VM sofa - analyse - med retning til oss som utvikler spillere

Inngang

Sorgprosesser har følgende emosjonelle stadier: fornektelse, sorg, savn, vemod og minner. Sånn er det med meg åsså. Da gjennomhissigheta forsvant.

Sånn er det – når jeg ser internasjonal fotball. Sånn er det – når jeg ser unga speller. Det blir for mye rundt og rundt – og på’n igjen. For meg.

At «Alle spiller likt» - greia er jeg overbevist om er en bremsekloss for utvikling og evolusjon. Se på Sverige med 4 – 4 – 2 eller Nederland med 4 – 3 – 3 (med omvendt treer på midten): stagnasjon.

Min lille studie gir håp for sånne som meg. I sjølransakelsens tegn.

Det gir også nyanser for gla’ fotball – folket. Håper jeg.

Husk – alt er sofabetraktninger. Jeg satt foran TV’n under VM.

Dog har jeg plage både Ståle S, Bård W og Igor Aa – i etterkant.

Jeg starter med et tilbakeblikk. Så går jeg – forhåpentligvis – inn under huden på sjølve fotballspillet.

Da finner jeg kanskje noen årsaksforklaringer til herrelandslagets vei inn i verdenstoppen – igjen.

PS! FIFA har rettigheter til alle glimt fra VM – 26. NFF har ikke rettigheter til å vise eksempler fra VM – til tross for at dette ville blitt brukt i utdanningsøyemed. Tiim defineres som en åpen kanal.

Spillestilen 1991 - 2000

Jeg er nær sagt født i gjennombruddshissighetens tegn. Jeg hadde Egil Olsen som veileder. På Hovedfag. Jeg skreiv oppgava «Angrep og effektivitet».

Ingen oppgave – verken før eller etter – har vært utlånt så hyppig. Nå har det sikkert stilna.

I boka «Effektiv fotball» skisserte jeg landslagets retningslinjer:

Jeg kan tilføye – i angrep:

• Delferdighetene flikk og stuss blei vektlagt
• Fokus på gjenvinning
• Hyppige bevegelse og pasninger i lengderetning var et uttak kriteria
• Støttepasningen bli kun benytta i nødverge
• Langpasning fra keeper mot etablert forsvar
• Erkjennelsen at tilfeldigheter preger fotballkamper. Egil innførte prestasjonsmålinga «antall målsjanser». I dag er denne erstatta med «Expected goals». Likheten i resultat på de to målingene er signifikant
• Forsterke antall inntreden i boksen for at tilfeldigheter går «vår» vei.

Jeg var med på alt det her. En ørliten brikke. Dog var vi så få i støtteapparatet. At jeg fikk være med «på alt».

Her er en erkjennelse:

Vi slo stormakter. Vi slo Brasil, Nederland, Italia, England, Spania og mange flere. Vi deltok i tre sluttspill. Vi kunne like godt vært med i VM – England 1996.

Dog satte vi ikke Norge – stemplet i stor nok grad i sluttspillkampene.

I sluttspillet 2026 gjorde vi det. 26 år etterpå.

Norge gjorde det til gangs. Hvorfor?

En analyse bør ha en todelt inngang.Ytre forhold og forhold i spillet. Kall det gjerne indre forhold.

Ytre forhold

Støtteapparatet optimaliserte spillertroppens prestasjoner:

1. Det er tegn på at forberedelser og tilrettelegging mot og under turneringa var gode.
2. Man lyktes med lokalisering og akklimatisering.

Jeg lukter situasjonsbestemt lederskap. Lederskap skal også være gode i spillsituasjonen ved gjøre go’e valg. Ære være.

«RO» var en merkevare av dimensjoner.Aldri har vel en markedsavdeling treffi innetiern – uavhengig av bransjer

Man lyktes med den riktige balansen mellom belastning og hvile i forkant og i turneringa – herunder restitusjon.

Med å ha nese for hvile og fritid motvirker brakkesjuke.

