Kvinnelige trenere i Landslagsskolen

Vi ønsker at flere jenter skal spille fotball lengre, og vi må og vise de at det er muligheter for å fortsette i fotballen dersom eller når de gir seg som spiller. Når jeg klikker meg inn på FIKS og søker på hvor mange kvinner som har lagsrollen trener får jeg opp 3922, når jeg skifter til mann så står det «mer enn 10 000 treff». I 2022 var fordelingen mellom kjønnene slik:

«Tall fra Norges Fotballforbund viser nemlig at det fortsatt er flest mannfolk som tar på seg oppgaven som fotballtrener. Både i topp- og breddeidretten. Ferske tall fra 2022 viser denne fordelingen: 84,9 prosent er menn, 14,1 prosent er kvinner.» (https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/kun-14-prosent-kvinnelige-fotballtrenere_-men-ett-fylke-skiller-seg-positivt-ut-1.16172136).

Dette er en av flere barrierer som kvinnelige trenere står overfor. La oss kalle det for «Det tradisjonelle kjønnsmønsteret» i sporten. Det er mange jenter som spiller fotball i Norge, og vi er, og har vært en stolt jentefotballnasjon. Likevel er fotballen dominert av menn også her i landet. Det er flest gutter og menn som utøver sporten, og flest gutter og menn som er trenere eller har verv tilknyttet fotballen. Vi jobber hver dag med likestilling og er opptatt av å rekruttere jenter inn som trenere eller verv i vår krets. Vi lykkes med noe, og får det ikke helt til med andre ting. Dette er nok tilfelle rundt om for de aller fleste. Geir Hansen foreslo noe i en artikkel før jul om hvordan vi kan rekruttere flere kvinnelige trenere (https://tiim.no/artikkel/vi-ma-fa-flere-kvinnelige-trenere-med-fra-oppstarten).

• Når gutte og jentelaget i din klubb skal starte 6-årslag så skal det være minst 2 likestilte trenere for laget – en mann og en kvinne. Klubbens oppstartsansvarlige stiller spørsmålet til foreldregruppen: «Hvilken kvinne, og hvilken mann stiller som trener på laget? I vår klubb skal vi ha en kvinnelig og en mannlig trener både på guttelagene og jentelagene våre.»
• Klubbene i norsk fotball kjører et årsmøtevedtak og legger inn i klubbens sportsplan at alle lag i barnefotballen skal ha minst en kvinnelig og minst en mannlig trener på lagene sine.

Jeg mener at vi bør alle strekke oss etter å prøve å få rekruttert flere kvinner som trenere for spesielt jenter, men for all del, også på guttesiden. Det sitter mange kvinner i fotballnorge med stor og flott kompetanse som vi ikke bruker, vi må få disse inn på sidelinjen. For noen av disse kvinnene, kanskje de yngste som kan tenke seg å bli fotballtrenere, så trenger de rollemodeller. I vinter ansatte Skeid Vilde Mollestad Rislaa som hovedtrener, og i Sotra har Renate Blindheim styrt strileskuta i noen år, Veronica Fredriksen Ribe er G19-trener i Moss. Tre supre rollemodeller for kvinnelige trenere som ønsker å jobbe med fotball og lede herrelag. Men vi ønsker også kvinner som vil trene jenter/kvinner. Gemma Graingers er ny trener for Norge A-kvinner, Ingvild Stensland er med som assistent. Tidligere var Hege Riise og Monica Knudsen også rundt dette laget. Emma Hayes har i en årrekke hatt god suksess med Chelsea sitt damelag. Men hvor mange kvinnelige trenere er det i toppserien og 1.divisjon kvinner? Mariken Kleppe er assistent i Lyn. I en artikkel på NRK (2022) presenterte de dette bilde som viser antall kvinnelige trenere i de tre øverste nivåene på kvinnesiden (https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/ingen-kvinnelige-fotballtrenere-i-norske-toppklubber-1.16038741).

Niklas Nyland (https://www.fotball.no/trener/2023/flere-kvinnelige-trenere-pa-banen/) gjorde en undersøkelse av 127 aktuelle kvinnelige trenere som var aktuelle for UEFA-B-lisens og oppsummerte funnene slik på hvordan klubber og krets kan rekruttere flere kvinner til trenerverv:

- Få på plass trenerveiledere, operative sportslige ledere i klubb.

- Rekruttere kvinner når barna begynner å spille fotball. Forsøk ulike måter å rekruttere på.

- Vi må spørre direkte når vi ser noen med potensiale. Jenter er dårlig til å stikke frem hodet. Vi må headhunte, og de må føle seg sett.

- Tilby klubbnære grasrottrenerkurs.

- Fotballkretsen og NFF sentralt bør fortsette å tilby egne grasrottrenerkurs og UEFA B-utdanning for kvinner, men kun som et «i tillegg til»-tilbud. Det er mange kvinner som ønsker å delta på ordinære kurs og utdanning med menn, men for de som føler det kan være utfordrende er det viktig å ha et alternativt tilbud.

- Vi må fortsette med egne trenerutviklingstiltak for kvinner for å løfte de med et potensiale og ambisjoner.

