Vanlige utfordringer og praktiske løsninger i barnefotballen

Hvis du kjenner deg igjen, er du langt fra alene. Barnefotballen er full av glede og utvikling, men også av frustrasjon, usikkerhet og situasjoner som ikke alltid finnes i trenerkursene. Denne artikkelen tar for seg ni av de vanligste utfordringene trenere møter – og kanskje enda viktigere: hvordan du faktisk kan håndtere dem. Historiene er hentet fra virkeligheten, og rådene er tilpasset deg som står midt i det – på banen med en sekk full av kjegler og håp.

Hva gjør du når en spiller ikke klarer å følge beskjeder og forstyrrer resten av gruppa?

Du har akkurat forklart øvelsen. De fleste står klare til å starte, men én spiller løper rundt kjeglene og roper på oppmerksomhet. Du prøver å forklare på nytt, men blikkene vandrer og energien forsvinner. Det er lett å bli oppgitt – men også viktig å forstå hva som skjer.

Urolig atferd er ofte et uttrykk for noe: kanskje spilleren har vanskelig for å konsentrere seg, kanskje hun trenger mer bevegelse, eller kanskje hun kjenner seg utrygg i gruppa. En god start er å etablere enkle, forutsigbare rammer og bruke korte, tydelige instruksjoner.

Start hver trening med en fast rutine, for eksempel en felles samling i midtsirkelen hvor man går gjennom hvordan man ønsker å ha det på dagens trening.

Sett spilleren nær deg når du forklarer, og gi små oppgaver som gir mestring – som å dele ut vester eller vise en øvelse. Ved å gi ansvar i stedet for kjeft, kan du ofte snu energien. Husk også at noen barn trenger mer støtte for å fungere i en gruppe, og da er samarbeid med foresatte og evt. klubben viktig.

Ikke vær redd for å etabler konsekvenser. Ikke i form av straff, men i form av forutsigbarhet. "Hvis du ikke klarer å være med nå, må du stå over en runde og se på."

Hva gjør du når du har én spiller med spesielle behov – og ni andre som venter?

Å være inkluderende handler ikke om å være supertrener, men om å være nysgjerrig. Hva fungerer for dette barnet? Kanskje han trenger visuelle forklaringer. Tegn banen, bruk kjegler med ulike farger på ulike stasjoner. Vis med kroppen. Ikke alle forstår verbale instruksjoner.

Eller kanskje er det behov for en kjent trygg voksen i nærheten. Se om du klarer å få med en ekstra voksen som kan være med å følge opp akkurat dette barnet litt tettere.

Kanskje du må dele opp øvelsen, eller gi mer tid til å forstå. Tenk: "Hva kan denne spilleren mestre i denne øvelsen?" Juster regler og roller uten at det går ut over de andre. Når spilleren lykkes – vis det tydelig. En tommel opp eller et smil fra deg kan være det som gjør at han orker én runde til.

Snakk med foresatte og lytt til dem – de kjenner barnet best. Og vit at det ikke er feil å be om hjelp. Klubben bør støtte deg, og det kan være nyttig å ha en ekstra voksen til stede. Enkelt språk, faste rutiner og varme hjelper alltid. Ikke minst: se barnet – ikke bare behovene.

Hva gjør du når du føler deg helt alene som trener?

Det er du som planlegger treningen, låser opp ballboden, tar imot foreldrene og rydder etterpå. Når noen skryter, er det spillerne som får æren. Når noe går galt, er det ditt ansvar. Å være barnefotballtrener er meningsfullt – men det kan også være ensomt.

Mange trenere kjenner på dette. Derfor må klubben være tydelig: Hvem har ansvaret for hva? Hvor kan du få støtte? Finn gjerne en annen trener du kan sparre med, eller lag små, faste trenermøter før eller etter trening.

Etterspør støtte. Snakk med barnefotballansvarlig eller sportslig leder. Trenerveiledning og fellesskap med andre trenere er ikke en bonus – det er en nødvendighet.

Det er lurt å prøve å rekruttere et stort støtteapparat så tidlig som mulig. Headhunt ulike foreldre til ulike små roller rundt laget. Generelle beskjeder til mange av gangen er ikke så effektivt. Vær konkret. Spør heller pappaen til Toril om han kan komme og hjelpe til med å sette opp mål kl. 16:50.

Det er lettere å stå i hverdagen når du vet at noen står der med deg. Og husk: Du har lov til å si nei, til å sette grenser, og til å be om hjelp. Du skal ikke brenne deg ut for å skape fotballglede.

Hva gjør du når foreldre (eller du selv) begynner å bry seg litt for mye om resultatet?

Det er kamp. Du har lagt opp til at alle skal spille omtrent like mye, men én spiller scorer tre mål på rad, og foreldrene begynner å rope: «La henne spille hele kampen!» Du kjenner suget etter å vinne – og samtidig en uro over at du må velge.

Resultatpress er ekte – og det starter ofte i de voksnes hoder. Som trener må du eie kulturen du ønsker å skape. Snakk med foreldrene om verdiene deres: Hva er viktigst – utvikling eller seier? Barn bryr seg mindre om resultat enn voksne tror – så lenge de føler mestring og tilhørighet. Når du legger vekt på innsats, læring og lagspill, legger du grunnlaget for langvarig motivasjon. Og husk: barna lærer mer når de får gjøre feil og få nye sjanser – ikke når én spiller redder alt.