Å velge en «første ellever++» gir forutsetninger for trygghet, ro og optimaliserer restitusjon.

Å gå videre til sluttspill – allerede etter andre kamp – er en av de viktigste suksessfaktorer. Det viser all VM – historie. Ståle S møtte kritikk for Frankrike – uttak. Trekket var selvsagt et sjakktrekk – for videre avansement.

Det ga grunnlag å bruke hele troppens bredde – mot Frankrike – som ga tilstrekkelig restitusjon for «første ellever ++».

Troppen osa av VI – følelse – sett fra utsida. VI – følelsen på og utenfor banen fanga en hel nasjon. Internasjonalt åsså.

Spillergruppa

Troppen var ung. Alderssnittet var 26 år. Kun Nyland, Thorsby, Sørloth og Austnes er 30 år eller eldre. Dog oser det av erfaring.

Snittet på antall A – landskamper – tross alder – er tett under 40.

I tillegg: det samme snittet finner vi for antall aldersbestemte landslag.

De fleste har over 80 kamper med det norske flagget på brystet.

Erfaring fra internasjonale EM – og VM – sluttspill forsterker erfaringsbakgrunnen.

Det underbygger en satsning på yngre landslag. Det glemmes ofte – i «budsjettforhandlinger».

De fleste spiller i tillegg til daglig i Europas ypperste ligaer.

Mange landskamper – pluss spill uke inn og uke ut i de topp rangerte ligaer – er suksesskriterier for å lykkes. Effekt: ro, selvtillit og å prestere under forventningspress. Og ikke minst: å kunne «slappe av» mellom slaga.

En «Gullgenerasjon» er skapt. Som fortsatt er ung.

Les mer om Gullgenerasjoner: Skråblikk: Hva vi kan lære av gullårganger | tiim

Spillegruppas sammensetning

I utgangspunktet trudde jeg troppen og laget var framtung. Dvs. både de individuelle og relasjonelle ferdighetene lå på et høyere internasjonalt nivå – jo lengre fram på banen man kom.

Her bomma jeg. Både keeper og bakre ledd holdt mer enn mål. I tillegg: Troppen viste bredde da Julian Ryerson blei skada. Marcus Holmgren Pedersen løste backoppgaven med bravur. Frederik Aurstnes gjorde det samme. Patrick Bergs – etter hvert – inntreden som indreløper er jo rett og slett en suksesshistorie. Parene Sørloth – Bobb og Nusa – Schjelderup likeså.

Laget fra start og laget i slutten av kampen

Det er alltid fokus på startoppstillinga. Overdrevent fokus på startoppstillinga. Når kampen åpner seg – når motstander er mør i beina: trenger vi da andre type spillere?

Alexander Sørloth fikk kritikk for sitt spill. Mange ville ha Oscar Bobb inn fra start.

Ståle ville ha luftstyrke med Sørloth på topp – fra start. Ståle ville unngå at Erling Braut Haaland måtte ta seg av luftrommet aleine. Ståle ville ha freske Haaland bein – åsså i sluttfasen.

Da Oscar Bobb kom inn – møtte motstander en helt annen type ving.

Likeledes paret Antonio Nusa og Andreas Schjelderup. Begge uforutsigbare for motstander. Og avsluttere av rang. Å ha en plan en og to: startoppstilling og sluttoppstilling er et taktisk grep Ståle benytta seg av. Noe å ta med seg videre – som trener sjøl?

Keeper’n

Keeper spiller alltid en nøkkelrolle når lag presterer. Ditto – ikke presterer. Sånn har det alltid vært med oss. I sluttspill. Fra Tippen Johansen, Asbjørn Hansen, Sverre Andersen og Kjell Kaspersen. I nyere tid: Jarstein, Thorstvedt og Grodås. Til Nyland.

Ørjan Nyland var særdeles i VM – sluttspillet. Som «skuddstopper». Og fantastisk i angrep. Hvilken distribusjonskraft.

