Tålmodighetens levekår

Jeg har hatt søkelys på tålmodighet i flere Tiim – artikler: Åssen får jeg til unger og fotballspillere?, Hva kan vi lære av gullårganger? og i Den norske fotballmodellen: det gode mestringsmiljøet.

I denne artikkelen ser jeg på de krefter som virker mot tålmodigheten. Jeg snur altså på flisa. Jeg ser på årsaker som trigger utålmodighet. Jeg setter utålmodigheten inn i en samfunnskontekst og ser på hvordan denne utålmodigheten virker inn på klubb- og spillernivå. Følgelig også hvordan utålmodigheten råder i fotball – Norge.

Derfor blir tema: Tålmodighetens levekår i en utålmodig fotballverden. Saksområdet er komplekst. Men ikke så komplekst enn at tida er inne for å forstå og eventuelt justere kurs.

Levekår er et samlende ord for tema. Levekår er de ytre betingelser vi mennesker lever under, og hvilke muligheter den gir for et godt eller mindre godt liv. Sånn er det også i fotballen. 

Tida for en mulig justering av kurs er gunstig. Med stor vekst i breddefotballen. Med vellykka spillerutvikling gjennom flotte resultater hos de aldersbestemte landslag. Og ikke minst gjennom kvinnelandslagets framgang og herrelandslagets bravader. Er det mulig å bli et enda mer «annerledesland»?

Forskning vs praksis

Alle forskningsrapporter gir nær sagt like svar når tema er «talentutvikling» og veien mot «toppen»:

Allsidighet i bånn, et særs høyt aktivitetsnivå, sein selektering, medbestemmelse og en mestringsorientert tilnærming gir de beste spillerne. På sikt. Tidlig selektering og fokus på resultat gir motsatt effekt: større frafall i bredden og en går glipp av mange spillere med et potensial til å bli toppspiller.

Hvorfor i alle dager følger ikke deler av fotball – Norge disse anbefalinger? En skulle tru at forskningsresultatene både er nøyaktige og gyldige/holdbare?

Kanskje er de det i en ideell verden. Der verden ellers kobles ifra. Forskninga «glemmer» en avgjørende faktor: Anbefalinger inkluder ikke verdier i endring. Den inkluderer ikke den maktpolitiske og økonomiske påvirkninga som virker på den norske fotballmodellen. Den ytre påvirkninga som skjer fra samfunnet. Fotballindustrien verdier og forretningsstrender i Europa som naturlig nok påvirker våre toppklubber. Som påvirker NFF og den norske fotballmodellen.

Forskningsprosjekter inkluderer sjelden tålmodighetens største utfordrer: systemnivåets triggere for utålmodighet. Som igjen påvirker utålmodighetens kraft i nærmiljø, idrettslag, trenere og foreldre. Og dermed også subjektet: spilleren og laget i sentrum.

Forskningsprosjekter og dens anbefalinger mangler en dimensjon om en ikke kobler inn den verden vi lever i.

Dog kommer mange på banen i suksess- og VM – tider. Det fristende å presentere veien til suksess. Fristende – også for forskere.

Den forskninga jeg har lest som treffer best er – i mitt perspektiv – er Dag Vidar Hanstads «Talentutvikling i breddeklubb: ett guttelag – åtte proffkontrakter.

(2026) Toppidrett i Skandinavia: En samfunnsvitenskapelig forskningsantologi om utviklings- og prestasjonsmiljø (Cappelen Damm, Sport Science).

Den ser – i et helhetsperspektiv – på miljøets påvirkning på laget og spillerne. Den må leses. Teorigrunnlaget er hentet fra forskeren Henriksens studier. Som igjen har lent seg til utviklingspsykologen Urie Bronfenbrenner. Hanstad har et smalere inngang på miljøet enn jeg tar utgangspunktet i. Han retter i større grad søkelyset på hvordan «en god garderobe» kan påvirke god spillerutvikling. Hanstad kommer også ut med boka «Løkka lever. Talentutvikling i norsk fotball» i august der det gode mestringsmiljøet er et gjennomgående tema. 

Se også min artikkel i Tiim: Skråblikk: Den norske fotballmodellen, del 2: Det gode mestringsmiljøet | tiim

Å se helheten

Min påstand er at mange forskningsprosjekter ikke settes inn i en reell idrettskontekst. Ett eksempel: Norges idrettstradisjon er å drive med mange idretter samtidig. Fra tidlig alder. Mange spillere som har nådd toppen har vært allsidige. Veldig mange som lykkes har drivi med alt. De har selvsagt også spilt fotball. De som når lengst har spilt mest fotball av alle på sitt årstrinn. De har spilt fotball dag ut og dag inn. Spillerne har hatt et aktivitetsnivå som slår alle. Hadde de ikke hatt et langrenns tilbud eller et friidrettstilbud i nærmiljøet – hadde de bare spilt mer fotball. Å drive med mangt har med tradisjon å gjøre. Med kultur å gjøre. Og med anlegg å gjøre. Hvorfor kommer alpinister fra Stryn, Oppdal eller Narvik eller Bærum? Fordi de er født i en slalåmbakke. Anlegg er positiv doping.

Mange spiller kun fotball. Utgangspunktet er slettes dårligere for det. Som mange gjør i Norge. Litt større risiko for å bli skada eller gå lei. Men: fotball er verdens mest allsidige idrett. Dels er spillsituasjonene i trening og kamp aldri like.

Fotballag er i tillegg avhengig av ulike typer og ferdigheter. Rollene på laget trenger ulike ferdigheter. Noen må lede an. Noen bør være raske. Noen må være utholdende. Noen er driblere. Noen er pasningsleggere. Noen må være duellspillere. Noen må være god på hue. Mange må være uredde.

