Hopp til hovedinnhold
Norge - Sverige
Foto: Håkon Meisingset Solheim

Skråblikk: Kampen om ballen

I samarbeid medNorsk Tipping

Å ha et eierforhold til «Kampen om ballen» er like viktig og sentralt som alle de andre fasene i spillet, skriver Øyvind Larsen i denne utgaven av spalten «Skråblikk».

Tekst:   |  Publisert:   (Oppdatert: )

Øyvind Larsen

Med mangeårs erfaring som fagutvikler spiller- og trenerutvikling i NFF er Øyvind Larsen en bauta i Norsk fotball. I spalten «Skråblikk» kaster han hver måned sitt blikk på norsk fotball og trenerrollen.

«Itte har`em forsvar og itte har`em ængrep» var det ei indignert Ham – Kam patriot som sa til meg i det Herrens år 1971. Ham – Kam hadde tapt semi`n i Cupen. Mot Rosenborg. 5 – 0. Jeg var der med fattern. Han skulle dele ut finalebillettene til vinnerlaget. Etter kampen. 4000 billetter i en bærepose. Passa på dem som dem som det var Gullbarrer.

Ikke rart hu var skuffa. Ham – Kam patrioten. Hu var dønn optimist før kampen.Som patrioter skal være. Hu var godt oppi åra. Satt ved siden av oss. På kortsia. På verandaen til klubbhuset. Det var Ærestribune det. Da. Borte nå. Skal bli leiligheter der. Hu var født inn i klubben sa hu. Født, vokst opp, lever og skal dø med klubben, sa hu. Flott sagt. Hu sa mye. Snakka hele tia. Husker det som kommer – tindrende klart. 52 år etter:

«Det fins tre lag i verda». Jeg var spent. «Det er West Ham, Tottenham og Ham Kam». Hu var patriot. Hu er sikkert dø nå. Men Ham Kam lever. I beste velgående. Både i forsvar og angrep. Fra datid til nåtid. Fra ei fin historie til fotballfaget. Ham – Ham kona hadde delvis rett.

Angrep og forsvar

Fotball består av angrepsspill og forsvarsspill. Har laget ballen – er alle i angrep. Har ikke laget ballen – er de i forsvar. Her surres det mye. Angrepsspillere om kun «løperrekka». Forsvarsspillere om kun det det bakre forsvarsleddet.

Verre er det om den forståelsen ikke finnes i laget. Når «angrepsspillere» snubler «i midtstreken» når laget er i forsvar. Når det bakre leddet «står» i angrep. Et lag som har forståelsen av at hele laget er i angrep – når laget er i ballbesittelse. Og at hele laget er i forsvar når de ikke er i ballbesittelse: det laget har gode forutsetninger for framgang. Da utvikles VI – lag. Ikke JEG – lag. Det ser ut som det er lettere å få til VI – lag i angrep. Enn i forsvar. Jeg starter alltid motsatt. Med mine lag. Med VI – følelsen i forsvar.

Men samforståelsen av at hele laget er i forsvar ditto angrep holder ikke helt inn. Ække helt i mål. Vi har en fase – som verken er i angrep eller forsvar – som er like viktig:

Kampen om ballen

Fasen der ingen eier ballen. Der ingen er i ballbesittelse. Der ingen har kontroll: Der ballen er på vei. Der ballen er i ingenmannsland. Der ballen er i lufta. Der ballen er på vei i duell. Der ballen er i duell.

Mellom angrep og forsvar la Drilloismen prinsippet om «Å vinne ballen». Dette er et like viktig prinsipp som å score mål i angrep. Og som å hindre mål i forsvar. Fra «ikke kontroll – til kontroll» kalte vi det.

Å omvandle ikke kontroll til kontroll er det samme som å vinne ballen i spill. Da er du nær de mest effektive angrep som finnes: ballerobring åpent spill der motstander ofte ikke er i balanse.

Kjært barn har mange navn. Å vinne andreballen er ett. Gjenvinningsangrep er et annet. Null – situasjoner er et annet. «Kampen om ballen» – er rett på og en folkelig term.

Landslagskolen fokuserer på «Kampen om ballen». Erfaringer og tall viste at norske aldersbestemte landslag kom dårlig ut i spillsituasjoner der ingen av lagene hadde kontroll over ballen. Norge mista ballen, motstander blei angrepslaget. Landslagstrenerne tok opp hansken – på god Drilloisme – vis: analysen viser – dette må vi forsterke eller minimere eller eliminere.

Hvor ofte er vi i «Kampen om ballen»?

I en fotballkamp er laget ditt i angrep rundt 120 ganger. Av disse angrepene starter nær en ¼ fra en «Kampen om ballen – situasjon». Antall «Kampen om ballen – situasjoner» varierer. Varierer mye. Styrkeforholdet, spillestil og underlag påvirker. I tette kamper vil det være flere «kampen om ballen – situasjoner». I kamper der vi møter et godt forsvarslag lag med riktige avstander vil det bli flere «kampen om ballen – situasjoner». I kamper der vi møter lag som spiller i rom – gjerne flere langpasninger enn kortpasninger – samtidig som de har stor bevegelse i laget, vil det bli flere «kampen om ballen – situasjoner».  

