Hopp til hovedinnhold
Kvinnelige trenere
Foto: NFF

Vi må få flere mammaer på banen!

I samarbeid medNorsk Tipping

Vi må få flere jenter og kvinner på banen, bokstavelig talt. Hvorfor er det slik at det nærmest er en selvfølge at det er gutta og pappaene som tar trenerjobben når nye lag rekrutteres? Hva kan vi gjøre for at flere kvinner sier ja til å trene lag?

Tekst:   |  Publisert:

Fagansvarlig barn og ungdom, Spiller og trenerutvikling NFF
Bo Folke Gustavson

I NFFs nye strategiplan er et av målene at; Alle lag i barnefotballen skal ha trenere med representasjon av ulike kjønn. For lagene i ungdoms fotballen er målet at minst 25% av trenerne er kvinner.

Er dette mulig? Og hvordan skal vi klare det?

Etter over 50 år med kvinnefotball, og den største jenteidretten i landet i mange år, er det allerede mange mammaer, kvinner og jenter, både med og uten fotball faglig erfaring og kompetanse som bidrar som trenere i barne- og ungdomsfotballen. Det er bra, men jeg mener det ikke er noen grunn til at det ikke burde vært mange flere. "Halvparten" av foreldre grunnlaget er jo mødre.

Jeg tror at et viktig sted å begynne er hvordan vi ønsker at barnefotballen vår skal gjennomføres. Og da tenker jeg spesielt på de yngste. For skal vi rekruttere flere kvinner og jenter på trenersiden, må vi starte der.

Hvis vi hadde vært flinkere til å kommunisere hva som faktisk er det viktigste når vi starter opp med nye 5 og 6 åringer, gutter og jenter, er jeg ganske sikker på at et trener verv ikke hadde vært like skremmende. For som trener for denne gruppa, handler det ikke om hvor mye fotball du har spilt før, eller hvor mye fotball du "kan" etter hundrevis av timer i sofaen med fotball på tv. Nei, det første vi begynner med er å skape en trygg, morsom og sosial arena, med fotball som virkemiddel. Da kreves det ikke først og fremst fotballkunnskaper, men kunnskap om hvordan behandle barn, individuelt og i gruppe. Og hvordan skape et best mulig miljø ved hjelp av "sånn skal vi ha det her" regler, og evnen til å følge opp hver enkelt på nettopp dette.

Så er det fotball barna skal lære og bli glad i, så jeg mener selvfølgelig ikke at kjennskap til spillet er totalt underordnet. Men jeg har erfart at med en god organisering av både barna og fotball aktiviteten, så vil ferdighetene og gleden med fotball komme uavhengig trenerens verbale påvirkning og deling av egen fotballkunnskap. Dette støttes for øvrig av forskningen, og er også grunnen til at vi er mer opptatt av organisering enn veiledning i våre trener kurs for denne aldersgruppen. Vi må altså få barna til å elske fotball, og gå på fotballtrening, fordi der er det morsomt, og en trygg og sosial plass å være med.

Vi må altså få barna til å elske fotball, og gå på fotballtrening, fordi der er det morsomt, og en trygg og sosial plass å være med.

Utdanning og erfaring gir trygghet

Så må vi få alle barnefotballtrenere til å bli med på trenerutdanning, uavhengig om du er kvinne eller mann. Det er gjennom kursing og egen erfaring på feltet, aller helst med en god trenerveileder, vi får den fotballkunnskapen (og tryggheten) vi trenger når vi faktisk skal begynne å veilede barna i fotball. For det skal vi, noen tidligere enn andre, for alle vil trenge veiledning etter hvert, både teknisk og taktisk, for å oppnå mestring og utvikling.