Fotballspillet har plass til alle typer. Store og små spillere. Kraftige og tynne. Fotballen er kroppstolerant. Det er et poeng som glemmes – når allsidighet diskuteres.

Messi og Pirlo har kun spilt fotball i unge år. Dette er igjen kulturelt betinga. I Argentina og i Italia er fotballen dominerende fra barnsbein av. Allsidighet har de de fått gjennom fotballspillets egenart. Messi og Pirlo var seine i puberteten. De hadde også en annen sak tilfelles: de hadde en indre motivasjon for å holde på med ballen. Med og uten medspillere. Med og mot motspillere.

Tolkning av forskningsresultater

Forskningsrapporter tolkes også ofte med lesers briller på. Man «henter ut» det som stemmer med egne verdier eller standpunkt.

Jeg har opplevd at samme pappa har hatt et sterkt ønske om selektering fra dag en for «talentet» i familien. Og vært sterkt imot. Da gutt nummer to hadde «et fotballtalent» - som der og da – ikke lå opp i dagen.

Jeg savner – fra forskningsmiljøene – rett og slett en oppskrift på hvordan man skal lese forskningsrapporter til fotfolket. Eller – mer presist – hvilke fallgruver tolkninga kan gi.

Arbeidshypotese

Begrepet levekår brukes både i sosiologisk og samfunnsfaglig forskning. Kort fortalt beskriver levekår de økonomiske, sosiale og materielle forhold vi mennesker lever under.

Min arbeidshypotese er at tålmodigheten levekår eller rammevilkår er under sterkt press.

Min påstand er at Norsk Toppfotball hadde tatt over deler av barne- og ungdomsfotballen – om ikke NFF, 18 kretser og klubber forvalter denne på en helhetlig og god måte.

I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i hvordan samfunnet påvirker fotballen. Dernest finner jeg de åpenbare triggere til utålmodighet. Til slutt forslår jeg tiltak som fremmer tålmodighet i fotballen.

Bronfenbrenners økologiske modell

Som en halvstudert røver erindrer jeg Bronfenbrenners økologiske modell. Modeller skal forenkle virkeligheten. Dette er modellers styrke. Modeller som forenkler og forstår en mangesida virkelighet.

Dette gjør Brofenbrenners økologiske modell. Den ser de hvordan de ulike nivå i samfunnet påvirker hverandre: Hvordan våre verdier og dertil normer – påvirker samfunnet (politiske institusjoner, næringsliv, fotballindustrien og NFF). Hvordan dette igjen virker inn – bevisst eller ubevisst – på systemnivå Samvirket påvirker igjen idrettslag, skole, venner og familie. Som til slutt påvirker laget, gutten og jenta. Bronfenbrenners modell gir en god ramme for å analysere og forstå utålmodighetens triggere.

Verdier og normer

De verdiene og normene i samfunnet virker nedover i systemet. Vokser du opp i et fascistisk styresett «lærer du» - etter hvert tror du på – en leders naturlige makt, ditt folks eller rasens fortreffelighet.

Vokser du opp i et demokrati, har du tiltru eller aksepterer at stemmeretten, dertil valg og flertallet styrer skuta.

Verdisett og flat struktur

I Norge har vi et sosialdemokratisk verdisett – nær sagt – uavhengig av partitilhørighet. Partiene kan være uenige om veien, men enig om målet. «Alle er like mye verdt» har vært det styrende verdisettet. Dette har bakgrunn i den protestantiske arbeidsetikk, den sosialdemokratiske samfunnsforståelse og verdikonservatismens tru på tradisjon, kultur og historisk erfaring.

En forlengelse er dette verdisynet er en involverende lederstil, flat struktur og en delingskultur både i stat, næringsliv, organisasjoner, herunder frivillige organisasjoner.

Et eksempel på delingskultur finner vi i fotballen. Der spesielt fagkunnskap i toppfotballen og i breddefotballen – ofte konkurrenter – deles gjennom NFF, Norsk Toppfotball og Trenerforeningen. At fagkunnskapen også deles av «nøytral part» - ikke av klubb – er en suksessfaktor for delingskulturen.

Samfunnet i endring?

Mange påstår at samfunnets verdier og dertil normer er i endring. Fra trua på de kollektive løft til den individuelle kraft. Vi kan slå fast at klassesammensetning har endra seg radikalt. Fra en arbeiderklasse i flertall som tok del i et velferdsløft. Til en større middelklasse der de fleste slåss med renta. En middelklasse der trua på felles løsninger er synkende. Og til slutt: en større overklasse som i mindre grad ønsker å bidra til fellesskapet. Norge er blitt topptungt.

Fortsatt er Norge en av de mest likestilte landene i verden. Men forskjellene øker. 10 prosent av de rikeste eier over 50 prosent av rikdommen. Internasjonalt er skjevhetene langt større. En prosent av verdens befolkning eier rundt 50 prosent av verdens rikdom. 10 prosent av de rikeste eier 80 prosent av rikdommen. 

Fotballen i endring?

Den samme utviklinga ser vi internasjonal fotball. Gapet mellom de rikeste klubbene i England, Spania, Tyskland og Frankrike sammenlignet med resten øker. Disse klubbene har en global tilskuerskare. Og henter inntektene gjennom TV – rettigheter, kommersielle avtaler, samt billetter og stadion opplevelser.

Hos de store klubbene i Europa inntektene fra spillersalg en sekundær inntektskilde. Klubbene kjøper mer enn de selger.

I Norge er toppklubbene derimot avhengig av inntektene fra spillersalg. Spillersalg en viktig del av foreningsmodellen. I 2025 solgte norske klubber for ca. 1.1 milliarder kroner. For mange klubber er spillersalg en større inntektskilde enn TV – penger, billett- og sponsorinntekter.

