I Skråblikk denne gang retter Øyvind Larsen igjen søkelyset på fotballspillets utvikling. Og Bodø Glimts suksess.
Tekst: | Publisert: (Oppdatert: )
Med mangeårs erfaring som fagutvikler spiller- og trenerutvikling i NFF er Øyvind Larsen en bauta i Norsk fotball. I spalten «Skråblikk» kaster han hver måned sitt blikk på norsk fotball og trenerrollen.
Jeg har trent aldersbestemt lag i 20 år. For å erfare. For å holde kunnskap ved like. For å prøve og feile. For å lære nytt.For å mene noe.
En metode for å bli en bedre trener – er å lære av de beste.Å skaffe seg referanser er et moteord. Det brukes i hytt og pine. Å ta med seg det beste fra de beste er bedre. Det beste som kan brukes på det nivået jeg trener laget. Hermer vi – så prøver vi på noe – som er tilnærma likt. Det er en fantastisk læringsform som har forma mang en toppspiller. Mesterlære kaller vi det. Svenn lærte av læremester. Vingen vår lærer av Nusa eller Hauge. Ved å se – for så forte seg ut å øve.
Men det kan fort gå gæli. I laget ditt.Om du ikke treffer eget mestringsnivået. Og ikke minst: motstandelagets ferdighetsnivå.
Dette skråblikket er skrevet. Fort og gæli. I begeistring.
Guardiolas kraft
Trender i toppen – de som hever pokalen over hodet – påvirker i stor grad spillere og lag. – Guardiola – skolen har forandra – fra 2008 og fram til i dag – lag og nasjoner spiller fotball på. Med sitt possession spill og rotasjonsbytte i angrep. Og variasjon.
Guardiola er en fantastisk fotballtrener. Og type. Han er innovativ: framoverlent. Han står ikke stille. Han leiter etter nye framskritt på fotballbanen. Han kunne jeg skrivi mye om.
Men jeg må holde tunga rett i munnen.
Å treffe på stilen
Nå kommer til poeng nummer en:
Effektiviteten hos lag som overdriver en fase kan dale. Om lag overdriver kan spillet gå over i monotoni. Underholdningsverdien detter. Som Ruud Gullit uffa seg etter en Arsenal – Chelsea kamp her forleden:
«Jeg orker ikke se på den «moderne» fotballen» lenger. Det samme opp og samme ned: en ballbesittelse – stil som er søvndyssende».
Nå gir jeg blaffen i om stilen er søvndyssende eller ei. Bare den er effektiv. Lønner det seg å spille ballen rett opp i lufta – hadde mine lag gjort det.
Det leder an til poeng nummer to:
De beste laga med de beste spillerne vil over tid alltid vinne. Åkke som stil. Om den er ballbesittende eller gjennombruddshissig.
Da kommer poeng nummer tre:
Om trener kopierer eller aper etter lag som er mye bedre enn sitt eget – vil man mislykkes. Dette har vi nok av eksempler på. Også i Norge. På toppnivå. Og i aldersbestemt fotball. Man overdriver, og stilen blir ineffektiv. Mer konkret: vi ser ofte lag – som har et dårligere spillermateriale – vektlegge bearbeidingsfasen (A1) og i gjenombruddsfasen (A2). Dette fører til balltap. Man mislykkes.
Når jeg spørr: hvorfor – får jeg følgende svar: «vi må øve – så vi blir bedre». Jepp – laget må øve, men det må velges tid og sted. Mot bedre lag enn «deg sjøl» skal laget velge en annen taktikk.
Det øves eksempelvis sjelden på «langt fra keeper». Med fot eller kast. Eller fra forsvarsleddet.
Du må øve på det som lønner seg. Skal du snakke fransk – må du snakke fransk – ikke tysk», sier Egil Olsen. Mye visdom i det.
Mot like god motstand eller dårligere motstand kan man øve på å «spille seg ut».
NFF’ s budskap til fotballfolket
NFFs Sportslig plattform tar hensyn til dette. Den er rettesnoren for våre landslag:
«I det den moderne fotballen kreves det taktisk fleksibilitet – evnen til å tilpasse seg ulike scenarioer, formasjoner, roller og kampplaner … Vi har definert det vi mener er de viktigste «kampene i kampen», og hva som kjennetegner oss i disse. I angrep og i forsvar. Jo ofte vi vinner kampene i kampen», jo større er sjansene for å vinne selve kampen».