Jeg er ikke ute etter å «ta» toppklubber på rekruttering eller hvor mange kvinnelige trenere de har, men ønsker å invitere til at de er med på å påvirke og vise muligheter for kvinnelige trenere. Kanskje til og med er med i veiledning av kvinnelige trenere. Det er mange sider som fører til at det bildet med få kvinner i de tre øverste kvinnelige seriene våre er blitt slik. Niklas Nyland sitt punkt om å spørre direkte de kvinnelige trenerne med potensiale. Det er også Geir innpå med å spør hvilken mann og hvilken dame vil ta trenervervet. Mange kvinner vil heller ikke søke på ledige engasjement/stillinger som de kanskje er godt kvalifisert for. Menn er litt mer «fremme i skoen» og søker gjerne på stillinger vi kanskje ikke er kvalifisert for, men vi vil prøve, og er heller ikke bekymret om vi får et nei. Vi bør kanskje se mer på punktet Geir tar opp med at det bør være årsvedtak på å ha kvinnelige trenere i klubblagene.

For de kvinnene som har lyst og allerede har tatt grasrot, og kanskje UEFA-B, så må vi følge opp disse på en god måte. For noen av disse kan det være aktuelt å ta engasjement i Landslagsskolen. I Landslagsskolen har gutter og jenter de samme mulighetene, som vi alle kan være enige om at er fornuftig og en bra ting. Gjelder dette også for treneren? Ja, det gjør det. Kravene til kretslagstreneren er uavhengig av kjønn. Likevel er det mye vanskeligere å rekruttere kvinnelige trenere til disse engasjementene. Hvorfor spør jeg meg? En kan peke på antall trenere i ungdomsfotballen i vår krets, kompetanse og motivasjon som faktorer. Hvorfor ønsker jeg å belyse dette er at jeg er overbevist om at kvinnelige trenere for våre kretslagsjenter er utelukkende positivt.

I Landslagsskolen er spilleren i sentrum og det som skal kjennetegne treneren er:

• Tilrettelegger for stor og relevant aktivitet med utgangspunkt i tema og læringsmomenter.
• Skaper trygghet gjennom å se alle og forsterke det som er positivt.
• Respektfullt språk og positivt kroppsspråk
• Stiller krav og utfordrer spillerne på kvalitet og tilstedeværelse.
• Skaper konkurransementalitet på trening.
• Veksler mellom en spørrende og forklarende tilnærming.
• Viser samtidig som han/hun prater.
• Veileder mest på det som kan skje, istedenfor det som har skjedd
• Følger planen, men leser økta, er fleksibel og klar for å endre.
• Sørger for endring av adferd i løpet av ei økt. Tålmodig og konsentrert jobbing med tema = utvikling.

Så spør jeg, hvem gjør dette best? Er det menn eller er det kvinner? Ser vi på tradisjonelle kjønnsroller og egenskaper så ligger kanskje flere av disse punktene mot kvinnen; skaper trygget og ser alle, har respektfullt språk og positivt kroppsspråk, veksler mellom spørrende og forklarende tilnærming og følger planen, er tålmodig og jobber med læring. Motsatt er kanskje mannen som viser og er mer forklarende fordi han kanskje har fasit, opptatt av resultat og det å vinne kamper. Riktignok er dette en tradisjonelle stereotyper. I kartleggingen som Niklas Nyland gjorde (https://www.fotball.no/trener/2023/flere-kvinnelige-trenere-pa-banen/) så viser det seg at 60% av de 127 som deltok kunne tenke seg å være del av Landslagsskolen og har allerede det formelle på plass.

Jeg er opptatt av at vi skal ha kvinnelige trenere på våre jentekretslag for å skape trygge miljø i laget/gruppa og jeg ser at interaksjonen mellom trener-spiller kan være annerledes med kvinnelig trener. Vi forstår alle at en jente på 12 som deltar på sine første landslagsskoletreninger kan synes mann 47år som har høy stemme kan være skummel. Jeg, mann 34, har vært like mye på jentesiden som guttesiden i mitt løp som trener, og føler meg ganske komfortabel på jentesiden. Likevel forstår jeg at det kan være utfordrende for en kretslagsjente på 13-14 år å snakke om ulike ting med meg. Dette er nok mye lettere dersom jeg hadde vært kvinnelig trener. Det er min tanke. I kraft av at jeg er mann og jentene er 13-14 år så vil det bli en dynamikk som kan være annerledes dersom jeg var kvinne. Dette skal vi ikke undervurdere når vi snakker om spilleren i sentrum og utvikling. For spilleren kan kommunikasjon mellom trener-spiller være mer preget av forståelse og «kvinnelig intiusjon» enn hva vi menn kan forstå.

Det å ha kvinnelige trener på våre kretslag har flere positive sider som er bra for både spilleren og miljøet for kvinnelige trenere. Det er like muligheter for alle og jeg ser gjerne at vi har trenerteam av begge kjønn for både gutter og jenter. Det å ha kvinnelige trenere i landslagsskolen kan være med å bygge rollemodeller for andre jenter rundt om i kretsene som kanskje vil bli trener. Som trener tar du del i en modell med tydelig struktur og rammer som gjør at du kan jobbe mye fotballfaglig og kan sleppe å tenke på reiselogistikken til neste bortekamp og lignende som kan ta deler av fokus gjennom en uke som trener. Som kretslagstrener får du oppfølging på økter, mellom økter og tar del i et utviklingsmiljø. Trenere i landslagsskolen følger de faglige prioriteringene, men de utvikler også sin egen gjennom god praksis med de fremste spillerne i ulike årsklasser og gjennom oppfølging. Det er utelukkende positivt for trenere i utvikling å ta del i Landslagsskolen, og for kvinnelige trenere som ønsker å satse på trenervirke kan Landslagsskolen være en fin plass å starte og å være.