Fotballmannen Erik Hoftun la fram Norsk Toppfotballs 2024 – sesong hovedtrender på siste Cupfinaleseminar. Presentasjonen handlet stort sett om økonomi. Det lød nær sagt – som en årsmelding fra NOH. I en setting blant fotballfolk. Sånn er det.

Næring vs en ideell organisasjon

Jeg slår fast at toppfotballen er en næring. I Norge drives næringa etter hvert etter sunne forretningsmessige prinsipper. Butikken går – i det store og hele – veldig godt. Toppfotballen styres i ett samspill mellom NFF, Norsk Toppfotball og Fotball Media.

Samtidig er NFF Norges desidert største ideelle organisasjon. Som styres – gjennom 18 kretser og et mangfold av rundt 1900 klubber i det ganske land. Av 400 000 er aktive fotballspillere finner vi 280 000 i barne- og ungdomssegmentet (65 - 70%), 100 000 i breddefotballen senior (25 – 30%), 1500 i toppfotballen (0.3) og rundt 200 proffspillere i utlandet (0.05%). Sagt på en annen måte: I et årskull blir 10 – 30 spillere proffspillere i Norge, mens 1 – 5 spillere blir utenlandsproffer.

Toppfotballen i Norge presterer. I klubbfotballen og landslagsfotballen. Spillere selges til utlandet. De er mer attraktive enn da Drillos hadde 2. plassen på FIFA – rankingen. Samtidig øker rekrutteringa i breddefotballen og ikke minst blant jentene.

Den norske modellen

I Norge bygget vi sterke fellesskap, gratis utdanning, offentlige sykehus, trygge pensjoner og et arbeidsliv med rettigheter. Det er den norske modellen. Og kanskje er det nettopp derfor dette blir så spesielt. For historien viser én ting veldig tydelig: Norge ble sterkt da fellesskapet var sterkere enn egoismen.

I Norge lever breddefotballen og toppfotballen tett på hverandre. Sammen har de både en egenverdi og nytteverdi. Toppfotballen presterer, underholder og har en økonomi som er levedyktig. Breddefotballen bidrar til gangs i lokalmiljøene med aktivitet og med lokal identitetsbygging. De er frivillighetens brigade. En brigade som – sammen med de andre nordiske landene – er unik i verdenssammenheng. I særs mange andre land lever klubber, kretser og regioner uavhengig av hverandre. Og regioner og klubber lever hvert sitt liv.

I Norge er alle med i næringsverdikjeden. Noen tidlig i kjeden. Noen nær topp. Noen på toppen.

Det er klubbene som er navet i lokalmiljøet og fotballaktivitet og tidlig spillerutvikling. Alle klubber unike og likeverdige. Skeid er like flott som Vålerenga. Holeværingen likeverdig med Strømsgodset. Vadsø likeverdig med Alta. Og alle er med i næringskjeden til toppfotballen. Noen tidlig i næringskjeden. Noen nær topp. Noen på toppen.

Tilsynelatende. Tålmodighetens levekår har tøffe tider.

I spagaten

Den norske modellen står på mange måter i spagaten. Mellom samfunnsoppdraget og konkurranseoppdraget. Mellom bredde og topp. Mellom to verdisyn. Mellom to system.

Mellom samfunnsoppdrag og underholdningsbransje. Mellom frivillighet og markedets logikk. Mellom amatør og profesjon. Mellom breit og smalt. Mellom frivillig organisasjon og næring. Mellom «la unger være unger» til et «prospekt» - for kjøp og salg.

Tålmodighet vs utålmodighet

Utfordringa er at tålmodighet blir erstatta med utålmodighet. Og dertil virkemidler for å utvikle spilleren og laget.

Miljøet utfordres med individualisme.

En utviklingsorientert tilnærming til læring, motivasjon og trivsel utfordres av et resultatorientert fokus.

Et vekst- og miljøfokus utfordres av travelhet for å finne det rette «talentet». Et spillerutviklingsmiljø som tar hensyn til vekst og modning i hodet og beina – utfordres av «bruk og kast» mentalitet.

En involverende trenerstil der hele mennesket inkluderes utfordres av kravet til produksjon.

En trygg og god «garderobe» utfordres av en «garderobe» der spillere blir konkurrenter. Der medspillere slåss innad om proffkontrakter på A – laget.

Konkurranse om å finne gullkalven mellom toppklubber gjør at man leiter i stadig yngre årsklasser.

Agenter henger seg på og leiter i enda tidligere årsklasser. Agenter blir ett virkemiddel for proffkontrakter. Agenter kaster glør i øynene til foreldre og foresatte.

Spillerne «spiller for seg sjøl» og ikke laget. Synd. For spiller er alltid avhengig av laget. Om man blir proff eller ikke. 

Klubber blir en vare. Foreldre og spillere blir kunder. Framgang måles i kontrakter. Man glemmer det viktigste virkemiddel en spiller har: å «snakke med beina» - sammen med laget.

Ro blir erstatta med uro. Uro avler usikkerhet. Uro gir ikke god fotballutvikling. Uro gir trøbbel for alle mennesker. I en rå konkurransesituasjon kan uro få uante konsekvenser.

Eksemplene er mange. Frykt på banen for å gjøre feil. Redd for å mislykkes.

Spillere som i utgangspunktet har et potensiale gir opp. Mange slutter. 

Uro er dårlig butikk for den profesjonelle klubben

En ting er sikkert. Unga er forskjellige. Åkke som opphav. De lærer i ulik takt. Noen modnes tidligere i hue. Noen modnes tidligere i kroppen. Noen blir fortere sjuk. Noen tåler mer trening enn andre. Noen blir «aldri» skada. Noen er oftest skada. Noen tar framgang som stimulans for mer ærgjerrighet. Noen tar imot framgang som en velfortjent sovepute. Noen er mer hardfør i motgang. Håndterer stillstand eller motgang. Andre mindre robust for sånt. Utålmodigheta preger ungas oppvekst. Er det en sunn oppvekst? Og hvem blir «best til slutt»?