«Nåomdagen» spilles det på fløyestepper. På kunstgrass. Der ballen oppfører seg bra. Der ballens bane stort sett er forutsigbar. Ballen går fortere når det er bløtt. Treigere når det er tørt. Spillerne kan i større grad konsentrere seg om omgivelsene. Om spillsituasjonen. Sånn var det ikke før. På dårlige grassbaner og harde grusbaner. Jeg hadde en trener som mente vi blei bedre av å trene på dårlige baner. Da måtte vi «holde fokus» og blei bedre fotballspillere av det. Det resonnementet er langt fra spesifisitetsprinsippet.

Å gå fra kunstgrass til grass er dog utfordrende. Det erfarer de norske aldersbestemte landslag. Spillerne er vant til fløyelsteppet. På gass bruker de mer tid på fokus på ball. Mindre tid på omgivelsene. Det går imidlertid bra. Norske aldersbestemte landslag vinner mer enn de taper. Mye mer. De er helt i Europa – toppen. Mye på grunn av mye trening. Kvalitetstrening. På kunstgress. Da jeg var guttunge, fikk vi ikke være på grassmatta. Åkkesom. Fordi den var bløt, den skulle gro, A – laget var der. Banemesteren var ikke en tilrettelegger. Han var konstant sinna. Sånn er det ikke i dag.

Når man går fra kunstgress til grass trenger man en akklimatiseringstid. Man bør trene på grass. I forkant. Før Dana Cup. Før Norway Cup. 

Åssen bli bedre på «kampen om ballen». Kan vi øve på dette a?

Å øve handler om Hva – Hvordan – Hvorfor? Det handler det alltid om. Starter med Hvorfor. Det har jeg allerede – nært- svart på: «Kampen om ballen» er en viktig fase av spillet. Vinner vi «Kampen om ballen» er sjansene store for at motstander er i ubalanse. Dette er mulighetenes mulighet. Eller: Kanskje trenger vi ro i spillet vårt. Det har vært tut og kjør. Vi er blitt pressa. Vi trenger å starte på nytt.

Vi har et annet Hvorfor åsså: spillerne og laget må forstå Hvorfor. Ellers er det fånyttes. De må ense mulighetenes mulighet. De må ense at vi trenger ro. Det kan ta tid. Vekst og modning knyttes ofte til kropp, størrelse, «pupper eller hår på brøstet». Det handler like mye om modning i hue. Modning av intellektet. Modning av fotballforståelsen. Ofte i et landskap som er annerledes enn før. I et tøffere klima. Der du tidligere «kom deg unna» med kjappe føtter og smartness. Der du nå bare må «komme deg vekk» - ut til mer plass, få pasningen til ledig spiller.

Å bryte et mønster – en handling som gikk før – er en utfordring. Handlingsmønstret ligger dypt nede i sjela. Det som å få en alkoholiker til ikke å drikke. Det er som å få en med maur i rompa til å sitte stille. Virkemidlet er skryt og forsterkning – når han eller hun får det til. Da vil spilleren bruse. Da vil spilleren – sakte, men sikkert – velge riktig. Og treneren si: «Endelig har Silje forstått». Å forstå at å forstå tar tid. Å forstå at å forstå krever en stor dose forståelse fra trener og omgivelse.

Forstått?

Hvordan – i spillsituasjonen

Til det kjedsommelige: øving må skje i spillet. Der det er omstilling. Der det er kamp om ballen. Der vi må komme ut seirende. Der vi går rett i angrep. Der vi roer det ned. Dette er gjenkjenning. Dette er erfaringslæring. Dette er kroppslig læring. Treninga må være tilpassa. Tilpassa spillerens ferdighetsnivå. Så de får det til – ofte og innimellom.

Å øve i spillsituasjonen er ofte en utfordring for treneren.

Det er tryggere å øve og coache i standardiserte og isolerte øvelser. Dette gir liten læringseffekt. «Å ta imot med lengste fot» kan rett og slett være feil i «Kampen om ballen». Om lengste fot er nærmest motstanders taklingsfot.


Vi trenere må presse oss sjøl ut av komfortsonen. Ta fram læringsmomentene når de skal påvirkes. I kaoset. I det uoversiktlige spillet. Kun da – blir gode løsninger anskueliggjort for spillerne. Kun da skjer det læring. Kun da gir det læring for spiller, lag og TRENER.

Hva – læringsmomentene

Læringsmomentene er brobygger `n mellom «Kampen om ballen» og hva spiller, og lag skal jobbe med for å lykkes. Læringsmomentene til «Kampen om ballen» knyttes dels til laget, dels til spilleren. Læringsmomenter og øvelser finner du i Landslagsskolen.