Hva gjør du når halve laget plutselig ikke møter opp på trening?

Du har planlagt en flott økt for 12 spillere. Fem dukker opp. Du prøver å få til øvelsene, men alt faller litt sammen. Det er ikke første gang.

Variabelt oppmøte er frustrerende, men ikke uvanlig. Barn har mange aktiviteter, og logistikken hjemme kan være krevende. Likevel er det mulig å gjøre noe. Først og fremst: sørg for god og tydelig informasjon i forkant – gjerne i faste kanaler. At mange står som ubesvart i appen er ikke godt nok. Det er ikke galt å mase for at folk skal svare på om barnet deres dukker opp på trening eller ikke. Såpass må man forvente av en foresatt.

Lag en ukesplan som sendes ut søndag kveld. Still spørsmål hvis oppmøtet svinger mye – er tidspunktet feil? Kolliderer det med noe? Og ha alltid en plan B – aktiviteter som fungerer med få spillere, som småspill eller stasjonstrening. Ikke la deg knekke – du gjør fortsatt en forskjell for de som kom.

Hva gjør du når to spillere begynner å krangle midt under økta?

De var bestevenner i forrige uke. Nå krangler de høylytt, nekter å spille sammen og du står midt i det. Skal du gripe inn? La dem ordne opp selv?

Konflikter mellom barn er naturlig, men krevende. Som trener er det viktig å skille mellom små uenigheter og større problemer. Først og fremst: bevar roen og stopp aktiviteten hvis det går for langt. Hent dem til side og la dem få forklare. Rolig, men tydelig. "Du blir med meg et øyeblikk." Bruk nøytralt språk og hjelp dem med å finne løsninger. Ikke ta hele samtalen foran gruppa. Bruk gjerne tid etter trening. Finn ro, lytt til begge. Ikke pek ut syndebukker – fokuser heller på hvordan de kan samarbeide videre.

På sikt er det lurt å jobbe med lagbygging: samarbeidsspill, felles regler og samtaler om hva det vil si å være et godt lag. Etabler kjøreregler i starten av sesongen: Hva slags lag vil vi være? Lag regler sammen med barna.

Hva gjør du når én forelder begynner å coache fra sidelinja?

Du gir instruksjoner om å sentre – men fra sidelinja roper pappa: «Bare skyt!» Spilleren ser forvirret ut og gjør ingen av delene. Etterpå sier forelderen at hun bare prøvde å motivere.

Foreldreinvolvering er en styrke, men kan også bli utfordrende. Løsningen ligger i å sette rammer tidlig: Ha et foreldremøte før sesongen der du snakker om roller. Forklar at du ønsker støtte – men på en måte som hjelper barna. Under kamp kan foreldrene heie og oppmuntre – men det er treneren som instruerer. Du kan også bruke enkle huskeregler, som at sidelinjerop skal være positive og ikke inneholde fotballfaglige kommandoer. Ved gjentatte brudd: ta en rolig, privat samtale. Det handler om trygghet for barna – ikke kontroll for deg.

Hva gjør du når én spiller alltid virker uinteressert eller ukonsentrert?

Hun står bakerst i køen, kikker ned i bakken og virker som hun helst vil være et annet sted. Du lurer på om hun egentlig har lyst til å være med – eller om hun bare er der fordi foreldrene vil det.

Lav motivasjon kan ha mange årsaker – og trenger ikke bety at spilleren ikke liker fotball. Kanskje hun føler seg usikker, eller kanskje økten ikke gir nok mestring. Som trener kan du komme langt med å bli kjent: hva liker hun, hva mestrer hun, og hvordan kan du inkludere henne i aktiviteten på en god måte? Gi små, tydelige oppgaver, og vis at du ser henne. Ros innsats, ikke ferdigheter. Bygg relasjon før du vurderer tiltak – ofte kommer motivasjonen når tryggheten er på plass.

Hva gjør du når noen er mye flinkere enn andre – og begynner å kjede seg?

Han gjør alt riktig. Leser spillet, scorer mål, takler hardt. Etter en stund begynner han å tulle, blir ufokusert og småfrekk. Det er lett å tenke at han trenger å «oppføre seg», men kanskje han egentlig trenger en større utfordring.

Store nivåforskjeller er vanlig i barnefotballen – og krever bevisst ledelse. Det handler ikke om å dele inn i A- og B-lag, men å skape mestring for alle. Gi den mest erfarne spilleren oppgaver som krever samarbeid og tenkning – som å være medansvarlig for en gruppe, vise en øvelse eller spille med svakere bein. Samtidig må du sørge for at alle får utvikle seg. Differensier ved å ha øvelser med ulike løsninger – for eksempel kan vi mest øvede spillerne møte hverandre når det er smålagsspill. Å bli utfordret uten å bli utpekt er en kunst – men en viktig én.

Du gjør en forskjell – hver eneste tirsdag

Du trenger ikke være ekspert på pedagogikk eller ha bakgrunn fra toppfotball for å gjøre en viktig innsats. Barn husker ikke nødvendigvis øvelsen med kjeglene – men de husker hvordan du fikk dem til å føle seg. Trygg. Sett. Vellykket.

Barnefotballen trenger flere voksne som ser barn og møter dem med varme, tålmodighet og struktur – også når det stormer. Du er én av dem. Og du er ikke alene.