Jeg setter nå søkelyset på noen faktorer som fremmer utålmodighet. 

Skolevalg

Det er fantastisk at elever får spille mye fotball i skoletida. Svært ofte med skolerte fotballtrenere som lærere. Men det er et MEN.

Private skoler med fotballinjer kan være en trigger for utålmodighet. Dette har jeg hatt skrevet om i Skråblikk: Tren deg ihjæl | tiim . Deler av innholdet fikk jeg pepper for. Men det er logikk i mine argumenter. Visst «leverer» private skoler toppspillere etter hvert. Dog er det en selvfølge. De finnes i tettbygde strøk. Det er mange å ta av. Og skolene er gode på seleksjon.

Uttaksskoler skaper særs tidlig press. I lokalmiljø. Fra og hos foreldre. Mot ungdommer.

Private skoler skaper klasseskille. Begynner en fotballspiller på «privat – ung» og fortsetter på «privat – videregående» vil kostnaden for foreldre/foresatte runde 200 000. I tillegg kommer medlemsavgift, treningsavgift og treningsleir i egen klubb. Prislappen er altså slettes ikke for hvermannsen.

Heldigvis ser flere denne klasseskilleproblematikken. Datter til Trond Mohn – Louise Mohn vil finansiere et titalls millioner på 40 stipendiatplasser i året. Til elever som ikke kommer fra hjem med flust av penger.

«Jeg skal bidra sånn at elever som ellers ikke kunne søkt på NTG av finansielle årsaker kan søke fordi de har gjort seg fortjent til det» (Louise Mohn, 2025).

I Norge gikk over 13 000 elever i den offentlige skolen på idrettsfag i 2025. Svært mange har fotball som særidrett. Det finnes ingen statistikk på hvor mange elever som går på toppidrett – fotball. De nevne tilbud tilbys – som alt annet i offentlig skole – gratis.

Private skoler har kommet for å bli. Viktig er det allikevel at mange får et godt fotballtilbud i den videregående skolen. Det vil virke gunstig på tålmodigheten. Geografiske forskjeller på fotballtilbudene vil også – til en viss grad – utlignes.

I toppfotballens «favn»

Toppklubbene ønsker – naturlig nok – å finne «talentet» og knytte han eller hun til sin klubb. Det er «kamp» om talentene. Å finne de tidlig nok – foran nesa til andre – gir et konkurransefortrinn.

NTF arrangerer nasjonale serier fra 14 år opp til 19 år. Nasjonale serier er kun åpen for toppklubbene. Higen etter å delta på nasjonale serier hos foreldre og spillere trigger utålmodighet i form av tidlige overganger fra moderklubb til toppklubb.

Holdningsendring – en vanskelig greie

All erfaring med holdningsendringer er at de har liten eller ingen effekt. «Røykeloven» – blei innført i 2004. I forkant hadde helsedirektoratet brukte titalls millioner på tobakksforebygging. Svært mange røykere ender ikke vaner uten økonomiske og juridiske virkemidler. Det var dette «røykeloven» gjorde: forbud mot røyking på offentlige steder, samt kraftig økning i tobakkspriser.

Mange synes høy skatt på inntekt er en økonomisk utfordring. Men skatt betales inn. For man veit at konsekvensene er store.

Holdningsendringer er en hard nøtt å endre. Det kreves ofte sterkere lut til – for endring.

Holdninger og ståsted

Verdier og moral lever sine egne liv utfra ståsted, nivå og ambisjoner. Derfor forstås verdier på ulik måte. Derfor tolkes retningslinjer i spesielt i fotballen ulikt. Derfor forståes «veien mot toppen» på ulik måte. På Sørlandet har det pågått en konflikt over tid der et miljø tolker differensiering og hospitering på en helt annen måte enn resten. I Norge og Sverige kan toppklubber ikke hente spillere før de er 12 år. I Danmark – som nevnt før – fra 10 år. Alt dette er drivere for utålmodighet.

Foreldrene

Mange foreldre ser på sønner og døtre som gullkalver. Fra barnsbein av. De ønsker seg topping av lag og hospitering – gjerne hele kull opp. De blander barnefotballens verdier med toppfotballens. De søker seg fort til toppklubbenes akademier. Ofte uavhengig robusthet og væremåte. Mange av disse foreldrene er også trenere på den lokale breddeklubben. Ved overgang setter de moderklubben i en kattepine. Breddelaget mister både trener og spiller. Dette er drivere for utålmodighet.

På den andre sia finner du foreldre som leser NFFs retningslinjer som fanden leser Bibelen. Hospitering og differensiering blir fyord. De elsker i tillegg forskningsrapporter som bekrefter sitt synspunkt. De blir faktisk sinker på en utviklingsstige.

Den tredje gruppen foreldre er «midt imellom». De ser hvordan poden utvikler seg i lokalmiljøet. De ser på tilpassa opplæring (differensiering) og hospitering som naturlige grep for utvikling. For de spillerne som trenger det. De trenere på «ytre høyre» og «ytre venstre» rir barnefotballen som en mare. Det krangler så busta fyker.

Jeg slår fast: verdier og moral lever sine egne liv utfra ståsted, nivå og ambisjoner. Verdier i barnefotballen blandes med toppfotballens krav til resultater. Der foreldrenes ståsted og ambisjoner inkluderes – opplever klubber et samrøre som er utfordrende. Som igjen er konfliktskapende. Å lede en klubb eller være trener i et idrettslag kan være mer utfordrerne enn å lede et konsern. I klubb kommer følelser inn i bildet. Blod er som kjent tjukkere enn vann. Utfordringa er at mange foreldre hopper over verdiene i barnefotballen. Og er alt for resultatorientert – altfor tidlig.

