Fotballspråket er under stadig utvikling. Denne Skråblikk artikkelen ser på hvordan språket og spillmodeller brukes av oss trenere, og setter det også i et historisk perspektiv.
Tekst: | Publisert:
Med mangeårs erfaring som fagutvikler spiller- og trenerutvikling i NFF er Øyvind Larsen en bauta i Norsk fotball. I spalten «Skråblikk» kaster han hver måned sitt blikk på norsk fotball og trenerrollen.
Som guttunge elska jeg modell - leire. Kunne lage dyr: kuer, griser og høner. I førsten ligna sluttresultatet – nær sagt – på figurativ «kunst».
Altså: det ligna på ingenting. Etter hvert – etter iherdig øving – kunne andre se konturer av kua, grisen eller høna. Jeg nærma meg virkeligheten. Jeg var stolt som en hane.
Seinere lagde satt jeg sammen skuter og skip, jeg bygde prærier og leika «cowboy og indianer». Jeg blei spesialist på modellfly.
På ungdomskolen hadde jeg en formingslærer som gikk et hakk videre. Vi gikk i boligstrøk og grovskisserte hus. For så å gå inn i klasserommet og tegnet huset med perspektiv og dybde.
For noen i klassen blei det «Det skjeive tårnet i Pisa» - hver gang.
Jeg syntes disse timene var fine. Jeg fikk det til. God til å tegne med rette linjer. Mestring lønner seg alltid. Det gir motivasjon til å gyve løs – på nytt.
Tegnelæreren gikk altså andre veien. Fra virkelighet til modell. Fra praksis til teori.
Ikke dumt.
Hadde lyst til å bli arkitekt. Men var for dårlig i matte. Kom ikke inn. Hadde sikkert blitt en go’ arkitekt. Akkurat som i fotball: du trenger ikke å starte opp i eksempelvis Vålerenga. Inngangsbilletten der fordrer «god fra første stund». Noen modnes heldigvis seinere.
Jeg har skrivi mye om fotball. Sikkert alt for mye, mener noen.
Fotballskriving er en vanskelig sak. Å forvandle noe flerdimensjonalt til endimensjonale setninger er utfordrende. Modelltegninga fra skoletida dukka opp igjen.
Modelltanken blei født på ny. Jeg så muligheten til å modellere igjen. Trur jeg pinadø er verdensmester i modeller. Ei go’ barndoms- og ungdomstid lønner seg alltid. Det hadde jeg.
Det eneste jeg ikke har modellert – er modellfly.
Profesjonalisme
Mange trur at profesjonell kun har med penger å gjøre. Profesjonell kommer fra profesjon. Altså yrke. Ett av kjennetegnene på profesjonaliseringsprosesser er utvikling og videreutvikling av profesjonens språk. Samene har over 1000 ord relatert til rein og reindrift. Naturlig nok ligger eskimoene i verdenstoppen på ordforråd nytta til snø.
Et språk som er uklart gir misforståelser. Skandalen hadde vært komplett om operasjonslegen – under en hjerteoperasjon hadde bedt om øksa istedenfor skalpell nr. 8. Skjønner du!
Språket utvikler seg i takt med utviklinga på feltet. Med den nye finta. Med nye treningsmetoder. Med rollebeskrivelser. Språket må treffe.
Ikke jålete. Ikke ekskluderende. Men forståelig. Som en viktig formidler av fotballspråket. På og utenfor fotballbanen. Det er her modeller kommer inn.
I fotball faget benytter vi oss av mange modeller. Det er lurt. Fotballspillet er komplekst. Vi trenger modeller som forenkler fotballvirkeligheten.
Spilleprinsippmodellen
Spilleprinsippmodellen er en slik modell. Modellens opprinnelse kommer selvsagt fra England. Fotballen på 60 – tallet beveget seg mot det moderne spillet. Der også akademikere fant interesse for å systematisere spillet. Vi kan spore Spilleprinsippmodellens opprinnelse via Conrad Lodziaks «Understanding Soccer Tactics» (1966). Allan Wade, Director of Coaching i FA, videreutvikler denne i boka «The FA Guide to Training and Coaching (1967) presenterer han sin nyvinning. Boka regnes som en av de mest innflytelsesrike bøker gitt ut på 1900 – tallet.
