Verdens beste barnefotball

Innledning

Hva skal til for å kunne si at man har verdens beste barnefotball? Antall barn som spiller? Er det antall talenter som lykkes? Antall kamper som vinnes? Eller er det kanskje noe helt annet?

I Norge har vi valgt et annet perspektiv. Vi ønsker at barnefotballen skal være et sted der flest mulig er med, lengst mulig – og der utvikling og trivsel går hånd i hånd. Det er ambisiøst, og det krever bevisste valg. Men vi tror det er veien å gå. For skal vi virkelig være verdens beste barnefotball nasjon, må det måles i langt mer enn pokaler og prestasjoner.

Utgangspunktet vårt – den norske modellen

Norsk barnefotball bygger på et verdigrunnlag tuftet på inkludering, fellesskap og utvikling for alle. NFFs retningslinjer legger vekt på kameratskap, mangfold i ferdigheter, og en felles forståelse av at kamp er en læringsarena – men at trening og miljø er det viktigste grunnlaget for utvikling.

Derfor skal lagene i barnefotballen settes sammen jevnbyrdig. Vi nivå inndeler serier, men ikke spillere. Vi forsøker å speile virkeligheten der barn faktisk utvikler seg i ulikt tempo – og der trygghet og utfordring må gå hånd i hånd.

Derfor skal lagene i barnefotballen settes sammen jevnbyrdig. Vi nivå inndeler serier, men ikke spillere.

Hvorfor jevnbyrdige lag?

Erfaringene våre – fra klubber over hele landet – viser at når barn får spille i trygge omgivelser med både venner og utfordringer, så blir de værende. Og de utvikler seg. Prinsippet om jevnbyrdige lag handler om å skape balanse – ikke utjevne alt, men sikre at ingen faller utenfor.

Dette prinsippet gjelder spesielt i aldersgruppen 6–11 år, hvor det i retningslinjene er tydelig at lag skal settes sammen jevnbyrdig. Fra 12 år åpnes det opp for muligheten til å organisere lag etter ferdighet og nivå, men i de første årene er det fellesskap, trivsel og bred utvikling som står i sentrum.

Nivå inndelte serier gjør det mulig å møte motstand som matcher snittet i laget – men forutsetningen er at lagene innad er jevnbyrdige. Dette bygger på forskning og praksis, og er ikke noe som er funnet opp lokalt i én krets. Retningslinjene er nasjonale, og verdiforankret.

Utviklingsmiljø og indre motivasjon

Mine erfaringer gjennom snart 30 år i barne-og ungdomsfotballen, er at den største forskjellen på jevnbyrdige og nivå inndelte grupper handler om hva spillerne selv opplever at de har kontroll over.

I nivå inndelte grupper – og det ligger i ordet – må noen vurdere og plassere deg basert på hva du er “god nok til”. Det er i stor grad styrt av hva du allerede kan, og hvilke ferdigheter treneren verdsetter. Problemet er at barn har null kontroll over den vurderingen.

Resultatet er ofte at spilleren jager bekreftelse – særlig fra trener, måler og sammenligner seg med andre, og vurderer egen utvikling ut fra ytre resultater: hvor i hierarkiet de plasseres, hvem de trener med, hva andre sier og mener, og så videre. Da blir det den ytre motivasjonen som styrer – litt slik som vi ser i sosiale medier, hvor likes og klikk avgjør “suksessfaktoren” – og ikke innholdet og meningen i seg selv.

I jevnbyrdige grupper er det overordnede systemet helt annerledes:
Her er poenget at alle ferdighetsnivåer skal være med – ingen velges bort fordi de ikke “kan nok ennå”. Da endres fokuset:

1. Det handler ikke om å være “god nok” for å være med.
2. Det handler om å gjøre sitt beste, bidra med det som du kan – og ha innsats for å utvikle seg.

Og det er nettopp innsatsen og hva den enkelte bidrar med – som hver enkelt spiller har 100 % kontroll på selv. Når vi legger til rette for dette gjennom å ha fokus på den enkeltes innsats og hva den enkelte kan bidra med, gir vi i større grad barnet selv ansvar for egen utvikling og øker med det sjansen for å bygge indre motivasjon.

Det å føle tilhørighet til noe hvor man blir sett – og hvor man føler at ditt bidrag er viktig – er som oftest en veldig god motivator for å komme på trening også neste gang. Og det er dette som over tid skaper både mestring og fremgang.

Jeg har snakket med mange spillere, trenere, foreldre og klubbledere i løpet av alle disse årene, og én ting som stadig går igjen, er en misforståelse rundt begrepene "resultatfokusert" og “utviklingsfokusert”. Mange tror at så lenge man ikke topper laget og lar alle få spille like mye, så er man utviklings fokusert.

I beste fall er dette en bitte liten del av bildet – i verste fall er det helt feil.

Det jeg har beskrevet ovenfor om de overordnede forskjellene mellom såkalte nivå inndelte og jevnbyrdige grupper, er i realiteten konkrete særtrekk ved hhv resultatfokuserte miljøer og mestrings-og utviklingsorienterte miljøer - som NFF blant annet går igjennom forskjellene på i Grasrottrener-utdannelsen.