Og videre – med ball i beina, på huet eller kroppen:
«Så fort sjansen byr seg til å komme kontrollert forbi, gjennom, over eller rundt motstander, skal vi ta den. Vi er primært opptatt kontrollerte gjennombrudd i disse rommene:
- Bakrom
- Mellomrom sentralt
- Framrom sentralt / mellomrom side
Disse rommene skal så ofte som mulig trues med blikk, bevegelse og ball».
Lykkes de aldersbestemte landslagene: ja. Nesten ekstremt – på høyt nivå. Av alle 64 scoringene i sesongen 2025 – blei ingen skapt gjennom angrepsstart «kort» fra keeper. Dette er «real life». Sånn er det. Ringer det ei bjelle?
Lykkes det norske herrelandslaget på vei mot VM: ja. Med et variert angrepsspill som tok utgangspunkt i spillsituasjonen og stilling i kampen.
Jeg er oppriktig glad i NFFs spillmodell. Fordi den har kampen i kampen – i midten. Som dundrer inn i overganger. Enten i forsvar eller angrep. Det gir fotballen trøkk og spenning.
Fotballutviklinga i feil retning
Jeg ser mange fotballkamper. Veldig mange. Så går jeg på skauen. Aleine. Og tenker. Ofte rundt fotballspillet. Innimellom er jeg på jobben. Dette lære jeg av fatter’n:
Han «skreiv» bøkene sine – på skauen.
Jeg ser alt for ofte spillere som står stille og slår pasninger – på autopilot – tilbake der de fikk den fra.
Jeg ser alt for ofte spillere som står dønn stille – istedenfor å ta pådrag for å skape gjennombrudd sjøl eller skape overtallsituasjoner framover på banen.
Jeg ser altfor ofte spillere som ikke åpner seg, og på den måten ikke ser mulighetenes land.
Den prioriterte rekkefølgen i NFFs Spillmodell – ser ut til å være glemt hos mange lag. Er det tid for en læringsmoment – renessanse?
90 – tallets landslag
Jeg blei forma som fotballtrener, fotballærer og NFF - mann – da overgangen hadde sin glanstid. Via Egil Olsen. Etter hvert jobba jeg også med han. Dette har prega min måte å se fotball på. Dette har prega min måte å mene om fotball. Egil vektla overgangen. I forsvar og angrep. Det var så «gæli» at vi så på balansen i forsvar – da vi sjøl hadde corner. For vi visste at corner for – var et varsku. For overganger imot: corner for er fortsatt mindre effektiv enn corner mot. Om laget ikke hadde ekstreme spillere i cornerboksen sjøl. Eller om cornerserven var ekstrem – ala Beckham.
Så trena og fokuserte Egil på angrepsvåpen nr. 1: overgangsfasen fra forsvar til angrep. For å være presis: angrep som starter med en ballerobring der laget utnytter eller skaper ubalanse under angrepets gang.
Egil trente på dette av den enkle grunn: det er lettere å angripe i overtall enn i liketall.
En fotballtreners hverdag er å prioritere. Over ser dere Egil Olsens prioriteringer i forsvar og angrep.
Fotballens evolusjon
Som tia gikk – så jeg at antall effektive angrep gikk ned i internasjonal fotball. Hva kunne det skyldes?
Var det sånn at angrepsspillerne fulgte idrettsevolusjonens rasjonale: Citius – altius – fortius – communiter: hurtigere – høyere – sterkere – sammen.
Visst er det tettere, tøffere. Visst orker spillerne mer. Visst løper spillerne fortere. Visst er spillerne bedre i trange rom. Visst har spillerne et større repertoar.
Kanskje laga er dyktigere i kontradekninga? Og følgelig: laga i angrep møter større utfordringer?
Blir overgangene mer utydelige under spillets gang?
Jeg konkludere: fotballspillet har utvikla seg i kvantesprang.
Men hadde fotballens egenart forandra seg? Jeg dvela jeg. Evolusjonens lov burde vel gjelde både hos angreps- og forsvarsspillere. Og: man kan vel ikke komme unna ubalansen? Man kan vel ikke komme unna at angrep med overtall alltid vil gi et fortrinn?
