Frispilling med hvilken hensikt?

Det er ingen fasit i fotball, og man kan selvsagt diskutere hvilke måter å spille fotball på som er mest utviklende for unge spillere. Frispillingsfasen eksisterer i fotballspillet, uavhengig av ulike lags spillestil og prinsipper. Frispillingsfasen kjennetegnes av at motstanderlaget forsvarer seg med balanse og kontroll. Dermed handler det for eget lag om å spille seg kontrollert fremover i banen, med mulighet for å entre bakrom, mellomrom eller truende siderom. I Landslagsskolens spillmodell kalles frispillingsfasen A1. A1 kan finne sted ulike steder på banen, gitt at forsvarslaget forsvarer seg på en balansert måte som gjør at angrepslaget ikke kan nå mellomrom, bakrom eller true mål på noen som helst måte.

Hvilke overordnede prinsipper bør man coache spillerne på?

Noe jeg ofte observerer i kamper i ungdomsfotballen er at lag prøver å spille seg ut bakfra. Like vanlig er det at motstanderlaget forsvarer seg med høyt press. Dette resulterer ofte i at mange spillere fra begge lag samler seg rundt 16-meteren. I noen tilfeller kan det se slik ut:

I disse høyfrekvente scenariene er det en ting som er viktig i mine øyne, hvor er det rom? Roberto De Zerbi, trener i Brighton og kjent for sitt lags evne til å frispille, har sagt i et webinar at jo høyere motstander presser, jo mer direkte må eget lag være med ball i laget. Kanskje har du lagt merke til at Manchester Citys keeper Ederson i enkelte situasjoner klinker ballen på fot opp til Haaland, eller rett i bakrom? Hvorfor gjør de dette? Jo, fordi de har tiltrukket motstander og skapt rom. Motstander presser med mange spillere høyt i banen. Da er det bakrom og/eller å angripe. Dette er helt avgjørende øyeblikk. Vi har klart å skape ubalanse hos motstander. Vi har mulighet til å nå prioriterte rom, vi er inne i fasen A2. I enkelte tilfeller kan vi spille oss rett inn i A3 (direkte trussel på motstanders mål). Vi må huske at det er jo nettopp dette vi ønsker å oppnå, rom å angripe i fremover i banen, for så å true motstanders mål i så stor grad som mulig. Da må vi også trene på å utnytte disse rommene effektivt, og spillerne må bevisstgjøres på dette.

Hvilke momenter bør man trene på for å klare å true rom fremover i banen?

• Ballfører bør søke høyeste punkt. Øv spillerne på å bruke blikket fremover i banen. Første steg er at spillerne klarer å identifisere ledige rom gjennom godt overblikk.
• Spillere i fremre ledd bør «strekke» både i lengde og bredde. Resten av laget må også kobles på. Vær tydelig på hvordan spillerne kan skape bredde og dybde, samtidig som avstandene ikke blir altfor store. Dette handler om å skape rom og strekke motstander, samtidig som man har korte nok avstander til at man evner å kontrollere ballen i laget.
• Pasningsferdigheter. Spillerne må mestre ulike pasningsteknikker over korte og lange avstander. Hardt langs bakken med innside og vrist, hardt, langt og flatt i lufta, etc.
• Kommunikasjon. Trener man bevisst på disse tingene, vil man som lag kunne gjenkjenne situasjonene. Da kan spillerne bevisstgjøre hverandre på hvilke rom som oppstår, og hvordan de kan utnyttes. Ingenting er mer kraftfullt en et kollektiv som dundrer i samme retning.

Krav til treneren

Dette krever mye av oss som trenere. For det første må vi evne å lese spillet. Det er umulig å spå nøyaktig hvilke rom som vil oppstå før de oppstår. Derfor må treneren evne å lese spillet underveis i spillet. Videre handler det om å veilede spillerne til å oppfatte disse rommene. Hvordan man bør gjøre dette varierer selvsagt fra spiller til spiller, og lag til lag. Et tips til deg som trener er å forsøke å gi spillerne feedback som gjør at de må tenke og se selv. Fremfor å si «spill ballen dit», går det for eksempel an å spørre spillerne «hvor er det rom nå?», eller «hvor er det rom når motstander står så høyt?». Videre, på treningsfeltet, så kan man sammen med spillerne diskutere ulike løsninger for hvordan man kan spille seg inn i disse rommene. Da oppmuntrer man spillerne til å tenke og reflektere selv. Dette er en kunst der en som trener aldri blir dyktig nok. Hvordan kan man veilede og starte refleksjonsprosesser, uten å fjernstyre, kreve og dirigere for mye? Vær bevisst på hvordan du kommuniserer med spillerne til enhver tid.

Når vi jobber med A1 så er det helt avgjørende at vi ikke glemmer å starte spillet fra ulike steder og høyder på banen. En typisk feil er å kun jobbe med ballstart på femmeter. Da begrenser vi A1 til kun noen få scenarier som forekommer i kamp. Femmeter er i og for seg en igangsettingsdødball. Vær oppmerksom på viktigheten av ulike typer ballstarter. Femmeter er en type ballstart, ballerobring midt på egen banehalvdel er en annen. Støttepasning etter ballerobring høyt i banen og innkast, er også aktuelle scenarier som spillerne bør trene på. Ballerobringer er mer frekvente situasjoner enn femmetere. Planlegg og design økta deretter. Spillerne må møte varierte og kamplike situasjoner, og dette må vi som trenere tilrettelegge for. En løsning er at trenerteamet sprer seg ulike steder på banen med baller tilgjengelig. Da kan man enkelt sette i gang frispillingsfasen fra ulike steder på banen.

Oppsummering

Frispilling er en del av fotballspillet, og må trenes på. Hensikten er å spille oss kontrollert fremover med en fordel, slik at vi til slutt kan score mål. Det er ingen fasit på hvordan dette skal gjøres, men det å identifisere, true og angripe rom er prinsipper som gir mening å trene på. Ofte blir ungdomslag spillende mye kort med keeper og forsvarsrekka, uten at spillerne oppfatter rom som oppstår lenger frem i banen. Ved å trene på å identifisere og angripe rom som oppstår, vil spillerne utvikle forståelse og ferdigheter som er en helt essensiell del av fotballspillet. På denne måten kan vi lære spillerne å frispille med hensikt. Med den hensikt å score mål. Og husk – jobb med ulike ballstarter for å eksponere spillerne for mest mulig kamplike situasjoner!