerer kroppen sin for å få til en tofotsdribling, en utsidedragning og en L-dragning.

En god plass å starte, kan være å vise frem den korrekte utførelsen av teknikken, slik at nybegynneren kan se hvordan det skal se ut. Deretter kan man prøve ut på egenhånd. Antakeligvis vil man ikke klare å utføre teknikken korrekt, så man trenger litt veiledning for å få teknikken mest mulig korrekt. Det å legge til seg vaner med å utføre teknikken feil eller upresist vil skape vanskeligheter når hun senere skal bruke teknikken i full fart i møte med motspillere.

Slike aktiviteter som du akkurat så i videoen egner seg utmerket som oppvarming på treningen.

En naturlig progresjon vil være å teste ut teknikken i møte med et passivt motspill. Her glir vi sakte over fra Romeo-land til Raymond-land. Nå blir det langt viktigere å utføre teknikken fra riktig posisjon (riktig avstand til motspilleren), til riktig tid, i riktig retning og med riktig fart.

Her er en video av hvordan dette kan se ut.

I videoen ser du hvordan 6-åringen først prøver seg på en tofotsdribling. Her må hun jobbe med å finne riktig avstand til forsvarsspilleren før hun setter inn finta si. For å prøve å tvinge frem fart ut av finta kan treneren legge inn et returløp for å få 6-åringen til å skynde seg litt rett etter at hun har gjennomført finta.

Deretter prøver hun seg på utsidedragning. Både med høyrefoten hvor hun går til høyre. Men også med venstrefoten hvor hun går til venstre. Du ser også at hun fører ballen tilbake til start igjen ved å vekselsvis bruke innsiden og utsiden av samme fot. Først innsiden og utsiden av høyre fot. Deretter innsiden og utsiden av venstre fot.

Til slutt ser du at 6-åringen prøver seg på den vanskeligste teknikken så langt, nemlig L-dragningen. Føringen tilbake til utgangspunktet kan gjøres på ulike måter. Enten ved kun bruk av innsiden av begge føttene, ved bruk av bare utsidene av begge føttene, eller som vi så tidligere at man kun bruker kun den ene foten.

Gjennom å ofte ha oppvarmingsøvelser med en ball per spiller, kan man ofte øve seg på utvalgte teknikker isolert uten press. Kanskje kan man legge til en ny teknikk en gang i måneden. For eksempel at man øver på innsidedragning og sålevending den første måneden. Så kan man legge til utsidedragning den andre måneden. Den tredje måneden kan man legge inn et innsideskudd inn i vantet på bingen. Og slik kan man gradvis bygge opp bredden på det tekniske repertoaret.

Dybden på det tekniske repertoaret må man jobbe med gjennom progresjon fra aktiviteter hvor man er alene med ballen uten press, til aktiviteter hvor man prøver ut teknikken mot et passivt press i en situasjon som kan minne noe om en spillsituasjon. Ikke ulikt det du så i videoen.

Målet er jo at spilleren begynner å bruke teknikkene i spill 3v3. Men selv om spillerne er i spillsituasjon 3v3 kan treneren bryte inn i spillet for å forsterke eller korrigere utførelsen og si noe om hvorvidt teknikken utføres fra riktig posisjon, til riktig tid, med riktig fart og i riktig retning.

Så for å oppsummere:

De første årene handler det om å lære seg å behandle ballen på egenhånd.

Spillerne må lære seg å føre ballen med ulike deler av foten og sparke ballen med ulike deler av foten.

Dette gjør man gjennom mange isolerte repetisjoner, før man setter teknikkene inn i en situasjon hvor de skal utføres mot et passivt press.

Til slutt skal man sette teknikkene inn i spillet.

Eksempelvis kan man bygge opp en trening med målsetting om at man skal forbedre teknikken utsidedragning.

I del 1 av treningen jobber man isolert med å få mange repetisjoner av utsidedragningen. Her er man nøye på den koordinative delen av teknikken. Hvor skal man sette standfoten? Hvilken del av foten skal man dytte ballen ut til siden med? Den slags.

I del 2 av treningen jobber man med å prøve ut teknikken mot et passivt press. Her har man fokus på posisjonering (avstand til forsvarsspiller), timing, retning og fart i finta.

I del 3 av treningen spiller man kamp hvor man oppfordrer spillerne til å forsøke å drible ved hjelp av utsidedragning når de møter en motspiller.

På den måten er hele treningsøkta bygd opp systematisk og målrettet for å utvikle denne ene tekniske ferdigheten, utsidedragning.

Skal man tro professor Anders Ericsson, ekspert på ekspertiseutvikling, så bærer høy treningskvalitet i seg noen kjennetegn:

• Treningen setter søkelys på å utvikle noen helt konkrete teknikker (i motsetning til å øve på fotball generelt)
• Treningen har mange repetisjoner på disse teknikkene
• Vanskelighetsgraden tilpasses den enkeltes ferdighetsnivå, slik at alle spillerne får utfordringer som ligger akkurat litt over nåværende ferdighetsnivå
• Spillerne får fortløpende tilbakemeldinger fra en kyndig trener som hjelper dem med tips på hvordan de kan utføre teknikken enda bedre

Så her er en utfordring til deg:

Gitt at du skal optimalisere treningen for at nybegynnerne skal bygge sitt tekniske repertoar:

• Hvilke teknikker vil du starte med å bygge?
• Hvor mange teknikker skal du fokusere på per trening?
• Hvordan kan du lage isolerte tekniske øvelser i starten av treningen hvor man får mange repetisjoner uten press?
• Hvordan kan du utfordre spillerne til å utføre teknikkene mot passivt press i situasjoner som kan minne om spillsituasjoner?
• Hvordan kan du bygge ut spilldelen av treningen slik at spillerne prøver å ta i bruk de teknikkene dere har jobbet med tidligere på treningen?

Å utvikle seg fra en komplett nybegynner til en dyktig fotballspiller krever en metodisk tilnærming til trening. Ved å implementere den nye 3-stegsmetoden, kombinerer vi det beste fra to verdener: isolerte tekniske øvelser for å bygge koordinasjon og presisjon, og spillsentrert læring for å overføre ferdighetene til reelle spillsituasjoner.

Hans Erik, pappaen til Martin Ødegaard, sa det så fint: Det handler om å trene på de riktige tingene, trene med høy kvalitet og trene nok.