Wades opprinnelige prinsippmodell for å forstå spillet var:
Wade opererte med to overordna prinsipper, fire angrepsprinsipper, fire forsvarsprinsipper som endte opp med å skape rom og nekte rom.
Vi har prinsipp – par. Dybde i angrep dreier seg om forholdet mellom ballfører og medspillerne lengderetningen Dybden er god om ballfører har mange pasningsalternativ. Dybde i forsvar beskriver helheten i forsvarsorganiseringa i banens lengderetning. Det innebærer avstanden mellom lagdelene, samt avstanden mellom 1. forsvarer og sikringsspiller.
Prinsipp parene er komplementære. De skal utfylle hverandre. Jeg syns dette er upresist. Prinsipp parene står opp mot hverandre. De skiller mellom angrep og forsvar. Skape rom står opp mot å nekte rom. Wade presenterer krefter og motkrefter. Han introduserer fotballspillets egenart: konflikten mellom angrep og forsvar. Hvem har hegemoniet i spillsituasjonen? Hvem har hegemoniet i kampen. I dag bruker vi spill – motspill om fotballspillets motstridende krefter. For de fleste er – uanende om bakgrunnen. Men fotballbegrepene lever videre på fotballbanen– pr. dato – i beste velgående.
Eric Worthington – følger opp med «Teaching Soccer skills» (1974) der han har søkelys på læring og pedagogisk inngang.
Han introduserte også 1.-, 2.- og 3. angriper og tilsvarende 1.-, 2. og 3. forsvarer.
Fotballbegrepene, smålagssspill og spillbasert læring kan spores direkte tilbake til Lodziak, Wade og Worthington. Å bygge opp treningsøktene etter «The Whole – Part – Whole» metodikken blei et sentralt læringsgrep på treningsfeltet.
Wade og Worthington skapte en skole som skilte seg fra troen på at ferdigheter kunne læres isolert. Fotballspillet læres gjennom å øve i spillsituasjoner. Dette var åpenbart den største nyvinningen og revolusjonerte forståelsen på læring. Det akademiske miljøet koblet seg også på. Med innfallsvinkelen «The Game is Teaching”.
Flere sentrale trenere, blant annet Rinus Michels, Johan Cruyff, Arrigo Sacchi og Egil Olsen har bygd videre på ideer som ligner de som Wade og Worthington utvikla.
Den spillrelaterte innlæring av fotballferdighet er – i høyeste grad – rådende i Norge den dag i dag.
I 1978 gir Andreas Morisbak ut boka «Fotballforståelse». Boka følger Lodziak’s Wade’s og Worthington’s som en rød tråd. Innholdet preger NFF’s utdanninga. Og blir forsterka av Nils Arne Eggens og Kjell Schau Andreassens og Egil Olsens teoretiske inngang til fotballen. Dette er mer enn interessant. Synet på hvordan fotballen skulle spilles – mellom Morisbak og Olsen var diametralt forskjellig. Morisbak prediket en ballbesittende stil. Olsen en gjennombruddshissig stil. Det smalt – innimellom dem – på Ullevaal – spillestil blei diskutert.
Dette forsterker forståelsen av at spillestilmodellen er spillestilnøytal. Valg av spillestil er det ikke.
Egil Olsen med flere videreutvikler spilleprinsippmodellen.
Det ryddes opp i logikken: hensikten med henholdsvis angrep og forsvar troner øverst. I midten ligger «kampen i kampen»: å vinne ballen. Prinsippene forsinke, improvisasjon og kontroll og disiplin sløyfes.
En aldri så liten kuriositet. Egil irriterte seg grenseløst og gjør det det fortsatt at betegnelsen forsvar blir brukt kun om forsvarspillere i det bakre leddet: «du spiller forsvar».Han har selvsagt rett. Er laget i angrep – er alle spillere det. Er laget i forsvar er alle spillerne det. Det er slutt på den tida da spissen eller vingen «snubla i midtstreken» da laget mista ballen. Se på VM i 2026: ett av de mest karakteristiske spillestilkjennetegna er nettopp «alle mann i forsvar – alle mann i angrep!»
