At differensiering er et av barnefotballens vanskeligste og mest omdiskuterte emne er udiskutabelt. Og det brukes veldig forskjellig, bevisst og ubevisst. Her deler Øyvind Larsen sine tanker om temaet
Tekst: | Publisert:
Med mangeårs erfaring som fagutvikler spiller- og trenerutvikling i NFF er Øyvind Larsen en bauta i Norsk fotball. I spalten «Skråblikk» kaster han hver måned sitt blikk på norsk fotball og trenerrollen.
Anders Jacobsen publiserte rett før jula en flott artikkel med tema: hvordan verdiene skal styre trenerens adferd. Han konkretiserer med verktøy treneren bør benytte for å bygge tillit og forsterker spillerens motivasjon. I etterkant blir han tatt til inntekt for at man ikke skal tilpasse treninga til individnivå. «Å se alle» blei kobla til en treningsfilosofi der man ikke individualiserer. Dette er en mer eller mindre bevisst misforståelse.
Det var faktisk Anders, Bo Folke Gustavson og undertegnede som presiserte begrepet og fikk det inn som et viktig virkemiddel allerede i Grasrottrenerkurset i 2012.
Differensieringsbegrepet er tydelig uklart. Det benyttes også som et grep for topping og hospitering. I så måte fyrer man opp den andre leiren som er særdeles skeptisk til differensiering i økta.
Dette er særs unødvendig. Det sliter ut og er særs energitappende både i klubb, blant trenere, foreldre og spillere. Differensieringsbegrepet er blitt så «belasta» at NFF bør skrote begrepet og erstatte det med tilpassa opplæring.
Tilpassa opplæring er et viktig pedagogisk virkemiddel i skoleverket. Der klasserommet (økta) er ramma og utfordringene forskjellige. Utfra elevenes ståsted.
I skråblikkartikkelen «Den norske modellen del 3: Differensiering som virkemiddel for mestring» 08.02.25 presiserer jeg:
«Differensieringsbegrepet brukes i hytt og pine. Ofte blir differensiering brukt for å rettferdiggjøre organisering av faste grupper ut ifra nivå på trening og i kamp i barnefotballen. Dette er «bortebom». Andre er livredde differensieringsbegrepet. Det er forskjellsbehandling.
Differensiering er å legge til rette i forhold til ønsker, modning og forutsetninger innenfor den gruppa du er trener for. Det er rett og slett tilpassa opplæring».
Jeg slår videre fast at tilpassa opplæring er en naturlig del av økta der selvsagt alle på kullet er med. Videre: «faste grupper» skal ikke forekomme. I deler av økta er selvsagt spillerne sammen i aktivitet, uavhengig av ferdighetsnivå.
Tilpassa opplæring optimaliserer læring og trivsel. Å se alle gjelder selvsagt alle.
Artikkelen «Den norske modellen del 3: Differensiering som virkemiddel for mestring» er NFFs budskap om tilpassa opplæring. Innholdet er bør være en naturlig del av klubbenes Sportsplan.
Skråblikk: Den norske modellen del 3: Differensiering som virkemiddel for mestring | tiim
En forventningsavklaring på hvordan øktene organiseres fra klubbens side mot foreldrene – er en forutsetning. Så tidlig som mulig. Helst når nytt kull settes i gang i klubben: «Sånn gjør vi det i vår klubb» med referanse til både NFF og klubbens sportsplan.
På et årstrinn finnes det et hierarki med hovedtrener og assistenttrenere. Ofte er forutsetningene for hierarkiet fotballfaglig utdanning og bakgrunn. Pedagogiske ferdigheter vektes i mindre grad. Gode trenere med både fotballfaglig og pedagogisk balast skal like naturlig virke på alle nivå i ei spillergruppe.
Jeg veit ikke hvor mange økter og kamper jeg "har leda" blant foreløpig "toere" og "treere".
Uten tilpassa opplæring er sjansene større for å miste bjellekuene i et lag. Den samme effekten kan skje blant foreldretrenerne: De som har vært trenere og lagledere fra starten av – forsvinner.
«Den norske fotballmodellen er unik. Det er klubbene som er navet i lokalmiljøet, fotballaktivitet og spillerutvikling. Alle klubber unike og likeverdige. Skeid er like flott som Vålerenga. Holeværingen likeverdig med Strømsgodset. Vadsø like viktige som Alta. Sånn kunne jeg holdt på. Flotte, likeverdige og unike fordi de tar tak i nærmiljø, i barnefotballen og i spillerutvikling. Alle er de i tillegg med på næringskjeden til toppfotballen. Noen tidlig i næringskjeden. Noen nær topp. Noen på toppen».
Den norske modellen er annerledes – i verdenssammenheng. I særs mange andre land lever klubber, kretser og regioner uavhengig av hverandre. Og forbund og klubber lever hvert sitt liv. For spillerne i eksempelvis Spania – får dette store konsekvenser. Uavhengig av vekst og modning i hodet, hjerte og beina blir spillere selektert fra barnsbein av. Vår fotballmodell må vi tviholde på den breie inngangen til fotballen.
«Krangling» i er ikke et ukjent fenomen. «Det er langt vanskeligere å lede en fotballavdeling enn et stort konsern», sa en klok mann. «Blod er tykkere enn vann» blir dessverre ofte styrende når valg skal tas. Frivillighet skal gi påfyll og kraft. I alt for mange tilfeller skjer det motsatte: vi tappes for energi. Dette må vi ta på alvor. I mange tilfeller bør tillitsvalgte sendes på konflikthåndteringskurs – før trenerutdanning.
Diskusjonen rundt differensiering gjør meg både forbanna og indignert. Om tre år går jeg av med pensjon. Til da: jeg skal ikke gi på harde møkka. «Jeg hever fanen og sloss videre».
Jeg runder av med en pussig, men alvorlig tendens blant foreldrene i fotball – Norge: foreldre og foresatte stiller opp – for å heie på 1. laget. Å kjøre til bortekamper er heller ikke noe problem. Ofte møter det flere biler opp – enn spillere. På 3. lagets kamper – både på hjemme- og borte – er både heiagjeng og sjåfører en mangelvare. Her forsvinner «alle er like mye verdt» - verdien med ett bort – hos foreldre og foresatte. Dette er et paradoks det er verdt å dvele over.
Lykke til med forberedelsene til en ny fotballsesong.