Kravet om selektering

Stridens eple munner ut i diskusjonen om selektering i de tidlige årsklasser.

Den norske modellen er brei. Med høyt aktivitetsnivå, sein selektering, medbestemmelse og en mestringsorientert tilnærming til læring.

Tidlig selektering og søkelys på resultat gir motsatt effekt: større frafall i bredden og en går glipp av mange spillere med et potensial til å bli toppspiller.

Å treffe

I utgangspunktet er det vanskeligere å treffe mulige toppspillere jo yngre de er. Å treffe etter puberteten gir åpenbart større treffprosent. Min hypotese er at rekruttering til toppfotballen – jo eldre spillere er – jo større er sjansene for å treffe og jo større er sjansene for å tjene mer. På eventuelt videresalg. Men konkurransen mellom toppklubbene er stor. Den konkurransen er en klar utålmodighetsdriver.

«The Younger the Better»

Jeg var på et foredrag der daglig leder i Norsk toppfotball Jens Haugland så trender i utlandet som våre klubber burde følge: rekruttering og salg av yngre og yngre spillere. Denne trenden er blitt fulgt opp blant mange av våre toppklubber. Det blir kamp – mellom toppklubbene – i å kapre «de største talentene». Det skrives proffkontrakter med 15 åringer.

Spillerne «får» ofte en eller to seniorkamper. Med ett er markedsverdien skutt i været.

Lønner «The Younger the Better» seg?

Bobb, Ødegaard, Nusa og Haaland hadde eksepsjonelt talent. Talentet er utvikla til ekstreme ferdigheter. Haaland blei solgt forholdvis seint til utlandet. De tre andre tidlig.

I årene 2023-2025 solgte norske klubber spillere til utlandet for 2,6 milliarder. Av disse kommer 415 millioner fra salg av spillere på 18 år og yngre. Dette er 16 prosent av totalen. Enkeltoverganger påvirker totalsummen. Topp tre sto for halvparten av inntjeninga. Inntjeninga er liten i forhold til totalen.

Dog fortsetter jakten på gullkalven. «The Younger the Better» er en dominerende utålmodighetsdriver.

Agenter

Agenter er til for å hjelpe spillere til proffkontrakt. De hjelper spiller å finne ev en ny klubb. De bistår med lønnsforhandlinger Agentens oppgave fungerer på mange måter som en fagforeningsrepresentant. Han eller hun er bindeleddet mellom arbeidsgiver (klubb) og arbeidstaker (spiller). I så måte har agenten en viktig rolle. Som ellers har vi ulike agenter med ulike motiv og ferdigheter. Igjen: verdier og moral lever sine egne liv utfra ståsted og ambisjoner. Noen agenter er tålmodige. Noen er utålmodige. Mange agenter ser trenden «the Younger the better» og knytter seg til yngre og yngre spillere. Det skal en sterk rygg å tåle av foreldre når agenter slår på tråden. Mange blir blendet av agentens interesse for sønn eller datter.

Agenter er i høyeste grad en utålmodighetsdriver. 

Utålmodighetens bakgård

Ikke alle spillere lykkes. Mange lykkes ikke. Forsvinnende få lykkes. For proffspillere generelt og unge ferske proffspiller kan dette være en tung bør å bære. Spillere som skriver proffkontrakt – vil troligvis føle ekstra press for å lykkes. For et ungt sinn kan det å mislykkes gi tøffe mentale utfordringer. I England er det kommet flere forskningsrapporter knyttet til overgangen bort fra fotballen. Mange blir frigitt allerede som tenåringer. Vanlige utfordringer er:

• Sorgprosess
• Tap av tilhørighet
• Tap av identitet da hele livet er knyttet kun til fotball
• Lav selvfølelse
• Økonomisk usikkerhet
• Ensomhet
• Skamfølelse for ikke å ha lyktes
• Søker ikke hjelp og støtte
• Depresjon og angst
• Selvmordstanker

Vi hører om lignende tilfeller i Norge. Heldigvis har Norsk toppfotball utvikla kurset «Livsmestring» med hovedbolkene psykisk helse, relasjonsbygging og mestringsstrategier. Trenere og ledere fra Norsk Toppfotball er målgruppa. Det er et håp om å øke forståelse og kunnskap rundt et utfordrerne tema. Dog er motkreftene sterke. «Millionene» som glitrer i det fjerne for spiller, foreldre eller agent smaker ofte bedre enn kursing om robusthet. Mislykkes spillere finnes ingen debrifing. Man står aleine. Det skal en sta liten jævel til – for å reise seg igjen.

«Spagaten» trenger ikke være så ille

Jeg er ingen samfunnsviter av profesjon. Men har kjent og kjenner samfunnet og fotballen på kroppen. Som spiller. Som trener. I jobben. I bredde- og toppfotballen. Som pappa i bredde og topp. Som frivillig. Nå er jeg «honnør». En grå gammel gubbe. I 60 år har jeg eIska fotball. I 55 år har jeg stått i fotballen. Tida i fotballen har gitt tid til refleksjon. Det gir forutsetninger til å se sammenhenger.

En gylden mulighet

Mitt hovedfunn er at fotball – Norge i stadig mindre og mindre grad tilrettelegger for tålmodighet. Tålmodigheta har dårlige levekår.

I innledninga indikerer jeg allikevel at tida for en mulig justering av kurs – på systemnivå – er gunstig. Med den framgangen Norge har i rekruttering til bredden – spesielt hos jentene, i spillerutviklinga, hos aldersbestemte landslag, i klubb og i landslagsfotballen. Framgangen er egentlig eksepsjonell.

En forsterking av tålmodighetens rammebetingelser krever mot. Det krever mot å stå «i et annerledes land». Når toppnasjonene går en helt annen vei.