Så lenge vi har hatt vår Grasrottrenerutdannelse eller UEFA C, har kvinneandelen ligget mellom 15-20%, med rundt 21% de siste par årene. Det er en økning, men vi må få med enda flere skal vi nå målene våre, spesielt på kursene som retter seg inn mot overgangen barn til ungdom. Og det er her vi som jobber i NFF sentralt og i krets må finne flere løsninger som gjør disse kursene mer attraktive og fleksible for kvinnene å delta på. Og det må skje i tett samarbeid med klubbene, som må strekke seg langt for å legge til rette for deltagelse. Her kan egne trenerkurs for jenter og kvinner være et alternativ, som mange allerede gjennomfører med positive resultater. Trenerkurs for Tine Fotballskole og UEFA PlayMakers (90% jente andel på trenersiden) er et annet godt tiltak vi vet bidrar til at flere jenter tar trenerutdanning. Og klubbene må sørge for at disse jentene også kan være med som lagstrenere etter "utdannelsen".

Så hva kan vi mannlige trenere gjøre for å få med flere kvinner? Som en start bør vi "kreve" at vi vil ha et trenerteam med trenere av begge kjønn. Det håper jeg også blir et tydelig mål for alle fotballstyrer framover, forankret i sportsplanene. Det er muligens ikke politisk korrekt, men jeg mener at i mange tilfeller har kvinner og menn noen forskjellige kvaliteter og måter å kommunisere på som påvirker aktiviteten på feltet. Og som er viktig i et hvert team som skal jobbe med barn. UEFA forskning viser det samme, nemlig at trenerens kjønn har betydning som rollemodeller, særlig for barn og unge.

UEFA forskning viser det samme, nemlig at trenerens kjønn har betydning som rollemodeller, særlig for barn og unge.

Videre er det selvfølgelig at er du en erfaren trener; slipp til, involver og del av din erfaring med dine (kvinnelige) trenerkollegaer. Og ikke minst, lytt og lær av hverandre! Noe jeg personlig skulle ønske jeg hadde skjønt for 25 år siden..

Hva kjennetegner de klubbene som får med flest jenter og kvinner?

Nå handler ikke denne artikkelen først og fremst om hvordan få flere kvinner til å trene jenter. Den gjør det også, men vi vil gjerne ha med ulike kjønn i alle trenerteam. Likevel kan det være nyttig å se på hva som kjennetegner de jente fotballmiljøene rundt om i landet som har størst suksess. Kollega og "jenteansvarlig" i Utvikling og Aktivitetsavdelingen i NFF, Ane Eide Kjærås, gjennomførte i fjor en undersøkelse blant et utvalg av de klubbene i landet som gjør det veldig bra i jentefotballen. Det ga noen interessante fellesnevnere som jeg tror flere klubber kan dra nytte av. Oppsummert kan de viktigste tilbakemeldingene presenteres slik under temaene Aktivitet - Organisasjon - Kompetanse - Samfunns- og verdiarbeid:

Aktivitet

  • Majoriteten nevner spesielt at de mener det er viktig med rene jentelag fra start
  • Klubben har fokus på og plan for rekruttering
  • Bevissthet rundt at det krever litt mer å rekruttere jenter
  • God trenertetthet i barnefotballen
  • Likebehandling ift. treningstider og utstyr
  • Fokus på godt miljø
  • Majoriteten av klubbene har tilbud i alle aldersklasser
  • Majoriteten av klubbene har seniorlag
  • Majoriteten av klubbene tilbyr ekstratrening
  • Manglende volum bidrar til utfordringer med differensiering
  • Majoriteten av klubbene nevner utfordringer i ungdomsfotballen, spesielt fra J15 og oppover

Organisasjon

  • Majoriteten har en eller flere funksjoner som følger opp jentesiden spesielt
  • Klubbene har i gjennomsnitt 6,5 kvinnelige trenere tilknyttet jentelagene.
  • Samtlige klubber nevner at det finnes en forankring i styret, sportsplan eller egne prosjekter
  • Flere klubber nevner at Kvalitetsklubb bidrar positivt
  • Fortsatt er det en del klubber som har enkeltpersoner/ildsjeler som drivere

Kompetanse

  • Majoriteten oppgir at de følger NFFs anbefalinger om kompetanse, samt krav i Kvalitetsklubb
  • Majoriteten har trenerveileder eller sportslig leder som følger opp trenerne
  • Majoriteten av klubbene arrangerer trenerforum
  • Majoriteten oppgir kursing som viktig

Samfunns- og verdiarbeid

  • Klubbene oppgir at det er viktig å skape en kultur som formidler at jentene er likeverdige
  • Viktig at jentene blir tatt seriøst
  • Viktig at det skapes et godt miljø
  • Viktig at jentene «synes» i like stor grad som guttene i klubben. (Klubbens nettside, SoMe osv.)

