På innsiden av det engelske akademi systemet

U21-laget som ble en vekker

Da England vant U21-EM i 2023, var det mange som jublet – men noen også som noterte seg én detalj: samtlige spillere i troppen var blitt rekruttert til et profesjonelt akademi som U9-spiller. Ikke som 14-åringer, ikke etter å ha utmerket seg i videregående – men som barn.

Dette har ikke skjedd tilfeldig. Det er resultatet av en strukturert og målrettet modell for talentidentifisering og spillerutvikling som har blitt bygget opp over flere tiår.

Tidlig seleksjon – et tveegget sverd

I England har det blitt normen at profesjonelle klubber signerer barn fra niårsalderen og fremover. Mange steder begynner faktisk kartleggingen tidligere, gjennom såkalte "pre-academy" programmer for 5–8-åringer. Innen barnet fyller 9, kan de være knyttet til klubber som Manchester City, Arsenal eller West Ham – med tilhørende ukentlig trening, kampaktivitet og individuell oppfølging.

Det finnes fordeler ved dette:
✔️ Spilleren får tidlig tilgang til høykompetente trenere, gode baneforhold og spesialtilpasset utvikling.
✔️ Klubben får muligheten til å utvikle spilleren i tråd med sin spillestil og filosofi over mange år.
✔️ Et langsiktig løp muliggjør gradvis progresjon og kontinuitet.

Men det finnes også klare svakheter:
❌ Seleksjonen skjer på et ekstremt tidlig utviklingsstadium, og preges sterkt av "relative age effect" – at barn født tidlig på året favoriseres.
❌ Systemet er ekskluderende – mange barn utenfor storklubbene får aldri tilgang til de samme ressursene.
❌ Det emosjonelle presset på barn og foreldre kan være massivt – med drømmen om å "bli proff" hengende som en tung ramme.

Gapet øker med alderen – forskjellen på innsiden og utsiden

Et vesentlig trekk ved det engelske akademisystemet er at gapet mellom spillerne innenfor akademiene og de utenfor øker betydelig jo eldre spillerne blir. Dette skjer fordi spillerne i akademiene får tilgang på langt flere og bedre treninger enn de som står utenfor.

Mens en akademispiller gjerne trener 3–4 ganger i uken med klubben, ofte supplert med personlig trener, deltar på kamper i høyt nivå og får individuell oppfølging, har spillere utenfor akademisystemet som regel færre treninger, mer ustrukturert oppfølging og lavere tilgang på spesialisert kompetanse.

Denne ulikheten i treningsmengde, kvalitet og støtte bidrar til at spillerne innenfor akademiene utvikler seg raskere og får et forsprang som ofte blir vanskelig å hente inn igjen. Det gjør også at talentene som ikke blir plukket opp tidlig, risikerer å falle utenfor utviklingsløpet.

Treningshverdagen: Individuelle ferdigheter og 1v1 som kjerne

Treningen i engelske akademier er grundig planlagt og følger en rød tråd gjennom de ulike utviklingsfasene, fra U9 og opp til U21. Til tross for det høye nivået og konkurransen, starter alt med det enkle: ballen og spilleren.

I de yngste aldersgruppene (U9–U12) er det stor vekt på individuell ferdighetsutvikling. Treningsøktene er ofte bygget opp rundt temaer som:

• Føring og vendinger
• Dribling og ballkontroll under press
• 1v1-offensivt og 1v1-defensivt
• Pasnings- og mottaksteknikk
• Kroppsorientering og beslutningstaking i smålagspill

1v1-situasjoner er spesielt sentrale. I mange akademier brukes 1v1 som en slags signaturøvelse – en "kamp i kampen" der spilleren må lære seg å håndtere både fysisk, teknisk og taktisk press alene. Det bygges inn både som teknisk trening og som konkurransepregede øvelser med intensitet og gjentakelser.

Denne fokuseringen fortsetter i de eldre aldersgruppene, men tilpasses mer posisjonsspesifikke behov og spillforståelse. Spillere får konkrete utviklingsmål og følges opp individuelt av trenerteamet, ofte med bruk av video, prestasjonsdata og utviklingssamtaler.

De mest dedikerte trener enda mer – med egne personlige trenere

For de mest ambisiøse spillerne stopper ikke treningen ved klubbens port. Mange av dem som til slutt lykkes med å ta steget inn i toppfotballen, har lagt ned langt mer arbeid enn det som skjer i klubbens regi.