Det handler om hvordan vi tenker, prioriterer og bygger struktur over tid – ikke bare hvem som starter i den enkelte kampen eller hvor mye den enkelte spilte i denne.

Trenerens rolle – og muligheter

Et godt læringsmiljø er et sted der spillere føler tilhørighet, trives, lærer og opplever mestring. Treneren spiller en avgjørende rolle i å skape dette miljøet.

I Norge er stort sett alle trenere på de alderstrinnene vi snakker om her (6-11 år), foreldre som har tatt på seg et verv som trenere eller ledere for sine barns lag. Disse gjør en fantastisk jobb – og norsk fotball og det norske samfunnet er 100% avhengig av det bidraget og den innsatsen som alle disse legger ned.

Jeg har holdt utallige trener kurs opp igjennom årene – og særlig det som nå heter Grasrottrener 1 og Grasrottrener 2, som er de første kursene i trenerstigen. Her opplever jeg at veldig mange tror det viktigste de skal lære bort er fotball – og hvis deres egne fotballerfaringer kanskje ikke er mange eller så store, har jeg stor forståelse for at det kan føles som en stor oppgave.

Sannheten er allikevel at den aller viktigste jobben vi gjør, er den miljøskapende og den oppdragende jobben. Ja, vi bruker fotball som verktøy og vi skal forsøke å lære bort det også. Men den aller viktigste jobben er den miljøskapende og oppdragende – og det er en jobb som de aller fleste foreldre allerede har fått erfaringer med og ofte er godt bevandret i.

Jeg pleier derfor å si på disse kursene at «fotball er et fag som alle andre fag – og som alle fag tar det tid å lære seg dette. Men, den viktigste jobben – å være en oppdrager og miljøskaper – har dere sannsynligvis mange erfaringer med allerede som foreldre.

Bruk disse erfaringene nå og gjør den jobben godt – så vil dere med tiden også lære mer og mer av selve fotball-faget. Det at dere er her på kurset viser jo at dere er på vei – og så vil klubbens sportslige ledelse og trenerveiledere helt sikkert bidra videre i sammen med dere på den veien!»

Læring tar tid – og selv om alt skal læres i fotball, må ikke alt læres samtidig. Som all annen læring må det deles opp i hensiktsmessige porsjoner ut ifra alder og utviklingstrekk – og i aldersgruppen 6-11 år er min erfaring at det er viktigere å ha fokus på å “lære å være på trening” og “lære å trene” enn det er å “trene for å lære” og “trene for å vinne”.
Viktige temaer under de to første begrepene er å lære disiplin (orden og oppførsel) og å lære å gjøre sitt beste (innsats og bidrag) og at det er via disse to hovedtemaene man lærer å spille fotball som individ og som lag i disse alderstrinnene.

For å fremme både trygghet og utvikling, kan prinsippene nedenfor være gode tips til treneren:

1. Regler og disiplin er omsorg i praksis
   Uten en eller annen form for disiplin i gruppen er det umulig å skape et læringsmiljø hvor spillere trives, lærer og opplever mestring. Fellesregler gjelder for alle – også treneren – og bør være både få og enkle å følge. Derfor bør de i store og hele være knyttet til orden og oppførsel ovenfor seg selv og andre – for det ligger innenfor hva den enkelte kan ha kontroll på selv.
2. Tilpass treningen og skap jevnbyrdighet
   Treningsopplegget differensieres slik at alle spillere utfordres på sitt nivå og opplever mestring. Differensiering handler om å skape jevnbyrdighet i øvelser og spill på trening – og hvem som bør være sammen, kan variere fra øvelse til øvelse. Det viktigste er at det er så jevnt som mulig, så ofte som mulig – det gjør det lettere for spillerne å ha stor innsats så ofte som mulig.
3. Fokuser på innsats og læring – ikke bare resultater
   Spillere vurderes etter innsats, utvikling og læringsprosess – ikke bare etter resultatet av de prestasjonene de gjør. Det å gjøre sitt beste og lære noe nytt verdsettes høyere enn å være bedre enn andre.
4. Skap trygghet for å feile
   I et godt læringsmiljø er det aksept for å gjøre feil. Feil er en naturlig og nødvendig del av læringen. Spillere må føle seg trygge nok til å prøve og feile uten frykt. Feil er ikke feil – feil betyr kun at man ikke har lært det godt nok ennå.
5. Gi alle likeverdige muligheter og oppmerksomhet
   Treneren ser hele gruppa og viser likeverdig anerkjennelse uavhengig av ferdighetsnivå. Ingen spillere er like – men alle er like mye verdt. Så lenge trener har fokus på spillernes innsats og bidrag til gruppen – har spillerne selv full kontroll og alle muligheter til å påvirke dette.
6. Bruk varierte grupperinger
   Ved å bruke ulike sammensetninger i øvelser og spill, utvikler spillerne ulike ferdigheter og relasjoner som både spiller og menneske. Dette styrker både samspill, inkludering og forståelse for hverandre over tid.
7. Se alle!
   Et enkelt, men kraftfullt mål for treneren er å si hver spillers navn og gi en positiv tilbakemelding i løpet av treningsøkta. Når hver spiller blir sett og anerkjent, styrkes både motivasjon, trygghet og tilhørighet. Får man til dette, er veldig mye gjort!