Denne undersøkelsen forklarer selvsagt ikke alt om hvordan vi skal rekruttere flere kvinnelige trenere, men jeg tror som sagt likevel at den fremhever noen viktige faktorer. Blant annet viktigheten av at det skapes en klubbkultur på like muligheter, følelse av å ha klubbens støtte fra oppstart av nye barnefotball kull, og at organisering av lagene ikke er trenerstyrt, men klubbstyrt gjennom en tydelig sportsplan. Det siste er et av NFFs viktigste satsningsområder i samarbeidet mellom krets og klubb.

Hva mener kvinnelige trenere selv?

Nå har vi ikke på noen måte nok bakgrunnsmateriale til å komme med noen konklusjon eller felles svar på hvordan kvinnelige trenere oppfatter trenerjobben i våre fotballklubber. Og det vil det selvfølgelig heller ikke være, her er det mange faktorer som spiller inn, akkurat som for sine mannlige kollegaer. Men rapporten "Atskilte idretter og økt anerkjennelse" peker blant annet på noen opplevde forskjeller blant noen utvalgte trenere. Den har også en noen konkrete forslag på både rekruttering, beholde og videreutvikle kvinnelige trenere. Rapporten er utarbeidet av professor Åse Røthing ved OsloMet på oppdrag fra NFF. Hun har gjennomført kvalitative dybdeintervjuer med 15 ulike kvinnelige trenere i norsk fotball.

Les rapporten og hvordan den ble presentert på fotball.no her

Frivilligheten under press

Avslutningsvis har jeg lyst til å understreke at vi trenger alle som vil bidra til å trene våre barn. Dere er den norske idrettsmodellens hjørnestein, og uten dere blir det ingen barnefotball. I hvert fall for alle. Men med en fallende kurve for å ta på seg frivillige verv, er det at noen tar et steg fram og tar på seg "jobben" viktigere enn noen gang. Vi ser en økt profesjonalisering av bredde klubbene våre, noe også NFF bidrar til gjennom kriterier og krav i blant annet Kvalitetsklubb. Som er bra, og fører til både kvalitet og kvantitet. Samtidig ønsker vi ikke at trener vervene i barnefotballen skal overtas av ansatte, noe vi vet vil øke den økonomiske barrieren for å delta.

Men vi må kunne stille noen krav til de frivillige, som jo i all hovedsak er spillernes mammaer og pappaer. Her er utdannelse, lojalitet til klubbens sportsplan og de regler og retningslinjer som gjelder avgjørende for en god barnefotball. Samtidig må de frivillige stille krav til oss, både i NFF og i klubbstyrer og administrasjon. Det betyr at vi framover må bli enda bedre på å tilby gode rekrutteringstiltak, oppfølging og generelt gjøre trenerjobben enklere å si ja til. Med spesielt fokus på like muligheter. Da kan det bli spennende og se om strategiplanens "krav" om at Alle lag i barnefotballen skal ha trenere med representasjon av ulike kjønn blir regelen, og ikke unntaket i årene som kommer.

Da kan det bli spennende og se om strategiplanens "krav" om at Alle lag i barnefotballen skal ha trenere med representasjon av ulike kjønn blir regelen, og ikke unntaket i årene som kommer.

Helt til slutt minner jeg om en artikkel kollega Geir Hansen i Sunnmøre fotballkrets skrev for halvannet år siden, den tar for seg samme tema med noen gode poenger.

Les artikkelen her.

Var denne artikkelen nyttig?