Jeg hadde en mistanke at statistikken løy.
Å definere – eller «på fagspråket» operasjonalisere - type angrep er ikke enkelt. Det er kampanalysens lodd: det både vanskelig både å treffe og å være nøyaktig. Tall fra siste EM viser dog at overgangsangrep igjen topper lista over den mest effektive angrepstypen. Kanskje jeg har rett, allikevel?
Bodø/Glimt med overgangsrenessanse
Vi stolte over Bodø/Glimts bravader ute i Europa. Gjetord overalt. Med suksess kommer forklaringer på suksessen. Fra Gud og Hvermann. Fra fotballeksperter, fra samfunnsvitere: sosiologer, antropologer og sosiologer. Ikke minst fra psykologer. Mange vil «ha en bit» av suksessen.
Olsen igjen:
«Jeg er fotballmann og må forklare seier eller nederlag fotballfaglig».
Mange forklaringsmodeller kan sikkert trekkes inn: Tilhørighet, tålmodighet, kontinuitet, mestringsorient inngang for framgang, erfaringslæring, strategi for spillerkjøp, bygging av støtteapparat, herunder trenerteam og lederskap «i toppen» med fotballfaglig bakgrunn.
Slike forklaringsmodeller krever inngående kjennskap «til garderoben». Til den indre krets. Den har ikke jeg.
Jeg observerer bare spillet. Fra sofakroken. Da får bli som det blir.
Fotballfaget
Bodø/Glimt har sin egen spill identitet. Den rører de ikke. Den forsterkes: trygghet med ball gjennom kortpasningsspill som fordrer mange pasnings alternativ, gode individuelle delferdigheter og god samhandling. 1 og 2. touch er avgjørende for flyt i spillet.
Pådrag av ballfører – uavhengig av spillfaser sees ofte. Medløpet er et varemerke. Nils Arne Eggen hadde blitt begeistra.
Denne «samba fotballen» vil de aldri slippe.
Den vanskelige avveininga
Bodø/Glimts «sambafotball» er nær sagt hellig. En forandring på stil ville møtt protester fra spillere, ledere og publikum. Patrick Berg ville gitt faan. Flere ville fulgt med på lasset.
Vi ser Bodø/Glimt spille «effektiv firkant» uttaforre og inni 16 – meteren. I det etablerte spillet. Unorsk og imponerende. Rett og slett.
Men jeg har sett en forandring. I det siste. Bodø/Glimt slår mere langt ved målspark. De tar mindre risiko i frispillingsfasen mot særs gode lag. Dette er et klokt taktisk valg. Haikin har en flott fot og kan treffe Høgh 8 av 10 ganger. Om Høgh tar et sidevendt innløp – vil ballen vinnes flere ganger. Så får Bodø/Glimt bygge rundt ballen. Både foran og bak. For å vinne 2. ball. Eller flikk i bakrom er heller ikke å forakte. Det vil kle «durasellene» Fet og Evjen. Og en Blomberg som innoverkant.
Jeg har selvsagt ingen rett til å anbefale. Men min indre stemme trøkka på.
Forsvarsspillet – roten til alt godt
Den største «forvandlinga» eller utviklinga i spillet er forsvarsspillet. Fra å være for lette i duellspill – så smeller det nå – rett og slett. Av samtlige. Forvandlinga hos nestoren Patrick Berg er rett og slett imponerende. Før: på landslaget blei balansen for dårlig med både med Sander Berge og Patrick Berg på banen. Nå er det uproblematisk. Begge har tatt kvantesprang i duellspillet.
Midtstopperne Gundersen og Fjørtuft viser imponerendeduellstyrke. Bortekampen mot Inter, mot meget sterke spisser gir 20 i utførelse.
Blokking ved avslutning vitner om mot og offervilje. Åkke som spiller.
Den som vinner kampen i kampen – vinner kampen, sier NFF’s spillmodell. Bodø/Glimt er eksemplets makt.
Det er «ikke størrelsen som gjelder». Det er Bodø/Glimt ett bevis på.
Det høye presset har gitt mål og målsjanser. Det første målet mot Inter – kom etter en «rett i garderobe – pasning» fra Akanji. Dog framprovosert av Bodø/Glimt.