Disse prinsippene bidrar til at man kan skape et mestringsfokusert motivasjonsklima som fremmer et miljø der:

• Fremgang og innsats verdsettes mer enn resultater
• Læring og utvikling er målet, ikke bare å vinne
• Feil ses som del av læring
• Spillere sammenlignes med seg selv – ikke andre

Ut fra mine erfaringer – og dette er ingen fasit – er det langt enklere å få til gruppe miljøer som fremmer dette når man deler inn i jevnbyrdige lag/grupper.

Mine erfaringer er at trivsel og utvikling får bedre vilkår enn med nivå inndelte/selekterte lag/grupper - rett og slett fordi fokuset på alt som selve nivå inndelingen genererer, blir borte.

Når dette ikke er der, er min erfaring at det er lettere å holde fokuset på innsats og bidrag over lengre tid, og med det også hjelpe individet på en bedre måte.

Og ikke minst, gi dem gode vaner som de vil få bruk for videre i både fotball-livet og livet for øvrig.

Hva bidrar jevnbyrdige grupper til – for alle spillerne?

I jevnbyrdige grupper skjer utviklingen i begge retninger. Mange tenker at utvikling handler om å spille mot jevnbyrdige eller bedre motstandere. Det stemmer – men det er bare halve bildet.

For de som er lengst fremme, handler utviklingen om å lære seg å gjøre andre bedre. Det er den eneste måten å utvikle seg på i et lagspill – og for de fremste er dette den eneste måten de selv får spille på et bedre lag.

Det vil alltid – uansett nivå, alder og hvor i verden man er – være noen som er de fremste på et lag. Og for disse vil dette alltid være den største utfordringen.

For å spille på et godt lag må man løfte andre rundt seg. Det krever lederegenskaper, forståelse og relasjons ferdigheter – i tillegg til ferdigheter med ball.

Personlig kan jeg ikke tenke meg en større utfordring for en spiller – uansett alder – enn å måtte være best i den konteksten som er beskrevet her.

For de som har mer å lære enn de fremste, handler utviklingen om å utfordre seg selv og jobbe for å nærme seg de beste. Dette gjøres gjennom å yte sitt beste hver økt og i hver kamp, og gjennom det bidrar de også til utviklingen til de som er bedre.

Alle løper ikke like langt eller like fort – men alle kan løpe så langt de klarer og så fort de klarer ut ifra sine evner. Og det er dette som best illustrerer maks innsats og det å gjøre/yte sitt beste.

Det er akkurat dette som er kjernen i jevnbyrdige grupper: At alle er viktige – og at alle bidrar til hverandres utvikling, hver eneste dag – men kanskje på litt forskjellige måter.

Det viktigste vi trenere kan gjøre er å få med spillerne på å anerkjenne hverandres innsats. De beste må ikke bli sure hvis en som er dårligere enn seg tar fra dem ballen – men i stedet lære seg å forstå at det betyr at vedkommende gjennom sin innsats gjør at du selv må forbedre seg. Det er dette som gir utvikling over tid for dem begge.

Hva har mine erfaringer vist meg?

Jeg har i alle disse årene jeg har vært så heldig å få holde på med dette, fått testet ut både mer selekterte modeller og mer jevnbyrdige retningslinjer over tid – og jeg har fulgt årganger fra barn til ungdom og voksne i begge varianter.

Og én erfaring står seg klart:
➡ De som lykkes og ender opp som profesjonelle spillere – enten i Norge eller i utlandet – gjør det uavhengig av hvilken modell man bruker i barnefotballen.
De lykkes ikke fordi vi som trenere nivå inndelte dem eller satte dem i jevnbyrdige grupper perfekt – men fordi de selv var villige til å legge ned tusenvis av timer med målrettet innsats. Det skjer mellom hver trening, ikke nødvendigvis på treningen. Det gjelder i alle land, på alle nivåer.

Men utover det, er det en forskjell – og en viktig én – jeg har sett igjen og igjen:

1. I de mer selekterte årgangene har jeg sett at flere har falt fra tidligere, også blant de beste.
2. I de mer jevnbyrdige modellene har flere blitt med lenger, og klubbene har hatt lag på alderstrinnet over lengre tid. Disse årgangene har rett og slett vært mer robuste.

Og det handler først og fremst om miljøet. Det aller viktigste vi som trenere og ledere kan bidra med, er å skape et trygt og positivt miljø hvor spillerne trives og får mulighet til å blomstre – uavhengig av alder, ferdighetsnivå eller hvordan laget er organisert. Om de spiller på 6-årslaget eller på A-laget, er dette grunnleggende.

Klarer vi sammen å få til et fotballtilbud hvor barna blir sett, verdsatt og vurdert ut ifra de tingene som de selv har 100% kontroll på – innsats og eget bidrag – tror jeg vi er på god vei mot noe som kan kalles "Verdens beste barnefotball!"