En retur felte oss mot England. Det er keepers lodd: ha’kke lov å feile.

Indre forhold

Indre forhold inkluderer Ståles bakgrunn, erfaring og derav utvikling. Så går jeg dypere. Inn i spillet. Og forhåpentligvis – synligjør detaljene i spillet.

Ståle og spillet

Ståle Solbakken spilte indreløper på A – landslaget. 58 A – landskamper. Fra 1994 til 2000. Spilte i VM – sluttspillet 98 og EM – sluttspillet i 2000. Spilte alle sluttspillkampa i VM – 98.

Trenergjerningen i Ham – Kam

Ståle blir klubbtrener i Ham – Kam i november 2002. De går rett opp fra nivå 2 til Eliteserien året etter. I de to påfølgende sesongene tar de henholdsvis 5. og 10. plass. Ståle er i tillegg assistenttrener på A – landslaget (2003) under Nils Johan Sembs ledelse. A – landslaget taper Play Off kampene mot Spania inn mot EM sluttspillet – 2004.

Ståle tok med seg arven etter Drillo. Til gangs. Intet lag i Norge var så tro mot soneforsvaret og spilte så gjennombruddshissig som Ståles Kamma – lag. Alle spillestilkjennetegn var entydige:

• flest baller i lengderetning
• flest inntredener i boks
• færrest støttepasninger
• flest scoringer etter overganger
• flest gjenvinningsangrep

(2005, Vegard Hogstad, UEFA A – lisens, skiftelig oppgave)

Ståle og FC København

Ståle og FCK blei en suksesshistorie. Reint bord på hjemmebane i mange år. Og en hau av kamper i Europa. I Europa – League og Champions League. 143 kamper ut i Europa til sammen. I to perioder. Ståle funderte. Jeg kom med en refleksjon tidligere i artikkelen:

«Dog satte vi ikke «Norge – stemplet» i stor nok grad i VM- og EM- sluttspillkampene»

Ståle erfarte:

«Vi fikk ikke nok kontroll over ballen. Det blei ofte for langt fram. Det blei kontring på kontring. Vi fikk ballen i fleisen».

(samtale august 2026)

Ballbesittelse som våpen

Gjennom Ståles egne opplevelser som spiller og som trener på den internasjonal arena endra forståelsen av ballbesittelse som virkemiddel både i angrep og forsvar.

I forsvar: ballbesittelse går fra å være en risiko for balltap til et virkemiddel for å unngå balltap.

Og i angrep:

Fra ballbesittelse der gjennombruddet er det overordna til ballbesittelse der hensikten er å:

1. Hvile, hente krefter: laget – lagdeler og eller spillere
2. Spesielt kanter og spisser som må ha «freske bein» for å vinne 1 mot 1 situasjoner
3. Slite ut motstander
4. komme i riktige posisjoner i ulike rom
5. Ikke langt fra motstanders mål

«Vi må evne å mørne motstanderne, for så å sette kniven i dem»

(samtale Ståle, august 2026)

Å ha – ballen mye – i deler av kampen har følgelig en nytteverdi. Den har også en egenverdi. Å diktere kampen gir sjøltillit. «Vi har’n – de løper etter».«Å halse etter – følelsen» er no’ dritt.

Våre nøkkelspillere er vant til å eie ball – mye – i sine klubblag. Det skal ikke undervurderes.

Distinksjonen

Ståle Solbakken er ikke naiv. Det oser klokskap av han. Han velger ikke ballbesittelse for ballbesittelsens skyld.

Distinksjonen – nyansen mellom klokskap og dårskap ligger i forståelsen av Bearbeidingsfasens (A1) fallgruver. Sagt på en annen på en annen måte: motstanderslagets styrker og svakheter i høyt press.

A – landslaget skiller mellom bearbeidingsfase fra egen femmeter og bearbeidingsfase når laget vinner ballen med kontroll i bakre ledd.

