I denne månedens "Skråblikk" skriver Øyvind Larsen om hvordan vi trenere bør legge til rette for rolleforståelse, rolleaksept og øving av rolleferdigheter.
Tekst: | Publisert: (Oppdatert: )
Med mangeårs erfaring som fagutvikler spiller- og trenerutvikling i NFF er Øyvind Larsen en bauta i Norsk fotball. I spalten «Skråblikk» kaster han hver måned sitt blikk på norsk fotball og trenerrollen.
Klubben min hadde egen buss. Med det ironiske navnet «Lynet». «Lynet» var tur/retur – miljø. Vi sang mye. Her er deler av teksten til favorittsangen:
Vi har en kiiper – en kiiper, som aldri ballen griper
Her på laget hvor vi er
Vi har to backer – to backer, som bare går å drekker
Her på laget hvor vi er
Vi har to haffe – to haffer, som bare går å daffer
Her på laget hvor vi er
Vi har to vinger – to vinger som bare går å vingler
Her på laget hvor vi er
Vi har en senter – en senter, som bare går å venter
Her på laget hvor vi er».
Vi hadde en trener med både myndighet og omsorg. På Lilleputtlaget. Og småguttlaget. Olle. Fra Sverige. Vi spilte tre – back systemet. Keeper. Tre bak. To backer og dyp senterhalf. To halfer. To vinger. To indreløpere og en spiss. Eller senter – som det het. Han som var rask spilte senterhalf. Backa sto. Halfene kunne løpe. Indreløperne var teknikere. Spissen var en tanksenter. En ving dribla. Ytre venstre var rett før benken.
Olle satt opp laget på oppslagstavla ved pølsebua – kvelden før kamp. Vi sto å venta i spenning. Det vil si: den ene vingen, reservevinga og backa gjorde det. Det var der Olle bytta. På tre plasser. Ellers så var laget satt. I mange år. Gutta på benken lagde ikke støy. Men blei drittlei. Slutta etter hvert.
Vi blei ganske goe – på plassa våre. I rollene våre. Som det heter nå. Laget blei godt.
Det svinger i produksjonen av roller
«Vi mangler spisser» - sa dem. Så dukka plutselig Haaland, Sørloth og Roman Haug opp.
«Vi mangler en midtbanedirigent» - sa dem. Så dukka Ødegaard opp.
«Nå mangler vi stoppere», sier `em. Så dukka Østigård opp.
Trenger et par til
Jeg ønsker meg midtbanespillere åsså. Som skremmer vettet av motstanderne. Som er kvikk i hue – rå i hjertet – kjapp og utholdende i beina
Men det er nå meg.
Så må vi ha vinnere i mål
Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi ikke har verdens beste keepere? Jo – litt. For få vil bli keeper. Det må vi gjøre noe med. Det er den tøffeste rollen i laget: helt om dagen, helt om kvelden. Heldigvis er keeperrollen i endring. Keepern bruker beina i over 70 prosent av involveringene. Og er en nøkkelspiller i angrep. Keepern er ikke lengre en «Lonely Rider»: en jobbende aleine med en keepertrener. Keepern er i høyeste grad en del av laget. Og må være det. At klubba må inn med ekstra tiltak – fra tidlig alder – knytta til keeper som avslutningsstopper – er åpenbart.
Rundt toppkeepera har vi dyktige folk. I hjemlig liga har vi et spill som gir keepera nok å henge finga i. At noen landslagskeepere ikke spiller på sine klubblag – må det da gå an å gjøre noe med.
Kunne jeg valgt – hadde min beste spiller på laget – alltid vært keepern. Da hadde vi alltid vinni – mye mer enn vi hadde tapt.
Eksemplets makt
Eksemplets makt har gjennombruddskraft. Eksemplets makt er et fantastisk pedagogisk grep. Ikke minst i idretten.
Våre fotballhelter har alltid prega unges fotballsinn. Se og beundre. For så å øve på løkka, på treningsfeltet. For så å herme på banen. Vi har sett Pele`er – overalt. Vi har sett Maradona ‘er overalt. Vi har sett Messi`er overalt. Nå er det Ødegaard og Haaland. Nå er det Hegerberg og Graham Hansen. Fotballhelter avler fotballspillere på hjemmebane.
Våre fotballidoler har preget fotballutviklinga. De har preget fotballevolusjonen. De har utvikla nye ferdigheter og påvirka rolleforståelse.
I Norge hadde vi – en gang – en haug av midtstoppere. Henning Berg. Ronny Johnsen. Tore Pedersen. Bjørn Otto Brakstad. Og etter hvert Brede Hangeland.
Så blei det bråstopp.
Barcelona kom. Messi kom. En ny fotballrevolusjon kom. Fokus ble deretter. Ære være. Stopperne blei litt borte. I alle fall i forsvar.
Nå har vi en som er ung og lovende: Leo Østigård.
Konge i lufta. Herlig uredd. Kompromissløs. Duellkraft. Ro med ball. Litt A – typisk: 1. 82. Slettes ikke høy for å være internasjonal midtstopper. Måtte han spille på et lag – der han får spille. Da blir det veldig bra.