Når ball passerer det det fremste – og/eller midtbaneleddet – oppstår den mest kritiske forsvarsfasen. Gode halvvendte spillere i mellomrom er Guds gave for gode fotballag. Bodø/Glimt løser dette med press på begge sider av ballfører. Sandwich kalte vi det før. Mot Atletico Madrid var de bedre enn lærermester’n på denne vitale detaljen.
Det kollektive forsvarsspillet imponerer. De er trygge når de ligger lavt. Legg merke til pumpinga i bakre leddet. Det gir små avstander mellom ledda. Som er en forutsetning for å lykkes.
Det siste superlativet i forsvarsspillet: alle er i forsvar når motstander eier ballen. Til og med Jens Petter Hauge er på rett plass. Det har sikkert lagt beslag på mang en treningstime. Tålmodighet gjør mester. Ære være.
Godt forsvarsspill er roten til al godt. Jo flere ballerobringer i spill – jo mer øker sjansen for gode overganger. Og målsjanser og scoringer. Det er enkel matematikk.
Resultatet; Storm Graz, Tottenham, Manchester City, Atletico Madrid og Inter har blitt kjørt i senk av overgangsspillet til Bodø/Glimt.
Spilletyper og angrepspillet
Spillertyper er nok valgt med omhu. For å møte fotballen mot de store. Berg har regien: kort eller langt. Pasninger i medløp. Så stabiliserende. Fet og Evjen i framoverløp. Jeg «elsker» dem. Hvilken løpsstyrke. Høgh stekker og Blomberg trøkker til med innoverløp. Der dukker pinna dø også Sjøvold opp. På yttersia.
Hauge gjør seg klar. Får han ballen – veit forsvarerne ikke hva som skjer. Bjørkan følger opp med overlap. Det gjør klimaet enda bedre for Hauge.
Og – et spillestilkjennetegn til: pådraget fra – nær sagt alle. Er det plass: sett fart. Mot neste 1. forsvarer. Legg merke til indreløperne. De søker ytre midtstopper, eller mellom dem. For å tre gjennombruddspasningen mellom stopperne eller på yttersia av ytre stopper.
Å lykkes gir enda mer motivasjon. Jeg trur det bruser i magan når overgangen er i gang. Spellera lukter gull.
Bodø/Glimt har i tillegg en brei stall. Bytter gir samme trøkket. I forsvar og angrep.
Overgangsspillet til Bodø/Glimt inneholder alle karakteristika for et godt overgangsspill:
- Vinne kampen i kampen hyppig
- Bevegelse foran og forbi ballfører
- Bevegelse inn i ledige og inn i rom som gjør vondt
- Pasninger framoveretta og i medløp
- Pasningshurtighet og pasningskvalitet i internasjonal toppklasse
Motstanderlaget
Alle sier «vi skal spille vårt spill». Tull og tøys. Det handler om å utnytte motstanders svakheter. Og skjule egne.
Bodø/Glimt møter possession – lag. Etter hvert – i angrepet – flytter motstanderlaget mange spillere foran ballfører. Dette gir ballerobring og påfølgende overgang enda gunstige betingelser. Flere spillere på feil side – gir større ubalanse.
Bodø/Glimt møter mange lag som spiller med tre spillere i bakre leddet.
Igjen en fordel for Bodø/Glimt. Tre må dekke hele banebredden. Spesielt ved overganger. Høgh møter en ikke to «midtstoppere». Men en. Flankene til Bodø/Glimt får mye plass. Reine autobanen for Hauge - Bjørkan og Blomberg – Sjøvold
Å score mål
Så avslutter jeg i den riktige enden av banen. Det må scores – helst på få sjanser. Det er faktisk suksesskriteriet nr. 1 i internasjonal fotball. I kamper der Bodø/Glimt har spilt uavgjort eller tapt, har de brent mange sjanser.
Når kamper vinnes – er sjansene som fører til mål store. At de ikke kommer gjennom «tilfeldigheter» sier noe om trøkket, også i overgangsspillet. Til Bodø/Glimt.
Mange på laget er målscorere. Det hjelper åsså.
Det siste poenget: å score først i kamper – lønner seg alltid.
Hilsen en sofa observatør.