En prioritering fra fem – meter ser ut til å være (her ei liste satt opp uavhengig av stilling-, når- og klima i kampen:

• Sette kjapt i gang
• Flytte ut laget – hvordan agerer motstanderlaget?
• Direkte lang
• Kort – lang
• Kort – kort

Det finnes ei et snev av naivitet i denne prioriteringslista.

Når ball vinnes i spill – i det bakre leddet – har laget flere strenger å spille på. Slike situasjoner kan ha fra liten til stor grad av ubalanse hos motstanderlaget. Det er denne type angrepsstart landslaget øver mye på – i forkant av landskamper. Her ser vi ofte at laget bruker ballen mye. Fram og tilbake. Hit og dit. For å vise gevir. Bevisst. Spesielt ved liten ubalanse. Det kommer jeg tilbake til.

En eller annen overgang går føyken

Ikke sjelden ser jeg at overganger ikke tas. Da gjør det egentlig vondt inni meg. Jeg er oppdratt sånn. Sånn er’e.

Laget forblir i ballbesittelse. For å samle krefter. For å diktere. For å mørne.

Trendenes forbannelse

Suksess skaper trender. Noen aper etter trender man ikke har forutsetninger for å etterape. Sånn er det i livet. Sånn er det i idretten. Sånn er det i fotballen. Kjenner du som trener ikke lagets kapasitet, kjenner spillerne ikke sin egen kapasitet og skjønner verken trener eller spiller(e) hvem de møter – da blir ofte resultatene dårlige, mestringsfølelsen forsvinner og læringsprosesser stopper opp. Dette er trendenes forbannelse.

Når det gis gass – gis det gass

Så må jeg presisere. Når A – landslaget tar overganger – griper de sjansen til gangs. Halvparten av Norges mål i VM kom fra overganger. Langt mer snittet i VM. Håper folk ser sånt. Folk må se sånt. Det er jo sånne mål som fortsatt går sin seiersgang ute i verden: et presist bueløp i bakrom av Haaland. En presis gjennombruddspasning – mellom stopper og back fra Ødegaard – mål.

Gjenvinningsangrep

Soneforsvaret og gjenvinningsangrep er trygt forankra i Ståles og A – landslagets spillestilportefølje. Soneforsvaret lar jeg ligge. Det har jeg skrivi og forklart i spaltemeter: Soneforsvar | tiim, Innoverkanten - VM’s utviklingstrekk nr.1? | tiim, Skråblikk: Backen | tiim, Skråblikk: Fem nøkkelsituasjoner i forsvar | tiim,

Ståle har tatt med gjenvinningsangrepet angrepsvåpen fra sin spillerkarriere på landslaget. Ikke så rart. Han sjøl var en hei dundranes «kampen om ballen spiller»:

Ståle Solbakken spilte indreløper på A – landslaget. Av 58 totalt spilte Ståle 6 av 8 kvalkamper inn mot VM i Frankrike 98. Og spilte i 3 av 4 sluttspillkampene. Dønn ærlig spiller. Hadde både rolleforståelse og rolleaksept under huden: visste hva hans skulle gjøre og gjennomførte det med hud og hår. Spilte både med hjertet og hjernen. Norge går ubeseira gjennom kvaliken. 6 seire og to uavgjort. Ett uavgjort hjemme mot Finland. 1 – 1. Norge er uheldig. Klart best. Vinner sjansestatistikken 9-2.

Aftenpostens og nabo Bertil Valderhaug oppsummerte – dessverre upresist:

«Den såkalte Drillostilen er gørr kjedelig og forutsigbar på sitt verste. 1 – 1 mot Finland var en gedigen skuffelse».

Ståle Solbakken var involvert i 61 spillsituasjoner. Over halvparten er knytta til «Kampen om ballen – situasjoner». Han kommer ut som vinner i 87% av disse. Han er involvert i 4 av ni målsjanser, skulle hatt straffe og skyter i stanga. Han får 5 på VG – børsen! (maks er 10).