Alltid vært fasinert av «små spillere». Veit de var enda mindre som guttunger og ungdom. De har vært kvikk i hue – rå i hjertet – kjapp og utholdende i beina I en jungel av pubertet, muskler og høyde.
De har stått `n av.
Derfor har Baresi, Cannavaro, Mascherano, Messi, Pirlo og Modric fasinert meg. Og Nobby Stiles. Om noen husker han. Han finnes på YouTube. Han er evig verdt en sang. Han hadde åsså tenna på tørk. Som meg.
Statusroller
Noen får fortere kjappe føtter, blir gode driblere og får tidligere et godt blikk for spillet i barnefotballen. Disse blir sett mest og får rollen som sentral midtbanespiller, de nest beste får kantrollen og de tredje beste får spissrollen. Resten fordeles i det bakre leddet. Dette skjer på klubbnivå. På kretsnivå. Og forplanter seg oppover i næringskjeden. Og etter hvert overalt. I topp og bunn.
De gode laga har spillere med ulike ferdigheter
De gode laga har ikke bare driblere. De goe laga har ikke bare gode pasningsleggere. De goe laga har ikke bare taklere. De goe laga har ikke bare gode spillere i angrep. Nær sagt – alle er goe i forsvar åsså. Gode lag har ferdigheter som utfyller hverandre. Som sammen blir kraft. Slagkraft. Følgelig må vi bygge lag med ulike ferdigheter.
Å bygge et lag med ulike ferdigheter
I toppfotballen er spillerlogistikk avgjørende for at klubber skal prestere over tid. I langt større grad enn hva folk trur. I hvilke roller er vi godt forspent? I hvilke roller må vi forsterke? Hvor mange – eksempelvis backer – har vi? Hva er alderen? Når er utgående kontrakt? Hvem kan bli solgt? Hvem må vi selge?
Dette er et fag. Her må man holde tunga rett i munn. Noen får det til – noen får det ikke til. Jo mer penger, jo større handlingsrom. Jo mer penger, jo mindre synes dårlig håndverk.
Jo mindre ressurser til rådighet – jo dyktigere må man være.
Spillerlogistikk der penga ikke rår
I en god utviklingsklubb bør vi jobbe like systematisk, om annerledes. Hvordan vil juniorlaget født 2009 – 2011 se ut? Hvilke typer har vi og hvilke roller må vi utvikle? Dette krever styring og samarbeid på tvers av årsklassene. Her skal vi forvalte og videreutvikle den humankapitalen vi har til rådighet. Dette er et fantastisk artig arbeid – for vi kan skape gull fra gråstein. Trenere i utviklingsklubber kan og skal ikke bytte ut spillere. De skal videreutvikle spillere. Det er stor forskjell mellom spillerutbytting og spillerutvikling. Her må tålmodighet og foredling settes i høysetet – om nye «gullgenerasjoner» til glede for spillere og klubb – skal se dagens lys.
Vi skylder på toppen
Alt for ofte skylder vi på toppen: på NFF, på landslaget, på kretsen, på kretslaget – når mangel på typer og roller etterlyses. Her snur jeg på flisa. Det er vi i utviklingsklubbene som skal skape bredden i depotet. I arsenalet. Vi skal skape rolleforståelse, rolleaksept og rolleferdigheter for flest mulig backer, midtstoppere og dype midbanespillere. Vi må utvikle like mange av «alle sorter». Først da har vi en god næringskjede.
Hvor tidlig blir du midtstopper?
Fotballspillet gir rom for mangfold i gener, egenskaper og ferdigheter. Fotballspillet er kroppstolerant. Du kan være lita som ei fjøl. Du kan være sterk som en bjørn. Midtstoppers kravsanalyse er milevis unna spissens. Backens kravsanalyse er milevis unna en sentral midtbanespillers. Noen kler ulike roller bedre enn andre. I utgangspunktet. De lærde strides om hvor tidlig man skal rollespesialisere spillerne. Ajaxmodellen sier «jo tidligere – jo bedre». I roller og spillestil.
Vår jobb er å skape rolleforståelse og rollaksept for flest mulig roller. Vi skal viske vekk statusroller. Da vil underskogen bli tett og fin.
Nøkkelen til god rolleutvikling er å utfordre spilleren på ulikt nivå: mot vekselsvis lett og tøff motstand og mot ulikt motspill. Da trur jeg det er lurt at midtstopper tidlig er på jobb.
Jeg sykla forbi en guttegjeng i går: «Fuss for å være Østigård» hørte jeg en pode ropte.
Det varma et fotballhjerte.
Leo Østigård gir håp om mangfold i en jungel av fotballroller og fotballidoler.
Leo Østigård tenner håpet hos mang en pjokk. Jeg har tru på flere fotballspillere som er kvikke i hue – rå i hjertet – kjappe og utholdende i beina.
Det er VI trenere – i våre klubbmiljø – som har start- og foredlingsansvaret.
