Hvordan skape tillit gjennom en involverende lederstil?

I mange sammenhenger hører man ledere forlange at man må ha tillit til en bestemt person. I fotballen finner vi mange eksempler på dette. Det kan gjelde klubbledere som skal samle en spiller- og foreldregruppe som opplever en trener som ikke oppfører seg som ønsket. Det kan gjelde trenere som mener at spillegruppa ikke gjør som den vil de skal gjøre. Det kan gjelde trenere som kun har som mål å vinne kamper, uten å bry seg om at enkelte ikke får noe særlig spilletid. Tillit, i dette tilfellet i barne- og ungdomsfotballen, er ikke noe du kan kreve, kjøpe eller banke inn hos folk. Tillit må du gjøre deg fortjent til.

Den gode garderoben

Hvordan klarer vi å skape den gode, trygge garderoben hvor spillerne oppfordres til å bidra med sin kompetanse? Man bør naturligvis ha noen regler. Det er nok hensiktsmessig med nokså få regler. Lett for gruppa å forholde seg til, og enkelt for trenerteamet å håndheve. Dersom man skal unngå å ha mobiltelefon i garderoben, må man sørge for å gå foran som et godt eksempel som trener. Reglene må være like for alle. Er oppmøtetidspunkt et kvarter før treninga begynner, sørger man selvsagt for å alltid være på plass før det. Når man snakker med spillergruppa, vil man alltid ha det tydelig for seg i eget hode hva man forsøker å formidle. Involverer man spillerne, slik at dere har en felles forståelse? Er du sikker på at spillerne forstår de fotballfaglige begrepene du bruker? Eller er det viktig å vise at det er et maktforhold mellom trener og spiller? Treneren vet mest, så da blir det slik? La dem tenke, ikke gi dem alle svar. Om du stiller et spørsmål til gruppa og ingen svarer, hvor lenge klarer du å holde på den pinlige stillheten? Klarer du å la spørsmålet bli hengende i lufta og vente på at spillerne skal svare, eller er det tryggest å gi dem svarene om de ikke svarer i løpet av noen få sekunder? Lytting er en undervurdert ferdighet. Vis at du er interessert i hva spillerne har å si.

Relasjon skaper tillit

Når vi er trenere for ungdom som går gjennom ulike vekstfaser, er vi nødt til å skape et tillitsforhold hvor spillerne våger å si ifra om de er slitne eller har ulike småskader. Man må la dem å stå over ei trening eller tre, spesielt når de er i faser hvor kroppene vokser. Man må skape et miljø hvor spillerne tørr å si ifra når de har vondt, og bør stå over. Du som trener må klare å se hva som er best for spilleren. Vi må unngå å ende opp med at spilleren presser seg gjennom økter fordi den er redd for at det kan få konsekvenser i etterkant. Vi har nok skader i vekstperiodene, her har vi som trenere et vesentlig ansvar. Kommunikasjon med spillerne har stor betydning for å skape et slikt klima. La dem sette ord på hvordan de har det. Er de slitne, må det være rom for å gi beskjed om det. Spillerne har tillit til at du tar dem på alvor når de sier dette. Samarbeid med foresatte kan også være en viktig faktor. I enkelte tilfeller vil det ha større påvirkningskraft om treneren sier til spilleren at den bør stå over, enn at foresatte sier det. God dialog kan gjøre dette samspillet enklere og til det beste for spillerne.

Vi har alle vår personlighet og væremåte. En utfordring som mange trenere vil kjenne seg igjen i er hvor vanskelig det kan være å involvere spillerne i det som skjer på banen. La dem i større grad oppdage valgene selv og la dem få eierskap til valgene. Mange spillere vil ta de valgene man tror treneren ønsker, og gjør det for at treneren skal bli fornøyd. Vi har nok av trenere som spiller Playstation fra sidelinja. En trener med en involverende lederstil vil sannsynligvis ha gode muligheter for å utvikle selvstendige spillere om man legger til rette for å la dem ta valgene selv til tider også. La dem også få ta del i det som ikke funker, spesielt i kamp. De ser det fra banen på en annen måte enn deg som trener. Det bygger tillit om man klarer å involvere dem også når temperaturen er litt høyere. Man kan med fordel forsøke å skape dette miljøet så tidlig som mulig. Dette kan bidra til forutsigbarhet, som igjen skaper tillit.

La spillerne feile

Vi er nødt til å tørre å feile. Som Tottenham-manager, Ange Postecoglou, sier: «Whenever I see a perfect training session, it usually means to me that we`re probably too comfortable. If we`re making mistakes, it means we`re pushing the edges of wanting to improve”. På øverste nivå jobber man med dette, da bør vi i hvert fall prioritere dette i barne- og ungdomsfotballen. Om man legger opp til at spillerne skal få feile, er feedbacken vår som trener utrolig viktig når de da faktisk feiler i forsøket på noe som eksempelvis kan medføre stor risiko for at motstander raskt kan komme til målsjanse. Klarer man da å beholde roen og rose forsøket eller sier man ifra på en annen måte? Hva slags tillit kan man skape i slike situasjoner, på godt og vondt?

Troverdig feedback

Klarer du å være troverdig i feedbacken din? Konkret tilbakemelding er troverdig. Gi ros, men ikke for enhver pris. Det må balanseres, ellers blir man ikke troverdig. Bruker du to minutter på å fryse spillet og gi tilbakemelding, eller klarer du å være mer presis, slik at budskapet tydelig når frem med færre ord? Klarer du dette, uten at du har sett behov for å bevise at du kan mer enn spillerne dine og bruker mange flere ord enn det som faktisk er nødvendig? Her bommer vi ofte. Man mister oppmerksomheten til unge spillere om man prater for mye og for lenge. Kroppsspråket vårt er noe vi ikke alltid klarer å være bevisst på. Har man sett seg selv på video, vil man ofte få et litt annet inntrykk av egen væremåte. Hvordan reagerer du på dommeravgjørelser fra sidelinja? Hvordan prater du til spillerne når det koker litt på banen? Klarer du å være konkret og konstruktiv, eller heller du mer bensin på bålet, ved å brøle og kommentere alt som skjer? Det sitter en gjeng bak deg, for dem er kroppsspråket ditt utrolig tydelig, enten i positiv eller negativ forstand.

I rollen som fotballtrener har vi enorm påvirkningskraft på de unge spillerne vi er trenere for. Involver dem, oppfordre til å ta egne valg, vær konstruktiv i feedbacken og sørg for at kommunikasjonen er god, med både spillere og foresatte. Da setter vi spilleren først og forhåpentligvis bidrar dette til at tilliten mellom spiller og trener fungerer som den skal, slik at vi kan legge til rette for spillere som tørr å si ifra om de trenger det, og bidrar aktivt til egen utvikling, i samspill med treneren.