Ståle var gull verdt for laget. Han var en «Kampen om ballen – spiller». Han har det under huden.

I VM – 2026 er det «et vinnerkjennetegn hos vinnerlag» å gjenvinne ballen hyppig.

«Vi må tørre å sette ballen på spill»

(Samtale august 2026)

Gjenvinningsangrep avler ubalanse. Gjenvinningsangrep gir rettvendte Berg, Aasgaard, Nusa, Bobb, Ødegaard, Schjelderup og resten fantastiske angrepstart – høyere opp på banen.

Les mer om sånt: Skråblikk: Kampen om ballen | tiim

Litt mer risikoprat

Som speller viste du hvem du skulle spelle til – for at laget ikke skulle miste ballen. Og du var enda mer klar over hvem du ikke skulle spelle ballen til.

På landslaget er det tettere, trangere og tøffere. Allikevel: speller’u på landslaget – er’u privilegert. Når du sentrer til Sander B, Martin Ø, Nusa, Bobb etc veit du at de ikke surrer bort ballen.Til tross for denne kvaliteten – er pasningsansvarlighet en viktig rolleferdighet på A – landslaget (samtale med Bård Wiggen, september, 2026)

Denne ferdigheten er relasjonell.

Mangler kontakt pasningslegger – pasningsmottaker, brenner det på dass. Om pasninger slås. I forsvarssonen. Mangler den relasjonelle forståelsen høyere opp på banen, ryker sjansene for scoringer. Det er pasningsleggers ansvar å ha pasningsansvarligheten – under huden.

Flyt i pasningsspillet er så mye mer enn pasningskvalitet

Når du skriver mye – hender det du treffer. Jeg så pasningskvalitet alt for ofte blei knytta kun til sjølve pasningen. Og ikke satt i sammenheng med syklusen: medtaket – bevegelsene som tilbys ballfører – medtaket til neste ballfører.

Jeg skreiv en artikkel i Tiim: Skråblikk: Ro i hodet – hjertet og beina: medtaket | tiim, med to påfølgende artikler: Skråblikk: Pasningen – fotballens mysterie (del 1) | tiim Skråblikk: Pasningen – fotballens mysteriedel 2 | tiim

Oppsummeringa var:

«Oversikt, ro i kropp og sinn er ballførers beste venn. Oversikt og ro kommer med bevisstgjøring og øving. I forenkla spillsituasjoner. Ballkontroll er en forutsetning. En viderekommen spiller har kropp mellom motstander og ball. Spiller tar kommandoen og kan gå begge veier. Eller skaffe seg tilstrekkelig rom for pasning».

Og jeg fortsatte:

«1. (og 2. berøring) skiller klinten fra veten. Ballfører som ofte beholder kontroll, er gull verdt for laget. Spillere som kommer unna press, er gull verdt for laget. Ballfører som ofte beholder kontroll, har en delferdighet som er gull verdt.

En spiller med kontroll har kroppskontroll – spilleren tar kontroll: er klar til å gå alle veier​, bruker korte touch. Spiller med kroppskontroll har en arroganse i stilen: kan både gire ned og eksplodere.

En spiller med ballkontroll i trange rom – er en juvel. Juveler er sjelden vare. De er gull verdt for laget ditt. Ta en titt på Ødegaard, Greenwood, Graham Hansen og Modric. Eller leit opp Pirlo eller Spitze. Det er evig verdt en titt. Eller sang».

For å være litt beskjeden: jeg traff noe inn i hampen. Jeg traff i tia.

Pr. dato har vi flust av spillere på A – landslaget herrer som evner dette. Vi har flust av spillere som liker å være ballfører «i press» og komme unna med det. Det starta med Martin Ødegaard. Hans stoiske ro smitta over – tilgangs – til Sander Berge. Jeg kan egentlig ta hele fjøla. Ro i ballbesittelse – i trange rom – er blitt ett spillestilkjennetegn.

Et slikt spillestilkjennetegn – gir sjøltillit – innad. Det det avler frykt – hos motstanderlag.