Strategiplanene til NFF viser vei, men også «spagaten». Matchvinnere er «Klubben som et hjem for alle – livet ut» og «Verdens beste barnefotball» er ambisiøse målsettinger. Fotballen skal samtidig «Skape stolte øyeblikk» gjennom god spillerutvikling, landslag og klubblag.

Strategiplanene til NFF viser på den ene sida vei. Men på den andre sida viser den dualismen.

Forslag for å gi tålmodigheten bedre levekår

Jeg lever i «en flott garderobe» på jobben. Med stor takhøyde for ulikt ståsted for meninger. Utad skal vi fremstå som en enhet. Jeg er så heldig å få skrive «Skråblikk». Her er jeg fristilt for minste felles multiplum. Det er raust av en arbeidsgiver. Jeg får lov til å se inn i glasskula. På mange andre arbeidsplasser er det ikke sånn.

Her er mine forslag til bedring av tålmodighetens levekår.

Krangling i barnefotballen

Det er for mye krangling i barnefotballen. Differensiering, jevnbyrdighet og hospitering tolkes utfra ståsted. Ikke med utgangspunkt i NFF’s verdisyn.

Frivilligheten skal gi energi. Ikke tappes for energi. Barnefotballen gir for mange konflikter – i klubbhverdagen. Retningslinjer må forankres i klubbens Sportsplan. Ikke av foreldrene. Forelderens ve og vel kan ikke styre barnefotballen. Med klubbens sportsplan vil man få en klubbstyrt fotballretning. Med visjonen Flest Mulig – Lengst Mulig – Best Mulig som ledetråd.

 Felles Sportsplan fra 6 til 19 år

NFF har nettopp lansert en revidert Sportsplan. Nyheten falt litt mellom to stoler. Mellom landslag og UEFA – Champions League finale på Ullevaal. Sånn er det.

Sportsplanen holder særs høyt nivå. Økter, ukeplaner, månedsplaner og en stige for spillerutvikling ligger det – klar til bruk. Landslagsskolens fagplan er innlemma.

Sportsplanene er klubbenes Sportsplan. Vi har en mulighet for å spre et virkemiddel over vårt landsstrakte land. Vi kan «ensrette» på en god måte.

Forståelse for riktig påvirkning i riktig takt – krever tålmodighet og kløkt. NFF’s Sportsplan tar hensyn til dette.

Slike Sportsplaner fra NFF, via krets og klubber finns ikke knapt andre steder i verden. Igjen: i de fleste land lever kretsene og klubbene sine eget liv. Her lever topp og bredde separate liv.

Mykere start i ungdomsfotballen

Når lag kan selekteres i 13 årsklassen starter på alvor overgangsproblematikken. Å spille på øverste nivå – mener mange er en forutsetning for «å lykkes» i voksen alder. Den konklusjonen er unyansert.

Ved å la lag sjøl melde seg på etter nivå i 13 – 14 årsklassen vil man stagge utålmodigheten. Plassering før ferien bør være utgangspunktet for en reorganisering av serienivå på høsten.

Foregangsland – vekst og modning

Vekst og modning er et nytt og spennende satsningsområde i Utviklingsavdelingen i NFF. Alle spillere har en egen genuin vekst- og modningskurve. Ulik takt gir ulik inngang til kjønn, forståelse for utvikling, uttak til sone-, regionale og nasjonale samlinger. Ulik takt gir ulik inngang til skadeforebygging. Ulik takt gir ulik påvirkning – rett og slett – til «hode, hjertet og beina». Norge har skygglandslag både i 15- og 16 års nivå. Dvs landslag for spillere som er sein i sin vekst- og modningskurve. Få land har slike tiltak.

Budskapet om vekst og modning går ut til det ganske land – og kan ha gode forutsetninger til å endre praksis.

Utvide lengde på sone – og kretslagstiltak

NFF har ansvaret for spillerutviklinga fra 12 til og med 15 år. I kretsregi. Der klubbene nominerer. Uttak skjer av kretsene. Av nøytral part. Fotballpåvirkninga er ens i hele landet. 1000 trenere er involvert i denne modellen. NFF’s sone- og kretslagsaktivitet er broen mellom bredde og topp.

Sone- og kretslagstiltak opphører da guttene blir 16 år. Jentene forsetter med toppfotballgrupper. Mange gutter er «late blommers». De som er seint utvikla – men med et mulig høyt ferdighetsnivå – som er vanskeligere å oppdage. Ved å forlenge sone- og kretslagsaktivitet med ett til to år på guttesida, vil man spillere – spesielt fra breddeklubber – få kvalitetstreninger.

Skoleverket

Jeg slår fast at private skoler med fotball som hovedidrett kan være en utålmodighetstriller. Private skoler fører i tillegg til betydelige kostnader for foreldre/foresatte. Private skoler er ikke for hvermannsen og forsterker et klasseskille i fotballen. Private skoler finnes i tettbygde strøk. Geografiske hindringer er en barriere for å begynne på private skoler.

Stipendordninger for lavinntektsfamilier bør være en ordning som gir flere muligheten til å starte opp på private skoler.

Offentlig skole er gratis. Offentlig skole favner flest fotballspillere. En aktiv satsning fra NFF med tiltak som kompetanseheving av lærerkrefter vil virke inn på kvalitet.

Yrkesfaglig studieretning inkluderes i liten grad til fotballinjer. Det finnes mange «yrkesfaglige» fotballspillere. Dette systemhullet bør det rettes på.

 Justering av nasjonale serier

Nasjonale serier er kommet for å bli. Men de er utålmodighetsdriverne i norsk ungdomsfotball. Lag som deltar i nasjonale turneringer og nasjonale serier opplever stor tilgang av spillere, når disse seriene starter opp. Lag som rykker ned fra Obosligaen og dermed ikke for delta mer – opplever i deler av Norge spillerflukt til lag som er kvalifisert gjennom sine A – lag.