Fotballspillets dimensjoner
I boka «Ferdighetsutvikling i fotball» (2002, Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak) presenteres en ny modell. Den tar på nytt utgangspunkt i spill- og kampdimensjonen. Men kobler inn den individuelle-, relasjonelle og strukturelle sida av spillet.
Innvendinger med boka «Effektiv fotball» (1995, Olsen, Larsen, Semb) var at denne i for stor grad omhandla kun den strukturelle sida av fotballspillet. Noen mente også at boka med tittel «Effektiv fotball» ikke hadde søkelys på avslutningsfasen i angrep.
Nå var denne bokas hensikt nettopp å fokusere på den strukturelle sida av fotballspillet. Det var forfatternes intensjon.
Dimensjonsmodellen kan også forstås som en helhetlig modell. Ellers som en motvekt mot denne «slagsida». Det må igjen presiseres at dimensjonsmodellen også er spillestilsnøytral.
At individ- og relasjonelle ferdigheter hører hjemme i og påvirker fotballspillet, er hevet over enhver tvil.
Eksempelvis vil de individuelle ferdigheter påvirker spillet og også utfallet av kamper. Lag som har spillere som passerer motstandere på egen hånd – skaper nye spillsituasjoner. Lag uten sånne spillere blir statiske i sin spillestil. Hva hadde Norge vært uten Myggen? Hva hadde Norge vært uten Nusa, Schjelderup og Bobb? Å stole på dribleren har vært kulturelt betinga. Argentina stoler på at Messi virkelig skaper vei i vellinga. Barcelona stoler på at Yamal kommer seg forbi aleine i motstanders 16. meter.Slik kunne jeg fortsatt med eksempler med den relasjonelle.
Spill – motspill
Det viktigste karakteristika med fotballspillet er at det de to lagene sammen som skaper fotballkampen. De to lagene spiller ikke hvert sitt spill. Spillsituasjonene oppstår i kampen mellom lagene. Disse motstridene kreftene: angrep og forsvar, skape og ødelegge, drible og takle – gir forutsetningene for handlingsvalg og handlinger på banen.
«Motstanderlaget er en forutsetning for en fotballkamp. Uten motstandere, ingen dynamikk og ingen spenning. Rett og slett – ingen kamp».
(2026, Larsen, Øyvind, Elleverfotball – en reise i fotballforståelse, NFF)
«Å spille sitt eget spill»-inngangen i fotball er taktisk meningsløst i. Motstanderlaget vil alltid prege ditt spill. På godt og vondt. Derfor blir valg av taktikk i fotball, individuelt, relasjonelt og strukturelt handler om å utnytte det handlingsrommet motstanderlaget gir. Noen ganger står kreftene og dirrer i likeverd. Andre ganger får vi overtaket. Andre ganger «får vi» så det svir. Da må vi med kløkt begrense motstanders styrker.
Det er forunderlig at mange lag har samme inngang til kamp – åkke som motstand. Møter vårt lag Bodø/Glimt vil jeg ha en annen inngang enn om jeg møter et lag som – i utgangspunktet – er dårligere enn vårt.
Lagets spillestil eller spillmodell
De fleste klubber og lag har en intensjon å spille fotball på en bestemt måte. Noen mer distinkte enn andre. Noen mer løser i måten å spill på. Spillestilen er treningshverdagens røde råd: å øve på hvordan man skal spille fotball. Individuelt, relasjonelt og strukturelt.
Troen på at lagets samlede kraft er langt større enn summen av lagets individuelle ferdigheter, er stor i vår fotballtradisjon. Det er sikkert derfor det florerer mange begreper knyttet til hvordan laget opptrer sammen på banen. Lagorganisering, lagets retningslinjer, lagets struktur, lagstrategi, lagtaktikk, felles referanseramme, lagsystem, lagformasjon og spillestil har alle et beslektet begrepsinnhold.