Ofte heies det på et hurtig pasningsspill. For mye – i forhold til ferdighetsnivå. Kontroll over kula – i forkant og etterkant pasningen – er en forutsetning. Hvis ikke – blir det balltap.

Den inderlige viljen til forbi

To scenarioer med deg som back:

1. du spiller mot en forsiktig kant. Ved press fra deg slår kant ballen hjem til nærmeste midtbanespiller. Du som back føler kontroll i kampen.
2. Du spiller mot en kant som plager deg hele tia. Kanten tar nær sagt – alltid rennafart for å passere deg. Kanten er god: rask, raskere enn deg, går begge veier, delvis tobeint.

Sånn er det på landslaget nå. Landslagets 1mot 1 spillere gir aldri motstanderne fred. Nusa, Bobb, Schjelderup og Haaland plager motstandere som mygg på Finnmarksvidda. Og Berg: en kløpper i fart med ballen i beina. Med påfølgende stikkere i verdensklasse.

Den inderlige viljen til forbi er et spillestilkjennetegn hos det norske A – landslaget – herrer. Dette krever mot. Mot er følgelig en verdi A landslaget innehar.

Innimellom trenger 1 mot 1 spilleren hjelp. For å få mer plass. For å gjøre det enda vanskeligere for det forsvarende lag. Da kommer backen eller indreløperen med sine bevegelser. Det skapes overallsituasjoner. Da dukker med ett – et nytt spillestilkjennetegn fram.

Møtende – men ikke baktunge

I det norske laget har spillere som er vant til å ha ballen mye. Martin Ødegaard er det. Sander Berge er det. Patrick Berg er det. Et møtende lag kan fort bli for ballbesittende. Et møtende lag blir baktunge.

«Vi må unngå det statiske. Ballbesittelse for ballbesittelsens skyld. Det må ikke bli ei sovepute – spillerne må ikke bikke over».

(samtale Ståle, august 2026)

Norge er ikke baktunge. Forskjellen på baktung vs ikke baktung er antall spillere foran ballfører. Når spillere «detter ned» - flyttes spillere opp. Når Berge søker ned, søker backene fram. Når Berge og Ødegaard «detter ned» - flyttes backer og Berg fram. Og kanter innimellom inn.

Rotasjon kalles det. Plasskifte kalles det. Kombinert med endringa i formasjon fra forsvar til angrep.

Dette er prinsipper fra Rinus Michels Ajax og Nederlands totalfotball på 1970 – tallet. Med hans «totalfotball». Med et 4 – 3 – 3 skall, høye backer, en hau av gode fotballspillere og med Johan Cruyff i 10’er rollen – som gjorde som han ville. Båret videre av trener Cruyff og ikke minst – i moderne tid – av Pep Guardiola.

Første gang v på herrelandslaget så dette systematisk brukt – var i EM – sluttspillet 2000. Mot Spania. Mottrekket var lavt press. Rett og slett å minimere romforholda.

En angrepsspiller som kommer ned – får ofte rom til gjennombruddspasning. Heldigvis roa det seg ned. Vi vant 1 – 0.

Hvordan detter spillere ned?

Støttepasningen eller sågar tversoverpasningen har fått sin renessanse. Slettes ikke en intetsigende en. En vinkla en. Der ny ballfører buer ned. Delvis rettvendt. Så ny ballfører. Med nesa mot motstanders mål. Disse bevegelsene og pasningene – letter på trøkket. På presset.

Dobbeltpasningen

Flere pasninger ser vi også mellom samme spillere. Nær sagt etter hverandre.Så justeres avstand og ny ballfører stikker ut i ledige rom. Eller rett og slett inn bak forsvarsleddet. Effektiv forkant har jeg kalt det. Kluet er å konsentrere motstander – for så å bryte ut. Ved å passere. Justere avstand ut av firkant eller slå på spiller som truer bakrom.