Her noen erfaringstips:

  • Vi er for utålmodig når vi skal få til læring og framgang. Vi hopper fra tema til tema. Vi hopper fra læringsmoment til læringsmoment. Spiller, laget og trener «må stå i det» over tid.
  • Hold på temaet i hele økta. Fra oppvarming, i deløvelse, i spill og i avrunninga. Denne røde tråden øker læringspotensialet. Vi må erkjenne at alt for mye aktivitet er der for aktivitetens skyld.
  • Sannsynligheten for framgang øker alltid når du kobler læringsmomentene til spilleren og rollen hans eller hennes. Da går man fra «den generelle forbannelse» til å være konkret, til gjenkjenning, til stillstands eller framgang. Det er å «Se spilleren din» - i praksis.
  • Et godt kollektivt forsvarsspill øker sjansene for å vinne «Kampen om ballen». Ofte trener vi på dette i kortbanespill. Bra. Da oppstår situasjonene ofte. Innimellom må det trenes på større bane. Da må kollektiv klokskap i kobles inn – i enda større grad – for å vinne «Kampen om ballen».
  • Et kollektivt forsvarsspill inkluderer «forsvaret i angrep» eller «def i off» - på folkemunne. Hvordan posisjonerer:
    • Hvordan er det bakre leddets arbeidsfordeling når vi er i angrep?
    • Hvem har for å dekke rom i midtbaneleddet om vi mister ballen
    • Hvem skal gjenvinne ballen etter dødball og langpasninger?
  • Å kunne identifisere «Kampen om ballen» er et læringsmoment i seg sjøl. Om man ikke på – der og da – er det for seint. Å ha et eierforhold til «Kampen om ballen» er like viktig og sentralt som alle de andre fasene i spillet. Da må trener tilrettelegge for mange «kampen om – ballen situasjoner». Angrep bør innimellom starte i åpent spill ved at treners serve er angrepssart.
Har både spiller og medspillerne et eierforhold til «Kampen om ballen» øker sannsynligheten for at laget kommer ut som vinner der og da, vinner kampen og får framgang.


Forståelsen for «fra trangt til ledig» - «fra trange til ledige rom» – gir dels muligheter og dels ro i laget. Det handler om å ha «neste trekk» i bakhodet. Det handler om det berømte hovmesterblikket: «Får jeg slått den til Per – slår han Knut igjennom». «Får jeg slått den til Vanja – får jeg veggpasningen hennes tilbake i neste trekk.

Alt for ofte ser vi spillere og lag som går fra trangt til trangt. De skal vise sine ferdigheter – der og da. Ofte ser de det ikke sjøl. Her er mange touch oppskrytt. Dette er en spennende utfordring for oss trenere. Da er det bare å starte på – strekpunktene over.

Avrunding

Intet landslag har fått så mye kjeft som landslaget på 90 – tallet. Suksesslandslaget. Med langpasninger og fokus på forsvarsspill. Med rævafotball. Da. Det er glemt. Nå er det fanfarer, film, og «Hurra meg rundt» og «Husker du» – stemning. Det finnes ikke langtidshukommelse i fotball. På godt og vondt. Alle nederlag er glemt. Kun seire huskes. Bra for mentalhygienen det. Spørr Brann. Det ække lenge sia – de gikk ned.

Jeg tar dere tilbake til fortia igjen.

Ståle Solbakken spilte indreløper på A – landslaget. Fikk 6 av 8 kvalkamper til VM i Frankrike 98. Dønn ærlig spiller. Hadde både rolleforståelse og rolleaksept under huden: visste hva hans skulle gjøre og gjennomførte det med hud og hår. Spilte både med hjertet og hjernen. Norge går ubeseira gjennom kvaliken. 6 seire og to uavgjort. Ett uavgjort hjemme mot Finland. 1 – 1. Norge er uheldig. Klart best. Vinner sjansestatistikken 9-2.

Aftenpostens Bertil Valderhaug oppsummerer:
 «Den såkalte Drillostilen er gørr kjedelig og forutsigbar på sitt verste. 1 – 1 mot Finland var en gedigen skuffelse». Ståle Solbakken er involvert i 61 spillsituasjoner. Over halvparten er knytta til «Kampen om ballen – situasjoner». Han kommer ut som vinner i 87% av disse. Han er involvert i 4 av ni målsjanser, skulle hatt straffe og skyter i stanga. Han får 5 på VG – børsen!

Ståle var gull verdt for laget. Han var en «Kampen om ballen – spiller». Vi har for få av dem i dag. Det må vi gjøre noe med. Ved å øve på det.

En innrømmelse – på slutten

Jeg råder ikke alltid mine spillere å få kontroll over ballen der den er. I uoversiktlige spillsituasjoner på egen banehalvdel kan det være lurt å peise til ballen mot områder nærmere motstanders mål. Da flytter vi spillsituasjonen «Kampen om ballen» 50 meter lengre opp.

Der svir det mest – om vi er best – der og da.

Var denne artikkelen nyttig?