Jeg foreslår følgende justeringer av nasjonale turneringer og nasjonale serier: i aldersklassen 13 – 15 arrangeres kun regionale turneringer. Fortsatt med muligheter for hospitering fra lokale - regionale breddeklubber.

Nasjonale serier gjennomføres fra 16 til 19 år. Med hospiteringsordninger, samt deltaking av kretsmester i hver krets– om dette er en breddeklubb.

Nasjonale serier bør gjennomføres regionalt med nasjonale sluttspill. Dette for å unngå lang reisevei. Miljøhensyn vil da bli ivaretatt. Vi lever i en verden som brenner. 

Treneren og inngangen til miljø og framgang

Vi kan karikere to typer trenere. En ene definerer seg sjøl som en «vinnerskalle». Treneren måler framgang i seier eller tap. Den andre måler sitt arbeid med framgang hos spillerne og i laget

Nå lener jeg meg til forskning. Pålitelig forskning. Som bekrefter tidligere forskning. Til Siv Gjesdals doktorgrad på motivasjonsmiljø i barne- og ungdomsidretten.

(Motivation in youth sport: A study of athletes’ motivation, perceptions of coach behavior, self-perceptions, affective responses and behavior” (2018)).

Funnene bør ruske i hver og en av oss trenere. En trener som definerer suksess basert på resultat i aldersbestemt fotball utvikler blant annet spillere som helst vil øve på det man kan, har en oppmerksomhet på hvordan spiller presterer i forhold til andre og gir ikke mer innsats enn nødvendig.

I motsetning til den mestringsorienterte treneren som utvikler spillere som ønsker å lære, etterspør tilbakemeldinger fra trener, har masse av innsats og føler seg «god» i fotball når det jobbes hardt, mestrer og har framgang i arbeidsoppgavene. Grepene hos trener for å få dette til – går jeg ikke inn på her. Men «en Mourinho» – som han fremstår på benk eller TV – kan ikke være en ledestjerne.

Mestringsorienterte trenere på toppnivå har vi pr. dato flust av i Norge. Nevner Kjetil Knutsen og Gaute Helstrup i Bodø/Glimt, Bjarte Lunde Aarsheim og Morten Jensen i Viking, Hans Erik Ødegaard i Lillestrøm og Jørgen Vik i Tromsø er sånne trenertyper. Les serietabellen så skjønner du at jeg ikke kommer med vas.

En mestringsorientert trener ligner på Tore Andre Flo’s hensikt med jobben som landslagstrener: å utvikle ferdighetene: jordnærhet, motstandsdyktighet, tålmodighet, nysgjerrighet og sjøltillit. Og slettes ikke spillere som leiter etter andres feil.

Start for aldersbestemte landslag

UEFA arrangerer kvalifisering til EM, sluttspill EM og påfølgende VM for 16. årlige jenter og gutter. Det er naturlig at aldersbestemte landslag i Norge har oppstart året før. Jentene starter ett år før. Som 14 – åringer. Uviss av hvilken grunn. Både gutter og jenter entre den internasjonale arenaen som 15 åringer. Å kvalifisere seg til landslag som 13 – 14 åringer er utålmodighetsdrivende. I skrivende stund ser det ut som UEFA ikke lenge skal arrangere landslagsturneringer for 14 – åringer. Mulig de har hørt på meg.

Kvalitet

Et av de største ankepunkt mot norske breddeklubber fra toppklubbene er mangel på kvalitet gjennom:

1. Manglende trenerkompetanse
2. For ujevne spillegrupper
3. Serier med ujevn motstand

Kamerater og miljø er bærebjelker i ungdomstia. Som langt på vei gir grunnlag for Lengst Mulig. Men dette er ikke – etter manges syn – tilstrekkelig for Best Mulig.

Differensiering og hospitering er de pedagogiske grep breddeklubber må benytte seg av for å få tilstrekkelige utfordringer og utvikling hos alle.

Jeg har trent talentleirspillere sammen med spillere, delvis «uten fotballferdigheter» - på treninga over år. Det handler om pedagogisk kløkt. Vi gjennomførte kvalitet på treningene. Tilpassa opplæring kaller jeg det. De med potensiale var 16år, en var 19 år da de blei henta av eliteserieklubber. To av dem spiller uke inn og uke ut – i eliteserien. En tredje er på gang. Resten blei på kameratlaget. Nå spiller mange i 5. og 9. divisjonslagene i egen klubb. Lykka er unik. De kjenner også bruset innvendig ved scoringer. Akkurat som Messi. De vil bli tribuneslitere på eliteseriekampene. De vil elske fotballen – livet ut. Toppklubba er også avhengig av disse.

Tilhørighet som verdi for framgang

Er fotballtilbudet i hjemklubben under pari – er det naturlig å bytte.

Å forbi i moderklubb med stor aktivitet (mange nok treninger + kultur for egentrening trening + mange kamper) er tålmodighetsfremmende.

Treninger og kamper med uensarta spillergrupper gir god læringseffekt.

Like barn leiker best» - stemmer ikke. Forskning slår fast – at samspillet i klasserommet – er avgjørende for å lykkes – også for de som «ligger langt framme i løypa»:

«Det sosiale samspillet og den sosiale sammensetningen av elever i en gruppe er den avgjørende faktoren for at elever med stort læringspotensial skal kunne prestere godt».

(2024: Utdanningsdirektoratet, Utdanningsløpet om tilpasset opplæring)

Tilhørighet: det å bli sett, det å bli elska for den du er gir trygghet for at du er verdt noe. Tilhørighet gir grobunn for motivasjon og læring. Tilhørighet er en forutsetning for å utvikle indre motivasjon. Tilhørighet gir skjult læring. Og i tillegg: tilhørighet gir mening for ungdommen. Tilhørighet gir robusthet mot det meningsløse. Og – meningsløshet vil garantert komme.

