Du har sikkert vært der. Laget ditt er i flytsonen, dere presser motstanderen tilbake og skaper målsjanser. Så, ut av ingenting, et balltap, en kontring imot. En lang ball. En spiss som løper alene mot mål. Scoring imot. I slike øyeblikk kommer spørsmålet snikende: hvem hadde kontroll bak? Svaret ligger i det som kalles offensiv markering – en viktig, men ofte underkommunisert del av angrepsspillet.
Tekst: | Publisert:
Hva er offensiv markering?
Offensiv markering handler om hvordan vi organiserer våre bakerste spillere mens vi angriper. Når laget ditt er i ballbesittelse på motstanderens halvdel, vil motstanderen ofte holde igjen én, to eller kanskje tre spillere som lurer på muligheten til å kontre. Din jobb som trener er å sørge for at disse spillerne ikke får det øyeblikket de venter på. Hvordan ønsker du å markere ut motstanderlagets kontringsspillere, samtidig som ditt lag har ballen og angriper?
God offensiv markering betyr å posisjonere seg slik at man både er klar til å bryte foran hvis motstanderen prøver å spille opp, og samtidig ha kroppsstillingen og plasseringen til å falle av og beskytte bakrom dersom det kommer en lang ball. Det krever god kommunikasjon, samspill mellom spillere – og ikke minst, klare prioriteringer fra deg som trener.
Hvem skal stå igjen – og hvorfor?
La oss si motstanderen har to spillere igjen på topp. De forsvarer seg med en keeper, en backfirer og en midtbanefirer. Men de legger igjen to spisser helt på topp. Du har i utgangspunktet to valg: du kan la to av dine spillere markere dem én mot én, eller du kan stå igjen med tre for å ha en i overtall. Det siste gir trygghet, men koster en spiller lenger fremme i banen.
Og her blir det interessant: hvem skal du bruke til denne markeringen? Det kommer helt an på hvordan du ønsker å angripe.
Dersom du ønsker å doble på kant, trenger du ofte begge sidebackene dine i angrepsspillet. Da kan det bli nødvendig å bruke en midtbanespiller til å falle ned i bakre ledd for å hjelpe til med markeringen. Har du en dyp midtbanespiller som er klok, posisjonssterk og duellsterk, kan det være en perfekt løsning. Hvis du derimot angriper med færre spillere på sidene, kan det hende du har råd til å la en av backene stå igjen.
Det er en konstant vurdering: trygghet bak kontra trykk fremover. Det handler ikke bare om risiko og sikkerhet, men om å vite hva slags angrepsmønster du har – og hvordan det påvirker balansen i laget.
Når det går galt – og hva vi lærte
Jeg husker en kamp vi spilte mot et lag som alltid hadde to spisser igjen høyt i banen. Vi visste det, men likevel lot vi oss rive med. Begge backene våre ble med opp, og midtstopperne våre ble stående alene to mot to. Dessverre var det flere øyeblikk hvor våre markeringsspillere ikke var tett nok på kontringsspillerne. Det tok ikke lang tid før vi ble straffet. En enkel pasning bak vår linje, og så var det løp, avslutning og scoring.
Vi angrep godt – men vi gamblet på å stå en mot en, og når avstanden mellom kontringsspilleren og den som markerte ble litt for stor, gikk det dårlig. Det er forskjellen på å dominere en kamp og faktisk vinne den.
Det som skiller god fra dårlig offensiv markering
De beste lagene evner å gå i angrep med mange spillere, men uten å miste balansen. De har spillere som vet hvem de markerer, som står på rett side, og som er nærme nok til å kunne bryte foran. Samtidig leser de tidlig om motstander prøver å slå i bakrom, slik at de faller av på løpeballen tidsnok.
Dårlig offensiv markering, derimot, kjennetegnes av ubestemthet. Ingen vet hvem som har ansvar. Det er for store avstander. Og når ballen tapes, kommer sjokket – og det er for sent.
Dilemmaene – og valgene vi må ta
Det finnes ingen perfekte svar. Bare avveininger. Vil du være trygg, står du igjen med en ekstra. Men da må du akseptere å ha én mindre i angrepet. Vil du angripe med alle mann alle, gambler du med balansen. Og det er ikke bare hvor mange du står igjen med – det er også hvem.
Noen ganger må du velge: vil du bruke backen din til å slå innlegg, eller til å markere ut kontringsspillere? Svaret ligger i hva slags kampbilde du forventer – og hvordan du ønsker å styre det.
En liten utfordring til deg som trener
Neste gang du forbereder laget ditt på kamp, legg inn denne øvelsen i hodet:
Hvordan ville du organisert ditt lag i offensiv markering hvis motstanderen:
- Legger igjen én spiss?
- Har to spillere igjen på topp?
- Holder igjen tre spillere?
Hvem ville du brukt til å stå igjen? Hva ville du måtte gi slipp på i angrepsspillet for å få det til å henge sammen? Og hvordan ville du øvd på det på feltet?
Til slutt – planlegg for å angripe trygt
Offensiv markering er en nøkkel som ofte overses, men den kan være forskjellen mellom et angrep som bare fortsetter og fortsetter, og et angrep som blir møtt med en lynrask kontring. Man må posisjonere seg strategisk slik at man unngår farlige kontringer imot, og slik at man enklere får tak i ballen kjapt og kan fortsette å angripe.
Derfor bør du som trener planlegge for offensiv markering med samme alvor som du planlegger angrepsmønstre og presshøyde. Hvordan vil du løse det når motstanderen spiller 4-3-3 med tre spillere høyt? Hva gjør du når du møter et 4-4-2-lag som etterlater to klare trusler på topp? Eller et 3-5-2 der vingbackene plutselig blir bakromsløpere?
Å ha klare prinsipper for hvordan dere står igjen bak ballen gjør ikke bare laget ditt tryggere – det gir også spillerne foran mot og frihet til å fortsette å angripe. For i fotball er det ikke bare angrepet som skaper målene – det er balansen som gir rom til å score dem.