Kunstpause

Innimellom kan du se at ballfører – eksempelvis Sander Berge – holder i ballen. Reine stillstansen. En kunstpause gir oversikt over romforhold eller endring av disse.

Enda bedre: 1. forsvarer søker Berge. Det skaper rom bak – ved siden av 1. forsvarer.

Et ønske – for viderekomne

Visst har jeg det. Jeg ønsker meg flere pådrag fra stopperne. Akkurat som Nusa tar rennafart mot backen ønsker jeg flere pådrag fra stopper inn i mellomrommet. Det kommer som jula på kjerringa og lager vei i vellinga.

En oppsummering mot mine spillere og vårt lag

Først og fremst vil jeg bruke A – landslaget som en inspirasjonskilde for at alt er mulig.

Den viktigste årsaken til framgang er indre motivasjon og dermed stå – på vilje. Indre motivasjon springer utfra:

• å bli sett
• å bli tatt på alvor
• utvikle sjølstendighet

Alt dette i et vekselvis trygt og utfordrende miljø. En mestringsorientert tilnærming er nøkkelinngangen.

Så har vi den norske modellen. Med Landslagsskolen og våre Skoleringsplaner. Vi har ens påvirkning. Her er vi unike.

Det gjelder å få med seg alle på NFFs skoleringsplaner. Der har vi mye å gå på. I barne- og ungdomssegmentet.

Så må NFF kna på innholdet. Å være i forkant – er alltid en fordel. 

En spillorientert læringsinngang, differensiering og mesterlære må være inngangen til all spillerutvikling. Her sliter vi for aksept i barnefotballen. Her er det bare å brette opp arma.

Vi må finne idealmodellene. På de siste 15 månedene har Spania sluppet inn mål og putta – i snitt. Det er evig verd en sang.

Mangfold av typer og roller har et stor utviklingspotensialet. Ikke bare spesifikk del- og rolleferdigheter. «En garderobe» med spillere med ulik bakgrunn og personlighet er undervurdert.

Det er en utfordring – om fotball forutsetter foreldre kun fra øvre middelklasse.

Jeg vil som utviklingstrener fokusere på:

1. at spiller skal tåle å gjøre gode valg med ball under press. Å ha ballkontroll gir uante muligheter
2. Utvikle en elller to delferdigheter som blir spillerens varemerke.
   1. Kanskje er det å utfordre 1. forsvarer når spiller har mulighet for det – med rennafart,
   2. Kanskje er det å utvikle en back som stopper innoverkanten like lett som uttoverkanten?
   3. Kanskje er det å utvikle en defensiv midtbanespiller som dekker store rom og skremmer vettet av motstanderlaget.
   4. Kanskje er det å utvikle Luftens Baron? Dem er det faktisk få av. I dag.
   5. Kanskje er det å utvikle 1 mot 1 ferdighetene så spiller kan gå begge veier. Og bli like god til å aksjonere sjøl og reagere lynkjapt på 1. forsvarers aksjoner

Så vil jeg alltid ha den kontrollerte gjennombruddshissigheta og soneforsvaret i bånn. Som ramma på de hele.

Jeg vil som lagstrener først og fremst finne ut hvem jeg trener for, hvilke nivå de befinner seg på og hvilke nivå de møter i trening og kamp.

Det vil gi grobunn for kloke valg av læringsmomenter i angrep og forsvar.

Å utvikle utholdenhet og ærgjerrighet mot et mål – er til tider utfordrende. Få er født med sånt.

Når skrivinga mi butter – legger jeg det vekk. Jeg veit det ligger og godgjør seg – et eller annet sted. I huet, i hjertet, i sjela mi.Etter ei natt eller en dag – er den røde tråen der igjen.

Sånn er det for en hard liten jævel åsså. Det løsner. Bare han eller hu har nok ærgjerrighet sjøl og tålmodighet rundt seg.

Ps! En takk til Ståle Solbakken, Bård Wiggen, Morten Olsen og Igor Aase. Som bruker tid på en sofa – analytiker.