Har du sett et fotballag med dårlig VI – følelse som presterer på banen?

Det er faktisk vanskelig å snakke om tilhørighet – når du sitter i en ny garderobe, der nær sagt alle medspillerne er konkurrenter. For å kvalifisere seg oppover på stigen. Tillit fra trener er basert kun på prestasjon der og da. En sesong kan rett og slett føles som et kontinuerlig prøvespill. En sesong – troligvis med en kropp full av nerver. Det vil – etter hvert –føles meningsløst.

Kretsene er mer rede for kvalitet i begge ender

Kretsene er servicetorget for klubbene. Med kampoppsett, dommeroppsett. Med søkelys på FairPlay. Mot integreringsarbeid. Og ikke minst for å få flere jenter på feltet, som trenere og tillitsvalgte. Og innimellom strever de med gule-, røde kort og sanksjoner. 

Mot feltet er kretsene kraftig oppbemanna. Fire hele stillinger rettes direkte og indirekte mot sporten: KA – spillerutvikler. KA – Sport i klubb, KA – trenerutvikler og KA – klubb. Og i tillegg: over 1000 trenere på landsbasis knytta til spillerutvikling og Landslagsmodellen.

Kvalitetsklubber

Over 60 prosent av alle norske klubber er Kvalitetsklubber. Klubbene blir verifisert og fulgt opp av kretsene. Kvalitetsklubb pluss – som tar klubbene opp på et enda høyere nivå – blei etablert i 2025. Dette nivået setter enda større søkelys på kvalitet på trening og kamp.

Sluttord

Mulig dere tolker meg som en motstander av toppfotballen. Det er bortebom. Jeg elsker den. Jeg har tru på at toppfotballen fortsetter med stabile i prestasjoner på høyt nivå. Jeg håper på fortsatt framgang.

Jeg har foreslått grep som kan gi tålmodigheta bedre vilkår. I topp og bredde.

Vår modell, i vår samfunnskontekst har styrker vi ikke må miste.

Vi har ulike suksessoppskrifter for å utvikle toppspillere. Vår modell er annerledes – nær sagt – fra resten av verden.

Vårt sosialdemokratiske tankesett – uavhengig av partitilhørighet – gjenspeiler seg i den norske fotballmodellen. Vi har en annen – som gir framgang både i bredde og topp.

Vi sier at tålmodigheta er en forutsetning for å lykkes. Man skal pinadø ha baller for å stå i utålmodigheta. Og ikke minst – tørre å snakke utålmodigheta midt imot.

Om ingen slåss for tålmodigheta er det rett fram for utålmodigheta.

Jeg ønsker å utvikle spillere som er utålmodig tålmodig. «Hva skal til for at jeg er god når jeg 25 år». Samtidig vil jeg ta vare på dem som aldri kommer til å spille i toppdivisjonene. Toppklubba er dønn avhengig av dem – åsså. For å fylle tribunene. Breddeklubba åsså. Som trenere og tillitsvalgte.

Jeg inderlig glad i fotballen. Også med nostalgiske briller fra min egen ungdom. Der Arne Dokken blei best. Og der Bjarne blei med videre – selv som foreldra lå hjemme i narkorus. Jeg elsker fotball fra trenerbenken. Fra tribunen. Og som pappa. Den norske modellen sier ja takk – begge deler. Som Ole Brumm. Den norske modellen er god – i begge ender. Det er grunn god nok for å stå opp mot utålmodigheta. Slik at modellen lever videre. Og videreutvikler seg.

Våre VM – spillere kommer fra øst og vest, nord og sør i landet. Åtte representanter kommer fra Østlandet, syv fra Vestlandet, fire fra Trøndelag, fem fra Nord-Norge og èn fra Sørlandet.

Helt i sør finner vi Julian Ryerson, som kommer fra Lyngdal, Norges nest sørligste kommune. På 70,7 grader nord har vi Marcus Holmgren Pedersen, som kommer fra Hammerfest, en av verdens nordligste byer.

Hele 13 av 18 fotballkretser har èn eller flere representanter i VM-troppen.

VM – spillerne representerer ikke bare Norge. De legger igjen evig stolthet hos sine moderklubber. Mork IL, Heming IL, Rælingen FK, Åndalsnes IF, Bergen Nord, Strindheim IL, Asker Fotball, Bryne FK, Drammen Strong, Byåsen IL, Ganddal IL, Hareid IL, Hammerfest IF Stein, Astor FK, Viking FK, Langhus IL, Lyn, FK Bodø/Glimt, Spillum IL, Flint Fotball og Lyngdal IL er på sin måte med i VM.

Blir den norske idrettsmodellen utvanna – blir den kun tatt fram i festtaler. Eller når idretten ønsker mer midler fra staten.

Å videreutvikle Den norske modellen – krever både fasthet, nytenkning og vilje til videreutvikling. Både hos Norsk Toppfotball og NFF.

Jeg siterer en klok kar. Kirkefader Agustin (354 – 430 e.Kr.):

«Fasthet i det store, og fleksibilitet i det lille, og kjærlighet i alt»

Jeg avslutter med nok en stolthet. Jeg tilhører et forbund, krets og klubb som har visjoner og gjennomføringskraft utenfor egen nesetipp. Her nevnes internasjonalt bistandsarbeid, pådriver for anleggsutbygging, tilrettelagt fotball, Gatefotball og Gå – fotball for seniorer. Og eksternt: Samarbeid med Leger Uten Grenser, «Trygg på trening» i samarbeid med Røde Kors, «Bruk Hue» via Telenor og Fotball for demente i samarbeid med Nasjonalforeningen for Folkehelse.

Å forstå fotballen fordrer både et toppfotballblikk og et breddeblikk i et samfunnsperspektiv. Dette er min overordna hensikt med artikkelen. Som fattern sa: fotball er mer enn et spill.