Jeg eg delt spillestilbegrepet inn i fire dimensjoner eller søyler. Ledelse, trenere og spillere har forhåpentligvis en visjon og en ambisjon på hvordan fotball skal spilles. Spillemåten eller fotballfilosofien kan være preget av klubbens tradisjon og ev. tidligere suksessoppskrift.
«Det sitter i vegga» var det en som sa. Tidligere suksessoppskrifter kan være en fordel. Det gir en rød tråd. Det avler stolthet. Tidligere suksessoppskrifter kan også være en hemsko. «Sånn gjorde vi det før» kan dempe viljen til å tørre. Til nytenkning. Til å tilpasse seg spillets utvikling.
Ofte følger fotballfilosofien med treneren. Ny trener – ny fotballfilosofi. Da kan klubben fort miste grepet.
Visjon, ambisjon, tradisjon og fotballfilosofi skal sammen komme til uttrykk på banen. Det er lagt en spillestilstrategi: en overordnet langsiktig plan for hvordan laget skal opptre på banen.
Denne spillestilstrategien skal materialiseres på fotballbanen.
Virkemidlene eller taktikken vil dels være vekting angrepsspill kontra forsvarsspill. Noen har nær sagt kun søkelys på angrepsspillet. Andre er mer balansert og vektlegger angreps- og forsvarsspillet noenlunde likt.
Spillermaterialet bør og må påvirke spillestilen. Har du en dribleving gjør det noe med stilen. Har du en gjennombruddsving – likeså. Sånn kunne jeg fortsatt.
Valg av formasjon er i høyeste grad – med dertil retningslinjer – vil påvirke lagets spillestil.
En spillestil tilpassa spillermaterialet er lurt.
Noen lag velger soneforsvar som virkemiddel, andre «blandingsforsvar». Noen lag er gode i overganger. Andre lag velger en gjennombruddshissig inngang i angrep.
Så blåses kampen i gang. To lag møtes. Til «kamp». Denne kontrollerte konflikten styres av regelverket med dommer, assistentdommere og VAR. Utfallet av kampen er et resultat av møtet mellom de 22 spillerne. «Spill – motspill – effekten» kommer opp i dagen. På fotballmatta.
Tilfeldigheter vil også påvirke et resultat. Stang ut – stang inn effekten gjør seg gjeldene – spesielt i jevne kamper. «Expected goals» er et måleverktøy som foreller oss om styrkeforholdet i fotballkampen. Dog deles det ikke ut poeng om laget vinner denne.
Ytre forhold som hjemmebane vs bortebane, dommeravgjørelser og værforhold kan forsterke både svekke og styrke reelle sjanser for å vinne kampen. Den kan også forsterke tilfeldighetseffekten.
En spillestil har to ansikter. Den treneren og spillene både planla og øvde på. Den kan også være milevis unna. Nettopp på grunn av kampens dynamikk.
Dagens spillmodell
Spilleprinsippmodellen videreutvikles igjen. Denne gang med Håkon Grøttland som hovedarkitekten. Igjen er den spillestilnøytral.
Spillmodellen tar utgangspunkt i «kampen om ballen». Altså et utgangspunkt som Olsen et co’s Spilleprinsippmodell også har.
Nyvinningen er et den som vinner «kampen om ballen» går inn i angrepets – ditto forsvarets faser. Fasene er i angrep – avhengig av balanseforholdene: bearbeiding, inn i prioriterte rom og komme til avslutning – score mål. I forsvar er fasene presse – lede – styre, hindre tilgang inn i prioriterte rom og hindre avslutning og mål. «Kampen om ballen» betegnes ofte som en 0 – situasjon.
Spillmodell er spillestilnøytralitet
Forståelsen av spilleprinsippenes og spillmodellens intensjon og hensikt har en tendens til å forkludres. Mange tror den er anbefalinger i angrep, ditto forsvar. Modellene er spillestilnøytrale.
Når en trener bevisst eller ubevisst prioriterer læringsmomenter knyttet til eksempel til breddeprinsippet – jobber en bevisst mot en spillestil. Crosser laget hyppig – er dette et spillestilkjennetegn. Overlapper backen hyppig – er dette et spillestilkjennetegn.