Det er ikke uvanlig at en barnefotballspiller i et britisk toppakademi:

• Trener 3–4 ganger i uka med akademilaget
• Spiller kamp i helgen
• Og i tillegg har en personlig trener – ofte en tidligere spiller eller spesialist på teknikktrening – som de jobber med én til to ganger i uka

Disse individuelle øktene er gjerne svært målrettede og fokuserer på detaljer:

• Førstetouch i fart
• Rask vending og akselerasjon
• Avslutningsteknikk i pressede situasjoner
• Gjentatte 1v1-dueller med spesifikke instruksjoner

Noen ganger skjer denne treningen i tillegg til skole og kampaktivitet. For spillerne som lykkes, er fotballen blitt en livsstil i ung alder – og miljøet rundt dem støtter dette helhjertet. Foreldre investerer tid og penger. Spilleren selv viser en motivasjon som går langt utover det som er normalt for alderen.

Miljø og kultur: Trygt, men prestasjonskrevende

Det engelske akademimiljøet preges av høy profesjonalitet: dedikerte trenere, sports scientists, psykologer og utviklingsansvarlige følger opp hver enkelt spiller. Det brukes videoanalyse, GPS-data og prestasjonsprofiler allerede i tidlig alder.

Men det finnes også en konkurransekultur som kan være brutal. Plasser i akademiet evalueres kontinuerlig. Spillere kan frigis eller miste plassen sin. Foreldres engasjement varierer fra konstruktivt til ekstremt pressbasert.

Bak suksessen: Hva skjer med de som ikke lykkes?

Tallene er brutale. Forskning viser at bare rundt 1 % av alle spillere som signerer for et akademi i England blir Premier League-spillere. Mange opplever å bli fristilt i ungdomsårene uten noen plan B, og med knuste drømmer.

De som lykkes, lykkes til gjengjeld stort. U21-laget som vant EM er bevis på at modellen kan produsere fremragende spillere – når den treffer.

Hva betyr dette for oss?

Den engelske modellen er ikke nødvendigvis bedre enn den norske. Den er annerledes. Den er ressurstung, strukturell og prestasjonsfokusert – og egner seg best i en kontekst med høy befolkningstetthet, stor klubbøkonomi og klare utviklingshierarkier.

Norsk spillerutvikling har valgt en annen vei: senere seleksjon, flere åpne dører, større bredde, og en sterkere vektlegging på trygghet, tilhørighet og langvarig deltakelse. Det gir også resultater – av en annen karakter.

Men vi kan lære noe av England:

• Om trenerkompetanse i tidlig alder.
• Om å ta utviklingsløp på alvor – også i barnefotballen.
• Om viktigheten av individuell oppfølging over tid.

Og kanskje enda viktigere: vi kan se farene, og velge klokt. Det finnes ikke én vei til toppen – men det finnes mange måter å falle utenfor på.

Bli den treneren som gjør en ekstra forskjell i barnefotballen

Barnefotballen er selve grunnmuren i norsk fotball – her legges ikke bare fundamentet for ferdigheter, men også for glede, fellesskap og motivasjon. Som trener i barnefotballen har du en uvurderlig mulighet til å gjøre mer enn bare å lede en treningsøkt. Du kan være den som ser den enkelte, som inspirerer og som gir de ivrigste barna et lite ekstra løft.

Det handler ikke om tidlig seleksjon eller å finne de “beste” så raskt som mulig. Det handler om å skape et inkluderende miljø hvor alle får utfordringer som passer deres nivå, og hvor fotballglede står i sentrum. Ved å gi de mest engasjerte barna mulighet til å utvikle seg gjennom ekstra oppfølging og variasjon, legger du grunnlaget for at flere kan vokse og oppleve mestring.

Å gjøre det lille ekstra kan være forskjellen på at et barn holder på med fotball i mange år – eller mister lysten. Du som trener har makten til å tenne den gnisten som varer livet ut.

Invester i kvaliteten på treningen, skap et trygt og positivt miljø, og vær en tydelig støttespiller for alle barn – det er slik vi bygger både gode fotballspillere og gode mennesker. Barnefotballen trenger flere trenere som deg, som våger å gi det lille ekstra og virkelig bryr seg om utvikling på lang sikt.

Sammen skaper vi ikke bare morgendagens spillere – vi skaper en fotballkultur som varer.