En treners jobb er å formidle konkrete retningslinjer utleda fra spilleprinsippene, spillets faser og spillsituasjonene. Trenerstanden må være momentretta. For det daglige treningsarbeidet er dette gunstig. Ikke minst med tanke på formidlinga på treningsfeltet. Man skal være så konkret som rå er. Å rope bevegelse når vi ønsker overlap – er meningsløst.
En viktig presisering:
Spillmodellen reflekterer ikke treners identitet. Herunder personlige egenskaper og ferdigheter. Spillmodellen reflekterer ikke treners pedagogiske innfallsvinkel. Spillmodellen reflekterer ikke treners fotballfaglige kunnskapsnivå og ståsted. Spillmodellen er spillestilnøytral. Akkurat som Lodziak, Wade og Olsen sine.
En hierarkisk inngang til begreper og termer
Begrepsinnholdet i fotballtermene brukes i hytt og pine. Bare spillerne forstår skal vel dette ikke ha betydning. Men spillere skifter beite og trenere byttes ut.
Jeg gjør her et forsøk på å sette begrepene i hierarkisk orden.
Læringsmomenter
På feltet og på banen er det rimelig viktig at trener – lag og spillere forstår hva begrepene betyr. Her blir termene kodeord for læring, handling og justeringer.
Svikter det her – lukter de trøbbel.
Læringsmomentene er konkrete oppgaver på som er utleda fra spilleprinsippene.
Under har jeg systematisert læringsmomentene med utgangspunktet i angrepsprinsippet gjennombrudd gjennom pasningsspill.
Læringsmomentene er her presentert på overskriftsnivå. Eksempel «Mønstre» vil være knytta til eksempelvis opp – tilbake – gjennom, vending av spill, tredjemanns løp, truing av mellomrom etc. Læringsmomentene har et innhold (begrep) med tilhørende kodeord (term). Sånn fungerer språket. Også fotballspråket.
Formasjon – spesielt
Formasjon har blant folket samme innhold som system. Altså innbyrdes plassering inkludert retningslinjer.
Når formasjon brukes så hyppig blant fotballfolket – må vi ta det på alvor.Vi har mange forskjellige formasjoner:
- 3 – 5 – 2
- 3 – 4 – 3
- 4 – 2 – 3 – 1
- 4 – 3 – 3
- 4 – 5 – 1
- 4 – 2 – 2
Rekka viser formasjonens moderne utvikling. Nåtidas mest brukte øverst. En trener har alltid formasjonen for øye når sesong planlegges og taktikk legges før kamp. Formasjonsvalg og inngang preger treningsverdagen.
Mange lag og nasjoner har tradisjon for valg av formasjon. Rosenborg spilte og Bodø/Glimt spiller 4 – 3 – 3. I Nederland – både klubb og landslag spiller 4- 3 – 3 med en omvendt treer på midten. I Sverige dominerer den ærverdige 4 – 4 – 2. Formasjoner danner ulike skoler, lokalt, regionalt og i land – basert på formasjonsvalg.
Mange skifter formasjon hyppig. Da bør spillerne være skolerte.Det tar tid å «lære seg» en formasjon.
Mange rolleretningslinjer skifter ham med formasjonsbytter.
Trenere skifter formasjoner – særlig når laget ikke presterer.
Lag skifter også formasjon i angrep og forsvar. Eksempelvis 4- 3 – 3 i angrep og 4 – 5 – 1 i forsvar.
Vi kan også se at lag skifter formasjon under i kampen. Ligger et lag under – blir spillere flyttet framover på banen. Skifte av formasjon under kamp kan også være et mottrekk mot motstanders styrker og svakheter. Dette går under betegnelsen trekk – mottrekk.
Olsen får siste ordet
Egil Olsen var opptatt av fotballspråket. Han ville ha det presist, enkelt og forståelig. Fotballspråket var og er en av de viktigste grep i formidling og videreutvikling av fotballen.
«Et upresist språk fungerer dårlig ganske enkelt som en barriere mot utviklingen av kunnskap om fotball blant trenere, spillere og publikum og alle fotballinteresserte».
(1981, Egil Olsen, Fotballtaktikk)
